Kategorier
Månen – virker den på psyken og menstruasjonssyklusen?
Ofte er det et skarpt skille mellom realfagkulturen og humaniora. Dette er kanskje greit i mange tilfeller. Men noen ganger kan realfagforskningen få inspirajon fra historie så vel som fra filosofi. Dette er tilfellet for det temaet vi her kort skal belyse.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Johan Moan Foto Shutterstock
”Gud skapte to store lys, det største til å herske over dagen og det minste til å herske over natta–”, står det på Bibelens første side. Denne delen av Bibelen fikk sin endelige form for om lag 2 500 år siden. Folk skjønte alt på den tiden at sollys er grunnlaget for liv. Litt underlig er det at månen tillegges så stor vekt. Sollyset er tross alt mer enn 100 000 ganger sterkere enn månelyset. Er månelys bare en psykologisk faktor, eller er det håndgripelig biofysikk bakom? Stjernelysets innvirkning på menneskene er åpenbart av transcendental natur, siden stjernelys er 10 000 ganger svakere enn månelys. Faraoen Akhnaton (d. ca. 1335 f.Kr.) opphøyet seg til Solgud som den første kjente monoteist for 3 300 år siden. ”For solen, gleden og kjærligheten”, var hans motto. Månelyset kom også tidlig inn i mytologien. Det hadde en magisk kraft, og både grekerne og romerne lot månen få en egen gudinne: Selene og Luna.
Mange sivilisasjoner benytter månen i tidsregningen. Vårt ord ”måned” viser selvsagt til en månesyklus. Palmesøndag blir fremdeles lagt til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, noe som er heller upraktisk siden tiden for påske på det viset kan variere med opp til seks uker.
Måneskinnets spøkelsesaktige skjær medførte nok at mye mystikk og mytologi ble knyttet til månen. En sykdom fikk månen inn i navnet sitt: ”Månesyken”. Vi skal se litt på den historiske bakgrunnen for denne betegnelsen, og prøve å se etter om det kan være en biologisk årsak som ligger bak.
Forfatterne av Nye testamentet i Bibelen bygger nok på eldre babylonske og assyriske tradisjoner når de omtaler ”månesyken”. I Matteus-evangeliet leser vi: ”… og de kom til ham med både de som hadde vonde ånder, de månesyke og de lamme …” (4.24), videre om en mann som kom til Jesus med sin syke sønn: ”Herre, miskunn deg over sønnen min. Han er månesyk og lider mye vondt; ofte faller han i ilden og ofte i vannet” (17.15).
Månesyke ser ut til å være knyttet til onde ånder, for gutten ble frisk da Jesus drev ut de onde åndene. At gutten ofte falt i vannet og ilden, kan tyde på at han hadde epilepsi. Dette stemmer godt med både romerske og greske kilder. Men ”månesyke” ble etter hvert brukt om ”allmenn galskap”.
Månefaser er lette å iaktta og taler et mystisk språk. Det regelmessige i fasenes tidsforløp er grunnlag for kalendere i mange kulturer. Det blir sagt at månekalendere er skissert på 30 000 år gamle hulemalerier. Romernes månekalender hadde mars som første måned, selvsagt oppkalt etter den viktige og sterke krigsguden. De spanderte også en egen gudinne på månen: Luna. Urgamle astrologiske/mytologiske forestillinger fra babylonerne, assyrerne og hebreerne ligger bak sammenkoplingen av sykdom og måne. I disse kulturene drev vismenn ivrig med astrologi. Psykisk syke, særlig slike som hadde periodiske angrep, trodde de var besatt av onde ånder.
Månegudinnen trodde de var spesielt glad i geiter, som fikk en slags status som hellige. Geitekjøtt ble forbudt som mat for syke mennesker, især månesyke. Den hellenske astrologen Vettius Valens (120–178) fra Antiokia (Tyrkia) skrev at dersom Mars og Saturn skinte samtidig med at månen var i en bestemt fase, kunne folk bli maniske, ekstatiske, epileptiske og messende (!). I henhold til orientalsk astrologi og hippokratisk legekunst var årsaken til epilepsi at det samlet seg opp for mye slim i hjernen.
Oribasius fra Pergamum (320–400), livlegen til den siste ikke-kristne keiseren Julian den frafalne (keiser fra 331 til 363), hadde nok lest sine klassikere: ”Epilepsi kommer av for mye slim i hjernen”, sa han. ”Slimet klemmer på hjernen slik at åndsstrømmen ut hindres”. Trolig applaudert av den frafalne keiseren prøvde han å innføre fysiske forklaringer i stedet for ånder. Men litt overtroisk var han nok: ”Månen forvandler væsken i hjernen fra slim til svart galle”, sa han. Den greske dikteren Nonnus fra Panopolis lyttet i det femte århundret til månegudinnen: ”Jeg kan få månen til å gå, men jeg kan også slå med galskap”. Bacchus, vinguden, fikk henne til å gjøre sin fiende, Pnetheus, gal. Den kristne teologen Origenes (184–253) nevner Det nye testamentets månesyke, men fratar månen all skyld. ”Onde ånder handler og skylder på månen”, sa han.
De gamle forestillingene om månesyke (galskap og epilepsi, ofte sammenblandet) holdt seg opp gjennom middelalderen. I Othello sier William Shakespeare (1564–1616) at månen gjør folk gale, og i En midtsommernatts drøm virker månen på de månesyke, elskerne og poetene! Mange gir ham nok rett hva de to sistnevnte kategoriene angår!
I diktet ”Orlando Furioso” (italiensk renessansedikt) sier Ludvico Ariosto (1474–1533) at da Orlando fikk vite at elskerinnen hans var gift, ble han gal, gikk berserk gjennom Europa og Afrika og forsvant. Men den engelske ridderen Astolfo fôr opp til månen, fant Orlando i en flaske og gjorde ham frisk.
Begrepet ”slått av månen” finnes også i den britiske dikteren John Miltons (1608–1674) bok Paradise lost. Den britiske fysikeren og matematikeren Isaac Newton (1642–1726) lanserte sin gravitasjonslov rundt 1692. Den kunne forklare planetbevegelser samt flo og fjære, men fikk i tillegg en rolle i medisinen og ble brukt til å forklare sammenhengen mellom månefaser og mental helse. Amerikanerne kalte sinnssykehusene ”lunatic asylums” helt til 1870-årene, men gikk da over til ”insane asylums”. Hos oss ble de kalt dårekister (se Ibsen) eller galehus.
Hva sier ny, seriøs forsking om temaet?
Flere fiskeslag har månedsrytmer og, noen ganger, halvmånedsrytmer. Dette er forståelig siden fisker er trykkfølsomme. I tillegg har de varierende tilgang til mat med skiftende flo og fjære. Springflo har en fjortendagers syklus (ved fullmåne og nymåne, når månen får drahjelp fra sola). Fullmånelyset er viktig for fiskenes næringstilgang. Ved fullmåne svermer insektene over vannflaten og frister fisken. Månens lyssyklus er så viktig at den er av genetisk natur og virker også i overskyede fullmånenetter.
Gravitasjonsloven ble ansett å være så viktig at mange mente den kunne gi månesykluser også hos dyr og mennesker. Hva med menstruasjonssyklusen hos kvinner? Den er i snitt cirka 28 dager lang, identisk med månens omløpstid rundt jorda. Men gravitasjon ville gitt to sykluser per måned. Da jeg regnet på dette, fant jeg at selv om gravitasjonskraften fra måne og sol får havet til å gå metervis opp og ned (flo/fjære), er mennesker og dyr altfor små til at den kan spille noen rolle. Lyset er nok viktigere enn gravitasjonen. Månelyset har jo en 28-dagers fase. Lys fra fullmånen har en styrke på om lag 1 lux. Til sammenlikning er det 100 lux i innelys og opp mot 100 000 lux i sollys. Rett nok er månelyset svakt, så svakt at ”av det gror det ingen ting”, men dyr er følsomme. Nattlys med en styrke på 1 lux påvirker melatoninnivået i noen fiskeslag og smådyr i havet.1,2
Melatonin kalles ofte mørkehormonet, og både vi og fisker har mest av det om natten. Melatonin styrer mange andre hormoner, blant annet kjønnshormonene. Virkningen på melatoninnivået kan bidra til at noen fiskeslag biter best i fullmåne, og noen insekter stikker verst da. Til og med fugler påvirkes av månelys og er ofte mest aktive i fullmånenetter, antakelig fordi de ser best da.
