Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Markedsstyrt bruk og kast i husdyrproduksjonen

Tjue tusen geitekillinger og 3,5 millioner hanekyllinger blir avlivet og kastet den dagen de blir født. Det lønner seg ikke å fôre dem opp.

Tekst Gudbrand Bakken     Foto Shutterstock og Anders Hals

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Matpolitikk”]Denne spalta presenterer klare meninger om norsk mat- og landbrukspolitikk. Her kommer et bidrag av veterinær Gudbrand Bakken.[/gdlr_box_icon]

Når verpehønene har gjort sitt, får brorparten samme behandling. Lav slaktevekt dekker ikke kostnadene til transport, slakting og distribusjon. Fra Mellom-Europa hører vi nå at nyfødte oksekalver lider samme skjebne som hanekyllingene og geitekillingene her til lands. Økonomien styrer. Er det slik vi vil ha det?

Det er cirka 30 000 melkegeiter i Norge, fordelt på 300 besetninger. Geita kjeer kun en gang i året. I tidsrommet januar til mars blir det født omlag 50 000 geitekje. En tredel av disse får leve opp og erstatter geiter som ”utrangeres” på grunn av høy alder. Noen tusen blir fôret fram til de er cirka to måneder og slaktet. Men omlag 23 000 kje som ikke trengs til den spesialiserte melkeproduksjonen eller til avl, avlives rett etter fødsel og kastes. Avlivinga skjer vanligvis med slag mot hodet. Hvis 23 000 kje fikk leve opp, tilsvarer det anslagsvis 230 tonn rent kjøtt. Kjekjøtt betraktes av mange som en delikatesse. Det er magert og smakfullt.

Felles skjebne

Annonse:

For å dekke etterspørselen etter egg, ser snaue sju millioner verpekyllinger dagens lys i løpet av ett år. Halvparten er hanekyllinger. De nyklekte kyllingene kjønnssorteres. Hanekyllingene har ingen verdi i eggproduksjonen siden de ikke legger egg, og i motsetning til slaktekyllinger vokser verpekyllinger seint og gir lite kjøtt. Av økonomiske grunner avlives derfor disse hanekyllingene rett etter kjønnssortering, med gass eller en kvern, og blir til pelsdyrfôr.

I den mer industrialiserte melkeproduksjonen nedover i Europa oppfattes nyfødte oksekalver som et ”biprodukt”. Noen bønder spesialiserer seg riktignok på oppfôring av okser, men det forutsetter konsentrert kalving som gir store grupper kalver med samme alder. Hvis fôrvertene ikke er interessert, blir oksekalvene avlivet den dagen de blir født. Da er de ikke egnet til menneskemat.

Er det aksepterte akseptabelt?

Dyr er levende medskapninger. I vår kultur tillater vi å bruke dyr til nytteformål. Selv om vi har strenge regler for husdyrhold, er den driftsformen som er omtalt ovenfor, ikke forbudt. Den er ikke bare tillatt, men i store trekk akseptert av de relativt få som kjenner til dagens praksis. Produksjonsvilkårene er sjelden tema i forbrukerkretser. Distansen mellom bås og butikk er stor for de fleste. Uten kunnskap blir produksjonsmåten stilltiende akseptert.

Hva om folk fikk vite? Ville flertallet godta sortering med påfølgende ”bruk og kast” etter våre kortsiktige materielle mål? Kan vi forsvare en slik ressursforvaltning i et videre perspektiv? Vil vårt syn på verdien av et dyreliv ha betydning for vårt syn på annet liv, herunder mennesker? Slike verdispørsmål er krevende. Første forutsetning for en god meningsutveksling er at virkeligheten blir kjent for flere. Derfra kan vi alle påvirke utviklinga i en mer akseptabel retning.

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Om forfatteren”]Gudbrand Bakken (f. 1941) er utdannet veterinær (1965) og har doktorgrad i veterinærmedisin (1982). Han har vært veterinærdirektør, senere ekspedisjonssjef i Landbruks- og matdepartementet i 15 år. Bakken har ledet Rådet for dyreetikk siden 2009.

E-post: gudbakk@online.no[/gdlr_box_icon]

Del gjerne med dine venner

etikk, geitekillinger, hanekyllinger, Husdyrproduksjon

0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken