Skip to main content

Meldrøyeforgiftning i Norge i historisk tid

Etter å ha studert meldrøyeforgiftning som bakgrunn for hekseprosessene i Finnmark
i en artikkel i 2003,1 har jeg fortsatt forskning på meldrøyeforgiftning i norsk historie.2,3,4 Her gis en oversikt over noen sentrale funn.
Tekst Torbjørn Alm

Rug har vært dyrket i Norge siden begynnelsen av vår tidsregning. Først i nyere tid har vi forstått at man ikke kan dyrke og spise rug uten at det før eller seinere dukker opp problemer med meldrøye og meldrøyeforgiftning. Derfor var det naturlig for meg å foreta en bredere gjennomgang av tilgjengelige kilder, fra sagatekstene og framover, av helseproblemer som kan ha hatt sammenheng med kostholdet. Som ventet dukker meldrøyeforgiftning opp en rekke ganger, fra jernalderen helt opp mot vår tid. Sagatekstene inneholder flere gode beskrivelser av de til dels bisarre symptomene forgiftningen fører til. Folk ante ikke at de skyldtes meldrøye, men det er tydelig at de oppfattet det som skjedde, som en sykdom.
Det samme var tilfelle i katolsk tid, i hvert fall for den utgaven av sykdommen som først og fremst utmerker seg ved koldbrann – at vev og hele kroppsdeler svartner, tørker ut og dør. Den katolske kirken hadde en egen skytshelgen, St. Antonius, som skulle hjelpe ofrene. Lenger sør i Europa var mange klostre viet til ham. De hadde som hovedoppgave å hjelpe ofrene for meldrøyeforgiftning. Også i Norge var det et slikt kloster (i Bergen), men også flere kirker og altre viet til denne helgenen – et klart tegn på at hans hjelp var etterspurt også hos oss. Nå hadde saktens den katolske kirken sine svin på skogen, for det som i religiøse kilder beskrives som djevelbesettelse, er i mange tilfeller ingenting annet enn krampeformen av meldrøyeforgiftning med alle sine groteske symptomer – ofre som ”vrir seg i sengene” på grunn av krampe, som snakker med fordreid stemme på grunn av krampe i tungemusklene, og som var mentalt forstyrret av soppens LSD-liknende virkninger. De framsto ganske riktig – for dem som ikke visste bedre – som besatte.
En uhyggelig egenskap ved meldrøyegiftene er at de på sett og vis overtar nervesystemet vårt. I stedet for at hjernen ved hjelp av signalstoffer sender ut bevisste eller ubevisste beskjeder om hva musklene skal gjøre, pøser meldrøyegiftene ut en strøm av meningsløse signaler som ofrene ikke har styring på. Dette kan i ekstreme tilfeller få kroppen til å krølle seg sammen baklengs til et hjul. Det er ikke det minste rart at både ofrene og de som så på, trodde at de syke var besatt av onde ånder. For den som er rammet, vil det nemlig framstå som om ”noe” utenfra har tatt over styring av kroppen.
Reformasjonen
Tolkningen av dette fenomenet og de tilhørende psykiske forstyrrelsene har imidlertid variert sterkt over tid. Etter reformasjonen ble klostrene som var viet til St. Antonius, nedlagt i Nord-Europa. Dermed forsvant også den rudimentære kunnskapen den katolske kirken hadde om meldrøye- forgiftning. Siden protestantene manglet enhver slik forståelse, var meldrøyeforgiftning for dem ingenting annet enn trolldom, og da måtte noen stå bak. Dermed var det helt logisk å jakte på hekser, og ut fra tidens kunnskap og trossystem, virker dette egentlig helt naturlig.
Sammenhengen mellom meldrøye og den fæle forgiftningen som svarte korn i melet kan føre til, ble ikke oppdaget før på 1700-tallet, etter at hekseprosessene var over. Selv da tok det lang tid før kunnskapen nådde fram til Norge. Det fantes knapt noen legestand i 1700-tallets Norge, og da folk ble meldrøyeforgiftet på Skjervøy i Troms i 1752,4 skjønte ingen hva som skjedde. Den som kom nærmest, var biskopen i Trondheim, som antok at de beretningene han fikk nordfra, måtte ha sammenheng med en ”legemlig Svaghed”, altså en sykdom. Folk på stedet trodde derimot at de ble overfalt av spøkelser og usynlige vesener – noe måtte det jo være som tok kontroll over musklene, og tilsynelatende kastet dem over ende.
Kildene røper spredte tilfeller av meldrøyeforgiftning hist og her i Norge på 1700- og 1800-tallet. I minst ett tilfelle, på Vestlandet, ga hallusinasjonene eller ”synene” opphav til en religiøs vekkelse. Den siste forgiftningen med dødelig utgang fant sted i Audnedal i Vest-Agder i 1883.
Fuktige, kystnære strøk
Om vi undersøker de kjente tilfellene av meldrøyeforgiftning i Norge, får vi et karakteristisk mønster. De er konsentrert i kystnære strøk på Sør- og Vestlandet, i områder der folk dyrket rug (navnet Rogaland kommer av rug). Meldrøye utvikles best i et fuktig klima. På Østlandet, der klimaet er tørrere, var det mindre risiko for å få avlinger med mye meldrøye, og forgiftninger forekom tilsvarende sjeldne. Derimot forekom sykdommen lengst nord, i Nord-Troms og Finnmark. Her er det knapt noe grunnlag for å dyrke korn, og folk spiste importert rug, ofte fra meldrøyeutsatte strøk i Tyskland og det som nå er Polen. Rug har alltid vært det billigste kornslaget, og det gjorde fattigfolk særlig utsatt for å bli forgiftet. De som hadde god råd, ville heller ha hvete, som bare unntaksvis blir infisert av meldrøye.
I våre dager har vi strenge regler for hvor mye meldrøye det kan være i kommersielt omsatt korn eller mel, og flere land har senket disse grenseverdiene i de senere år. Om et parti med meldrøyeinfisert korn kom ut på markedet, er det slett ikke sikkert at folk ville forstå hva som skjedde. Sist det skjedde i Vest-Europa, i Frankrike i 1949, førte forgiftningen til panikk – dødsfall, underlige fysiske symptomer, og reinspikka galskap.

Om forfatteren

Torbjørn Alm (f. 1957) har doktorgrad i botanikk fra Universitetet i Tromsø 1990 og er professor i botanikk ved Fagenhet for botanikk, Tromsø museum, Universitetet i Tromsø.
E-post: torbjorn.alm@uit.no
Kilder:
1. Alm T. The witch trials of Finnmark, Northern Norway, during the 17th century: evidence for ergotism as a contributing factor. Economic Botany 2003; 57: 403–16. https://www.jstor.org/stable/4256708?seq=1#page_scan_tab_contents
2. Alm T, Elvevåg B. Ergotism in Norway. Part 1: The symptoms and their interpretation from the late Iron Age to the seventeenth century. History of Psychiatry 2012; 24: 15–33. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24572795
3. Alm T, Elvevåg B. Ergotism in Norway. Part 2: The symptoms and their interpretation from the eighteenth century onwards. History of Psychiatry 2012; 24: 131–47. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24573255
4. Alm T, Martol EE. En “spøkelseshistorie” fra 1700-tallet. Blyttia 2014; 72 (1): 19–30.

LES OGSÅ  Hjerte- og karsykdom – en mer troverdig forklaring?

Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner