Livserfaring fra en norsk kiropraktor

Den norske fysioterapeuten og kiropraktoren Ronny Håkerud har skrevet en interessant bok om den medisinske virkeligheten, basert på sine kliniske erfaringer og omfattende lesing av engelsk faglitteratur.

Tekst Iver Mysterud

Forfatter: Ronny Håkerud
Tittel: I believe in life before death! Know what to do, how to do it and why you do it
Utgiver: Balboa Press
Utgivelsesår: 2018 (165 sider)
ISBN: 978-1-9822-1708-2
Pris: £ 25,95 (innbundet), £11,95 (heftet), £4,99 (e-bok) (www.amazon.co.uk)

I believe in life before death! er utgitt på et forlag i USA. Tittelen henspeiler på selve livet før døden. Håkerud ønsker at livet skal dreie seg om mer enn bare overlevelse, og det ønsker han også for sin familie, venner, pasienter og lesere av boka. Målet er at alle skal være en sunn og livskraftig versjon av seg selv med en robust fysikk og tilstand som gjør oss forberedte på å møte dagliglivets mange utfordringer. Dette handler derfor om å bevare god helse og forebygge sykdom, og forfatteren retter gjennom boka bitende kritikk mot den symptombaserte behandlingen som utføres av majoriteten av dagens leger.

Håkerud vokste opp i en vanlig norsk familie på 1970- og 1980-tallet, der foreldrene uten motforestillinger fulgte offentlige anbefalinger om kosthold og medisinsk behandling. Gjennom studier av filosofi, fysioterapi og til slutt kiropraktikk utviklet Håkerud gradvis et mer kritisk syn på alle de rådene han i sin oppvekst tok for gitt. I dag føler han seg lurt, og han mener bestemt at myndighetenes offisielle råd om kostholdet har bidratt til at mange er blitt syke og som en siste utvei oppsøker ham. Dette ønsker han å bidra til å endre, og et første skritt på veien er å gi folk bedre og mer korrekt informasjon. Boka er et bidrag til dette.

Oppbygning

Boka består av forord, innledning, fire nummererte kapitler og sluttnoteliste. Den har én tabell og åtte svart-hvitt illustrasjoner og mangler stikkordregister. Gjennom boka bruker Håkerud en rekke pasienteksempler fra egen praksis.

Omfattende innledning

Innledningen består av 26 sider paginert med romertall. Dette kommer derfor i tillegg til bokas 165 sider paginert med arabiske tall (ordinære tall). Innledningen beskriver Håkeruds grunnleggende innstilling til livet og behandling. Han vektlegger at livskvalitet er mye viktigere enn hvor lenge vi lever, at helsearbeidere bør bli flinkere til å kommunisere forventet utfall til en pasient og at bedre anbefalinger ville kunnet forebygge mye sykdom. Det er lettere å holde seg frisk i utgangspunktet enn å bli frisk etter å ha vært syk. Som kiropraktor er Håkerud opptatt av likevekter i kroppen (homøostase), og han mener at den farmasøytiske industriens symptomrettede produkter bidrar til å skyve oss lenger og lenger unna likevekt. Et eksempel er smerte, som er et viktig varsel om at noe er galt. Årsaken til smerten forsvinner sjelden ved å ta et smertestillende preparat. For Håkerud er kroppen et selvregulerende system som forsøker å opprettholde likevekt, og helsearbeideres rolle bør være å hjelpe kroppen til å komme i likevekt. Medikamenter motvirker ofte kroppens selvregulering, og det er grunnen til at de er problematiske. Kroniske lidelser som hjerte- og karsykdom er oftest livsstilsrelaterte, men like fullt behandler medisinen dem med medikamenter og kirurgi. Håkerud retter et kritisk blikk på den medisinske behandlingen mot kreft og fedme og dødsfallene forårsaket av farmasøytiske medikamenter.

Filosofisk bakteppe

Kapittel 1 er kalt ”Filosofi”, og her presenterer og kritiserer Håkerud en rekke temaer i evolusjonsbiologi, genetikk, medisin og fysikk. Selv om gener kan disponere oss for en rekke sykdommer, poengterer Håkerud at genene ikke kontrollerer vår skjebne. Gener kan aktiveres eller deaktiveres av signaler fra miljøet, og Håkerud redegjør derfor for betydningen av epigenetikk. Han mener at troen på gener som skjebne, såkalt genetisk determinisme, står sterkt i dagens helsevesen.

