Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Matintoleranse og individuelle behov

Matintoleranse og individuelle behov

Individuelle reaksjoner har gitt opphav til en rekke dietter for å unngå eller redusere inntaket av problematiske matvarer. Noen trenger spesielle dietter for å oppnå god vektregulering og best mulig helse. Et klassisk eksempel er gluten- og kaseinfri diett ved cøliaki eller proteinintoleranse.

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

En rekke dietter er utformet med utgangspunkt i hvilke matvarer man tåler eller snarere ikke tåler på grunn av arvelige eller ervervete defekter i stoffskiftet. Manglende toleranse henger ofte sammen med redusert evne til å fordøye eller omsette spesielle stoffer i maten. En konsekvens kan være økt opptak eller at stoffer hoper seg opp i ulike vev eller i blodet til nivåer som har skadelige effekter.

Poenget med dietter av denne typen er å eliminere eller redusere inntaket av problematiske stoffer som kan bidra til sykdom. I noen tilfeller må dietten følges strengt resten av livet for å unngå sykdom eller plager. I andre tilfeller øker kroppens toleranse gradvis, slik at man kan introdusere etter hvert kan øke inntaket av problemskaperne.

Typiske eksempler er dietter uten gluten- og kasein, laktose (laktose = melkesukker), mindre fruktose (fruktose = fruktsukker), lavoksalatdiett (LOD), spesifikk karbohydratredusert diett (SCD) og histaminredusert diett (se egen ramme). 

Denne typen dietter brukes i behandling av henholdsvis proteinintoleranse eller cøliaki, laktoseintoleranse, fruktosemalabsorpsjon, hyperoksaluri, inflammatoriske tarmsykdommer som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom og problemer med histaminer i maten.

Annonse:

Av andre dietter innen denne kategorien kan vi nevne Feingold-dietten,1 som brukes ved reaksjoner på tilsetningsstoffer og fenoler (særlig salicylater) i maten, og et kosthold tilpasset Føllings sykdom (fenylketonuri), hvor man overvåker inntaket av aminosyra fenylalanin.

Enzymsvikt

En viktig årsak til fordøyelsesproblemer, redusert næringsopptak og svikt i metabolske veier som inngår i kroppens stoffskifte, er manglende enzymaktivitet. Det kan være arvelig betinget eller skyldes ulike miljøfaktorer. I noen tilfeller dreier det seg om mangel på ett eller flere enzymer som skal bryte ned og omsette matens bestanddeler. Andre ganger dannes det nok av et gitt enzym, men det fungerer dårlig fordi man har arvet gener som gir opphav til et defekt eller ”tregt” enzym. Det er mulig å normalisere enzymaktivitet ved å tilføre kofaktorer som vitaminer og mineraler (se Ernæringsskolen).

Enzymer kan hemmes av miljøgifter. For eksempel er kvikksølv en kjent enzymgift som medfører irreversibel hemming. Det betyr at tungmetallet binder seg til enzymet og blokkerer det aktive setet hvor et annet mineral skulle vært. Da klarer ikke enzymet å katalysere en gitt biokjemisk reaksjon. Enzymhemming forårsakes dessuten av naturlig forekommende eller tilsatte stoffer i maten, blant annet benzensyre, benzoater og visse fenoler, slik som salicylater – naturlige varianter av acetylsalisylsyre, som blant annet brukes i Globoid.

Et annet forhold som spiller inn, er sammensetningen av tarmens mikroflora. Ulike mikrober (bakterier, sopper, parasitter, virus) danner i varierende grad enzymer eller andre forbindelser som påvirker mengden eller aktiviteten av enzymer i tarmen og annet vev. Noen mikrobielle enzymer har en positiv effekt ved at de bidrar til å bryte ned visse antibeitestoffer i maten som ellers kan hemme fordøyelsen og næringsopptaket (antibeitestoffer beskytter planter mot å bli spist). Andre mikrobeenzymer spalter for eksempel enzymer fra bukspyttkjertelen, noe som kan virke negativt inn på fordøyelsen.

Enkelte forbindelser som dannes i kroppens stoffskifte (metabolitter), forstyrrer også funksjonen til en rekke enzymer. Eksempelvis gjelder det oksalat, som noen danner mer av ved mangel på blant annet vitamin B6. Oksalat er kjent for å hemme en rekke enzymer i cellenes ”kraftverk” eller mitokondrier, noe som kan gi energimangel og dermed påvirke en rekke kroppsfunksjoner.

