Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2015 > Massevaksinering – hjelper det?

Massevaksinering – hjelper det?

Ideen om at vi kan sikre oss mot framtidig smitte gjennom massevaksinering har slått solid rot og gjør at det blir lansert vaksiner mot stadig flere sykdommer. Historiske data viser imidlertid at dødeligheten av livstruende infeksjonssykdommer ikke bare var sterkt redusert lenge før massevaksinering ble innført, men at trenden fortsatt pekte nedover og at epidemiene derfor trolig ”brant ut” av seg selv.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

I et evolusjonært perspektiv er epidemier av smittsomme sykdommer et nytt fenomen. I jeger- og sankersamfunn før jordbruksrevolusjonen levde folk i grupper på 50–100 personer, og virus og bakterier hadde for få ”verter” til at de kunne overleve og formere seg på lengre sikt.1 Dersom mikroorganismer utrydder en hel gruppe, mister de sitt eget formeringsgrunnlag, og spredt bosetning betød at det var lite nærkontakt mellom mange mennesker. Paleopatologisk forskning antyder at kopper var fraværende inntil år 100 e.Kr., meslinger inntil 500-tallet og kolera inntil 1500-tallet.2

Etter jordbruksrevolusjonen organiserte folk seg i stadig større samfunn, og utvikling av bysamfunn førte til folkegrupper på mange tusen, etter hvert mange hundretusen og i nyere tid, i millionbyer. Større befolkningskonsentrasjoner ga spredningsmuligheter for sykdomsframkallende mikroorganismer.3 Befolkningstetthet, fattigdom og urenslighet førte til at alle slags mikroorganismer lettere kunne spres fra person til person.4 Det store antallet personer gjorde at selv om mange døde, overlevde tilstrekkelig mange til at mikroorganismene ikke mistet alle framtidige ”verter”. De fikk følgelig så gode livsbetingelser at store folkegrupper kunne hjemsøkes av den ene epidemien etter den andre uten å bli utryddet. Selv om millioner av mennesker døde i epidemier gjennom flere hundre år med elendige sanitær-, bo- og leveforhold i store byer, avtok gradvis epidemiene etter hvert som folk flest utover 1900-tallet fikk bedre ernæring, bostandard og gode private og offentlige kloakk- og sanitærforhold.

På midten av 1900-tallet var forholdene blitt så mye bedre at barn og voksne både ble mindre utsatt for smitte og hadde bedre motstandsevne mot sykdom. Spredningsrisikoen var blitt relativt liten etter at utbredelsen av vanlige infeksjonssykdommer hadde sunket drastisk i mange tiår. Siden de fleste i samfunnet tidligere var smittet av en rekke infeksjonssykdommer og var blitt livsvarig immune mot dem, oppsto sykdommene hos stadig færre mennesker inntil de mer eller mindre ”døde ut” av seg selv.

Annonse:

Hvordan oppstår infeksjonssykdom?

Infeksjonssykdommer oppstår ved at virus eller bakterier i organismen overvinner immunforsvaret. Symptomene man opplever, skyldes kroppens reaksjoner på dette.  Oppdagelsen av sammenhengen mellom mikroorganismer og sykdom skjedde da den franske kjemikeren Louis Pasteur5 (182295) i 1876 identifiserte bakterier involvert i gonoré, tuberkulose, tyfus og kolera. Hans utgangspunkt var at sykdomsframkallende organismer invaderer organismen utenfra og at de forårsaker sykdom.

En av Pasteurs samtidige, den franske legen Pierre Jacques Antoine Béchamp6 (18161908), mente imidlertid at bakterier og virus ikke forårsaket sykdom ved invasjon i kroppen.7 Han hevdet at sykdom først oppsto ved ubalanser i kroppen som gjorde det mulig for harmløse mikroorganismer som allerede fantes i kroppen, å endre karakter slik at de ble farlige. En annen hypotese var at mikroorganismene søkte seg fram til sykt vev og der kunne formere seg, mens de ikke trivdes i en frisk organisme, som følgelig ikke ble syk selv om den ble invadert av dem.

En sammenlikning av Pasteur og Béchamps teser er vist i en tabell utformet av undertegnede på side 43.

Uansett hvem som hadde rett, passet Pasteurs hypotese industrielle interesser bedre enn Béchamps. Farmasøytisk industri og forskere satte inn store ressurser for å lage effektive botemidler, inkludert vaksiner, som kunne ta knekken på sykdomsframkallende virus og bakterier. Industrien fikk sterk støtte av offentlige myndigheter, som så på vaksiner som et viktig virkemiddel for å bedre folkehelsa.