Sammenhengen kropp og sinn

Kapittel 2 heter ”Kropp og sinn” og er bokas lengste (58 sider). Her presenteres først litt om cellers struktur og funksjon. En celles liv er å justere seg i et dynamisk miljø, og den kan programmeres av signaler fra miljøet. Håkerud omtaler nervesystemet, som sammen med immunsystemet utgjør kroppens forsvar. Neste tema er sinnet, inkludert en omtale av bevisste og ubevisste prosesser. Etter dette omtales placeboeffekten, som Håkerud mener er sterkt undervurdert og misforstått. Han argumenterer for å utnytte denne i klinisk praksis. Da får man best resultater. Videre diskuteres placeboens motsetning, nemlig nocebo. Kapitlet avsluttes med en omfattende diskusjon av kvantefysikk og implikasjoner for at vi i stor grad kan skape oss vår egen framtid.

Kritikk av evidensbasert medisin

Kapittel 3 er kalt ”Vitenskap” og er kritikk av medisinsk forskning, særlig til ”evidensbasert medisin”. Håkerud påpeker at en rekke sterke medisinske anbefalinger eksisterer til tross for dårlig underbygging i vitenskap. Han er en sterk tilhenger av god forskning, men stoler ikke nok på dagens forskning fordi den er for mekanistisk, deterministisk og reduksjonistisk. Den baserer seg i for stor grad på målbare enheter, mens energi og kvalitative aspekter er utelatt. En sterk innvending mot ”evidensbasert medisin” er ifølge Håkerud at den bryr seg lite om kontekst. Han legger stor vekt på at placeboeffekten er en viktig del av enhver behandlingseffekt, men dette tas ikke hensyn til i den ”evidensbaserte medisinen”. Randomiserte, kontrollerte studier vil si at man trekker lodd om hvem som skal få hvilken behandling og at verken deltakere eller forskere vet hvem som får hva. Håkerud mener at det er en klar svakhet at slike studier utgjør ”gullstandarden” når det gjelder å få innsikt om mennesket. Han opplever i sin kliniske praksis daglig resultater han ikke kan forklare basert på en ”evidensbasert” praksis. Håkerud argumenterer for at den mangler dokumentasjon i sitt fundament og er basert på tro og autoritet. Han er imidlertid ikke motstander av ”evidensbasert medisin” brukt på rett måte og kontekst ikke er viktig eller tas hensyn til.

Etter Håkeruds vurdering er randomiserte, kontrollerte studier av alternativ og komplementær medisin som å foretrekke en hammer over alle andre redskaper i verktøykassa når man skal bygge et hus. Han påpeker også at virkningene av store deler av dagens medisin er dårlig dokumentert. Da er det et paradoks at mange er kritisk til at kiropraktikk for eksempel anvendes på barn på samme grunnlag. Håkeruds sentrale poeng er at vi ikke kan dokumentere alt med randomiserte, kontrollerte studier. Vi bør presentere plausible forklaringsmodeller basert på en samlet vurdering av ulike typer forskning. Håkerud mener man vil få bedre resultater ved å baserte seg på både god forskning og klinisk erfaring, i tillegg til verdier og forventninger hos pasientene. Håkerud oppfatter sine pasienter som mennesker i ubalanse, og han viser gjennom eksempler hvordan en kiropraktor bruker sitt eget fag til å gjenopprette balanse.

Sluttkapittel

Boka avsluttes av kapittel 4, som heter ”Kunsten å leve”. Det er for øvrig korteste kapittel (17 sider). Her trekker Håkerud sammen bokas temaer som livserfaring og råd til leserne.

Vurdering

Håkerud skriver godt og levende, og han baserer framstillingen på både forskningsresultater og pasienthistorier. Jeg stiller meg bak hans generelle tilnærming til medisin og kritikk av symptombasert behandling. Hans perspektiv som erfaren fysioterapeut og kiropraktor er verdifullt og lærerikt.

Som biolog er jeg imidlertid uenig i deler av hans presentasjon av biologi generelt og evolusjonsbiologi spesielt. Han konstruerer dels en stråmann om hvordan biologien/biologer ser på visse problemstillinger, som så kritiseres. Dels slår han inn allerede åpne dører. Dette gjelder særlig i kapittel 1, men også enkelte andre steder i boka. Dette er synd, for dette er unødvendig polemikk en biologisk konsulent lett ville kunne påpekt før boka ble gitt ut. Polemikken er heller ikke avgjørende for bokas hovedpoenger. Det er fullt mulig å kritisere symptombasert behandling, særlig medikamentell, uten å framstille særlig medisinen som mer primitiv og unyansert enn den er. Jeg har presentert to eksempler i en ramme, ett fra evolusjonsbiologi og ett fra medisinsk genetikk, for å illustrere noe av problemet.

Håkerud angir hele 149 sluttnoter til en relativt kort bok (som er utmerket), og noen av notene inneholder flere enn én referanse. Imidlertid er ikke referansene skrevet etter én mal. Dette er også noe en erfaren fagkonsulent enkelt ville påpekt, og da kunne boka framstått mer gjennomarbeidet og helhetlig. Jeg er ellers kritisk til bøker som mangler stikkordregister.

Jeg har derfor klare forbehold om visse aspekter ved Håkeruds bok, men applauderer at en erfaren kliniker presenterer sin forståelse av virkeligheten gjennom en slik bok. Håkerud har lagt ned omfattende arbeid i å oppsummere mye interessant og viktig fagstoff, og det er tross mine innvendinger lett å anbefale den til Helsemagasinets lesere.

Om bokforfatteren
Ronny Håkerud (f. 1974) er utdannet fysioterapeut (Høgskolen i Oslo, Mensendieckutdanningen, 2000) og kiropraktor (Macquarie University, Sydney, 2004). Han har siden 2006 drevet privat praksis på Nordstrand Kiropraktorklinikk i Oslo. Håkerud har i Helsemagasinet tidligere vært intervjuet/omtalt (nr. 3/2013, 2/2015, 5/2015) og skrevet artikkel i spalten ”Naturlig helbredelse” (nr. 2/2018).

Feilaktig presentasjon av evolusjonsbiologi og medisinsk genetikk
I en deloverskrift i kapittel 1 står det ”Darwin tok feil”. Dette er skivebom. Darwin og hans syn på livets utvikling står sterkere enn noen gang, selv om dagens evolusjonsbiologi har modifisert deler av det han framsatte. Darwins viktigste bidrag var å presentere en troverdig mekanisme for hvordan evolusjonen skjer, nemlig gjennom naturlig utvalg (seleksjon). Det er bred enighet i biologi om at dette er den viktigste måten evolusjonen skjer på, selv om 150 år med forskning naturlig nok har nyansert bildet med flere mekanismer og innsikt i hvor viktige de er. Kort sagt: ”Darwin hadde rett”.

Håkerud setter også Darwin opp mot hans samtidige Alfred Russel Wallace (1823–1889). Wallace oppdaget prinsippet om naturlig utvalg uavhengig av Darwin, og formelt presenterte de det samtidig i 1858 (året før Darwins hovedverk kom ut). For Håkerud er Wallace en ”helt” fordi har mente at naturlig utvalg handler om eliminering av de svakeste. Darwin blir tillagt ”skurkerollen” gjennom at naturlig utvalg oppfattes som ”survival of the fittest”, som Håkerud mellom linjene tolker som at den sterkeste overlever. Uttrykket bør imidlertid oversettes med at den mest egnete overlever, underforstått at den minst egnete ikke overlever. Å være ”egnet” kan handle om å være liten, stor, lur, sterk og enn rekke andre egenskaper som for et gitt individ av en gitt art i et gitt miljø gir økt overlevelse og ikke minst økt reproduksjon sammenliknet med andre. Det er ingen generell motsetning mellom Darwin og Wallace om naturlig utvalg. I tillegg er det feil å tillegge uttrykket ”survival of the fittest” til Darwin. Det var det nemlig filosofen Herbert Spencer (1820–1903) som kom med.

Selv om den medisinske genetikken lenge arbeidet med hypotesen om at defekter i enkeltgener kunne være årsaken til sykdom, inkludert kronisk sykdom, psykiske lidelser og atferdsproblemer, vet man i dag at dette var for enkelt. Med unntak av såkalte enkeltgensykdommer der årsaken til en gitt sykdom skyldes ett gen, skyldes den store majoriteten av dagens sykdommer en rekke gener som i kombinasjon med miljøfaktorer øker riskoen for å utvikle sykdom. Vi snakker her om sannsynlighet, ikke determinisme. Dette er det bred enighet om i medisin og biologi. ”Genetisk determinisme” er en stråmann. I tillegg erkjenner alle fagfolk i dag betydningen av at miljøet kan aktivere eller deaktivere gener (epigenetikk). Den virkelige debatten handler om hvordan dette skjer og hvor viktig slik miljøpåvirkning av gener er.