Menneskehjernens evolusjonære utvikling

En vanlig oppfatning blant evolusjonsforskere er at vår art utviklet seg fra våre forgjengere da de skilte lag med apene for 6–7 millioner år siden. ”Menneskelinja” startet da de forlot livet i jungelen og gradvis tilpasset seg livet på afrikanske savanner, der de best tilpassede lærte å gå oppreist på to bein. For omkring 2,5–3 millioner år siden gikk de gradvis over fra plantekost til å bli kjøttspisere, noe som muliggjorde en tredobling av hjernevolumet sammenliknet med apene. Ved siden av kostholdet ble våre forgjengeres kognitive utvikling preget både av livet i jungelen og på savannene.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Overlevelse i jungelen krever helt andre egenskaper enn overlevelse på savanner. Jungelen inneholder et mangfold av planter og dyr. Farer lurer bak hver busk, i trær og på bakken. Jungelboere må reagere lynraskt for å unngå bitt av slanger, skorpioner og andre insekter, i tillegg til angrep av ville dyr (villsvin, pantere, andre aper). Samtidig må de kunne skille mellom spiselige og ikke spiselige planter og insekter, som generelt inneholder mye mindre energi og mikronæringsstoffer enn animalsk mat. Jungellivet krevde en hjerne som primært fungerte i nåtid, og de brukte store deler av tiden til å finne planter, høste og fordøye dem.

Afrika har en enorm artsrikdom av dyr egnet til menneskeføde.¹ På savannene og i elver jaktet våre forgjengere på klovdyr² som flodhester, kameler, moskusdyr, ulike hjortedyr, kveg og sjiraffer og hovdyr³ som villsvin, elefanter, villesel, neshorn, sebra, giraff, okapi, kafferbøffel, og flere antilopearter (gaffelantiloper, hesteantiloper, gaseller og dvergantiloper). Blant andre matkilder fantes en rekke fuglearter, egg og insekter. I Victoria-, Tanzania- og Malawisjøen fantes omkring 2 000 arter ferskvannsfisk, og kystbeboere hadde tilgang på en rekke typer fisk, hval, sel (Sør-Afrika) og skalldyr.

Menneskets kognitive utvikling og egenskaper

Hvis man ser bort fra hvordan våre forgjengeres hjerne ble påvirket av den maten de spiste, kan vi skissere fire kategorier av kognitive egenskaper, basert på krav til hurtighet og langsiktig planlegging. Man kan kalle dette ”å leve i øyeblikket” eller å ”legge langsiktige planer”. Den andre dimensjonen kan inndeles i et liv i jungelen og et liv på savannene, det vil si at vi kan skissere en modell basert på fire kategorier kognitive egenskaper (figur 1).

Figur 1. Krav til kognitive egenskaper

De fire kategoriene kognitive egenskaper forutsettes å påvirkes av hvorvidt man lever i jungelen, som krever en hjerne innrettet på raske beslutninger og overlevelse på kort sikt – å leve i ”nuet” (kategori 1). Våre forgjengere apene har til felles at kostholdet i overveiende grad er basert på planter og delvis insekter. Unntaket er sjimpansene, som også spiser kjøtt, som kan utgjøre 10–15 prosent av kostholdets energi. 

Våre forgjengere som jaktet på byttedyr på savannene, måtte beskytte seg mot farlige rovdyr i et mer oversiktlig landskap (kategori 4). Etter hvert som kjøtt/animalske produkter utgjorde en stadig større del av kostholdet, måtte de bli dyktigere til å planlegge framover i tid fordi jaktutbyttet varierte og byttedyr kunne forflytte seg over lange avstander. De måtte derfor tilpasse seg perioder med faste, uregelmessige måltider og kunne innta nok energi fra maten til å fungere inntil flere dager om gangen. Selv om de spiste ulike vekster, tjente disse bare som ”reserveproviant” – til forskjell fra kostholdet til menneskeapene, som tilbragte mesteparten av sin våkne tid på å samle, spise og fordøye planter.

Gitt at våre forgjengere i stor grad levde på savanner, ble mange av de i kategori 2 og 3 ”luket ut”, slik at det i løpet av årmillioner oppsto en relativt større andel av kategoriene 1 og 4 enn av 2 og 3. Det betyr ikke at disse egenskapene forsvant; de er fortsatt kodet i vårt genom.

Undersøkelser av dagens mennesker viser at vi har genetiske forutsetninger for både å leve som jungel- og savannemennesker, og at slike egenskaper er ulikt fordelt i befolkningen. Årsaken er at arven fra Afrika, som alle mennesker stammer fra, var genetisk mangfoldig. Mens jaktlivet på savannene krevde at våre forgjengere var fysisk svært utholdende, krevde livet i jungelstrøk en raskere hjerne og mindre grad av planlegging. Der ble vi selektert for evnen til å foreta ad hoc-beslutninger, mens savannelivet må ha selektert for evnen til langtidsplanlegging.

I en verden med milliarder av mennesker fordeler slike egenskaper seg ulikt. Innen idretten har det vist seg at vi har ulike genetiske forutsetninger for å hevde oss i toppen. De som er dyktige langdistanseløpere, har sjelden en genetikk som gjør at de også er dyktige sprintere. Innen arbeidslivet er ikke alle egnet til å være aksjemeglere, selgere eller komikere; noen er mer egnet til å bli filosofer, forskere eller ”dype tenkere”. Det betyr ikke at de som tenker ”raskt”, er mer intelligente enn de som tenker ”langsomt”, men at ”langsom” tenking er mer typisk for intellektuelle. Det vil si at det kan være lurt å velge yrker som stiller slike krav til den typen tenkning man er best utrustet med.⁴

Genetiske forutsetninger setter grenser

Forestillingen om at mennesker starter livet med en tankeevne som kan formes til hva som helst⁵ (tabula rasa), tar ikke hensyn til ulike genetiske forutsetninger. Forskning har vist at iboende evner kan utvikles til ekstreme ytelser, dersom man setter av flere tusen timer til å øve dem opp. Dette gjelder både innen idrett, musikk og andre virksomheter. Bare noen få prosent av befolkningen har potensial til å bli verdensledende på et eller annet område. De fleste må per definisjon nøye seg med middelmådighet på de fleste områder, selv om man kan forbedre sin ytelse om man trener opp de evnene man allerede har.

Dersom man ikke har genetiske forutsetninger på et område hvor man har ambisjoner om å yte på høyt nivå, når man aldri et slikt nivå uansett hvor mye man øver. En som er komplett tonedøv, kan aldri trene seg opp til å bli en fiolinvirtuos, og en kortbygd, kraftig person kan aldri trene seg opp til å nå verdenstoppen i maratonløp.

Enkelte er født med egenskaper som langt overskrider ”normalen”. For eksempel har noen et ekstremt høyt maksimalt oksygenopptak (VO_2max) selv om de ikke har trent mye, mens andre ikke er ”trenbare” på en slik dimensjon. En gjennomsnittlig mann på 20–29 år opptar 44–51 ml/kg/min og kvinner 20–29 ml/kg/min. Til sammenlikning er det høyest registrerte O₂-opptaket blant menn på hele 96 ml/kg/min (Bjørn Dæhlie) og blant kvinner 77 ml/kg/min.⁶ 

Ikke alle er født med musikalsk genialitet som Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1971) eller hjernekapasiteten til Albert Einstein (1879–1955). I nyere tid har den britiske jenta Alma Elizabeth Deutscher (f. 2005) vist å være (minst) på nivå med Mozart⁷, og en artikkel fra 2017 listet opp fem vitenskapelige tenkere som ble regnet å være på nivå med Einstein, inkludert Stephen Hawking (1942–2018).⁸

Hvordan trene opp ytelsen

De fleste av oss kan bli dyktigere i idrett, innen det yrket vi utøver eller til å utøve en hobby vi liker. Spørsmålet er hvordan man generelt kan trene opp hjernen til bedre ytelse, eventuelt hvordan man kan opprettholde ytelsen med økende alder for å unngå senilitet eller kognitiv svekkelse. Et viktig premiss er at hjernen er funnet å være plastisk, det vil si at det er mulig å opprettholde eller trene opp hjernevolumet ved å danne nye hjerneceller som kan kompensere for tidligere tap. Slik trening kan ta utgangspunkt i hva man ønsker å oppnå, basert på iboende evner og vår genetiske arv. Det finnes trolig ingen ”beste metode”, men ulike muligheter. De som gir best resultat for den enkelte, er trolig aktiviteter som utføres av interesse og glede. Her er noen tips til forskjellige måter å gjøre dette på.

• Jogging, aerobisk trening
• Vektbærende aktiviteter
• Motoriske idretter (dans, ballett, turn, svømming, ballspill)
• Vinteridretter (slalåm, langrenn, hopp)
• Musikk (lære å spille piano, gitar, fiolin, slagverk, osv.)
• Trene opp fingerferdighet (strikking, hekling, brodering)
• Kortspill (bridge, poker, canasta, osv.)
• Lære nye språk
• Videreutdanning/ny utdanning
• Nytt yrkesvalg
• Skrive artikler, bøker
• Øve opp diskusjonsteknikk
• Lære nye fag, studere
• Lære utenat (dikt, telefonnumre, navn)
• Veien videre

Det finnes ikke én vei til god kognitiv helse. Hver enkelt av oss kan velge mellom eller kombinere en rekke forskjellige metoder. Et viktig prinsipp for å opprettholde hjernekapasiteten etter hvert som vi eldes, er å forsøke nye aktiviteter. Hvis man ønsker å stimulere hjernens ”jungelegenskaper”, kan alt fra pingpong til å lære noe utenat eller å spille kort forsøkes. De som ønsker å trene opp ”savanneegenskaper”, kan ha særlig nytte av å skrive artikler eller bøker, å studere et nytt fag eller å gå eller jogge lange turer i ukjent terreng. Andre aktiviteter stimulerer begge former for hjernefunksjon, og det beste valget kan bare avgjøres av den enkelte. Vi kommer til å følge opp ulike metoder for å stimulere ”de små grå” framover, så følg med utover høsten!

Kilder:

1. https://denstoredanske.lex.dk/Afrika_-_dyreliv

2. https://no.wikipedia.org/wiki/Klovdyr

3. https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/h/hovdyr.html

4. https://en.wikipedia.org/wiki/Thinking,_Fast_and_Slow

5. https://no.wikipedia.org/wiki/Tabula_rasa

6. https://athletics.fandom.com/wiki/Maximal_Oxygen_Uptake#:~:text=The%20highest% 20ever%20recorded%20VO2,Both%20were%20cross%2Dcountry%20skiers.

7. https://en.wikipedia.org/wiki/Alma_Deutscher

8. https://www.firstpost.com/tech/news-analysis/on-einsteins-138th-birthday-we-list-out-five-modern-day-titans-of-science-3699243.html

/wcm_restrict]