Enzymaktiviteten hemmes dessuten i mangel på kofaktorer, det vil si vitaminer, mineraler eller andre stoffer som enzymer trenger for å bli aktive. Ekstra tilskudd med kofaktorer kan ofte øke aktiviteten til ”trege” enzymer og dermed forebygge helseproblemer. I tillegg gis ofte enzymtilskudd som behandling.

Svikt i ett eller flere enzymer er forbundet med mange sykdommer eller redusert funksjon (dysfunksjon). Enzymsvikt kan for eksempel føre til at visse næringsstoffer ikke blir omdannet til de forbindelsene som er biologisk aktive i kroppen. Da oppstår en funksjonell mangel. Slik er det med flere vitaminer, blant annet B-vitaminer som pyridoksin (vitamin B6). Dette vitaminet må omdannes til pyridoksal-5-fosfat (P5P) for å virke.

Hvis næringsstoffer eller metabolitter ikke omsettes slik de normalt skal fordi enzymer svikter i kroppens metabolske veier, kan disse hope seg opp til fysiologisk unormale konsentrasjoner. Det kan resultere i en slags forgiftningstilstand ved at stoffene i økende grad binder seg til proteiner (f.eks. reseptorer eller enzymer), fettstoffer, hormoner, immunceller eller DNA og påvirker funksjonen så mye at det oppstår sykdom. Dette er kjent ved opphoping av biologisk inaktive vitaminer, visse aminosyrer, peptider (korte kjeder av aminosyrer) og sukkerarter. Ved slik dysfunksjon er det viktig at behandlinga innbefatter en diett som eliminerer eller reduserer inntaket av det eller de stoffene kroppen ikke klarer å håndtere skikkelig.

Et velkjent eksempel er proteinintoleranse, som er forbundet med enzymsvikt, lekk tarm og ubalansert tarmflora. Her skjer ofte en opphoping av peptider fra blant annet melk (kasein) og korn (gluten) eller peptider dannet av tarmfloraen. Når slike peptider skilles ut i urinen i store mengder, kalles det hyperpeptiduri. Måling av urinpeptider er derfor et viktig diagnoseverktøy. 

Peptider fra hvete og melk kan påvirke sentralnervesystemet og bidra til psykiske symptomer, atferdsproblemer, AD/HD og utviklingsforstyrrelser som autisme (ASD). I dag foreligger det god dokumentasjon på at gluten- og kaseinfri diett og god tarmpleie hjelper mange med proteinintoleranse.


Hva er gluten?

Gluten er et proteinkompleks i korn (hvete, durumhvete, rug, bygg spelt, kamut og eventuelt urenset havre) og kasein det dominerende proteinet i kumelk. Histamin er et molekyl som lagres i mastcellene, som finnes i alle slimhinner og også i for eksempel rødvin. Ved en allergisk reaksjon slipper de ut histamin, som fører til at slimhinnene sveller opp.
Kort fortalt består gluten av to typer lagerproteiner –prolamin og glutelin – som finnes i korn og andre arter i grasfamilien. I hvete dannes gluten av gliadin (prolamin) og glutenin (glutelin). Disse proteinene finnes i ulike varianter, noen av dem mer aggressive eller sykdomsframkallende enn andre. Alfagliadin i hvete regnes blant ”verstingene”.

Tarmfloraens betydning

Noen stoffer i maten skaper særlig problemer hos personer med en ubalansert tarmflora (dysbiose) og lekk tarm. I kroppen finnes minst ti ganger så mange mikrober i tarmen og andre steder enn vi har kroppsceller, og tarmfloraen har en unik sammensetning fra person til person. Den er som et mikrobiologisk fingeravtrykk og bestemmer i høy grad hvordan vi utnytter maten og reagerer på ulike stoffer. Mikrofloraen består delvis av arter og stammer som arves fra våre foreldre (først og fremst mor), og delvis av mikrober som klarte å kolonisere seg i løpet av de første leveåra.

Ved dysbiose er bestanden av helsefremmende melkesyrebakterier og andre gunstige mikrober svekket. Samtidig forekommer ofte oppblomstring i deler av den opportunistiske floraen, det vil si bakterier, sopper og andre mikrober som normalt ikke er fører til sykdom, men som kan bidra til sykdommer eller plager hvis organismene øker i antall eller endrer karakter.

