Kategorier
Medikamentenes virkelige effekter
– Dagens sykdomssentrerte modell i psykiatrien er ikke underbygget av forskning, sier den britiske psykiateren og forskeren Joanna Moncrieff.
Tekst Iver Mysterud
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Kort fortalt
– Dette er et intervju med den britiske psykiateren og forskeren Joanna Moncrieff med utgangspunkt i hennes bok The myth of the medical cure (2008).
– Hennes hovedargument er at medikamenter verken kurerer eller behandler psykiske lidelser. De har ikke som effekt å reversere eller normalisere en atypisk biokjemi som skaper kjemisk ubalanse i hjernen.
– Psykiatriske medikamenter fører til en unormal, medikamentindusert tilstand som påvirker pasientenes følelser og atferd. Medikamentene kan undertrykke eller tildekke symptomene på en psykisk lidelse og fører ikke til normalisering av hjernen.
– I tre oppfølgende intervjuer med Moncrieff tar vi opp psykose og schizofreni (5/2017), depresjon (6/2017) og bipolar lidelse (7/2017).
Hun er tilknyttet Universitetet i London (UCL1) og publiserte i 2008 boka The myth of the chemical cure (2008),2 som er tema for dette intervjuet.
– Hovedargumentet i boka er at medikamenter verken kurerer eller ikke en gang behandler psykiske lidelser tilsvarende slik de fleste medikamenter gjør med andre medisinske lidelser, sier Moncrieff. – De psykiatriske medikamentene verken reverserer eller normaliserer en underliggende biokjemisk abnormitet, slik som en kjemisk ubalanse, fortsetter psykiateren. – Det rådende, positive synet på psykiatriske medikamenter er ikke underbygget av forskning. Oppfatningen om at slike medikamenter kan helbrede, er en illusjon som er konstruert fordi det tjener interessene til mektige aktører som psykiatere, farmasøytisk industri og staten, mener forskeren. – Mitt argument er at psykiatriske medikamenter setter folk i en unormal, medikamentindusert tilstand som påvirker folks følelser og atferd. Medikamentene kan undertrykke eller tildekke symptomene på en psykisk lidelse, ikke helbrede den, sier Moncrieff.
Helsemagasinet lurer på hvorfor hun skrev boka. – Jeg har forsket på effektene av psykiatriske medikamenter i mange år og ønsket å sette sammen mine konklusjoner på det jeg har lest. I tillegg ville jeg fortelle historien om hvordan og hvorfor psykiatrien kom til å få et slikt feilaktig syn på hva psykiatriske medikamenter gjør, svarer forfatteren. – Jeg tror at mange mennesker er misfornøyd med disse medikamentene. Stort sett virker de ikke slik folk er blitt forledet til å tro de gjør. Mitt håp er at boka kan hjelpe folk til å forstå hvorfor, sier hun.
Sykdomssentrert modell
Kan du forklare hva du mener med ”den sykdomssentrerte modellen”?
– Modellen for medikamentelle virkninger er navnet jeg har gitt standardoppfatningen av hva psykiatriske medikamenter gjør, svarer Moncrieff. –Medikamenter som antidepressiva antas for eksempel å virke ved at de hjelper til å reversere den underliggende kjemiske ubalansen eller andre abnormiteter i hjernen som antas å gi opphav til symptomene på depresjon, fortsetter psykiateren. Hun legger til at ifølge denne modellen fungerer medikamenter ved å påvirke de biologiske prosessene som fører til symptomene på psykiske lidelser. Modellen er lånt fra allmennmedisinen, der de fleste medikamenter oppfattes å virke på denne måten. Selv smertestillende tabletter virker ved å påvirke de biologiske prosessene som gir smerter, selv om de ikke behandler den underliggende sykdomsprosessen eller årsakene.
Hvordan kom denne modellen til å dominere psykiatrien?
