Skip to main content

Lucas Fredrik Lütken – helseentusiast og idrettsmann

Etter 97 aktive år gikk ildsjelen Lucas Fredrik Lütken (1916-2013) bort. Han var talsmann for økologisk landbruk og betydningen av helsekost gjennom et langt liv. Innen norsk idrett var han en legende.

Tekst Iver Mysterud     Foto Iver Mysterud og Benthe Vik Andreassen

Vi som er opptatt av riktig ernæring og mat uten sprøytemiddelrester og med høyt næringsinnhold, har mye å takke Lütken og andre pionerer for. Uten dem hadde tilstanden trolig vært enda verre enn den er i dag. For rundt 60 år siden hadde svært få et forhold til ”helsekost” i dagens betydning. I takt med industrialiseringa av landbruket etter 2. verdenskrig er det blitt tatt i bruk stadig mer intensive dyrkningsmetoder med bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Tunge landbruksmaskiner presser sammen jorda når de ruller over åkrene, og høstpløying bidrar til økt avrenning av jord, fosfater og andre næringstoffer og sprøytemiddelrester til vassdrag og til økt erosjon av jordsmonnet. Dette er erkjent som et problem av de fleste i dagens samfunn, og helsekostbevegelsen og alternative, mer skånsomme dyrkningsmetoder er delvis en reaksjon på industrilandbrukets intensive produksjonsform.

Riktig ernæring gir bedre folkehelse

Lütken var sterkt opptatt av ernæring og helse. Selv levde han størstedelen av livet hovedsakelig på plantekost. Helst skulle den være dyrket økologisk fordi det gir sunnest mat. Det ville den ifølge Lütken bli når jorda holdes i hevd og man dyrker uten kunstgjødsel og sprøytemidler og maten ikke er full av syntetiske tilsetningsstoffer. Han var opptatt av at FN hadde forstått dette og at medlemslandene faktisk er pålagt å legge om til bærekraftig, økologisk produksjon for å bidra til mindre sult i verden. Lütken ga i årevis uttrykk for at Norge hadde vært en sinke på området.1

På 1950-tallet var mange i Norge og andre land opptatt av å få definert begrepet helsekost, og Lütken var en av dem. Den definisjonen de kom fram til, var at helsekost i hovedsak er fullverdige vegetabilske næringsmidler, sammensatt i riktig forhold, tilberedt på en skånsom måte, slik at næringsverdiene er best mulig bevart. Daglig bruk av råkost inngår som en viktig del av helsekostbegrepet.

Lütken var vegetarianer fordi han anså dette å være sunnest. Han var imidlertid ikke veganer og hadde ikke noe ”religiøst” forhold til å være vegetarianer. I tillegg til plantekost spiste han litt melkeprodukter som mager jarlsbergost og Biola yoghurt. Når han var på hotell, spiste han det som ble servert, og hans kone kjøpte enkelte ganger inn litt fisk. På julaften spiste de kalkun. Lütken mente at det var fullt mulig å ha et fullverdig kosthold som vegetarianer – med mest mulig økologisk dyrkede varer – som for ham ville si blandinger av korn, bønner, frø og nøtter, grønnsaker og rotfrukter.2

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Bios’ matvettregler»] Sørg for en allsidig kost av mest mulig fullverdige produkter.
Se til at den blir riktig avbalansert mellom friske rå basiske emner (frukt, grønnsaker o.l.) og syredannende emner (av korn, bønner, mv.).
Start dagen best med noe å drikke.
Start helst alle måltider med en frisk frukt eller grønnsak – og alltid en solid blandet råkost før selve hovedmåltidet.
Kok og stek minst mulig.
Drikk ikke til maten, men gjerne mellom måltidene.
Tygg maten godt – og vis måtehold.
Spis regelmessig – tre til fire ganger daglig.
Unngå finsiktet, raffinert og tungtfordøyelig feit/saltet mat – vis måtehold med helmelk, melkeprodukter, egg og matoljer generelt.
Unngå søtsaker, kunstige tilsetninger, koffein-/teobrominholdige drikker, røyk, alkohol og narkotika.[/gdlr_box_icon]