Da industrialiserte land startet massevaksinering omkring 1940-tallet, var imidlertid dødeligheten av de fleste infeksjonssykdommene nesten utryddet, et faktum som indirekte støtter Béchamps teori. Dette hevder blant annet den amerikansk-kanadiske forskeren Raymond Obomsawin i boka Universal immunization fra 1998.8 Han har en PhD i helsevitenskap og humanøkologi. Etter nitid gransking av internasjonal statistikk mener han at vaksinasjonsprogrammene i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) og nasjonale helsemyndigheter bør stanses. – Det vil gi langt bedre uttelling å skaffe fattigfolk god ernæring, rent drikkevann og hygieniske sanitærforhold, og la til: – De eneste som tjener på de omfattende vaksinasjonsprogrammene, er farmasøytisk industri.

Fire barnesykdommer

Difteri, kikhoste, meslinger og skarlagensfeber rammer først og fremst barn, som i London og andre storbyer arbeidet under umenneskelige forhold fra de var 3–4 år gamle.9 I 1850 døde over 600 barn per 100 000 av disse sykdommene i England. I de neste hundre årene sank forekomsten dramatisk.10 Da massevaksinering mot difteri ble tatt i bruk i 1940, var dødeligheten for barn under 15 år allerede redusert med 90 prosent fra toppårene. I 1868 døde hvert år cirka 150 barn per 100 000 under 15 år av kikhoste. Nesten 90 år seinere, da kikhostevaksinen ble tilgjengelig i 1953, hadde dødeligheten allerede falt 98,5 prosent. På midten av 1960-tallet var sykdommen nærmest utradert som dødsårsak i rike land.

Enda mer illustrerende for hvordan infeksjonssykdommer kan bli ”utbrent”, er statistiske data over barnedødeligheten av meslinger. Her holdt dødeligheten seg på samme nivå som for kikhoste inntil 1920, men deretter falt den raskt og var nær null på midten av 1960-tallet, da vaksinen ble introdusert. Selv om det aldri ble framstilt en vaksine mot bakteriesykdommen skarlagensfeber, ble også denne sykdommen etter hvert helt borte fra statistikken over barnedødelighet. Tall fra England og Wales fra 1865 til 1935 viser et fall i den årlige dødsraten på hele 96 prosent. Sulfapreparater som effektivt kunne behandle bakterieinfeksjoner, ble først framstilt i 1932 og allment tilgjengelig på slutten av 1930-tallet,11 noe som sterkt bidro til at sykdommen ”forsvant” like etter 1950.

Kopper, tuberkulose og giktfeber

Også antallet som døde av kopper, falt drastisk før man begynte med massevaksinering. De første eksperimentene med vaksiner ble foretatt allerede på 1840-tallet, men da vaksinering ble påbudt omkring 1865, økte dødeligheten med omkring 275 prosent de neste årene – før den igjen sank. Sykdommen var så godt som utryddet før 1910.

I England døde omkring 270 per 100 000 av lungetuberkulose i 1855. Deretter falt dødeligheten raskt også for denne sykdommen. Da antibiotika kom i alminnelig bruk i 1947, var antallet døde allerede redusert med 87 prosent, og da BCG-vaksinen12 mot tuberkulose ble introdusert i 1953, var dødeligheten redusert med ytterligere 6 prosent.

Den samme trenden gjelder for giktfeber, som forårsakes av infeksjon med en gruppe streptokokker med evne til å løse opp røde blodceller.13 I Storbritannia falt dødeligheten av denne sykdommen med cirka 86 prosent på hundre år (18501946), det vil si før penicillin ble tatt i bruk. Nedgangen fortsatte også etter dette.

USA og Australia

Tallene fra USA viser samme utvikling som i England. Barnedødeligheten av tuberkulose falt med 96 prosent fra 1900 til 1960 uten vaksiner. I samme tidsrom forsvant også tyfus, som forårsakes av flere ulike bakterier, som en dødelig sykdom. En samlet oversikt som viser total dødelighet for barn under ett år av alle smittsomme sykdommer, viser at forekomsten og dødeligheten falt kraftig fra 1881.

I Australia lå barnedødeligheten så høyt som 130 døde per 1 000 i 1881, og i USA døde vel 190 per 10 000 av tuberkulose. Dødeligheten sank deretter raskt. Hele 75 prosent av nedgangen var realisert før vaksineprogrammet ble satt ut i livet litt før 1940.

Mer sykdom etter vaksinering?

Eksemplene overfor viser at vaksiner ikke har æren for den store nedgangen i antallet døde av infeksjonssykdommer i industrialiserte land de siste 150 årene. En rekke eksempler viser til og med at sykeligheten økte etter at vaksinasjonsprogrammer ble tatt i bruk.14 Obomsawin viser for eksempel til at 63 prosent av alle som på 1940-tallet ble syke av difteri under en epidemi i Baltimore, USA, hadde vært vaksinert mot sykdommen. Blant de hardest rammede var så mange som 78 prosent vaksinert, og dette er ikke et enestående eksempel.

Meslinger

De som har hatt meslinger som barn, blir gjerne immune livet ut. Antakelsen om at det samme skjer etter vaksiner, holder ikke alltid stikk. I 1987 opplevde Universitetet i Alberta, Canada, en meslingepidemi til tross for at 98 prosent var vaksinert.8:46 Samme erfaring ble høstet ved en høgskole i Colorado, hvor også de fleste syke hadde vært vaksinert.8:47

Det finnes en rekke rapporter om meslingepidemier blant befolkningsgrupper hvor alle har vært vaksinert (se egen sak om ”flokkimmunitet). En undersøkelse i 30 stater i USA fra 1978 viste blant annet at mer enn halvparten av barna som fikk meslinger, hadde vært vaksinert.8:47 I en upublisert studie ble en gruppe barn som ikke hadde fått vaksine, sammenliknet med en kontrollgruppe som var vaksinert. Blant den ”utsatte gruppa”, det vil si de som ikke var vaksinert, fikk bare 2,4 prosent meslinger, mens drøye 30 prosent av de vaksinerte barna fikk sykdommen.

Poliomyelitt

Omkring 1950 ble poliovaksinen lansert som reneste mirakelmedisinen og fikk æren for at antallet tilfeller av lammelser i USA sank fra 15 600 tilfeller i 1953 til under 2 500 i 1957. En kongresshøring i 1962 viste imidlertid at reduksjonen i stor grad skyldtes at det ble foretatt endringer i diagnosen og de diagnostiske metodene som ble benyttet. Blant annet ble definisjonen av en epidemi og sykdommens kjennetegn redefinert, slik at en rekke tilfeller som tidligere var antatt å skyldes poliovirus, nå mer presist ble funnet å være forårsaket av andre virus. Etter at vaksineprogrammet fra 1957 ble obligatorisk og tettere fulgt opp, økte antallet poliolammelser med 50 prosent fra 1957 til 1958 og med 80 prosent fra 1958 til 1959.8:47

I løpet av 1940- og 50-åra ble polioepidemiene gradvis borte uten vaksinering i hele Vest-Europa. Polioepidemier kom tidligere i sykluser på noen år, og i Storbritannia ble en topp i antallet tilfeller nådd i 1950. Da poliovaksinen ble introdusert i 1956, var antallet syke allerede redusert med 86 prosent siden 1950.

Det er foretatt få dobbeltblinde forsøkt med vaksiner under utbrudd av epidemier. En av dem ble utført med Salks vaksine på 200 personer, hvorav alle fikk polio. Imidlertid ble ingen av forsøkspersonene som ikke ble vaksinert, rammet av sykdommen.

Kikhoste og stivkrampe

I likhet med mange andre infeksjonssykdommer rammes svært få av kikhoste på ny hvis de allerede er blitt smittet én gang på naturlig vis. Blant vaksinerte er det derimot vist at mellom 45 og 95 prosent i forskjellige befolkninger likevel er utsatt for sykdommen så lenge som 12 år seinere. En britisk vaksineekspert viste at forekomsten av kikhoste ble redusert 50 ganger fra 1947 til 1972, mens antallet døde sank 84 prosent. Vaksinen ga ikke mer enn 20 prosents beskyttelse. En undersøkelse i 1979 viste at 36 prosent av 8 092 syke var ”fullt beskyttet” av vaksine (immunisert), mens 30 prosent av (2 424 personer) ikke var vaksinert.8:49

Selv i land som Den dominikanske republikk spilte vaksiner liten rolle i å utrydde stivkrampe: I perioden fra 1979 til midten av 1985 – før innføring av vaksinasjonsprogrammet – hadde dødeligheten falt hele 84,5 prosent.8:43 Ifølge kjente epidemiologer ble stivkrampe nesten utryddet i USA og andre land på grunn av god hygiene og bedre sårbehandling, mens vaksinen spilte liten rolle.10,15

Kopper

Det er en vanlig oppfatning at kopper ble utryddet av vaksiner. Obomsawin og andre12 viser imidlertid flere eksempler på det motsatte. Blant vel 30 000 tyskere som fikk koppevaksine i 1871, ble 95,7 prosent rammet av sykdommen. I samme epoke viste statistiske data fra den tyske hæren, hvor alle rekrutter blir vaksinert, at 60 prosent flere av rekruttene fikk kopper enn sivilbefolkninga i samme alder.