– Ideen om at enhver type behandling kan ha spesifikke effekter på de biologiske prosessene som ligger under psykiske lidelser, ble først introdusert i forbindelse med elektrosjokkterapi og insulinkomaterapi. Sistnevnte er en meget risikabel prosedyre som ble populær i psykiatrien midt på 1900-tallet, svarer Moncrieff. – På denne tida var det et stort ønske i psykiatrien om å oppfatte psykiatriske behandlinger som så spesifikke at de kunne sammenliknes med nye behandlinger som for eksempel antibiotika mot bakterieinfeksjoner. Selv om medikamentene som ble brukt i første halvdel av 1900-tallet, ble oppfattet som uspesifikke, ble etter hvert de medikamenter som ble innført på 1950-tallet, gradvis oppfattet å ha sykdomsspesifikke eller sykdomssentrerte effekter, fortsetter forskeren.
Hva er hovedproblemene med denne modellen?
– Ganske enkelt at den ikke har vist seg å være sann, svarer Moncrieff. Hun legger til at det er veldig lite av den typen forskning man ville ha behov for hvis man bare skulle bekrefte at psykofarmaka virket i henhold til en sykdomssentrert modell. Det lille som faktisk eksisterer, støtter i liten grad en slik modell.
En alternativ modell
I stedet for en sykdomssentrert modell foreslår du en medikamentsentrert modell. Hva er essensen i denne?
– Jeg har kalt modellen ”medikamentsentrert” for å understreke at vi bør oppfatte psykofarmaka som psykoaktive medikamenter som virker ved å indusere karakteristiske mentale og fysiske effekter, svarer psykiateren. – Disse effektene går ut på å undertrykke eller skjule symptomene på psykisk lidelse. For eksempel nedsetter mange psykiatriske medikamenter tankevirksomheten og undertrykker følelsesmessige reaksjoner, fortsetter hun. – De undertrykker enhver unormal tankevirksomhet, ikke ved å reversere en underliggende biologisk mekanisme, men ved å skape en medikamentindusert tilstand der all tankevirksomhet og følelser dempes ned, forklarer forskeren. – Den medikamentsentrerte modellen konstaterer at psykofarmaka ikke gjør pasientene normale igjen, de bare erstatter symptomene på psykisk lidelse med en medikamentindusert tilstand, sier Moncrieff. Hun legger til at noen ganger kan det være nyttig å bli dopet mildt eller til og med tungt. Dette gjelder hvis personer befinner seg i en så forstyrret tilstand at de ikke kan fungere eller hvis de er farlige.
Hvorfor bør den medikamentsentrerte modellen være utgangspunktet i forskning på psykiatriske medikamenter?
– Psykofarmaka har psykoaktive effekter, det vil si de påvirker måten folk tenker og føler på og påvirker deres atferd, svarer forskeren. – Disse effektene må nødvendigvis påvirke symptomene ved psykiske lidelser, slik de blir målt i kliniske medikamentstudier. Derfor må vi kontrollere for og ta hensyn til disse effektene før vi kan konkludere at medikamentene har noen som helst sykdomsspesifikk effekt, mener Moncrieff.
Joanna Moncrieff
Moncrieff (f. 1966) er utdannet lege fra Universitetet i Newcastle ved Tyne og videreutdannet til psykiater i London. Hun er i dag foreleser (reader) i kritisk og sosialpsykiatrisk forskning ved Institutt for psykiatri, Universitetshøgskolen i London. Moncrieff er også en av lederne av ”Critical Psychiatry Network”, en gruppe psykiatere som utfordrer den dominerende biomedisinske modellen for psykiske lidelser. Mange av hennes artikler kan leses på nettsiden til ”Critical Psychiatry Network” (www.criticalpsychiatry.co.uk). Hun utga i 2008 The myth of the chemical cure, som oppsummerer og utvider mye av hennes tidligere forskning. I 2011 kom A straight talking introduction to psychiatric drugs, som gir et kritisk blikk på psykiatrisk medikamentell behandling.5 I 2013 utga hun The bitterest of pills, som har et kritisk blikk på antipsykotiske medikamenter. Nettside https://joannamoncrieff.com/
Skjevhet i forskningen
Hvorfor er det sannsynlig at publiserte data er fordreid i retning av å vise fordelaktige effekter av behandling?
– Det er mange grunner til dette, mener Moncrieff. – Pasienter som blir med på kliniske studier, gjør ofte dette for å få medikamentell behandling. Forskere har også ofte en forventning om å finne at medikamentell behandling er nyttig. Selv om bruk av placebo (”narrepille”) er ment å korrigere for disse forventningene, er det på grunn av deres medikamentinduserte psykoaktive og fysiske effekter lett å skille de fleste psykofarmaka fra placebo, fortsetter forskeren. Hun mener med andre ord at pasienter ofte kan gjette om de tar medikamentet eller placebo. Pasienter som gjetter riktig og som får medikamentet, kan gjøre det bedre enn vanlig på grunn av forventningene om at medikamentet vil hjelpe dem, snarere enn å virke på grunn av en spesifikk farmakologisk effekt. På tilsvarende vis vil pasienter som feilaktig gjetter at de har fått placebo, gjøre det dårligere fordi de forventet medikamenter og er skuffet. Moncrieff trekker også fram at folk som analyserer og skriver sammen studiene, kan bruke statistikk på en måte som gjør at medikamentet framstår som mer fordelaktig. Siden mange medikamentstudier blir utført eller finansiert av farmasøytiske firmaer, har forskerne ifølge Moncrieff et opplagt incentiv for å presentere forsøket i et mest mulig fordelaktig lys.
Hvorfor kan ikke placebokontrollerte studier skille mellom hvorvidt medikamenter utøver sykdomsspesifikke effekter eller om de skaper en medikamentindusert tilstand som undertrykker symptomene på psykisk lidelse eller påvirker måten den oppfattes på?
– I kliniske forsøk antas det at medikamenter fungerer ved å påvirke en underliggende sykdomsprosess og at enhver forskjell mellom et medikament og placebo indikerer at medikamentet har sykdomsspesifikke effekter, svarer forskeren. – Studiene tar ikke hensyn til de medikamentinduserte effektene av psykofarmaka, som påvirker følelser og atferd hos enhver som tar dem. Vurderingsskalaene som brukes i kliniske forsøk, skiller dessuten ikke mellom effektene av medikamenter på en sykdomsprosess og deres medikamentinduserte effekter.
Som eksempel trekker Moncrieff fram at mange antidepressiva har beroligende effekter som kan bidra til bedre søvn. Søvnløshet er et ”symptom” på depresjon som er inkludert i vurderingsskalaene for depresjon. Noen antidepressiva kan også dempe følelsene og dermed redusere opplevelsen av å være deprimert. Målene på grad av depresjon kan ifølge Moncrieff ikke skille mellom medikamentinduserte effekter og medikamentets effekter på en underliggende biologisk sykdomsprosess eller kjemisk ubalanse.
Psykiatrisk behandling før og nå
Er psykiatrisk behandling bedre i dag enn for eksempel på 1940- og 1950-tallet?
– Det finnes flere medikamenter å velge mellom, men det foreligger ingen dokumentasjon som tilsier at prognosen for psykiske lidelser er blitt forbedret, svarer forskeren. – Resultatet av behandling for schizofreni på 1990-tallet var omtrent den samme som på 1930-tallet, i følge en omfattende oversikt over utfallsstudier.3
Abstinens ved behandlingsslutt
Folk som stopper med psykiatrisk medikamentell behandling kan oppleve abstinenser. Hva er det som skjer i kroppen?
– Psykiatriske medikamenter er kjemiske fremmedstoffer for kroppen. Derfor vil den forsøke å motvirke deres effekter, svarer Moncrieff. Som eksempel trekker hun fram det som skjer hvis man tar et medikament som blokkerer dopaminreseptorer. Da lager kroppen bare flere dopaminreseptorer, og de man har, blir mer følsomme. Hvis man plutselig stopper å ta et medikament, blir ikke tilpasningene som kroppen har gjort, lenger motvirket ved tilstedeværelsen av medikamentet. Ved bruk av dopaminblokkerende medikamenter kan kroppen bli overfølsom for dopaminliknende effekter fordi den ikke lenger har de dopaminblokkerende medikamentene i seg. Ifølge Moncrieff tror man at det nettopp er dette som forårsaker tardive dyskinesier (ufrivillige muskelrykninger).
Hvis en person ønsker å stoppe medikamentell behandling, hvordan bør vedkommende gå fram for å unngå abstinenser?
– Hvis man avvennes sakte, får kroppen tid til å reversere forandringene den måtte gjøre som en respons på å ta medikamentet, svarer psykiateren.
Bokas mottakelse
Vi spør Joanna Moncrieff om The myth of the chemical cure er anmeldt i noen ledende medisinske fagtidsskrifter. – Ja, den ble anmeldt i The Lancet6 og i British Journal of Psychiatry,7 svarer hun.
Hva slags reaksjoner har du fått på boka? – Alle bokomtalene har vært positive. De har stått i den medisinske pressen og også i tidsskrifter og magasiner rettet mot terapeuter, opplyser hun. – Det akademiske samfunnet av psykiatere har imidlertid nesten ikke vært interessert i mine ideer. Jeg har ikke fått noen reaksjoner i det hele tatt fra noen psykofarmakologer, med unntak av David Healy, sier forskeren. Helsemagasinet kan opplyse at Healy selv har bidratt med kritisk fagstoff omkring dagens psykiatri.8,9
Hva med reaksjoner fra pasienter? – De fleste har vært positive, men jeg får også noen sinte reaksjoner fra folk som tror de har en kjemisk ubalanse og som føler at mine ideer om medikamentell behandling på en eller annen måte går imot dem, sier Moncrieff.
Vinnerne ved status quo
Hvem tjener, og hvem taper på at den sykdomssentrerte modellen er rådende?
– Modellen gir inntrykk av at psykiatrisk behandling er like virkningsfull og spesifikk som andre medisinske behandlinger, sier Moncrieff. – Derfor er den blitt markedsført av den psykiatriske profesjonen og av farmasøytisk industri. De som støtter den sykdomssentrerte modellen, antar at medikamentell behandling er nyttig fordi det reverserer et underliggende problem, fortsetter forskeren. – I motsetning til dette antar den medikamentsentrerte modellen at medikamenter er skadelige og at det må finnes svært gode holdepunkter for at de vil være fordelaktig før de brukes. På grunn av dominansen til den sykdomssentrerte modellen er ikke de reelle effektene av medikamenter blitt skikkelig undersøkt. Mange som er blitt satt på og fortsatt bruker dem, har i virkeligheten ingen nytte av dem. Derimot lider de under alle bivirkningene som medikamentene forårsaker, mener hun.
Medikamentbehandlingas popularitet
Hvorfor er medikamentell behandling så populær innen psykiatrien?
– Tidlig på 1900-tallet argumenterte psykiaterne stadig for å bli behandlet som andre leger, noe som ville øke deres lønn og status, svarer Moncrieff. – Seinere på 1900-tallet sto de overfor konkurranse fra andre spesialiteter når det gjelder omsorg for folk med psykiske problemer, inkludert sosialarbeidere, psykologer og ikke-medisinsk utdannede terapeuter, sier hun. Forskeren understreker at psykiatere har framhevet den grunnleggende medisinske karakteren av psykiske lidelser for å bli kvitt konkurranse og kreve enerett på å behandle psykiske problemer og atferdsproblemer.
På spørsmål om hvilke rolle farmasøytisk industri har hatt for populariteten til medikamentell behandling, trekker Moncrieff fram at psykiske lidelser representerer et lukrativt område for denne industrien. Grunnen er at lidelsene er subjektive, og derfor er det mulig å overbevise et stort antall mennesker om at de har dem. Moncrieff mener at det er dette industrien har gjort de siste tiårene. – Den har overbevist millioner av mennesker om at deres problemer i virkeligheten skyldes en kjemisk ubalanse eller en forstyrrelse i hjernen og at dette gjelder alt fra depresjon og bipolar lidelse til AD/HD hos voksne. For å fungere normalt er alt de trenger å gjøre, å ta en pille, sier forskeren. Hun trekker fram at industrien har stor påvirkning på den medisinske profesjonen gjennom bestikkelser av individuelle leger og ”gjestfrihet”, i tillegg til at de støtter økonomisk medisinsk forskning, tidsskrifter og konferanser. – Farmaindustrien påvirker i økende grad offentligheten, særlig etter at den i 1996 fikk lov til å reklamere direkte til forbrukerne i USA, sier Moncrieff.
Framtiden
Kan du kort forklare hvilke implikasjoner det vil ha å akseptere den medikamentsentrerte modellen for virkninger av psykiatriske medikamenter?
