Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2013 > Matavhengighet: Når man ikke klarer å si nei

Matavhengighet: Når man ikke klarer å si nei

Mange blir overvektige og får dårlig helse fordi de ikke klarer å si nei til sukkerholdige eller andre næringsfattige matvarer, selv om de er klar over konsekvensene. Årsaken til dette kan skyldes endringer i kroppens stoffskifte og hjernens biokjemi, to faktorer som forsterker hverandre og skaper en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av.    

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

”Må ha det, må bare ha det” er tanken som driver den avhengige – den som har en sykelig trang til alkohol, narkotika, sex, spill eller andre stimulanser. Det stopper ikke før man er tilfredsstilt, og så begynner det igjen. Avhengighet til alkohol, narkotika, medikamenter, seksuell atferd og ulike spill er vanligst, men mange opplever også sterk trang til spesielle matvarer, et fenomen som i faglitteraturen ganske enkelt kalles matavhengighet (eng. food addiction).

Noen mener at en slik trang signaliserer et behov for spesielle næringsstoffer som finnes i disse matvarene. Andre stiller seg tvilende til denne forklaringa og hevder at avhengighetsforholdet kan skyldes stoffer i maten eller nedbrytningsprodukter i tarmen som påvirker hjernekjemien tilsvarende narkotiske stoffer. Atter andre forklarer den sterke trangen til visse matvarer med at det skjer endringer i kroppens stoffskifte og hjernens biokjemi når man over tid stadig fråtser i disse matvarene og går opp i vekt, eller når man utsettes for kronisk stress. Det har særlig vært fokus på det man kaller svært velsmakende matvarer (i engelsk faglitteratur kalt highly palatable foods), og dette begrepet brukes i regelen om matvarer med et høyt sukker- og/eller fettinnhold (som regel begge deler), for eksempel sjokolade.

Disse forklaringene står ikke i direkte motsetning til hverandre og kan i varierende grad gjøre seg gjeldende hos ulike personer. Her skal vi se nærmere på mulige årsaker til matavhengighet ved å trekke fram tre eksempler: sjokolade, kornvarer og melkeprodukter.

Annonse:

”Sjokomani”

Sjokolade ser ut til å være den matvaren som flest føler at de må ha en jevnlig dose av,1 og kvinner er særlig utsatt. Forskere har flere mulige forklaringer på hvorfor så mange er hekta på dette snopet. En viktig grunn handler selvfølgelig om smak, lukt og konsistens, men det er sannsynligvis ikke alt. Sjokolade inneholder også stoffer som kan påvirke hjernen slik at man føler økt velvære.

Flere studier har vist at rundt 40 prosent av kvinner og 15 prosent av menn følte et sug etter sjokolade. Blant kvinnene var behovet gjerne påvirket av menstruasjonssyklus. Når trangen blir sykelig, kalles det avhengighet, og begreper som sjokoholiker og sjokoholisme har dukket opp i seinere år for å beskrive situasjonen til dem som er verst rammet. Disse kan spise store mengder sjokolade i hemmelighet og misbruke det på lik linje med alkohol eller narkotika. De opplever økt velvære når de går på en sjokoladerangel, men samtidig hevder mange at den sykelige trangen forstyrrer deres tanker, handlinger og humør. Noen blir irritable hvis de ikke får den daglige dosen fordi suget preger tankene hele tida. Avhengige som prøver å unngå sjokolade for en stakket stund, opplever som regel at det bare ender med påfølgende ”orgier”. Undersøkelser har også vist at trangen til og opplevde effekter av sjokoladespising ofte henger sammen med psykisk helse, blant annet graden av angst.2

”Sjokoholisme” minner på mange måter om andre typer avhengighet. Imidlertid trenger man ikke å være fullstendig hekta for å spise forholdvis mye sjokolade. Dessuten er det vanlig med et større forbruk bare i bestemte perioder, for eksempel når man er stressa, nedstemt eller, for kvinners del, når man er i visse faser av menstruasjonssyklusen.


Omdiskutert fenomen

Begrepet matavhengighet og fenomenet det refererer til, er omdiskutert blant forskere. De er blant annet uenige om mulige virkemekanismer og hvorvidt sterk trang til visse matvarer, slik som sjokolade, oppfyller kriteriene for avhengighet i klinisk betydning, som ofte brukes om medikamenter.2,20,21

Hvorfor blir vi hekta?