Dysbiose medfører blant annet dårligere ernæringsstatus og ubalanser i immunforsvaret. Et tilstrekkelig mangfold av gode tarmbakterier beskytter oss ikke bare mot skadelige bakterier, virus, parasitter og giftstoffer, men de utgjør også en barriere mot ufordøyde matrester som hos noen kan utløse overfølsomhetsreaksjoner.

Årsakene til tarmdysbiose kan være bruk av antibiotika, p-piller, smertestillende midler og andre farmasøytiske medikamenter. Dessuten bidrar et høyglykemisk kosthold med raffinerte, sukkerholdige og stivelsesrike matvarer, kronisk stress, infeksjoner og eksponering for miljøgifter. Sist, men ikke minst, kan man arve en uheldig tarmflora i livets første fase.

En balansert tarmflora er nødvendig for at cellene i tarmens overflate (tarmepitelceller eller enterocytter) skal modne normalt og fungere optimalt. Bakterienes aktivitet forsyner disse tarmcellene med mer enn halvparten av deres energi- og næringsbehov.2 Dessuten danner bakteriene en rekke vitaminer, aminosyrer og andre biologisk aktive forbindelser som bidrar til å ernære hele organismen. Enkelte av deres stoffskifteprodukter fremmer transporten av vitaminer, mineraler, vann, gasser og andre forbindelser gjennom tarmveggen og inn i blodet.

Ubalanse i tarmfloraen kan over tid redusere vår evne til å danne enzymer, fordøye og absorbere maten skikkelig og produsere livsviktige næringsstoffer. Dette leder til manglende næringsopptak, dårligere ernæringsstatus og høyere nivåer av ufordøyde matrester som kan gi ulike symptomer på intoleranse.

Dysbiose kan også bidra til tarmen slipper inn i blodet flere stoffer enn normalt (lekk tarm). Det betyr at ufordøyde proteiner og peptider som kan utløse allergier eller matintoleranse, fraktes til ulike organer med blodet, hvor det kan utløse en immunreaksjon.


Hva er oksalsyre?

Oksalsyre er en enkel organisk syre som finnes i varierende mengder i plantekost, mens det er lite eller ikke noe i animalske matvarer. Når oksalsyre er bundet til et mineral (f.eks. kalsium), kalles det oksalat (f.eks. kalsiumoksalat).
Oksalater kan krystalliseres i ulike kroppsvev og føre til smerter. Hvis man danner mye oksalater, skilles de også ut i urinen og kan måles. Forhøyde verdier kalles hyperoksaluri.
Mye oksalsyre eller oksalat finnes blant annet i mange kornslag (f.eks. i hvetekim og rug), belgfrukter (f.eks. soya og kakaobønner), nøtter (f.eks. mandler, peanøtter, valnøtter), frø (f.eks. sesamfrø), grønnsaker (f.eks. rabarbra, spinat, purreløk, rå persille, bladbete, gulrot, rødbete), rotvekster (f.eks. potet, søtpotet), frukt (f.eks. kiwi, rabarbra, appelsin) og bær (f.eks. bringebær, jordbær), instant kaffe samt i mørk sjokolade.

Eliminasjonsdietter

Reaksjoner på ulike stoffer i maten har ført til utarbeidelse av en rekke dietter eller diettilpasninger som er mer eller mindre kjente. En del av disse tilhører såkalte eliminasjonsdietter hvor man unngår matvarer med stoffer som kan ha negative helseeffekter, slik som stivelse, sukrose, laktose, fruktose, gluten og kasein.

Eliminasjonsdietter med påfølgende matprovokasjoner brukes ofte som supplement til pasientens sykehistorie (anamnese) og laboratorietester i diagnostikken av matallergier/-intoleranser. Da utelukker man én eller flere matvarer noen dager eller uker (av og til måneder) og registrerer endringer i symptomer/tegn før man introduserer matvaren(e) igjen og på nytt noterer hva som skjer. Hvis merkbare symptomer forsvinner ved å eliminere en matvare eller en gruppe matvarer som inneholder ett eller flere mistenkte stoffer, og noen eller alle symptomer dukker opp igjen når man på nytt begynner å spise matvaren(e), indikerer dette en eller annen form for allergi eller intoleranse.