Så seint som i 1973 viste data at 75 prosent av dem som fikk kopper i Storbritannia på 1960-tallet, tidligere var vaksinert! Siden bare 40 prosent av alle barn og kun 10 prosent av alle voksne var vaksinert, indikerer det at folk var mindre utsatt for smitte hvis de ikke hadde blitt vaksinert.

Smittsomme sykdommer i fattige land

Fattige land kom langt seinere i gang med massevaksinering enn industrilandene,  og utviklingen av smittsomme sykdommer kunne variere sterkt over tid. I Den dominikanske republikk varierte tilfellene av poliomyelitt sterkt fra år til år, men falt omtrent 98,5 prosent 198083, da vaksiner ble tatt i bruk. De neste to årene økte forekomsten før den falt til null i 1990. Noe liknende skjedde med meslinger, hvor antallet sykdomstilfeller falt 88 prosent fra 1980 til 1986. Da ble vaksiner tatt i brukt, og utviklinga flatet først ut før antallet økte og ble doblet fram mot 1989. I samme land gikk antallet med difteri kraftig ned fra 1978 til midten av 1985 (81,5 prosent), men etter at et vaksineprogram ble satt i verk, så man en dobling av tilfellene i 1967 før antallet igjen sank. Noe liknende skjedde med kikhoste, hvor nedgangen 197885 var på hele 84,5 prosent. Da vaksinene kom i 1985, ble det først en økning og så et fall før nivået nesten ble tredoblet igjen fra 1988 til 1989. Samme sted viste antallet nyfødte med stivkrampe et kraftig fall fra 1978 til slutten av 1985, da vaksinene ble introdusert. Etter et lite fall året etter økte antallet drastisk fram mot 1988, og i 1989 var det fortsatt høyere enn i 1986.8:44

Hvordan infeksjonssykdom oppstår

Pasteur: Invaderende bakterier/virus som årsak (utenfra og inn).

Béchamp: Miljøet i cellene/det interne miljøet (sykdomsårsak innenfra).

Sykdom skyldes at visse mikroorganismer

kommer inn i kroppen.

Mikroorganismer som allerede finnes i kroppens celler, blir sykdomsframkallende.

Fordi mikroorganismer er primærårsak til sykdom, innebærer en effektiv sykdomsbekjempelse å utrydde dem.

Mikroorganismer i komplekse livsformer har viktig rolle i å bistå livgivende og/eller metabolske prosesser i slike organismer.

Utseende og funksjon for spesifikke

mikroorganismer er konstant.

Utseende og funksjon av slike organismer varierer og blir sykdomsframkallende bare hvis vertsorganismen er svekket eller skadd mekanisk, biokjemisk eller følelsesmessig.

Enhver sykdom kan forbindes med en spesiell mikroorganisme.

Enhver sykdom er forbundet med spesielle faktorer og betingelser.

Mikroorganismer er primære årsaksfaktorer til infeksjonssykdommer.

De blir først patogene/forbundet med sykdom hvis kroppens iboende helsetilstand er svekket. Fysisk/mental helse utgjør en nøkkelfaktor i å forebygge og behandle sykdom i alle dens former.

Sykdom er uunngåelig og kan ”ramme” alle når som helst.

Sykdom oppstår først etter vedvarende brudd på naturlovene og det sammenbrudd i helsetilstanden dette har ført til.

Forebygging og helbredelse av sykdom innebærer ”krig” mot sykdomsframkallende mikroorganismer vha. giftige våpen som uvegerlig skader kropp og sjel.

Forebygging og helbredelse av all sykdom må tilfredsstille opprinnelige krav til god helse, dvs. systematisk etterleve naturens fysiske/psykologiske/spirituelle lover.

Konklusjoner

Historiske data viser at massevaksinering hadde liten betydning for å redusere utbredelsen og dødeligheten av smittsomme sykdommer som tok millioner av liv inntil for noen tiår siden. Den generelle bedringen i folks materielle levestandard som skjedde utover 1900-tallet, var avgjørende for bedre folkehelse. Da massevaksinering ble tatt i bruk, var utbredelsen og dødeligheten av de fleste infeksjonssykdommene inne i en klar, nedadgående trend som neppe ville blitt brutt selv uten vaksinering. Historiske data tilsier tvert imot at vanlige barnesykdommer ikke ville ha utgjort noen fare for folkehelsa selv uten vaksinering. Selv om en globalisert verden gir grunnlag for massespredning av sykdom, har de materielle forbedringene med mulighet for isolat og store boenheter en del likhetstrekk med førindustrielle samfunn hvor patologiske mikroorganismer hadde små muligheter til formering. Den faktiske nedgangen i utbredelsen av de fleste kjente bakterier og virus som skapte massedød i århundre, er et uomtvistelig faktum som framheves blant annet i de klassiske studiene av den britiske legen Thomas McKeown på 1970-tallet,10 og som støttes av studier blant annet av John B. og Sonja M. McKinlay,15 Suzanne Humphries og Robert Bystrianyk,4 Sherri Tenpenny,16 Andreas Moritz,17 Tim O´Shea18 og Mayer Eisenstein.19