Hva er så bakgrunnen for den utbredte trangen til sjokolade? Her er forskerne ikke helt sikre, men de har flere gode spor å gå etter.1

Det viktigste er sannsynligvis smak, lukt og konsistens. Sjokolade inneholder mye fett og sukker, som begge behager våre medfødte sanser. Helt fra fødselen av foretrekker vi det som er fett og søtt, og det utnytter matvareindustrien for å øke salget. Fett var en etterspurt del av kostholdet hos våre forgjengere i steinalderen fordi det inneholder mer enn dobbelt så mye energi som protein og karbohydrater. Sukker er et billig næringsmiddel og kan lett skape avhengighet (se egen sak om dette). Derfor tilsetter man mye sukker til kakaomassen og -smøret, noe som dessuten demper den bitre smaken av kakao. Bitter smak kan være et signal om at en matvare inneholder stoffer vi tåler dårlig, og sukker kamuflerer dette.

Sjokolade regnes blant de svært velsmakende matvarene med et relativt høyt sukker- og fettinnhold. Stort inntak av slike matvarer medfører over tid endringer i kroppens sukker- og fettstoffskifte, herunder redusert følsomhet for hormonet insulin,3,4 som blant annet er nødvendig for at en del celler skal kunne ta opp og utnytte sukkeret effektivt i sitt energistoffskifte.

Samtidig påvirkes nivået av og aktiviteten til appetittregulerende hormoner, slik som leptin (senker appetitten) og ghrelin (øker appetitten),5,6 og andre signalstoffer i nervesystemet, blant annet dopamin, som spiller en nøkkelrolle i hjernens belønningssystem og dermed lysten til å gjøre (i dette tilfellet spise) spesielle ting. Også ”velværehormonet” serotonin blir påvirket ved at det i første fase av overspising stiger, for deretter å ”kræsje”.

Mange får et kronisk forhøyet blodsukker- og insulinnivå og blir etter hvert mindre følsomme for hormonets virkninger (insulinresistens), noe som bidrar ytterligere til forhøyet blodsukker- og insulinnivå. Dette regnes som en underliggende årsak til overvekt fordi insulin bidrar til fettlagring, ikke minst rundt midjen. Dessuten kan et kronisk forhøyet insulinnivå (hyperinsulinemi) påvirke matlysten og -inntaket,7,8 slik at man spiser enda mer av de svært velsmakende matvarene. Dermed skapes en ond sirkel. Hyperinsulinemi endrer trolig også aktiviteten til dopamin i hjernens belønningssenter,3,7,8 i likhet med hormonene leptin og ghrelin.

Slike mekanismer gjør at man får mer lyst på de velsmakende sukker- og fettrike matvarene, og over tid kan det skje en ”preging” av hjernens belønningssenter,3 slik at det blir vanskeligere å bryte ut av dette spisemønsteret.

Fenomenet opptrer særlig sterkt hos overvektige,3 noe som kan forklare hvorfor så mange har problemer med å endre kostholdet permanent og oppnå varig vektreduksjon. Selv mange av de som har slanket seg betydelig og fått bedre helse ved å endre kostholdet, faller ofte tilbake til gamle synder etter en viss tid, særlig når de blir overlatt til seg selv etter et behandlingsopplegg. Samme mønster ser man i de fleste diettintervensjonsstudier, hvor frafallet normalt er stort og diettetterlevelsen synker etter hvert som studiene forløper i tid.

Når hjernen er hekta på spesielle matvarer, er det ofte ikke nok med vennlige formaninger om å spise mer eller mindre av ditt eller datt. Som regel kreves mer gjennomgripende tiltak hvor atferden endres lenge nok til at det skjer en omprogrammering i kroppens stoffskifte, hjernens biokjemi og tankemønstre. Foreløpig har ingen gjort seg fortjent til en nobelpris eller blitt styrtrik på enkle løsninger her. Dessuten ser det ut til at tarmens mikrobiota (bakterier) har stor betydning for hvordan næringsstoffene utnyttes, den fetende effekten av kosten, hjernens biokjemi og våre matpreferanser.