For noen er en eliminasjonsdiett over lengre tid (noen ganger resten av livet) nødvendig for å bli mer eller mindre symptomfri og oppnå god helse. Med andre ord er slike dietter ikke bare verdifulle innen diagnostikken, men også som behandlingsmetode. Som nevnt er gluten- og kaseinfri diett ved proteinintoleranse og cøliaki et klassisk eksempel. Laktosefri diett (ved laktoseintoleranse) og fruktosefri diett (ved nedarvet fruktoseintoleranse) er andre typiske eksempler. Mindre kjent for de fleste er det som kalles spesifikk karbohydratredusert diett, her forkortet SKD.

Gluten- og kaseinfri diett

Personer med cøliaki eller glutenintoleranse må unngå korn- og melmat, halvfabrikata og ferdigprodukter som inneholder gluten, for å unngå mer eller mindre alvorlige symptomer av fysisk eller psykisk art.

Gluten og andre proteiner i korn påvirker menneskets immun-, fordøyelses- og hormonsystem negativt og kan utløse autoimmunsykdommer.3 Best kjent er sammenhengen mellom gluten og sykdommen cøliaki, men så langt er mer enn 150 lidelser eller symptomer knyttet til glutenintoleranse og reaksjoner på andre proteiner (bl.a. lektiner).4En rekke studier og kliniske erfaringer viser at flere av disse proteinene kan medvirke til blant annet fordøyelsesproblemer, lekk tarm, allergier, intoleranse, åreforkalkning, diabetes, revmatisme, hudproblemer, Sjøgrens syndrom, depresjon, AD/HD, autisme, schizofreni og muligens multippel sklerose (MS).3

Man antar at cøliaki og glutenintoleranse ikke skyldes ett bestemt gliadin, men reaksjoner på flere ulike prolaminer.3 Noen reagerer dessuten på glutenin, den andre delen av gluten i hvete. Tilsvarende proteiner finnes også i rug og bygg samt i havre, ris, mais, hirse og bokhvete, men blant disse er det oftest prolaminene i bygg (hordein) og rug (secalin) som skaper problemer.

Det er spesielle fraksjoner eller aminosyresekvenser i gliadin fra hvete (eller i prolaminer fra andre kornslag) som sammen med andre faktorer utløser en destruktiv, autoimmun respons i tarmen og ofte i andre vev.3I moderne tid har aminosyresekvensene i lagerproteinene og dermed egenskapene til gluten endret seg gjennom avl av nye kornsorter. Det forekommer blant annet flere ”aggressive” eller ”giftige” sekvenser i gliadin som cøliakere eller glutenintolerante personer reagerer på.

Hvis man ikke klarer å bryte fullstendig ned gluten i tarmen på grunn av enzymmangler eller –defekter, dannes proteinfragmenter (peptider) som kan hope seg opp i ulike vev og forårsake sykdom. Manglende nedbryting av gluten kan for eksempel gi opphav til peptider som likner på morfin, såkalte gluteneksorfiner og gliadorfin. Disse har en opioid eller opiumsliknende effekt på sentralnervesystemet. Når slike peptider hoper seg opp i kroppen, kan de påvirke immunforsvaret og hjernefunksjonen og forårsake manglende kognitiv utvikling. Blant annet kan de være årsak til eller utløse AD/HD, autisme, schizofreni, depresjon og epileptiske anfall.

Opioide peptider (morfinpeptider) kan også dannes ved manglende nedbryting av melkeproteinet kasein (såkalte kaseomorfiner), og proteinintolerante har ofte problemer med både gluten og kasein. Derfor anbefales som regel en gluten- og kaseinfri diett (eller gluten- og melkefri diett) som første behandlingstiltak.

Denne dietten skal praktiseres så lenge det er tegn til proteinintoleranse, noe som kan vare resten av livet. Da skal man unngå glutenholdig korn og matvarer som inneholder dette. Mange bør samtidig unngå soya fordi denne belgfrukten inneholder en rekke antibeitestoffer og kan også gi opphav til problematiske peptider. En del reagerer dessuten på glutenfrie kornslag (bl.a. mais) og pseudokorn (bl.a. bokhvete). Noen tåler renset havre og enkelte sorter av gamle hvetearter som einkorn og emmer, mens andre gjør det ikke. Følsomme personer må forsikre seg om at glutenfrie produkter ikke er tilsatt glutenholdig materiale (f.eks. hvetestivelse) eller forurenset med dette under produksjon og pakking.

