Medikamentenes virkelige effekter – psykose og schizofreni

I dette intervjuet utdyper den britiske psykiateren og forskeren Joanna Moncrieff sitt syn på forskningen på medikamentell behandling av psykoser inkludert schizofreni.

Tekst Iver Mysterud Foto Shutterstock

Kort fortalt

Dette er oppfølging av et intervju publisert i nr. 4/2017 av den britiske psykiateren og forskeren Joanna Moncrieff med utgangspunkt i The myth of the medical cure (2008).
Hennes hovedargument er at medikamenter verken kurerer eller lindrer psykiske lidelser. Medikamenter kan ikke reversere eller normalisere underliggende biokjemiske avvik, slik som kjemisk ubalanse.
Psykiatriske medikamenter setter pasientene i en unormal tilstand som påvirker deres følelser og atferd. Medikamentene kan undertrykke eller tildekke symptomer på psykisk lidelse.
Intervjuet fokuserer på psykose og schizofreni, og to etterfølgende intervjuer med Moncrieff vil handle om depresjon (6/2017) og bipolar lidelse (7/2017).

Moncrieff er tilknyttet Universitetshøgskolen i London og publiserte i 2008 boka The myth of the chemical cure (2008),¹ som dette intervjuet tar utgangspunkt i.

En vanlig oppfatning er at schizofreni kjennetegnes ved en ubalanse i dopaminomsetningen i hjernen og i nervesystemet, det vil si at dopaminreseptorene ikke fungerer normalt. Moncrieff har gransket forskningslitteraturen, og vi spør om hva den viser. – Noen studier indikerer visse avvik i dopaminsystemet, men mange flere studier finner ingen, med unntak av de abnormitetene som er indusert av medikamenter som blokkerer dopamin. Totalt sett er ikke dokumentasjonen overbevisende, mener forskeren.

– Hva slags medikamenter brukes for å behandle schizofreni? – De kalles i dag antipsykotika, først kjent som nevroleptika (= som ”griper nervene”) eller beroligende midler. Dette er en samling medikamenter med blant annet beroligende egenskaper. Alle blokkerer til en viss grad dopaminreseptorer, men de har også mange andre virkninger, svarer hun.

Annonse:

– Hva slags effekter har nevroleptika på menneskehjernen og kroppen for øvrig?

– Vi vet ikke nøyaktig hvordan antipsykotika fungerer. Alle påvirker et vidt spekter hjernekjemikalier, noe som sannsynligvis bidrar til deres effekter, forklarer forskeren. – Den første generasjonen av nevroleptika, som klorpromazin og haloperidol, induserer en tilstand som tilsvarer symptomer på Parkinsons sykdom, som skyldes at hjernen lager for lite dopamin. De hemmer og begrenser bevegelsen, tankevirksomheten og følelsesmessige reaksjoner, forklarer Moncrieff. – Mange nyere nevroleptika har også disse effektene, men noen ser ut til å virke litt annerledes. Olanzapin (Zyprexa) og clozapin brukt ved alvorlige, ”behandlingsresistente tilfeller”, virker noe annerledes, sier hun. – De virker sterkt beroligende og gjør folk meget søvnige, men har ikke helt den samme begrensende effekten på bevegelse ved vanlige doser. Disse medikamentene setter også folk i en tilstand der de virker følelsesmessig likegyldige, og gjør at folk legger på seg fordi appetitten øker. Pasienter beskriver at de ikke har lyst til å gjøre noe og bryr seg om lite annet enn å spise, fortsetter forskeren. – Vi vet ikke hvordan medikamentene produserer slike effekter, men begge påvirker et vidt spekter hjernekjemikalier, hvorav noen synes å påvirkes mest, nemlig dopamin, noradrenalin, histamin og serotonin, presiserer Moncrieff.

Å hindre tilbakefall

– Konvensjonelle psykiatrere hevder at langvarig bruk av nevroleptika mot psykotiske eller schizofrene episoder i betraktelig grad reduserer risikoen for tilbakefall eller forverring. Er du enig i dette?

– Alle studier av det som er kalt ”vedlikeholdsbehandling”, starter med en gruppe mennesker som har tatt et medikament i lang tid. Deretter blir det ved loddtrekning avgjort at halvparten skal fortsette med medikamentet, mens den andre halvparten skal slutte og i stedet ta placebo, forklarer Moncrieff. – Siden alle disse medikamentene gir abstinens, opplever alle som blir satt på placebo, slike effekter. Dette er imidlertid aldri blitt erkjent, og enhver forverring blir klassifisert som ”tilbakefall”, sier forskeren. – Disse studiene viser i virkeligheten hva det vil si å stoppe med et medikament framfor å fortsette. De viser ikke at medikamentell langtidsbehandling er bedre enn ikke å få behandling i utgangspunktet, forklarer psykiateren.

Hun trekker også fram at studier som har startet med pasienter som akkurat har hatt sin første psykotiske eller schizofrene episode, ikke opplever store forskjeller mellom medikamentet og placebo, bare cirka 10–15 prosent forskjell i tilbakefallsgrad. De har da brukt medikamenter i kort tid før studien starter og kan derfor forventes å oppleve færre abstinenseffekter. Ifølge Moncrieff indikerer dette at fordelene ved medikamentell bruk i lengre tid er beskjedne, men mer forskning trengs før man til og med kan konkludere.

– Finnes det studier som indikerer at medikamentell behandling ved schizofreni kan gjøre pasientene sykere på lang sikt?

– Ja, flere studier viser at de som lar være å bruke medikamenter, klarer seg bedre enn de som bruker dem. Noe av forskjellen skyldes at de som unngår medikamentell behandling, sannsynligvis har en mildere tilstand i utgangspunktet, men det kan også indikere at langvarig medikamentbruk gir problemer, mener Moncrieff. – Det er også dokumentert at mennesker i tredjeverdensland har en bedre prognose enn folk i den teknologisk mest utviklede verden. Dette kan indikere at bruken av medikamenter gjør vondt verre. Vi vet også at langtidsbruk av disse medikamentene kan forårsake tardive dyskinesier eller ufrivillige rykninger. Dette er i flere studier satt i sammenheng med kognitiv svekkelse, noe som tyder på at medikamentene kan skade hele hjernen.

Behandling i egen praksis

– Hvordan behandler du personer med psykose eller schizofreni i din praksis?

– Ideelt sett skulle jeg ønske å behandle personer som opplever en akutt psykotisk episode uten medikamenter. Dette kan skje ved å passe på dem og støtte dem inntil de er bedre, siden de fleste blir det, svarer Moncrieff. – I praksis er dette umulig siden det psykiatriske systemet krever at mennesker behandles hurtig, og mesteparten av personellet ønsker og forventer at folk blir medikamentelt behandlet, legger hun til. – Jeg arbeider med folk som har meget langsiktige og alvorlige psykiske helseproblemer, og de går uunngåelig på medikamenter før jeg får behandle dem. Jeg forsøker å redusere medikamentbruken så mye som mulig, men selv dette kan være vanskelig på grunn av motstand fra annet personell. Noen ganger ønsker heller ikke pasientene dette fordi de er blitt dopet så lenge, sier psykiateren.

– I hvilke tilfeller kan det være fornuftig å behandle en psykotisk eller schizofren person med nevroleptika?

– Noen ganger kan disse medikamentene være nyttige på kort sikt hvis en person er meget forstyrret eller ikke blir bedre av seg selv, svarer Moncrieff. – Hvis en person forstyrres av unormale, indre opplevelser, slik som bisarre tanker eller hallusinasjoner, kan medikamentene være nyttige fordi de undertrykker disse opplevelsene. Hvis en person er meget forstyrret, kan de få det bedre i en lett dopet tilstand enn uten medikamenter, mener psykiateren. – Stort sett bør medikamentbruk stanses når en person er blitt stabil. I noen tilfeller der klienten har vært forstyrret i årevis, kan medikamentell behandling være nødvendig for å hjelpe og kontrollere atferden. Etter min oppfatning burde langt flere få hjelp til å slutte med medikamentene og se om de kan klare seg uten, avslutter Joanna Moncrieff.

Ny bok om antipsykotika

Joanna Moncrieff ga i 2013 ut The bitterest of pills, som har et kritisk blikk på antipsykotiske medikamenter.² Vi har spurt henne om å utdype noen hovedpunkter.