Stimulerende stoffer

Det er imidlertid ikke bare innholdet av sukker og fett i sjokolade som spiller en rolle. De fleste varianter av dette snopet, inkludert konfekt, er som kjent meget søte, og av den grunn har man trodd at trangen primært skyldtes et sug etter sukker. Imidlertid viser undersøkelser av sjokoladehungrige at behovet ikke kunne tilfredsstilles fullt ut med andre søtsaker, uansett hvor søte de var.1 Forsøk med hvit sjokolade viser samtidig at denne varianten reduserer trangen langt mindre enn melkesjokolade og mørk sjokolade. Derfor tror man at det kan være spesielle forbindelser i kakao som påvirker hjernekjemien og dermed velværet. Nivået av enkeltstoffer er ikke nødvendigvis høyere i sjokolade enn en del andre matvarer, men kakao inneholder mange av dem, og effektene av sjokolade kan skyldes kombinasjonen av de ulike forbindelsene og at de eventuelt forsterker hverandre.

Kakao og sjokolade inneholder ulike stoffer som tilhører gruppa biogene aminer, i likhet med flere signalstoffer i hjernen. Ett av disse, fenyletylamin (PEA), har strukturelle og farmakologiske likheter med amfetamin, virker stimulerende og er viktig for humøret. Et lavt nivå av PEA i hjernen kan være forbundet med depresjon. Noen forskere tror at sjokoladespising kan være et forsøk på å regulere hjernens nivå av PEA og dermed humøret. Imidlertid inneholder en rekke andre matvarer, for eksempel ost og pølser, også tilsvarende stoffer uten at det forårsaker samme trang til disse.

En annen gruppe stoffer i kakao, metylxantiner, inkluderer koffein og teobromin (finnes i kaffe og te), som også virker stimulerende. For øvrig finnes det i kakao spesielle fettstoffer som kan påvirke bestemte områder eller reseptorer i hjernen, slik at vi opplever større grad av velvære. Disse fettstoffene er av typen N-acyletanolaminer og virker på hjernens såkalte cannabinoidsystem, i likhet med cannabis og omsetningsprodukter av omega-6-fettsyrer.9

Selvmedisinering

En annen årsak til avhengighet kan være næringsmangel eller biokjemiske ubalanser i hjernen. Noen kan derfor bruke sjokolade som en form for selvmedisinering. Forskere har særlig spekulert på om et stort sjokoladeforbruk skyldes magnesiummangel. Kakaopulver og sjokolade inneholder mye av dette mineralet, og forsøk viser at magnesiumtilskudd kan dempe sjokoladetrangen.

Som nevnt opplever mange sug etter sjokolade når de er stressa eller nedstemt, og kvinner opplever det særlig i spesielle faser av menstruasjonssyklusen. Koblingen her kan også være magnesiummangel. Stress stimulerer utskillelsen av hormoner (adrenalin, kortisol) som hemmer tarmens opptak av magnesium, og sukker bidrar til økt utskillelse. For lite magnesium kan i neste omgang senke nivået av dopamin og øke mengden serotonin i sentralnervesystemet. Balansen mellom disse signalstoffene påvirker følelsen av velvære og spiller en betydelig rolle når det gjelder avhengighet. Forhøyede nivåer av serotonin forårsaker blant annet typiske symptomer i forbindelse med premenstruelt syndrom (PMS). Stressrelatert magnesiummangel kan derfor være en forklaring på hvorfor mange kvinner med PMS tyr til sjokolade.10

Påvirket av hormoner

Innholdet av karbohydrater i sjokoladen kan også endre balansen mellom nervesystemets signalstoffer ved å øke mengden serotonin. Det påvirker appetitten, humøret og tendensen til avhengighet. Mye tyder på at serotoninnivået er lavt før menstruasjonen, og en trang til å spise søtsaker kan være kroppens forsøk på å regulere dette.1,10

Hormonelle endringer spiller dessuten en rolle. Blant kvinner er sjokolade den matvaren de oftest føler trang til, og for mer enn en tredel er suget spesielt stort i tida før menstruasjonen. Noen dager før blødningen starter er mengden østrogen vanligvis moderat forhøyet og progesteronnivået på sitt høyeste. Mengden av og forholdet mellom disse to hormonene kan påvirke hva man velger å spise. Det har vært vanlig å hevde at høyt progesteronnivå fremmer kroppens lagring av fett, men det kan også skyldes østrogendominans. Effekten er uansett at konsentrasjonen av fettstoffer i blodet synker, noe som kan gi trang til å spise fettrike matvarer. Østrogendominans fører også til blant annet lavt blodsukker og humørsvingninger, og østrogen påvirker signalstoffer i hjernen som regulerer appetitt og spiseatferd.

