Menneskets fordøyelse er tilpasset lavkarbo-kosthold

[wcm_restrict]

Sammenlikninger mellom forskjellige dyr viser at menneskets fordøyelselsessystem likner mest på hunders og ulvers enn drøvtyggeres, slik som sauer, geiter og storfe. Etter at menneskelinjen skilte seg fra apene, ble vår art fysiologisk godt tilpasset å spise kjøtt, noe som gjenspeiles i fordøyelsens anatomi, fysiologi og biokjemi. Likheten mellom menneskers og rovdyrs fordøyelse er faktisk slående og skiller seg sterkt fra både menneskeaper og drøvtyggere!

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Mange vegetarianere hevder at mennesket er best tilpasset å spise planter, basert på at våre nære slektninger gorillaene, sjimpansene og orangutangene spiser mest frukt, blader og røtter. De overser imidlertid at en stor del av kostholdet til blant annet sjimpanser består av kjøtt og at alle menneskeaper får i seg insekter og andre smådyr. Også beitedyr får i seg litt insekter, snegler og andre småkryp. Rovdyr lever nesten utelukkende av byttedyr og blir syke om de fôres med gress eller korn.

Et utgangspunkt for å avgjøre hvilke matvarer dyr er best tilpasset, er å sammenlikne ulike dyrs fordøyelseskanal. Dersom mennesket var best tilpasset planter, ville vår fordøyelseskanal hatt store likheter med plantespisere og hatt lite til felles med rovdyrs fordøyelseskanal.

Analyser av boplasser og beinrester til for eksempel fortidsarten Homo heidelbergensis indikerer at den i Storbritannia for 500 000 år siden spiste omtrent som løver og ulver.^1,2 Derfor kan det være av interesse å sammenlikne Homo sapiens (oss) med hunder og sauer for å se hvem vi likner mest på, rovdyr eller beitedyr. Denne jobben er allerede gjort av Walter L. Voegtlin (1904–1975), som i sin bok om steinalderkosthold fra 1975 har sammneliknet fordøyelsesapparatets anatomi og fysiologi til mennesket, hunder og sauer,^3:44–5 jf. også sammenlikninger som viser forskjellene mellom menneskers, kyrs, sauers og geiters blindtarm og blindtarmsvedlegg.⁴ 

Et interessant spørsmål er hvilket fordøyelsesapparat menneskets likner mest på, rovdyrs eller drøvtyggeres, jf. tabell 1. Den sammenlikner oss med hunder (rovdyr) og sauer (planteetere).

Observante lesere vil merke seg følgende: Menneskets tannsett og kjevefunksjoner likner på hundenes, men lite på sauenes. Det samme gjelder mage, tykktarm, galleblære, fordøyelse, matinntak og evnen til å overleve med færre organer i fordøyelseskanalen. Hunder og mennesker har små mager og kan ha langt opphold mellom hvert måltid – sauer kan romme nesten 18 ganger så mye som hunder og mennesker i sine fire mager og må spise nesten kontinuerlig. 

I mennskets tynntarm foregår ingen fordøye av cellulose og dermed ikke kli, som enkelte anbefaler for å motvirke forstoppelse. Cellulosen fortsetter derfor ufordøyd ned i tykktarmen, der bakterier kan bryte ned små mengder til korte fettsyrer. Mennesket har en helt annen bakterieflora i tykktarmen enn sauer, geiter og andre beitedyr. Rovdyr og mennesket fordøyer mer enn 95 prosent av næringsstoffene i kjøtt, som våre forgjengere i minst 2 millioner år spiste økende mengder av og dermed ble godt tilpasset,⁵ mens sauer ikke fordøyer mer enn halvparten av det de spiser. Mennesker kan dessuten overleve uten magesekk og tykktarm og lever utmerket uten plantekost. Derimot må vi ha (helst) animalsk protein, som sauer klarer seg godt uten.

Lengden på fordøyelseskanalen viser små forskjeller mellom mennesker og rene kjøttspisere som hunder, det vil si henholdsvis sju og fem ganger kroppslengden. Sauer har mye lengre fordøyelseskanal, hele 27 ganger lengre enn kroppen. Sauer er helt ålreite dyr, men lever av gress og andre planter og har et fordøyelsesapparat som er tilpasset dette. Vi drar nytte av at beitedyr kan omdanne (for oss) ufordøyelige planter til næringsrikt kjøtt og fett. 