I tillegg skal man unngå melk, melkeprodukter og andre matvarer som inneholder melkeprotein (kaseiner, myseproteiner). Noen tåler klaret smør (smørolje, ghee), mens andre må utelate dette. For øvrig skal man være oppmerksom på at noen glutenfrie kornprodukter og melkeerstatninger samt nøtter, frø og annen plantekost (f.eks. spinat) inneholder problematiske lektiner og/eller proteiner som kan gi opphav til opioide peptider.

Når man legger om til et gluten- og kaseinfritt kosthold, er det samtidig viktig å legge vekt på uraffinerte matvarer og sette sammen måltidene slik at den glykemiske belastningen blir lav. Dette er enklere å oppnå hvis man praktiserer et fettrikt lavkarbokosthold og lager all maten fra grunnen av med rene råvarer i stedet for å være stadig på jakt i butikkhyllene etter glutenfrie kornprodukter eller halvfabrikata, som ofte er høyglykemiske og raffinerte.

Karbohydratredusert diett

Spesifikk karbohydratredusert diett eller SKD er effektiv ved dårlig mage-/tarmhelse (f.eks. ubalansert tarmflora, lavt nivå av magesyre og/eller fordøyelsesenzymer, lekk tarm, dårlig fordøyelse, redusert næringsopptak, inflammasjoner).

Dietten ble utformet av legene Sidney Valentine Haas og Merrill P. Haas etter mange år med klinisk utprøving midt på 1900-tallet. Resultatene publiserte de i 1951 i boka Management of celiac disease, som var skrevet for fagfolk. Her dokumenteres deres erfaringer med å behandle hundrevis av pasienter med cøliaki og andre sykdommer ved hjelp av SKD.

Etter hvert som man fikk mer kunnskap om sammenhengen mellom gluten og cøliaki, kom SKD i skyggen av gluten- og kaseinfri diett inntil den amerikansk-kanadiske biologen Elaine Gottschall (1921-2005) presenterte dietten for et bredt publikum i boka Food and gut reaction, som senere ble hetende Breaking the vicious cycle – Intestinal health through diet.5 Ved hennes død i september 2005 hadde hun solgt over én million bøker. Den engelske legen Natasha Campbell-McBride har siden videreutviklet dietten i boka Gut and psychology syndrome.2

SKD går kort fortalt ut på å unngå eller være svært måteholden med inntaket av bestemte sukkerarter. Hvilke det gjelder, er individuelt og avhenger av hva man er i stand til å fordøye og ta opp i tarmen og omsette i kroppen. Mangel på viktige fordøyelses- og leverenzymer er en viktig faktor. Det vanligste er å unngå disakkarider, slik som sukrose (sukker), laktose (melkesukker) og maltose (maltsukker), polysakkarider som stivelse (i korn, belgfrukter, potet og visse grønnsaker) og alginat (i tang og tare), samt oligosakkarider av typen fruktaner (kjeder med fruktose, f.eks. inulin og FOS), galaktaner (kjeder med galaktose, f.eks. stakkyose og raffinose) og eventuelt maltodekstrin. Slike sukkerarter kan bidra til ubalanser i tarmfloraen (dysbioser) hos personer med nedsatt evne til å fordøye disse.

Følsomme personer må også redusere inntaket av fiberrike matvarer, unngå råkost og varmebehandle eller melkesyregjære det meste av maten i begynnelsen og i perioder med løs avføring eller diaré. Mange med mage- og tarmproblemer reagerer dessuten på enklere sukkerarter, slik som fruktose, galaktose og arabinose, enten fordi opptaket i tynntarmen er utilstrekkelig (malabsorpsjon), eller fordi man har for lite av enzymer som skal omsette sukkeret i kroppen. Dette gjør at det hopes opp og skaper en form for intoleranse eller forgiftningstilstand.

I forbindelse med denne dietten anbefales det også å utelate sukkeralkoholer som for eksempel sorbitol, mannitol og xylitol. Ved stor ubalanse i mage- og tarmsystemet og lav toleranse for en rekke matvarer (matallergi/-intoleranse) er det best å gjennomføre en spesiell introduksjonsdiett hvor man gradvis innlemmer nye matvarer gjennom ulike stadier inntil man kan praktisere full SKD.

Dietten bygger på teori og funn som tilsier at det er en sammenheng mellom dysbioser og ulike sykdommer, spesielt tarmsykdommer. Den anbefales blant annet ved inflammatoriske tarmsykdommer som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, ved cøliaki eller glutenintoleranse, hvis det er påvist gjærsoppoppblomstring (soppdysbiose) eller Candida-relatert kompleks (CRC), og ved andre sykdommer eller plager som er forbundet med ubalanse i mage- og tarmsystemet. For eksempel har langt de fleste autister tarmsykdom, og SKD har vist seg å gi gode resultater for dem.

Dietten bør følges inntil man har reetablert en tilfredsstillende tarmfunksjon. Grunnet individuelle forskjeller kan dette ta alt fra noen måneder til flere år. Normalt må man regne med et forløp på rundt to år, og ideelt sett bør man praktisere dietten minst ett år etter at man ikke lenger har symptomer/tegn på dårlig mage-/tarmfunksjon. I denne perioden er det meget viktig å følge dietten nøye for å oppnå best mulig effekt.

Innledningsvis er det vanlig med forverring av symptomer (regresjon), dels forårsaket av økte nivåer av giftstoffer fra døde mikrober (avgiftningseffekter), og dels som uttrykk for tap av tilvendte og vanedannende kjemikalier (abstinens) produsert av disse mikrobene. Noen har positiv effekt relativt raskt. Vanligere er det å se den positive effekten først etter 1–3 måneder, slik som ved gluten- og melkefri diett.


Føllings sykdom

Føllings sykdom eller fenylketonuri (forkortet PKU11) er en medfødt tilstand eller sykdom knyttet til proteinstoffskiftet der kroppen ikke klarer å omsette den essensielle aminosyra fenylalanin til tyrosin på grunn av svikt i leverenzymet fenylalaninhydroksylase (PAH). Uten behandling medfører PKU at fenylalanin hopes opp i kroppen og omdannes til fenylpyruvat (fenylketon), noe som gir en form for forgiftningstilstand.
I Norge og mange andre land blir alle nyfødte testet med hensyn til denne sykdommen. Barn som blir født med PKU, vil blant annet utvikle hjerneskade hvis de ikke behandles med diett fra kort tid etter fødselen. Kosten må inneholde lite protein, og i tillegg må man ta en proteinerstatning der fenylalanin er fjernet. Dietten må tilpasses den enkelte ut fra blodprøver som tas jevnlig, og som viser nivået av fenylalanin.

Reduksjonsdietter

I tillegg til klassiske eliminasjonsdietter hvor man unngår helt problematiske matvarer, omfatter det tredje hovedprinsippet også reduksjonsdietter, det vil si diettilpasninger der man reduserer inntaket av spesielle stoffer til et nivå som tåles av den enkelte.

Her kan vi trekke fram fruktoseredusert diett ved manglende opptak av fruktose i tarmen (fruktosemalabsorpsjon), hvor man altså er måteholden med fruktose (og fruktaner) og derfor spiser lite av blant annet frukt, bær og rotvekster med relativt mye fruktose (eller fruktaner som inulin). Hvor mye som tåles, er individuelt. Forholdet mellom glukose og fruktose har også betydning fordi glukose fremmer opptaket av fruktose. Det betyr at matvarer med mer glukose enn fruktose skaper som regel mindre problemer.

I samme kategori kan vi sette D’Adamos blodtypediett, hvor man søker å unngå matvarer med ugunstige lektiner for hver blodtype.6 Han har senere utviklet dietten til å omfatte en rekke andre kjennetegn ved seks genetiske hovedtyper.7

Lavoksalatdiett

Lavoksalatdiett er et mindre kjent eksempel på reduksjonsdiett. Dette er en viktig diettilpasning hvis man har opphoping av oksalsyre eller oksalat i kroppen (hyperoksaluri).

Hyperoksaluri er forbundet med en rekke sykdommer, plager og ubalanser, for eksempel oksidativt stress, svikt i cellenes mitokondrier, nyrestein, vulvodynia (kronisk smertesyndrom i de ytre kvinnelige kjønnsorganer), mage-/tarmproblemer (f.eks. lekk tarm), matallergi/-intoleranse, mineralmangler (bl.a. kalsium, magnesium, sink), ledd-/muskelsmerter, myalgi/fibromyalgi, kramper, hormonelle ubalanser (f.eks. hypotyreose), hudproblemer (f.eks. utslett og kløe), tannskader (erosjon av tannemalje) og psykiske symptomer, for å nevne noe.