Trangen til sjokolade i spesielle faser kan også være kulturelt betinget.10 En studie viste at spanske kvinner spiste langt mindre sjokolade i forbindelse med menstruasjonen enn kvinner fra USA. Spanjolene kjente først og fremst et sug etter måltid eller når de opplevde stressede situasjoner som eksamen, noe amerikanerne påstod de ikke gjorde. Kronisk stress ser imidlertid ut til å forsterke graden av matavhengighet i mange tilfeller.

Kronisk stress forsterker trangen

Et kronisk forhøyet stressnivå skaper ubalanse i kroppens to hovedsystemer som skal håndtere de fysiologiske effektene av stressbelastningen.11 Det ene systemet består av de hormonproduserende organene hypotalamus, hypofysen og binyrene, den såkalte HPA-aksen. Det autonome nervesystemet utgjør den andre delen.

Kronisk aktivering av HPA-aksen påvirker blant annet sukkerstoffskiftet, fremmer insulinresistens og øker graden av bukfedme.12,13 Det endrer også nivået av appetittregulerende hormoner og signalstoffer i nervesystemet,14 og øker lysten på sukker- og fettrike matvarer.15 Gjentatte perioder med høyt stressnivå medfører strukturelle og funksjonelle endringer i visse deler av hjernen, noe som påvirker trangen til særlig sukker- og fettrike matvarer.16

Noen stoffer virker som dop

Når det gjelder korn og melk, kan spesielle proteinfragmenter eller peptider (korte kjeder av aminosyrer) fra henholdsvis gluten (består av to ulike proteiner) og kasein (et melkeprotein) påvirke hjernen slik at man får et avhengighetsforhold til denne maten.

En del barn og voksne klarer ikke å bryte fullstendig ned gluten og kasein i tarmen på grunn av enzymmangler eller -defekter. I stedet dannes peptider som kan påvirke immunforsvaret og utløse allergier eller matintoleranse, og som kan være forbundet med autoimmunsykdommer, slik som diabetes og revmatisme, samt psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser.17,18

Enzymsvikt kan bety manglende evne til å danne nok av de enzymene (bl.a. peptidaser) som trengs for å bryte ned gluten og andre proteiner til aminosyrer og korte peptidkjeder (består av noen få aminosyrer), blant annet det viktige enzymet DPP4 (dipeptidylpeptidase 4). Det kan skyldes at cellene i tarmens overflate (epitelceller eller enterocytter) ikke modner normalt og fungerer optimalt på grunn av ubalanser (dysbioser) i tarmfloraen der bestanden av helsefremmende melkesyrebakterier og andre vennlige mikrober er svekket.19 Derfor anbefales ofte tilskudd med melkesyrebakterier (probiotika) og enzymer.

Enzymsvikt kan også skyldes enzymhemmere fra maten, virusinfeksjoner og eksponering for ulike miljøgifter. For eksempel hemmer kvikksølv en rekke enzymer i kroppen, blant annet DPP4.

Ved AD/HD, autisme og andre utviklingsforstyrrelser eller psykiske lidelser ser man ofte et høyt urininnhold av peptider fra gluten og kasein. Det tyder på at peptidene hoper seg opp i kroppen, og en større andel av disse molekylene kan tas opp i blodbanen og nå hjernen hvis man har lekk tarm og ”lekk hjerne”. Når slike peptider akkumuleres, kan de påvirke immunforsvaret og hjernefunksjonen og forårsake manglende kognitiv utvikling.

Noen av peptidene kan påvirke sentralnervesystemet ved at de har en opioid eller morfinliknende effekt. Disse peptidene kalles gliadorfin og gluteneksorfiner fra gluten og kasomorfiner fra kasein, og det finnes en rekke varianter av dem. Andre opioide peptider dannes også ved ufullstendig nedbryting av proteiner fra enkelte andre matvarer og av visse muggsopper. Slike peptider kan blant annet være årsak til, utløse eller forverre AD/HD, autisme (ASD), psykoser, schizofreni, depresjon og epileptiske anfall hos disponerte personer.