– I denne boka ser jeg på historien til antipsykotika, medikamenter som primært brukes i behandling av schizofreni og psykose, men som i økende grad blir brukt til andre formål, som ved angst, depresjon og innsovningsproblemer, forklarer forfatteren. – Jeg utforsker hvordan disse stoffene på villedende vis er blitt framstilt som ”avanserte behandlinger” mot underliggende ubalanser i hjernen og hvordan denne ideen har tilslørt de skadelige effektene de har på hjernen, så vel som andre deler av kroppen, for eksempel hjertet og stoffskiftet, fortsetter hun. – Jeg ser på hvordan denne misvisende framstillinga har gjort at slike medikamenter blir brukt mot større og større deler av befolkninga, for eksempel ved å overtale folk til selvdiagnostisering av ”bipolar” sykdom, sier Moncrieff.

– Boka sporer en velkjent historie der fordelene av medikamenter feilaktig blir overdrevet og alvorlige bivirkninger minimert eller oversett. Forsøkene som for eksempel etablerte bruken av atypiske antipsykotika, besto hovedsakelig av å ta folk med kroniske, langvarige forhold av deres tidligere medisinering. Hos personer som har tatt medikamenter i mange år, vil det uunngåelig bli problemer når de seponeres, spesielt hvis dette gjøres brått. Dette kan på ingen måte avklare hvorvidt stoffene er nyttige i utgangspunktet. Det bemerkelsesverdige med disse studiene er de beskjedne forskjellene som er vist mellom atypiske antipsykotika og placebo, gitt at de som fikk placebo, hadde seponert medikamenter de ofte hadde tatt i godt over et tiår, sier den kritiske psykiateren.

Moncrieff hevder at farene ved atypiske antipsykotika er blitt undertrykket og oversett. – Vi vet at noen av disse stoffene fører til betydelige forstyrrelser i stoffskiftet i form av vektøkning, diabetes og høye kolesterolverdier, og disse effektene var tydelig ganske tidlig. Imidlertid drev et ledende farmasøytisk selskap en kampanje for å avlede oppmerksomheten fra disse effektene ved å overtale akademikere og klinikere om at diabetes var en iboende del av schizofreni, utdyper hun.

– Dette gjenspeiler motviljen til å akseptere realiteten av tardive dyskinesier på 1970- og 1980-tallet. Tardive dyskinesier er en bevegelsesforstyrrelse bestående av ufrivillige, noen ganger irreversible rykninger, forårsaket av langvarig bruk av antipsykotika. Selv om noen psykiatere tidlig anerkjente dette, engasjerte andre seg sterkt ved at de hevdet at dette var en del av selve tilstanden schizofreni. Videre viser forskning at forbindelsen med kognitiv svekkelse er blitt mer eller mindre fullstendig ignorert, så tardive dyskinesier kan bli framstilt som en ganske ubetydelig bevegelsesforstyrrelse, snarere enn en mer global tilstand av hjerneskade, som noen ganger kan være permanent, avslutter Joanna Moncrieff.

Joanna Moncrieff

Moncrieff (f. 1966) er utdannet lege fra Universitetet i Newcastle ved Tyne og videreutdannet til psykiater i London. Hun er i dag foreleser (reader) i kritisk og sosialpsykiatri ved Institutt for psykiatri, Universitetshøgskolen i London. Moncrieff deler ledelsen av ”Critical Psychiatry Network”, en gruppe psykiatere som utfordrer den dominerende biomedisinske modellen for psykiske lidelser. Mange av hennes artikler kan leses fra nettsiden til ”Critical Psychiatry Network” (www.criticalpsychiatry.co.uk). Hun utga i 2008 The myth of the chemical cure, som oppsummerer og utvider mye av hennes tidligere forskning. I 2011 kom A straight talking introduction to psychiatric drugs, som gir et kritisk blikk på psykiatrisk medikamentell behandling.³ I 2013 utga hun The bitterest of pills, som har et kritisk blikk på antipsykotiske medikamenter. Nettside https://joannamoncrieff.com/

Kilder:

1. Moncrieff J. The myth of the chemical cure: a critique of psychiatric drug treatment. Hampshire, UK: Palgrave Macmillan, 2008.

2. Moncrieff J. The bitterest pills: the troubling story of antipsychotic drugs. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2013.

3. Moncrieff J. A straight talking introduction to psychiatric drugs. Ross-on-Wye: PCCS Books, 2009 (norsk versjon: Psykiatriske legemidler: En kritisk introduksjon. Abstrakt forlag, 2011).