Det er ikke nødvendigvis lurt å spise mye nøtter når man legger om til et lavkarbokosthold, slik mange anbefaler, siden nøtter inneholder mye oksalat. Dette kan skape nye helseproblemer på sikt.

Personer som tilpasser kosten til lavoksalatdiett, skal legge vekt på matvarer med lite oksalat, unngå matvarer med mye oksalat og være måteholden med matvarer som inneholder moderate mengder oksalat. En del oksalatholdige matvarer er listet opp i en egen ramme.8 Mer at oksalatinnholdet kan variere en del mellom ulike sorter innen samme planteart. Totalt sett bør inntaket av oksalat ikke være mer enn 40–60 mg per dag og høyst 20–30 mg i et måltid. I tillegg spiller det en rolle hvor stor andel av totalmengden som er løselig og ikke løselig oksalat.

Rotasjonsdiett

Rotasjonsdiett er et annet prinsipp som er beslektet med eliminasjonsdietter. Her er grunnregelen at ingen matvare eller matvaregruppe skal spises oftere enn hver fjerde eller sjuende dag for å motvirke matintoleranse. Med andre ord eliminerer man visse matvarer i perioder.

Ulike matvarer er gruppert i familier basert på kjemisk sammensetning og innholdet av kjente allergener. Rotasjonsdietten er designet slik at man daglig skal unngå å spise matvarer fra samme familie. Det vanligste er å praktisere en fire dagers rotasjonsdiett, det vil si at når man har spist en matvare fra en bestemt familie (dag 1), skal man ikke spise matvarer fra samme familie før det har gått fire dager (dag 5). Personer som er spesielt følsomme, kan følge en sju dagers rotasjonsdiett, det vil si at man spiser fra en matvarefamilie med én ukes mellomrom. 

Den engelske legen Jonathan Brostoff og Linda Gamlin har skrevet en klassisk bok om matvareallergi og intoleranse.9 Boka er oversatt til norsk i 199910 og gir følgende leveregel: Hvis du selv merker at du begynner å spise en matvare litt for ofte, så unngå den helt en ukes tid. Dette er en god tommelfingerregel å følge. Kutt ut i perioder matvarer som spises ofte for å forebygge at du blir overfølsom for disse. Spis for eksempel noe annet i helgene enn ellers i uka, og varier kosten mellom ulike årstider.

Det er ikke nødvendig å spise salat, brokkoli og gulrot hele året. Bruk ulike råvarer i en naturlig syklus, for eksempel salater om våren/sommeren, brokkoli om sommeren/høsten og gulrøtter om høsten/vinteren. Da er det også lettere å få tak i friske, lokale råvarer. Slike sykliske variasjoner kjennetegner et naturlig og tradisjonelt kosthold.

Kilder: 

1.  Feingold BF. Why your child is hyperactive. New York: Random House, Inc., 1985.

2.  Campbell-McBride N. Gut and psychology syndrome. Camrigde: Medinform Publishing, 2004.

3.  Cordain L. Cereal grains: Humanity’s double-edged sword. World Review of Nutrition and Dietetics 1999; 84: 19-73.

4.  Braly J og Hoggan R. Dangerous grains. Why gluten cereal grains may be hazardous to your health. New York: Avery Penguin Putnam Inc., 2002.

5.  Gottschall E. Breaking the vicious cycle. Intestinal health through diet. 12. utgave. Baltimore, Ontario, Canada: The Kirkton Press, 2007.

6.  D´Adamo PJ. Eat right 4 your type. New York: G. P. Putnam’s Sons, 1996; D´Adamo PJ. Live right 4 your type. New York: G. P. Putnam´s Sons, 2001.

7.  D´Adamo PJ. The genotype diet. New York: Broadway Books, 2007.

8.  Smith JM. Seeds of deception. Exposing industri and government lies about the safety of the genetically engineered foods you’re eating. Fairfield, Iowa: Yes! Books, 2003.

9.  Brostoff J og Gamlin L. The complete guide to food allergy and intolerance. London: Bloomsbury Publishing Limited, 1998.

10. Brostoff J og Gamlin L. Matallergi og matintoleranse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag as, 1999.

11.  Kase BF, Wiig I, Iversen K mfl. PKU – Fenylketonuri. Oslo: Senter for sjeldne diagnoser, Rikshospitalet - Radiumhospitalet HF, 2006.

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen

Legg igjen et svar

Bitnami