Etter vår oppfatning er det liten grunn til å vaksinere barn mot sykdommer som sjeldent førte til dødsfall før myndighetene startet sine vaksineprogrammer (polio, meslinger, kikhoste, kusma, vannkopper, kopper, stivkrampe). Slike dødsfall kunne trolig vært unngått helt dersom alle barn og voksne spiste på ”steinaldervis”, det vil si at de levde på et blodsukkerstabiliserende kosthold med lite karbohydrat uten sukkerholdig brus og søtsaker, mye naturlig fett og moderate mengder protein. I tillegg anbefaler vi naturlige midler som kan hemme og/eller ufarliggjøre virus og bakterier, slik som vitamin A, C og D, purpurrød solhatt (Echinacea), hvitløk, kanel, eplesidereddik og kolloidalt sølv (mer om dette i egen sak).

Det bør være opp til den enkelte om man vil ta eller unngå vaksiner for sine barn og en selv mot influensa, kusma, kikhoste, meslinger, polio, stivkrampe eller vannkopper. De som velger å vaksinere barn, bør gi barnet dagen før og omkring vaksinasjonen minst ett gram vitamin C intramuskulært20 (babyer), intravenøst eller via munnen (større barn).

Kilder:

1.  Black FL. Poliomyelitis in isolated populations. Journal of the American Medical Association 1975; 232: 486.

2.  Black FL. Infectious diseases in primitive societies. Science 1975; 187: 515–18. http://www.jstor.org/stable/1739132

3.  Dobson AP, Carper ER. Infectious diseases and human population history. BioScience 1996; 46: 114–26.

4.  The not so good old days. Kapittel 1 i Humphries S, Bystrianyk R: Dissolving illustions. Disease, vaccines, and the forgotten history. © Suzanne Humphries, Roman Bystrianyk, 2015. Leipzig: Amazon Distribution GmbH, 2015.

5.  https://en.wikipedia.org/wiki/Louis_Pasteur

6.  https://en.wikipedia.org/wiki/Antoine_Béchamp

7.  Hume ED. Pasteur exposed. The false foundations of modern medicine. London: C. W. Daniel Co. 1923–1988, og Bookreal 1989. http://www.amazon.com/Pasteur-Exposed-Foundations-Modern-Medicine/dp/B00121VBKO

8.  Obomsawin R. Universal immunization. Medical miracle or masterful mirage. 3. utgave 1998. Last ned fra www.whale.to/a/obomsawin.b1.html.

9. Suffer the little children. Kapittel 2 i Humphries

S, Bystrianyk R; jf. note 4.

10.  McKeown T. The origins of human disease. Oxford, UK: Basil Blackwell Ltd., 1991.

11.  Sulfonamide (medicine). https://en.wikipedia.org/wiki/Sulfonamide_(medicine)

12.  BCG vaccine. https://en.wikipedia.org/wiki/BCG_vaccine

13.  Giktfeber. https://sml.snl.no/giktfeber

14. Humpries S, Bystrianyk R, 2015; jf. note 4.

15.  McKinlay JB, McKinlay SM. The questionable contribution of medical measures to the decline of mortality in the United States in the twentieth Century. Milbank Memorial Fund Quarterly, Health and Society, 1977; 55: 405–28. www.columbia.edu/itc/hs/pubhealth/rosner/g8965/client_edit/readings/week_2/mckinlay.pdf

16.  Tenpenny S. Saying no to vaccines. Cleveland, OH: NMA Media Press, 2008.

17.  MoritzA. Vaccine-nation. Milton Keynes UK: Lightning Source UK Ltd., 2011.

18.  O´Shea T. The sanctity of human blood: vaccination is not immunization. 20. utgave. USA: thedoctorwithin, 2009. www.thedoctorwithin.com.

19.  Eisenstein M, Miller NZ. Make an informed vaccine decision. Santa Fe, NM: New Atlantan Press, 2010.

20.  Kalokerinos A. Every second child. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1981.

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen

Legg igjen et svar