Pioner i helsekosthandelen

LES OGSÅ  Minneord om Arnold Berstad (1940–2020)

Lütken ble tidlig opptatt av helse og ernæring. Han var blant de 350 ernæringsinteresserte pionerene og ildsjelene som i 1950 startet opp helsekosthandelen i Norge med A/S Bios. Målet var å fremme et mer høyverdig mattilbud mest mulig basert på økologisk, bærekraftig produsert plantekost. I pionertiden måtte de selv være importør, grossist og detaljist (gjennom flere butikker). Bios importerte økologisk dyrket plantekost, frukt- og grønnsaksafter, pålegg og litteratur. Økologiske grønnsaker ble skaffet fra norske bønder. I praksis måtte en detaljist (butikk) også bli grossist i hvert fylke for å få det hele til å fungere. Helios ble opprettet midt på 1960-tallet, og dette bedret tilbudet av økologiske varer betraktelig.

Med seinere tilførsel av ny kapital ble A/S Bios eierselskap for de fire delselskapene for import, engrossalg, detaljistsalg og naturkosmetikk.

Grunnleggerne av Bios-selskapene mente at ernæringsforskninga og sykestatistikken ga så klare signaler at det var behov for nytenkning og handling for å realisere et sunnere kosthold. Særlig burde man gå vekk fra finsiktet mel, hvitt sukker, alle tvilsomme tilsetningsstoffer (konserveringsstoffer, farge- og aromastoffer), mettet fett og tungtfordøyelige animalske produkter generelt. De mente at et vegetarisk kosthold var best fordi alle næringsstoffene mennesket behøver, fantes i plantene, særlig de rå og ubehandlete. Råvarene burde være av best mulig kvalitet, fra sunn jord og økologisk dyrket.1

Bios var fra starten tilknyttet Det Internasjonale Selskap for Forskning av Sivilisasjonssykdommer og Miljø og hadde tett samarbeid med og tilknytning til de europeiske helsekostorganisasjoner både på detalj- og leverandørsiden. Helsekostbransjens Leverandørforening ble etablert i 1978 (i dag Naturmiddelindustriforeningen/BRN) og Helsekostbransjens Detaljistforbund i 1986 etter initiativ fra Bios.

Lütken satt i styret i A/S Bios fra starten og var daglig leder i 1973-85. Hans kone, Dagmar Lütken, ble håndplukket av sin skolestyrer på Otto Treiders Handelskole til sekretær, regnskapsfører og etter hvert revisor ved skolen. Hun sluttet der i 1960 for å støtte mannen i hans mange gjøremål og har således lagt ned et betydelig ulønnet arbeid i Bios.

Bios-selskapene hadde store ambisjoner med ny leder i 1985, men dessverre gikk de konkurs etter et par år. Med konkursen forsvant grunnlaget for den avtalen Lütken hadde om pensjon, og både han og kona ble i praksis minstepensjonister.

Bios Stiftelse – for fremme av folkehelsa

Som pensjonist var Lütken leder i Bios Venner og Bios Stiftelse, som han startet i 1985 for å fremme folkehelsa. På den måten ble arbeidet til Bios-selskapene ført videre i Bios Venner gjennom Bios Stiftelse. Bios Venner besto av gjenlevende aksjonærer fra Bios-selskapene. De var alle livsvarige medlemmer. Lütken og kona fungerte fra 1985 og i over 20 år som gratis arbeidende daglig leder og sekretær for Bios Stiftelse – som utelukkende ble drevet av private midler (Lütkens).