Den opioide effekten medfører ofte at for eksempel barn med autisme får et avhengighetsforhold til gluten- og kaseinholdig mat. Den virker som dop. Så lenge de spiser slik mat, har de små pupiller. Når maten utelukkes i kosten, blir pupillene store, slik man ser hos rusmisbrukere under avvenning. En annen egenskap til opioide peptider er at de virker smertedempende. Det er grunnen til at mange autister har høy smerteterskel og sjeldnere gir uttrykk for ubehag sammenliknet med andre.

Kilder:

1.  Bruinsma K, Taren DL. Chocolate: Food or drug? Journal of the American Dietetic Association 1999; 99: 1249-56. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10524390

2.  Martin FP, Antille N, Rezzi S mfl. Everyday eating experiences of chocolate and non-chocolate snacks impact postprandial anxiety, energy and emotional states. Nutrients 2012; 4: 554-67. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22822453

3.  Sinha R, Jastreboff AM. Stress as a common risk factor for obesity and addiction. Biological Psychiatry 2013; 73: 827-35. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23541000

4.  Alsio J, Olszewski PK, Levine AS mfl. Feed-forward mechanisms: Addiction-like behavioral and molecular adaptations in overeating. Front Neuroendocrinol 2012; 33: 127–39. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22305720

5.  DiLeone RJ. The influence of leptin on the dopamine system and implications for ingestive behavior. Int J Obes 2009; 33 (suppl 2): S25–S29. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19528975

6.  Malik S, McGlone F, Bedrossian D mfl. Ghrelin modulates brain activity in areas that control appetitive behavior. Cell Metabolism 2008; 7: 400–9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18460331

7.  Konner AC, Hess S, Tovar S et al. Role for insulin signaling in catecholaminergic neurons in control of energy homeostasis. Cell Metab 2011; 13: 720–8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21641553

8.  Jastreboff AM, Sinha R, Lacadie C mfl. Neural correlates of stress- and food- cue-induced food craving in obesity: Association with insulin levels. Diabetes Care 2013; 36: 394–402. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23069840

9.  Alvheim AR, Malde MK, Osei-Hyiaman D mfl. Dietary linoleic acid elevates endogenous 2-AG and anandamide and induces obesity. Obesity 2012; 20: 1984-94. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3458187/

10.  Zellner DA, Garriga-Trillo A, Centeno S mfl. Chocolate craving and menstrual cycle. Appetite 2004; 42: 119-21. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15036792

11.  McEwen BS. Physiology and neurobiology of stress and adaptation: Central role of the brain. Physiol Rev 2007; 87: 873–904. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17615391

12.  Tyrka AR, Walters OC, Price LH mfl. Altered response to neuroendocrine challenge linked to indices of the metabolic syndrome in healthy adults. Horm Metab Res 2012; 44: 543–9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22549400

13.  Rebuffe-Scrive M, Walsh UA, McEwen B mfl. Effect of chronic stress and exogenous glucocorticoids on regional fat distribution and metabolism. Physiol Behav 1992; 52: 583–90. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1409924

14.  Kuo LE, Kitlinska JB, Tilan JU et al. Neuropeptide Y acts directly in the periphery on fat tissue and mediates stress-induced obesity and metabolic syndrome. Nat Med 2007; 13: 803–11. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17603492

15.  Warne JP. Shaping the stress response: Interplay of palatable food choices, glucocorticoids, insulin and abdominal obesity. Mol Cell Endocrinol 2009; 300: 137–46. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18984030

16.  Dias-Ferreira E, Sousa JC, Melo I mf. Chronic stress causes frontostriatal reorganization and affects decision-making. Science 2009; 325: 621–5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19644122

17.  Reichelt KL, Knivsberg AM. Can the pathophysiology of autism be explained by the nature of the discovered urine peptides? Nutritional Neuroscience 2003; 6: 19-28. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12608733

18.  Reichelt KL, Knivsberg AM. The possibility and probability of a gut-to-brain connection in autism. Annals of Clinical Psychiatry 2009; 21: 205-11. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19917211

19.  Campbell-McBride N. Gut and psychology syndrome. Cambrigde: Medinform Publishing, 2004.

20.  Pelchat ML. Food addiction in humans. The Journal of Nutrition 2009; 139: 620-2. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19176747

21.  Rogers PJ, Smit HJ. Food craving and food “addiction”: A critical review of the evidence from a biopsychosocial perspective. Pharmacology Biochemistry and Behavior 2000; 66: 3-14. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10837838

You may also like
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen
Jevninger

Legg igjen et svar