– Modellen er potensielt revolusjonerende fordi psykiatrien lenge primært har støttet en biologisk tilnærming ved å bruke den sykdomssentrerte modellen for hvordan medikamenter virker, svarer Moncrieff. – Således ble ideen om at psykiatriske tilstander var forårsaket av spesifikke biologiske sykdommer eller prosesser underbygget ved å si at medikamentene virket, og derfor måtte det eksistere en underliggende abnormitet, fortsetter hun. – Det ble med andre ord antatt at medikamentene bare kunne fungere på en sykdomssentrert måte, det vil si ved å reversere en underliggende abnormitet. Men hvis medikamentene fungerer medikamentsentrert, støtter ikke medikamentell behandling en biologisk modell for psykisk sykdom, mener forskeren. Hun legger til at en medikamentsentrert modell ikke nødvendigvis utelukker muligheten for at psykiske lidelser kan ha underliggende biologiske årsaker. Men siden den sterkeste støtten ble antatt å være virkningen av medikamentene, mener Moncrieff at det på alvorlig måte svekker dette synet.
– Dette etterlater psykiatrien slik den var for hundre år siden, der man forsøker å hjelpe mennesker til å håndtere problemene med psykiske forstyrrelser, men uten at de blir i stand til å reversere dem, sier forskeren. – Jeg tror at hvis folk ble fortalt at alt medikamenter kan gjøre, er å bidra til og undertrykke deres symptomer en viss tid, ville færre ønske å ta dem. Mange ville i stedet velge andre muligheter, mener Moncrieff.
Hvordan kan medikamentell behandling være demokratisk, og hvorfor trengs dette?
– Hvis medikamenter ikke reverserer sykdommer, men skaper medikamentinduserte tilstander, vil folk selv ønske å bestemme om det er verd å ta et medikament. En lege skal ikke behøve å fortelle deg at du må ta tablettene for å behandle den eller den sykdommen. Å ta medikamenter er en avgjørelse som bør baseres på grundige avveiinger av de beskjedne fordelene medikamentell behandling noen ganger har, og de bivirkningene den uunngåelig har, svarer Moncrieff.
Hvis du skal gjette, hvor snart tror du at den medikamentsentrerte modellen vil bli akseptert på bekostning av den sykdomssentrerte modellen i psykiatrien?
– Jeg tror at en del mennesker aksepterer den nå, og i 2009 beskrev en artikkel i British Journal of Psychiatry de følelsesmessige effektene av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI).4 Den bekreftet mer eller mindre at disse medikamentene virker i henhold til en medikamentsentrert modell, sier forskeren. – Jeg tror imidlertid at implikasjonene utfordrer så mye av den tradisjonelle kunnskapen i psykiatrien, at aksepten først vil komme etter lang tid. Sammen med en økende vektlegging av pasienters egenkontroll vil det gjøre folk mer oppmerksomme på de negative effektene av psykofarmaka, avslutter den engasjerte forskeren Joanna Moncrieff.
Kilder:
1. http://www.ucl.ac.uk/about
2. Moncrieff J. The myth of the chemical cure: a critique of psychiatric drug treatment. Hampshire, UK: Palgrave Macmillan, 2008.
3. Hegarty JD, Baldessarini RJ, Tohen M mfl. One hundred years of schizophrenia: a meta-analysis of the outcome literature. American Journal of Psychiatry 1994; 151: 1409–16. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/8092334
4. Price J, Cole V, Goodwin GM. Emotional side effects of selective serotonin reuptake inhibitors: qualitative study. British Journal of Psychiatry 2009; 195: 211–7. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19721109
5. Moncrieff J. A straight talking introduction to psychiatric drugs.Ross-on-Wye: PCCS Books, 2009 (norsk versjon: Psykiatriske legemidler: En kritisk introduksjon. Abstrakt forlag, 2011).
6. Yawar A. The fool on the hill. The Lancet 2009; 373: 621–2. http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(09)60383-4/abstract
7. Taylor D. The myth of the chemical cure. British Journal of Psychiatry 2010; 196: 164–5. http://bjp.rcpsych.org/content/196/2/164.2
8. Healy D. Let them eat Prozac: The unhealthy relationship between the pharmaceutical industry and depression. New York: New York University Press, 2004.
9. Healy D. Pharmageddon. Berkeley, CA: University of California Press, 2012.