Noen bier følger månesyklus og har størst vekt ved fullmåne. ”Kaninfisk” (Siganus guttatus) holder til i grunne laguner ved Middelhavet og ved Stillehavet, blir cirka 40 cm lange, har ofte striper og kaninaktig munn. Den gyter synkront etter nymåne og har mer melatonin i blodet ved fullmåne enn ved nymåne. Havsvaler på Galapagos (”Nazca boobies”, Sula granti) har døgnvariasjoner av melatonin, men variasjonene forsvinner ved fullmåne.3
Menstruasjonssyklus
Hva så med menstruasjonssyklus hos kvinner? Den kan faktisk ha en sammenheng med månelyset. Vi vet at forandringer i døgnrytme, stressnivå samt psykiske belastninger kan påvirke menstruasjonen. Noen forskere har lurt på om kvinner som bor sammen, etter hvert menstruerer mer eller mindre synkront.4 Dette vakte stor interesse, men få har greid å reprodusere disse funnene.5,6,7,8
Mange vil karakterisere dette som ”overtro”. Men det er faktisk publisert flere seriøse forskningsartikler om temaet. Når det gjelder andre effekter av månesyklus på mennesker, må vi nok stille oss mer åpne. Vi kan nevne søvn, fødselsrate, hyppighet av alvorlige forbrytelser, selvmord og hjerteinfarkt.9 Andre undersøkelser viser liten eller ingen sammenheng. Hvis dette er fenomenologisk korrekt, finnes det noen rimelige forklaringer? I menneskets førelektriske, lange urhistorie i Afrika var natten mørk og dagen lys. Man var aktiv i lys og passiv eller hvilende i mørke. Men fullmånelys kunne bryte inn i dette regelmessige mønsteret og gjøre nattlig aktivitet mulig. Litt flåsete kunne man si at de som hadde mest sans for måneromantikk formerte seg litt raskere enn sjusoverne.
Hva skal vi da tro? Selvsagt må vi vente på mer forskning før vi kan si noe sikkert. Månelyset drukner fullstendig i havet av all elektrisk belysning som kan skrus på og av til alle døgnets tider. Men vi kan jo ha mye med oss i genene fra vår ”førelektrifiserte” tid! Ingen kan benekte at det er et interessant fenomen at både månesyklus og menstruasjonssyklus har 28 dagers lengde og at fullmånelys påvirker hormonene i mange dyre-, fugle- og fiskeslag.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren«]Johan Moan (f. 1944) er cand.real. (1968) og dr.philos. fra Universitetet i Oslo (1975). Han har vært forsker ved Oslo Universitetssykehus (1970–2014) og professor ved UiO (1990–2014). Moan er pioner i Norge på fotodynamisk behandling av kreft og har jobbet med hudkreftepidemiologi, D-vitamin, sol og helse.[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1. Mercier A, Sun Z, Baillon S mfl. Lunar rhythms in the deep sea: evidence from the reproductive periodicity of several marine invertebrates. Journal of Biological Rhythms 2011; 26: 82-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21252369
2. Zhang L, Hastings MH, Green EW mfl. Dissociation of circadian and circatidal timekeeping in the marine crustacean Eurydice pulchra. Current Biology 2013; 23: 1863-73. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24076244
3. McDowall RM. Lunar rhythms in aquatic animals. A general review. Tuatara 1969; 17: 133-51. http://nzetc.victoria.ac.nz/tm/scholarly/tei-Bio17Tuat03-t1-body-d5.html
4. McClintock MK. Menstruaal synchrony and suppression. Nature 1971; 229: 244-5. http://www.nature.com/nature/journal/v229/n5282/abs/229244a0.html
5. Schank JC. Do human menstrual-cycle pheromones exist? Human Nature 2006; 17: 448-70. http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs12110-006-1006-y#page-1
6. Yang Z, Schank JC. Women do not synchronize their menstrual cycles. Human Nature 2006; 17: 433-47. http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs12110-006-1005-z#page-1
7. Ziomkiewicz A. Menstrual synchrony: fact or artifact? Human Nature 2006; 17: 419-32. http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs12110-006-1004-0#page-1
8. Gosline A. Do women who live together menstruate together? Scientific American 2007; 7. desember. http://www.scientificamerican.com/article/do-women-who-live-together-menstruate-together/
9. Zimecki M. The lunar cycle: Effects on human and animal behavior and physiology. Postepy Higieny i Medycyyny Doswiadczalnej 2006; 60: 1-7. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16407788