Aktiv pensjonist

Lütken skrev på idealistisk basis et utall av leserinnlegg for og distribuerte artikler om økologisk landbruk og helsekost generelt opp gjennom årene, og mang en øvrighetsperson fikk brev om både det ene og andre. I en verden der kunstgjødsel- og sprøytemiddelbasert landbruk enda dominerer og norsk økolandbruk ligger etter mange land som Østerrike, Sveits og Danmark, hadde Lütken mye på hjertet om et vidt spekter av temaer, inkludert omlegging av norsk landbruk i økologisk retning. På dette området mente han at Norge var en sinke.1 Til dette arbeidet hadde han i årevis god hjelp av sin kone, og de holdt på til de begge var over 90 år. I 2011 fikk begge Kongens fortjenestemedalje for sitt livslange arbeid for økologisk vegetarkost, riktig ernæring, mosjon, helse og miljø.

LES OGSÅ  Til minne om legen Erik Enby – aldri glemt

Allsidig idrettsmann

Lütken var i alle år en aktiv frilufts- og idrettsmann og en ivrig talsmann for masseidrett. Han var med i speideren og drev særlig med roing, langrenn og konkurransedans, men også kajakkpadling og orientering.

Skikarrieren startet med NM- og Kollen-deltakelser som ung, og seinere gikk han over til turrenn. I Birkebeinerrennet er han en legende, med 60 gjennomførte renn og 55 merker. For å få merket må man gå fortere enn den såkalte merketida, som regnes ut fra gjennomsnittet av de fem beste i en gitt aldersklasse pluss 25 prosent.

Lütken gikk sitt første Birkebeinerrenn i 1937 i en alder av 21 år. Kvinner fikk ikke delta de første årene, og Lütken måtte vise dåpsattest for å få lov til å gå – det var 21-årsgrense for å delta den gangen. Med unntak av ett avlyst renn og fem krigsår deltok han i alle Birkebeinerrenn fra 1937 fram til 2004 med ett unntak: I 2002 ble han nektet å delta av sin kone og legesønn grunnet astmabronkitt. Da han var 35 år gikk han i eldste klasse, og hans mor anbefalte ham da å legge opp som skiløper. Men Lütken ble i stedet pådriver for å øke tillatte aldersgrenser i denne typen renn. I dag finnes ingen øvre aldersgrense for å delta, det er form og helse som avgjør. Inntiltil han la opp deltok han også i alle Skarverenn (fra Finse til Ustaoset), Holmennkollmarsjer (fra Hakadal til Holmenkollen) og Kroksskogrenn ved Oslo (4 mil).

Lütken startet Krokskogrennet i 1968 og var rennleder de første ti årene. Rennets mål var å fremme turskiløping. I 1971 fikk han Skiforeningens høyeste utmerkelse, Birkebeinerplaketten, for sitt arbeide for ”Ski- og kjentmannskonkurransen”. Lütken stiftet Oscar-medaljen for fremme av turskiløpingen i 1978 og ledet lenge komiteen for utdeling av denne. Medaljen er oppkalt etter birkebeinerkongen Oscar Gjøslien og er tildelt nettopp Gjøslien, Skiforeningen, Birkebeinerarrangementet, Jacob Vaage, Turistforeningen og Geilo IL.

Da Lütken hadde tatt 50 merker i Birkebeinerrennet i 1998, fikk han en flott blomsterbukett med hyggelig hilsen fra Oslo by ved ordfører Per Ditlev-Simonsen. I sitt takkebrev benyttet han ikke uventet anledningen til å ta opp det forebyggende helse- og miljøarbeidet og behovet for omlegging til økologisk landbruk. Lütken var alltid engasjert for sine hjertesaker og hadde i mange år jevnlig kontakt med VOFs ansvarlige redaktør, som han en periode blant annet ønsket å få inn i Bios. Lütken var ikke uventet æresmedlem i Helsekostbransjens Detaljistforbund – som den eneste.

Roing

Lütken var medlem av Norske Studenters Roklubb (NSR) siden 1936, en klubb han følte tilhørighet til livet gjennom. I roing hadde han Norgesmesterskap i sculler, dobbeltsculler, firer og åtter. Ikke uventet var Lütken æresmedlem i roklubben.

Dans i fokus

Lucas Fredrik var gift med Dagmar Lütken (f. 1915), og de har én sønn, Jan Fredrik (f. 1947). Dagmar hadde fra unge år av drevet med ballett, og etter hvert ble hun interessert i selskapsdans. Lucas Fredrik ble med på dette som ”nødvendig staffasje”, som han selv beskjedent kalte det. Faktisk danset de sammen fra de var 18 år. Paret var Norgesmestre i dans og deltok to ganger i EM i standarddans. Lucas Fredrik var med å stifte NADU (Norsk Amatør Danseunion) i 1938 (i dag Norges sportsdanseforbund) og satt i styret her som formann. Her ble han senere æresmedlem. Både Dagmar og Lucas Fredrik er æresmedlemmer i Oslo Sportsdanseforening. De var begge overbevist om at regelmessig dansing er den beste helseterapien.

LES OGSÅ  Andrew W. Saul in memoriam

Lucas Fredrik Lütken var sterkt opptatt av dans som idrett og var en pådriver for å få dans godkjent som idrettsgren av Norges idrettsforbund. Paret la sin ære i å få innført dans i roklubben, og ballene i regi av roklubben med polonaise og dans er viden kjent. Ingen over, ingen ved siden!

Lütken uttalte dette om dans: ”Som en motsetning til andre idretter slipper man å presse seg så en er døden nær for å hevde seg. I dans kommer det estetiske fram i rikt monn. Ingen annen idrett gir så mye og er så lite heseblesende, uten kniving om sekunder, men der det kreves konsentrasjon, stil og glede.”2

Arv og miljø

Jeg har lurt på hva hemmeligheten er til at en mann som Lütken var så sprek i så høy alder. Selv mente han et sunt kosthold kan være deler av forklaringa, men var ellers forsiktig med å komme med bastante konklusjoner. Faktisk dreide han en samtale med meg inn mot naturlig levealder hos mennesket og betydningen av økologisk dyrket mat. Men gjennom samtalen kom det fram at han i årevis hadde trent og mosjonert i et godt sosialt miljø. Kanskje var Lütken så sprek fordi han hadde spist mye økomat, trent og mosjonert mye og ferdes i et godt og stimulerende sosialt miljø? Som biolog er jeg selvsagt klar over at arv også spiller en rolle, og jeg spurte ham derfor om hans nære slektninger. De var fire søsken, og hans eldste bror døde i en alder av 79 år. Han var glad i sukker, la Lütken til… Hans to søstre har også oppnådd høye aldre. Selv om faren døde av blødende magesår i en alder av 42 år, ble hans onkler (farens brødre) over 100 år gamle. Lütken var derfor fra naturens side utstyrt med et godt (epi)genetisk grunnlag og videreførte med sine 97 år slektas tendens til høy levealder.

Jeg nevnte for Lütken at om jeg for eksempel skulle dø med skistøvlene på i Gopletjernsbakkene i Nordmarka, ville det være en fin måte å ta farvel med livet på – i full aktivitet og ute i naturen. Da repliserte Lütken raskt at han selv kunne tenke seg å dø på Glåmene i Nordmarka – et flott område!2 I stedet sovnet han stille inn på Ammerudhjemmet i Oslo 8. september 2013.4 Med ham har Norge mistet en viktig pioner innen helsekost og økologisk landbruk. Han var sprek og aktiv inntil høy alder og et flott forbilde for mange.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Lütken på nett»]I 2011 fikk Lütken hjelp til å lage en nettside – Lucas Helsekost – som utgjør en faglig biografi over hans virke.3 Der ligger også hans mange brev og faglige framstøt overfor medier og ulike personer.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Mysterud I. Helsekost…fortsatt et fremmedord. Mat&helse 2004; 3 (2): 38-9.

2.  Mysterud I. Alder er ingen hindring. Mat&helse 2003; 4 (5): 32-4.

3.  http://lucashelsekost.blogspot.no

4.  Refsum H, Jacobsen HP. Lucas Fredrik Lütken. Aftenposten 19.9.2013: 18.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner