Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Mennesket – en alteter

Mennesket – en alteter

Mennesket er fra naturens side verken planteeter eller rovdyr. Vi er fleksible altetere (omnivorer) som kan livnære seg på et vidt spekter av ulike matvarer i forskjellige kombinasjoner – både vegetabilske og animalske.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock


Kort fortalt

Våre tidligste forfedre levde for mange millioner år siden av insekter. Seinere arter levde hovedsakelig av planter, og for et par millioner år siden begynte våre forgjengere å inkludere stadig mer animalsk mat i kostholdet.
Menneskelinjas evolusjon kan karakteriseres ved et gradvis økt inntak av kjøtt, som i utgangspunktet kom fra åtselspising, og gradvis mer fra aktiv jakt.
Slekten Homo er etter 2,6 millioner år fysiologisk godt tilpasset kjøtt.
Jegere og sankere flest fikk en stor andel av energien fra animalsk mat. Mennesket som art er ikke vegetarianer, og animalsk mat dominerer der den er tilgjengelig.
Jegere og sankere foretrekker store framfor små dyr, animalsk framfor vegetabilsk mat og de feiteste delene av dyra.
Det har alltid vært store variasjoner i kostholdet til jegere og sankere på grunn av ulikheter i geografi, sesong og istider.
Et ”steinalderkosthold” består av det man kan jakte, fange og sanke på land, i vann og/eller strandsoner – avhengig av hvor man lever.
Ved siden av store viltarter spiste våre forgjengere fisk, småvilt, skjell og skalldyr, viltvoksende grønnsaker, urter, frukt og bær, røtter/rotknoller, insekter, nøtter og sopp, gjerne supplert med honning.
Mennesket er fra naturens side en fleksibel alteter (omnivor) som kan livnære seg på et vidt spekter av matvarer – både vegetabilske og animalske.

Hvis man tar utgangspunkt i dagens mennesker og går tilbake mange millioner år, finner vi tidlige forgjengere blant pattedyrene som var insektetere. Går vi derfra framover mot vår tid igjen, utviklet det seg nye arter som blant annet ble tilpasset hovedsakelig å leve av planter, inkludert frukt, bær, sopp, blader og skudd. Går vi enda nærmere vår tid, endret enkelte av våre forgjengere seg til altetere, det vil si at de gradvis begynte å spise stadig mer animalsk mat.

Gjennom en betydelig periode av fortida antas våre forgjengere å ha livnært seg på mye animalsk mat i kostholdet som en integrert del av en livsform som spesialiserte storvilt-
jegere.1,2 En mindre gruppe forskere mener at den animalske maten i hovedsak kom fra strandsoner (fisk, skalldyr, skjell, skilpadder, fugleegg, med videre).3 Det er imidlertid enighet at dagens mennesker er altetere, det vil si at vårt fordøyelsessystem er så fleksibelt at vi kan livnære oss på et vidt spekter av matvarer. Et kosthold med en blanding av næringsemner (blandingskosthold) er derfor typisk for mennesket som art.

Annonse:

At våre fjerne forfedre blant pattedyrene var insektetere, framgår av studier av fossiler fra denne perioden. Deres tyggeapparat viste høye, skarpe tenner med velutviklede tyggeknuter (tannknøler). Fra nålevende arter vet man at slike tannsett er hensiktsmessige for å spise insekter og virvelløse dyr med myke kropper, som hurtig kan deles i biter og kan raskt svelges. Denne typen tannsett med høye, skarpe tenner og velutviklede
tyggeknuter er imidlertid dårlig egnet til å tygge grove frø med tykke skall eller fiberholdige frukter. Derfor antas det å ha foregått seleksjon tidlig i primatenes evolusjon for kortere og mer kuleformede tannknøler og bredere tyggeflater som kunne male opp maten ved tygging. Samtidig ble også snutepartiet redusert.

Med framveksten av fullt utviklede primater i den geologiske perioden eocen for 55 millioner år siden hadde et skifte fra et insektdominert kosthold til et frukt- og plantedominert kosthold funnet sted i mange primatslekter. Kinnene til de første ekte primatene reflekterer økt avhengighet av frukt ved at molarene (kinntennene) har mer avrundede tyggeknuter.1,2 Ifølge en konkurrerende hypotese i fossilforskningen til sekvensen insekter frukt/planter kjøtt kan både insekter og frukt ha vært utgangspunktet for primatene.4

Betydningen av kjøtt

Hominider (menneskelinja) brukes ofte som en fellesbetegnelse for tobeinte primater, enten de står i en direkte forbindelseslinje til vår egen art eller representerer utdødde sidegreiner.3:xv Menneskelinjas evolusjon kan karakteriseres ved to viktige trender:1 For det første har det vært en gradvis økning i inntaket av kjøtt (inkludert indre organer, marg og fett) i de tidlige menneskenes kosthold. Kjøtt utgjør lett tilgang til alle næringsstoffene menneskekroppen trenger. For det andre har dette sannsynligvis endret seg gradvis med utgangspunkt i åtselspising. Etter hvert som årtusenene gikk, ble innslaget av kjøtt fra aktiv jakt stadig større. Det er lett å erkjenne at våre forgjengere for 3–4 millioner år siden (Australopithecus) kan ha startet med åtselspising da de hadde mindre kropper og hjerner enn Homo og dermed mindre muligheter og evne til organisert og effektiv jakt. Våre
forgjengere startet trolig kjøttspising med å stjele bytte fra større rovdyr eller baserte seg på det som blir liggende igjen når rovdyra har gjort seg ferdige. I tillegg spiste de trolig dyr som var omkommet etter spontane gras- og skogbranner.

Gjennom årtusenene antas artene i slekten Homo å ha blitt stadig bedre fysiologisk tilpasset å nyttiggjøre seg kjøtt. Faktisk kan denne trenden ha vart så lenge som de siste 2,6 millioner år. Enkelte forskere mener til og med at mennesket fra naturens side er bedre tilpasset å spise kjøtt enn planter, det vil si at vi som altetere gjennom evolusjonsprosessen er blitt forskjøvet nærmere rovdyra enn planteeterne.5:158 La oss illustrere dette ved to eksempler, kroppens syntese av aminosyra taurin og av langkjedete, umettede fettsyrer.

Planteetere som storfe (kyr) syntetiserer taurin fra andre aminosyrer (forløpere) som finnes i planter. Katter, som er rovdyr, mangler evnen til å syntetisere taurin i leveren. Mennesket har denne evnen, men den er begrenset og lite effektiv, særlig hos spedbarn. Morsmelkerstatninger tilsettes derfor taurin.5:159,6,7

Planteetere syntetiserer fettsyrer med 20 karbonatomer i leveren fra plante-
baserte fettsyrer med 18 karbonatomer. Katter har evolusjonært mistet denne evnen fordi de ikke har hatt behov for den. De får nemlig fettsyrer med 20 karbonatomer direkte fra sine byttedyr. Omdanning til lange, flerumettede fettsyrer som DHA og EPA er hos mennesket lite effektiv,8 noe som kan skyldes en periode på mer enn to millioner år med kjøttinntak i fortiden.5:160

Et mindretall blant forskerne argumenterer som nevnt for at animalsk mat ikke bør settes lik kjøtt, men i vel så stor grad kan ha vært utgjort av fisk, skalldyr, skilpadder, fugleegg, m.v.3

Steinalderkosthold

La oss nå ta for oss en del fellestrekk ved ulike typer kosthold hos våre forgjengere, slik det kan antas å ha vært på slutten av yngre paleolittikum, altså før jordbruksrevolusjonen begynte for 10 000 år siden. Selv om det er omfattende variasjoner mellom dem, omtales de ofte i entall som ”steinalderkosthold” (eng. Paleolithic nutrition). Studier av et slikt kosthold har en lang historie, men fikk fornyet oppmerksomhet etter 1985 da de to amerikanske legene S. Boyd Eaton og Melvin J. Konner publiserte det som nå regnes som en klassisk artikkel kalt ”Paleolithic nutrition” .9 De argumenterte for at forekomsten av mange kroniske sykdommer i moderne samfunn – som fedme, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer og diabetes – er en konsekvens av mistilpasning mellom moderne kosthold og det vår art ble tilpasset å spise som førhistoriske jegere og sankere. Vi har altså et genetisk potensial som avhenger av den maten som ble spist av førhistoriske jegere og sankere, men som ikke fullt blir realisert med dagens moderne, vestlige kosthold. Konsekvensen er mange av de kroniske sykdommene vi sliter med i vår tid. Eaton og Konner tok også et oppgjør med den forestillingen tidligere antropologiske forskere hadde tegnet av jegere og sankere som hovedsakelig vegetarianere. Et mer nyansert bilde har vokst fram basert på nye sammenliknende studier av folk som lever på tradisjonelt vis og av andre primater. De argumenterte for at mennesket ikke har blitt tilpasset til å spise én enkelt steinalderkost, men er tilpasset et meget fleksibelt matinntak.

Denne forskningen er videreført av Loren Cordain, som for øvrig har et utstrakt samarbeid med Eaton. I et viktig arbeid fra 2000 undersøkte de kostholdet til 229 jeger- og sankersamfunn.10 Der beregnet de blant annet at 73 prosent av samfunnene fikk 56–65 prosent av energien fra animalsk mat. Liknende resultater er presentert i en annen artikkel som tar for seg 13 meget detaljerte, kvantitative studier.11 To sentrale kjernepunkter er altså at mennesket på ingen måte kan sies å være vegetarianere og at animalsk mat dominerer der den er tilgjengelig. Dette støttes også av pionerstudiene til tannlegen Weston Price (1870–1947)12 og antropologen H. Leon Abrams jr.16

Det kan selvsagt reises spørsmål om de gjenværende jegere og sankerne som er blitt studert, er representative for alle mennesker eller om de representerer et skjevt utvalg. Representerer de kanskje bare ”restbefolkninger” i dårlige leveområder? Det er all grunn til å merke seg denne generelle metodiske innvendingen.13,14 Cordain og medarbeideres omfattende data fra hele 229 samfunn er like fullt de beste som er tilgjengelig. En rekke andre betraktninger gjør at vi har få problemer med å feste lit til hovedkonklusjonene fra deres forskning.

Viktige avgjørelser for jegere og sankere

Alle med en livsstil som jegere og sankere er tvunget til å skaffe mer energi fra jakt og/eller sanking enn den energien de bruker på å skaffe den. De må derfor prioritere matkilder i forhold til hvor mye energi de får igjen for innsatsen. Dette er avgjørelser alle dyr står overfor, og i biologien finnes en velutviklet teori for å forklare slik atferd, nemlig optimal furasjerings-
teori.15 Furasjering omfatter hele prosessen med å lete etter, finne/fange og bringe maten dit den skal spises.

De dataene som finnes, passer godt med forutsigelsene fra optimal furasjeringsteori. Jegere og sankere foretrekker generelt store framfor små dyr. Animalsk mat foretrekkes nesten alltid over vegetabilsk mat. Det er dessuten liten tvil om at jegere og sankere foretrekker de feiteste delene av dyr de har jaktet og drept.5,11,16,17 Imidlertid bør det her legges til at også plantekost verdsettes høyt blant jegere og sankere. Grunner er trolig at dette skaper variasjon i kosten, ikke minst med hensyn til smak, og tilfører viktige næringsstoffer som komplimenterer og muligens øker toleransen for kjøttdietten.18 Dessuten gir det mer stabil tilgang på mat i perioder hvor tilgangen på byttedyr kan være redusert eller fraværende.

Variasjoner

Når vi skal tilnærme oss problemstillingen om hva våre forgjengere kan antas å ha spist i tusenårene før
jordbruksrevolusjonen, bør vi hele tida ha i minne at geografi, sesong og istider har påvirket tilgangen på mat. Geografiske forskjeller mellom befolkninger har gjort at de med nødvendighet har måttet spise ulikt. Tenk på hvor forskjellig det fortoner seg å leve i Arktis, en ørken eller en regnskog. Årstidene og årlige fluktuasjoner i viltbestander gjør også at mattilgangen varierer. I nordområdene vil det for eksempel ikke være fersk frukt, bær eller grønnsaker direkte tilgjengelig annet enn om sommeren, selv om det er kjent at inuitter har konservert urter og bær i fett (pemmikan).18 Den geologiske epoken pleistocen er karakterisert av et variabelt klima og en rekke istider. Dette har også vært faktorer våre forgjengere måtte tilpasse seg. Alt i alt er det gode grunner til å konkludere at mennesket ikke er blitt tilpasset til å spise én variant av steinalderkost, men til å tåle fleksibilitet i matinntaket innen visse rammer.19,20

Fellestrekk

Til tross for variasjoner i fortidsmenneskenes matkilder er det mulig å identifisere fellestrekkene i deres spisemønstre. Et generelt ”steinalderkosthold” består enkelt sagt av det man kan jakte, fange og sanke ute i naturen der man lever. Ved siden av foretrukne store viltarter ble menneskets ernæringsbehov dekket av fisk, småvilt, skjell og skalldyr, viltvoksende grønnsaker, urter, frukt og bær, røtter/rotknoller, insekter, nøtter og sopp. Når det har vært tilgjengelig, supplerte menneskene kostholdet med honning.

”Steinaldermaten” kan komme fra land, vann og/eller strandsoner – alt avhengig av hvor man lever. Mennesket er fra naturens side verken ren planteeter eller rent rovdyr. Vi er en fleksibel alteter (omnivor) som kan livnære oss på et vidt spekter av matvarer – både vegetabilske og animalske.

Dette står ikke i motsetning til at en rekke moderne kulturer lever helt eller delvis vegetarisk, eller at en rekke enkeltindivider i dag spiser på denne måten. Poenget er at dette ikke har vært mulig for folk som har levd av det naturen kunne tilby. Derimot er det mulig i bofaste jordbruksbefolkninger og for mennesker som kan velge blant et stort antall vegetariske, energirike matvarer i moderne butikker. Å sette sammen næringsrike, vegetariske kosthold som gir god helse over tid, er fullt mulig, i det minste om man supplerer det med næringsstoffer som ikke finnes i planter. En vegetarisk livsstil krever uten tvil mer kunnskap og dedikasjon enn om man også spiser animalsk mat. Dersom man ønsker god helse uten å bruke store deler av sin tid til å foreta optimale matvarevalg og bearbeide matvarene slik at man får maksimalt næringsutbytte, er et visst inntak av animalsk mat å foretrekke.

Kilder:

1.  McKee JK, Poirer FE, McGraw WS. Understanding human evolution. Upper Saddle River, NJ: Pearson/Prentice Hall, 2005.

2.  Szalay F. Mixodectidae, Microsyopidae, and the insectivore-primate transition. Bulletin of American Museum of Natural History 1969; 140: 193–330. http://digitallibrary.amnh.org/handle/2246/1130

3.  Cunnane SC. Survival of the fattest: the key to human brain evolution. Singapore: World Scientific Publishing, 2005.

4.  Nekaris KAI. Foraging behaviour of the slender loris (Loris lydekkerianus lydekkerianus): implications for theories of primate origins. Journal of Human Evolution 2005; 49: 289–300. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15970312

5.  Cordain L, Friel J. The paleo diet for athletes: a nutritional formula for peak athletic performance. Emmaus, PA: Rodale Press, 2005.

6.  Chesney RW, Helms RA, Christensen M mfl. The role of taurine in infant nutrition. Advances in Experimental Medicine and Biology 1998; 442: 463–76. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9635063

7.  Knopf K, Sturman JA, Armstrong M mfl. Taurine: an essential nutrient for the cat. Journal of Nutrition 1978; 108: 773–8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/641594

8.  Brenna JT. Efficiency of conversion of α-linolenic acid to long chain n-3 fatty acids in man. Current Opinion in Clinical Nutrition and Metabolic Care 2002; 5: 127–32. http://journals.lww.com/co-clinicalnutrition/Abstract/2002/03000/Efficiency_of_conversion_of___linolenic_acid_to.2.aspx

9.  Eaton SB, Konner M. Paleolithic nutrition. The New England Journal of Medicine 1985; 312: 283–9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/2981409

10.  Cordain L, Brand Miller J, Eaton SB mfl. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. American Journal of Clinical Nutrition 2000; 71: 682–92. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10702160

11.  Cordain L, Eaton SB, Mann N mfl. The paradoxical nature of hunter-gatherer diets: meat-based, yet non-atherogenic. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: S42–S52. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11965522

12.  Price WA. Nutrition and physical degeneration. La Mesa, CA: The Price-Pottenger Nutrition Foundation, Inc. 1938, 18. utg. 2008.

13.  Kuper A. The chosen primate: Human nature and cultural diversity. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1994.

14.  Kelly RL. The foraging spectrum: Diversity in hunter-gatherer lifeways. Washington: Smithsonian Institution Press, 1995.

15.  Stephens DW, Krebs JR. Foraging theory. Princeton, NJ: Princeton University Press, 1986.

16.  Abrams HL. The preference for animal protein and fat: a cross-cultural survey. I: Harris M, Ross EB, red. Food and evolution: toward a theory of human food habits. Philadelphia, PA: Temple University Press, 1987: 207–23.

17.  Cohen MN. The significance of long-term changes in human diet and food economy. I: Harris M, Ross EB, red. Food and evolution: Toward a theory of human food habits. Philadelphia, PA: Temple University Press, 1987: 261–83.

18.  Källman S. Vilda växter som mat & medicin. Västerås: ICA Förlaget AB, 1997.

19.  Leonard WR. Food for thought. Scientific American 2002; 287 (6): 106–15. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12469653

20.  Milton K. Reply to L Cordain et al. American Journal of Clinical Nutrition 2000; 72: 1590–2. http://ajcn.nutrition.org/content/72/6/1590.full

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen

Legg igjen et svar