Det er korrekt at mennesker kan leve på bare plantekost, men vi er ikke evolusjonært godt tilpasset et kosthold basert på planter. Husk at våre forgjengere i fortidsmiljøet mestparten av tiden levde mens jorda gjennomgikk istider, da tilgangen på animalsk mat må ha vært mye større enn tilgangen på alt som kan sankes. For eksempel ville det vært irrasjonelt å spise planter dersom man kunne felle en mammut på flere tonn. Store dyr har mye større nærings- og energitetthet enn det meste som kan sankes i et kjølig klima. Søte frukter og avokado (en fettrik frukt) inneholder mye energi, men var ikke tilgjengelige annet enn i sesongen. Først da tilgangen på storvilt ble dårligere for vel 10 000 år siden, begynte mennesket – trolig av ren nød – å supplere jakt og sanking med systematisk jordbruk.

Starter fordøyelsen i munnen?

Vi lærer fra barnsben av å tygge maten godt, basert på at fordøyelsen starter i munnen, der vi skiller ut amylase og små mengder lipase. Amylaser spalter stivelse til glukose, og om man tygger stivelsesholdig mat lenge nok, kan man kjenne en søtlig smak. Nedbryting av stivelse og fett i munnen har imidlertid liten betydning, siden mesteparten av fordøyelsen foregår i tynntarmen, som normalt har rikelig med enzymer som bryter ned karbohydrater til glukose og fruktose for opptak i blodet og fett til monoglyserider og frie fettsyrer. 

Ufordøyde karbohydrater som cellulose og hemicellulose fraktes videre til tykk-tarmen, der bakterier bearbeider dem og danner gass. Protein fra kjøtt brytes effektivt ned i tykktarmen og krever ikke tygging, noe blant annet den kanadiske antropologen Vilhjalmur Stefansson (1879–1962) dokumenterte i studier av kosthold og spisevanene til inuitter tidlig på 1900-tallet.⁶ Kjøttspisere bryter ned proteinholdig mat ved hjelp av proteaser i magesekken, som normalt har en pH på mellom 1,8 og 3,5, i likhet med fett.

Øverst i tynntarmen skiller bukspyttkjertelen ut lipase, et enzym som bryter ned triglyserider (fett) til monoglyserid og frie fettsyrer, som opptas direkte i blod og lymfe på veien mot tykktarmen, som mottar svært lite rester etter protein og fett. Gallesalter utskilles fra leveren, der gallegangene utløper samme sted som bukspyttkjertelen leverer bukspyttet.^7:553–91 Samme prosess skjer hos hunder og ulver, som også har sterk magesyre og danner svært lite avføring. 

Beitedyr med flere mager fordøyer maten i mange trinn. Sauer kan nyttiggjøre seg omkring halvparten av cellulosen de spiser, og beitedyr må derfor innta store mengder mat. Jegere har funnet så mye som 170 kg blader og småkvister i maten til en afrikansk bøffel på 850 kg, og nesten 500 kg i magen til en elefant på sju tonn.^3:35 En gorilla med bare én mage kan innta omkring 30 kg plantekost hver dag og klarer å bygge muskler fordi den i magen har en rekke mikroorganismer (protozoaer) som kan danne protein,^3:36 hvilket mennesket ikke har. I motsetning til beitedyr og menneskeapene er vi avhengige av å innta protein som inneholder alle essensielle aminosyrer.

Et kjøttbasert kosthold gjør det mulig for mennesket og rovdyr å utnytte nærmere 100 prosent av maten, mens beitedyr ikke utnytter mer enn halvparten. Fordøyelsen til mennesket og rovdyr tar bare noen få timer, slik at magen kan hvile mesteparten av døgnet. Tykktarmen har derimot ingen funksjon i fordøyelsen og kan fjernes uten at mennesket får mangelsymptomer. Rektum er liten, og en optimal diett krever avføring bare en gang hvert døgn eller to. Ifølge Voegtlin klarer mennesket seg godt selv om mage- og tarmkanalen er blitt sterilisert med antibiotika, siden det finnes få bakterier og protozoer (encellede organismer) i tynntarmen.^3:43

Magene til beitedyr blir normalt aldri tomme, og de tømmer derfor tarmene hyppig hele dagen. Som de fleste vet, produserer beitedyr – i motsetning til mennesker på et kjøttrikt kosthold – rikelig med metangass.

Jegere og sankere hadde god helse 

Studier av jegere og sankere viser at de generelt hadde god helse. De led ikke av hjerte- og karsykdom, slik mange gjør i moderne samfunn,⁸ selv om animalske matvarer utgjorde omkring 65 prosent av energiinntaket og planter bare tilførte 35 prosent.

I perioden da en del av våre forgjengere begynte å spise korn og andre planter, ble deres helseetilstand mye dårligere, og plantespiserne ble betydelig kortere av vekst enn jegere og sankere som hadde god tilgang på animalia.⁹ Fordi plantekosten er mindre næringsrik enn animalske produkter og opptaket av næringsstoffer er langt lavere enn fra kjøtt, måtte våre forgjengere utvikle nye teknikker for å nyttiggjøre seg maten bedre. Ved å ta slike teknikker i bruk kan man leve ganske bra på bare planter, selv om vi ikke er optimalt tilpasset til et vegetarisk kosthold.

Den amerikanske forskeren Loren Cordain (f. 1950) dokumenterte i 1999 at antallet planter som mennesket kan ernære seg på, er svært få.¹⁰ Blant mer enn 195 000 planter med spiselige deler brukes mindre enn en promille eller færre enn 300 arter som matvarer, og omkring 17 planter forsyner jordas befolkning  med 90 prosent av maten. Åtte kornsorter (hvete, mais, ris, bygg, sorgum, havre, rug og hirse) tilfører over 55 prosent av energien og 50 prosent av alt protein som inntas. Korn er en ny faktor i menneskets kosthold og ble først tatt i bruk for omkring 10 000 år siden, og mange folkegrupper tok ikke i bruk korn før mange tusen år etter dette. Homo sapiens oppsto trolig for omkring 300 000 år siden og var anatomisk og fysiologisk tilpasset et kosthold helt uten korn, som inneholder langt færre næringsstoffer enn animalske produkter, jf. egen sak. Dessuten inneholder korn en rekke ”antinæringsstoffer” (stoffer som hemmer opptaket og nytten av næringsstoffer), slik som alkylresorcinoler, alfa-amylasehemmere, proteasehemmere, fytater og lektiner. På grunn av slike stoffer, sammen med gluten i blant annet hvete, rug og bygg, bidrar korn til en rekke lidelser som jegere og sankere ikke ble rammet av, inkludert autoimmunsykdommer. Ved siden av at nye sykdommer dukket opp, førte overgangen til kornjordbruket til at våre forgjengere ble langt mindre av vekst enn sine forgjengere.¹¹

Menneskets og menneskapenes kosthold

De som hevder at menneskets ”naturlige kosthold” er det samme som menneskeapene, kan umulig ha studert de anatomiske ulikhetene mellom dem og oss. Store aper har et helt annet kosthold enn mennesker og får 65–99 prosent av matens energi fra planter. Dette gjenspeiles i deres anatomi, fysiologi og biokjemi.¹² Figur 1 viser de anatomiske forskjellene i skjelettene til menneskets tidlige stamfar Australopithecus africanus, som levde for 2,5–3,5 millioner år siden, og Homo sapiens, som trolig oppsto for omkring 300 000 år siden. Legg merke til at våre vegetariske forgjengere har mye mer plass til magen enn vår art, som gjør bruk av langt mer konsentrert føde og derfor ikke trenger en stor mage.

Orangutangenes (Pongo pygmaeus) utviklingslinje startet for 16–19 millioner år siden. De er opportunistiske sankere og får 65–90 prosent av matens energi fra frukt, blader, skudd, bark, insekter, honning, fugleegg og inntar også jord. De bruker urter medisinsk og bruker forskjellige verktøy (pinner, strå, osv.) for å skaffe seg mat og kan leve til de er 30–45 år gamle (over 55 år i fangenskap). 

Gorillaer (Gorilla gorilla; 6 ulike arter) er genetiske omkring 98,4 prosent like mennesker. De spiser bambus, blader, skudd, insekter og frukt og har en naturlig levealder på 35–40 år (mer enn 55 år i fangenskap).

Vanlig sjimpanse (Pan troglocytes) spiser frukt, insekter, aper, gris og antilopekalv. De lever 30–40 år i naturen (60 år i fangenskap) og veier henholdsvis 35–70 kg (hanner) og 26–50 kg (hunner). Bonobo eller dvergsjimpanser (Pan paniscus), som skiltes fra sjimpansene for omkring 1 million år siden, avviker genetisk fra dem med 0,4 prosent og er mer enn 98 prosent genetiske like mennesker. De lever 40–45 år vil og 60 år i fangenskap og veier bare omkring 38 kg (hanner) og 30 kg (hunner). De spiser frukt, bær, insekter, blader, smådyr og aper, bruker verktøy, er seksuelt aktive og mer fredelige enn vanlige sjimpanser.

Alle de store apene har langt større fordøyelsesapparat enn menneskene. Deres store tykktarm, kombinert med lite næringsrik mat, begrenset mulighetene for hjernens videre vekst fordi fordøyelsesapparatet krever så mye energi. 

Ifølge Richard Wrangham¹³ og andre forskere^14,15 som har studert bruken av ild i forhistorisk tid, var en viktig årsak til at vår art skilte lag med menneskeapene, at våre forgjengere tidlig begynte å spise varmebehandlet mat – først dyr som var omkommet i skogbranner, og senere ved kontroll over ilden. Varmebehandlet mat er lettere å tygge, og naturlig utvalg favoriserte dem med mindre mage og tarm, munn, lepper og tyggemuskler. Maten ble mer konsentrert, smakte bedre og tilførte mer energi. Samtidig dreper varme bakterier, parasitter og insekter som ellers belaster mange dyr. Forskjellene mellom deler av fordøyelseskanalen er illustrert i figur 2.¹⁶

Mennesker skiller seg ut fra de store apene ved en langt større tynntarm og en liten tykktarm, mens vi har omtrent like stor magesekk. Aper og menneskeaper må spise nærmest kontinuerlig når de ikke sover for å få i seg nok næring, hovedsakelig fra planter, mens mennesker ikke behøver å bruke mer enn en times tid hvert døgn for å dekke sine ernæringsbehov, dersom de spiser et blandingskosthold med et stort innsalg av næringstett, animalsk mat (kjøtt, fisk, sjømat, fugl, egg). Det relative magevolumet for aper og mennesker kan uttrykkes i form av forholdstall, jf. tabell 2. Forskjeller mellom individer anatomisk, fysiologisk og biokjemisk gjør at de relative forholdene også varierer innen hver art (summert til 100 til høyre).

Næringstettheten avgjør

Menneskets evolusjonære tilpasning av fordøyelsesapparatet har nær sammenheng med innholdet av essensielle (livsnødvendige og betinget nødvendige) næringsstoffer maten inneholder. Kjøtt og andre animalske matvarer inneholder langt flere og mer av essensielle næringsstoffer enn planter. Bruken av ild og varmebehandling av slike matvarer førte dessuten til at enda mer energi og næringsstoffer ble tilgjengelig fordi seigt kjøtt ble lettere å tygge og fordøye. Dette gjorde det mulig å selektere for stadig større hjerner etter at Homo habilis fikk kontroll over ilden og spiste stadig mer kjøtt fra omkring 1,7 millioner år siden. Gjennom hundretusener av år med istid var kostholdet i hovedsak basert på kjøtt fra store byttedyr, inkludert mammuter. 

Takket være jakt på store byttedyr og varmebehandling av maten ble hjernens volum nesten tredoblet fra Homo habilis til Homo neanderthalensis og Homo sapiens, fra omkring 500 cm³ til nesten 1500 cm³, illustrert i figur 3. I utgangspunktet var hjernen til våre tidligste forgjengere bare omkring 1/3 så stor som dagens menneskets.

Det synes å være enighet blant evolusjonsforskere om at våre forgjengeres hjerne vokste som resultat av seleksjonspress som favoriserte individer som best klarte å nyttiggjøre seg mat fra byttedyr som tilførte dem store mengder protein og fett. De som var tilpasset plantekost og fortsatte med inntak av planter i løpet av evolusjonen, slik som menneskeapene, beholdt sine relativt små hjerner og forble på samme stadium i løpet av de millioner av år som totalt endret vår art og endte opp med Homo sapiens.

Mennesket – primært en kjøtteter

Vår art skiller seg sterkt fra drøvtyggere og menneskeaper, noe som også gjenspeiles i fordøyelsessystemet. I likhet med hunder kan mennesket leve utmerket på en ren kjøttdiett, men i løpet av evolusjonen ble vi også tilpasset å spise en del planter, dersom dette var nødvendig for overlevelse. Vår fordøyelseskanal har også langt mer til felles med hunder enn menneskeaper, våre nærmeste slektninger, for ikke å snakke om drøvtyggere.

Basert på menneskets fysiologi og tilpasning til spising av kjøtt og andre animalske matvarer gjennom flere millioner års evolusjon, virker det logisk at et optimalt kosthold innebærer å inneholde det våre forgjengere spiste da vår anatomi, fysiologi og biokjemi utviklet seg, og ikke det markedet til enhver tid tilbyr.

Var Gud en kjøttspiser? 

Debatten om hva mennesket er best tilpasset å spise, plantekost eller kjøtt, har trolig pågått siden de første menneskene gikk fra en jeger- og samlertilværelse til å dyrke korn. Mange kristne forholder seg til Bibelen: Ifølge Det gamle testamentet (GT) skapte Gud mennesket i stitt bilde, og mennesket var ment å spise dyr; Det nye testamentet (NT) legger til fisk og lam. GT forteller historien om Kain og Abel, der gjeteren Abel valgte lammekjøtt som offergave til Gud, mens korndyrkeren Kains gave av korn ikke ble verdsatt. Ifølge GT drepte Kain broren Abel i sjalusi over at Gud satte mer pris på kjøtt!

Kilder

1. Keys D. Archeology: Boxgrove man reveals his stoen age-old secrets. 22.6.1994. https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/archaeology-boxgrove-man-reveals-his-stone-age-old-secrets-1424281.html

2. Boxgrove man. https://en.wikipedia.org/wiki/Boxgrove_Man

3. Voegtlin WL. The stone age diets. New York, NY: Vantage Press, 1975. www.paleodiet.com/comparison.html

4. Streekanth C, Rao NS, Manivannan K mfl. Caecum and appendix in ruminants and man: a comparatvie study. Journal of Evolution of Medisin and Dental Science 2014; 3: 8033–9. https://www.jemds.com/latest-articles.php?at_id=4727

5. Mann N. Dietary lean red meat and human evolution. European Journal of Nutrition 2000; 39: 71–9. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10918988

6. Stefansson V. The fat of the land. New York, NY: The Macmillan Company, 1960. Utvidet utgave 2018, David De Angelis.

7. Vander A, Sherman J, Luciano D. Human physiology. 8th edition. New York, NY: McGrawHill Companies, Inc., 2001. 

8. Cordain L, Eaton SB, Miller JB mfl. The paradoxial nature of hunter-gatherer diets: meat-based, yet non-atherogenic. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56 (suppl 1): 542–52. https://www.nature.com/articles/1601353

9. Latham KJ. Human health and the Neolithic revolution: an overview of impacts of the agricultural transition on oral health, epidemiology, and the human body. Nebraska Anthropologist 2013; 38: 95–102. https://digitalcommons.unl.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1186&context=nebanthro

10. Cordain L. Cereal grains: humanity´s double-edged sword. I Simopoulos AP, red: Evolutionary aspects of nutritiona and health. Diet, exercise, genetics and chronic disease. World Review of Nutrition and Diet. Basel: Karger 1999; 84: 19–73. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10489816

11. Dawn of agriculture took toll on health. Emory University 18.6.20199, https://www.sciencedaily.com/releases/2011/06/110615094514.htm

12. Ørmen T. Historien om oss. Oslo: Humanist forlag AS, 2010-

13. Wrangham R. How cooking made us human. Catching fire. New York: Basic Books, 2009.

14. Burton FD. Fire. The spark that ignited human evolution. Alberquerque, NM: University of New Mexico Press, 2009.

15. https://www.youtube.com/watch?v=3_MlaeUtkqU

16. Milton K. The criticla role played by animal source foods in humen (Homo) evolution. Journal of Nutrition 2003; 133: 3886S–92S. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14672286

/wcm_restrict]