Skip to main content

Menneskets hudfarge

Da de første menneskene dukket opp i Afrika, var deres hudfarge mørk nok til å hindre at UV-strålene fra sola ødela B-vitaminet folat i huden, men ikke så mørk at den hemmet produksjonen av vitamin D. Da mennesker utvandret nordover, fikk etterkommerne stadig lysere hud for bedre å kunne nyttiggjøre seg sola.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Folk med mørk hud er gjerne vokst opp nær ekvator og de med lysere hud nærmere polene. Mange forskerne har lenge ment at mørkere hud var en evolusjonær tilpasning som beskyttet mot hudkreft. I dag vet vi bedre. Menneskets hudfarge er trolig heller blitt tilpasset slik at den regulerer virkningene av sollysets ultrafiolette (UV) stråler på viktige næringsstoffer i huden og kroppen. Uten tilstrekkelige mengder av disse næringsstoffene ville våre forgjengere overlevd dårligere og fått færre overlevende barn.1

Hårkledde forgjengere med lys hud

Menneskets vogge er i Afrika. Våre første slektninger var i likhet med dagens menneskeaper dekket av hår. Sjimpansene antas å ha endret seg mindre de siste årmillionene enn mennesket og kan derfor gi oss en idé om hvordan fortidsmenneskene har vært. Sjimpansehuden er lys, men er dekket av hår over nesten hele kroppen. Unge dyr har rosa ansikter, hender og føtter som blir mørkere etter hvert som de blir eldre og utsettes for sollys. Derfor kan vi anta at også mennesker i fortidsmiljøet hadde lys hud som var hårdekt.1,2,3

I dag er de fleste av oss relativt hårløse,4 og menneskets hudfarge varierer fra mørkebrun til nesten hvit. Hvordan kan det ha seg at vi både har mistet vår hårprakt og at så mange av oss er lyse i huden?

For omkring 1,6 millioner år siden levde en menneskeart i Afrika (Homo ergaster) som gikk på to lange bein og forflyttet seg over store avstander til fots. Disse urmenneskene sto overfor et problem: Hvordan kunne de unngå overoppheting av hjernen og holde seg kjølige i den brennende solsteika? Uten tilgang til moderne teknologi måtte evolusjonen velge blant flere muligheter: Én var å øke antallet svettekjertler på overflaten av kroppen og å redusere mengden kroppshår, noe som skjedde gradvis i løpet av årtusener. Gjennom en prosess med naturlig utvalg økte overlevelsen for dem som utviklet slike trekk, men samtidig oppsto et nytt problem: Uten hår ble våre forgjengere utsatt for skadelige effekter fra sollyset, særlig fra UV-strålene.

Innebygd solfilter

Hos sjimpanser og mennesker inneholder huden i de hårløse partiene pigmentceller som kalles melanocytter. De er i stand til å lage det mørkebrune pigmentet melanin når de blir utsatt for UV-stråler. Etter hvert som menneskets forfedre ble mer og mer hårløse, økte også deres evne til å lage melanin i betydning. Melanin er nemlig naturens solfilter. Det er et stort, organisk molekyl som både fysisk og kjemisk beskytter mot skadelige effekter av UV-stråling. Melanin absorberer UV-stråler og får dem til å miste energien. I tillegg nøytraliserer melanin frie radikaler fra fettsyrer og andre molekyler og som dannes i huden som følge av UV-stråling. Frie radikaler er skadelige og øker aldringsprosessen i huden, slik at den blir læraktig og rynkete.

En rekke forskere har ment at høyere konsentrasjoner av melanin oppsto i huden til folk i tropene fordi det beskyttet dem mot hudkreft, som det er mer av hos enkelte med ødelagte melanocytter. Hudkreft har imidlertid tendens til å ramme folk seint i livet, og da har de fleste fått barn. Det innebærer at hudkreft ikke kan ha vært en viktig evolusjonær faktor som har fremmet pigmentering.

LES OGSÅ  Solarium

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Evolusjon og hudfarge i et nøtteskall2«]Etter at våre forgjengere hadde mistet håret som en tilpasning for å holde seg kjølig, fikk de stadig mer pigmentert hud. Forskere trodde opprinnelig at dette skjedde for å beskytte huden mot hudkreft.
Hudkreft har imidlertid en tendens til å komme etter fruktbar alder. En alternativ hypotese er derfor at mørk hud primært ble til for å beskytte kroppens folatlagre fra nedbrytning. Folat er viktig for fruktbarhet og fosterutvikling.
Hud som er for mørk, blokkerer for UV-lys som er nødvendig for å katalysere dannelsen av vitamin D i huden. Dette vitaminet er viktig for morens og fosterets knokler. Derfor har mennesker en hudfarge som er lys nok til å lage tilstrekkelig med vitamin D og mørk nok til å beskytte folatlagrene.
Som et resultat av nye menneskevandringer lever mange mennesker i dag i områder som mottar mer eller mindre UV-stråling enn det deres hudfarge er tilpasset.[/gdlr_box_icon]

Beskyttelse av folat

Andre forskere har lansert en hypotese som gir en mer rimelig forklaring: Mørk hudfarge ble til for å beskytte kroppens folatlagre mot å bli ødelagt.1,2,3 Folat er et B-vitamin som er viktig for fruktbarhet og fosterutvikling. Mangel kan føre til alvorlige misdannelser på skjelettet, i indre organer, hjernen og det perifere nervesystemet til barnet i mors mage.5,6 Ryggmargsbrokk og klumpfot er kanskje de beste kjente effektene av folatmangel.

Forskning har vist at folk med lys hud som utsettes for sterkt sollys, kan få unormalt lave nivåer av folat i blodet. Utsetter man blodserum for samme sterke sollys, synker innholdet av folat 50 prosent i løpet av en time.

Folat er viktig for dannelsen av DNA i celler som deler seg. Alt som omfatter hurtig celledeling, krever derfor folat. Et eksempel er produksjonen av sædceller. Hannrotter og -mus med kjemisk indusert folatmangel har redusert sædproduksjon og er ufruktbare. Ingen tilsvarende studier er gjort på mennesker, men det er vist at tilskudd av folat kan øke antall spermier hos menn med fruktbarhetsproblemer.

Det er også rapportert om tre unge og ellers friske kvinner som fødte barn med ryggmargsbrokk, etter at de hadde tatt solarium for å brune seg de tidligste ukene av svangerskapet.

Summen av ovennevnte observasjoner gjør at forskere i dag anser at hudpigmentering ble til for å beskytte kroppens folatlagre.

Produksjon av vitamin D

Da de første medlemmene av vår egen art (Homo sapiens) oppsto i Afrika for rundt 200 000 år siden, hadde de mørk, pigmentert hud tilpasset UV-strålingen og svettekjertler tilpasset varmen nær ekvator. Etter hvert som noen menneskegrupper vandret ut av tropene og lengre nordover, møtte de miljøer der det var mye mindre UV-stråling mesteparten av året.

Under forhold med lite UV-stråling er det lite fordelaktig å ha mye av det naturlige solfilteret melanin i huden. Mørk hud inneholder så mye melanin at svært lite UV-stråling, særlig kortbølget UVB-stråling, kan trenge gjennom huden. Selv om effektene av langvarig UVB-stråling er skadelige, har disse strålene samtidig minst én viktig funksjon: å sette i gang produksjonen av vitamin D i huden. Mørkhudede mennesker i tropene mottar generelt tilstrekkelig UV-stråling i løpet av året til at nok trenger inn i huden til at de kan lage vitamin D. Dette skjer imidlertid ikke langt nord og sør for tropene. De som utvandret langt nord eller sør for ekvator, overlevde derfor generelt dårligere desto mørkere hud de hadde. Etter titusener av år overlevde flere med lysere enn mørkere hud, og dette førte til at nordboere gradvis fikk mindre hudpigmentering og dermed lysere hud. Hos lyshudete mennesker trenger UVB-stråler lett gjennom huden, noe som gir grunnlag for en rikelig produksjonen av vitamin D.

LES OGSÅ  Appetittregulering – en komplisert mekanisme

I 1967 hadde forskere funnet ut at vitamin D var viktig for menneskers overlevelse fordi det spiller en rolle i opptaket av kalsium fra tarmen. Kalsium er viktig for normal utvikling av skjelettet, for muskelsammentrekninger, en rekke enzymer og for å opprettholde et friskt immunsystem.

Ikke alt sollys inneholder nok UVB til å stimulere produksjonen av vitamin D. For eksempel i Boston i USA, som ligger på 42 grader nordlig bredde, begynner ikke menneskers hudceller å produsere vitamin D før etter midten av mars. Om vinteren er det ikke nok UVB til å gjøre jobben.

Jordas overflate kan deles inn i tre vitamin D-soner basert på UV-målinger: Den ene sonen ligger i tropene, den andre i subtropene og tempererte regioner, og den siste omfatter regionene nord og sør for 45. breddegrad. Lindesnes ligger omlag på 58. nordlige breddegrad, så hele Norge er i denne siste regionen.

I tropene er intensiteten av UVB-stråler stor nok til å lage vitamin D hele året. I subtropene og tempererte regioner har minst én måned av året for lite UVB-stråling, og i de nordligste og sørligste regionene er det gjennomsnittlig ikke nok UVB-stråling i løpet av året til å få dannet vitamin D, dersom man ikke har lys hud. Dette kan forklare hvorfor de som har sine aner i tropene, generelt har mørk hud, mens de som har slektninger i subtropiske og tempererte regioner, har lysere hud. Med unntak av rødhårede eller andre med lite pigment har de fleste evne til å bli brune dersom de utsettes for sterkt sollys. Det kan også forklare hvorfor folk i områdene mot polene, slik som Norge, har tendens til å ha lys hud og lett bli brent.

Unntak

Det finnes en rekke unntak til regelen om at de med mørk hudfarge lever i tropene, mens de med lys hud lever lengst mot nord og sør. For eksempel har inuittene i Alaska og nordlige Canada en hudfarge som er noe mørkere enn man skulle forventet ut fra UV-nivåene på deres breddegrad. Dette skyldes sannsynligvis to faktorer: Den første er at disse menneskene er relativt nye innvandrere til Nord-Amerika, det vil si at de slo seg ned der først for omkring 10.000 år siden. Den andre faktoren er at det tradisjonelle kostholdet til inuittene inneholder ekstremt mye vitamin D fra fisk og havlevende pattedyr (sel, hval). Dermed har inuittene unngått de problemene en relativt mørk hud ville gitt i nordlige områder. Uten D-vitaminrik mat ville inuittenes hud med nødvendighet over generasjoner ha måttet bli lysere for å overleve i Alaska og det nordlige Canada.

Kjønnsforskjeller

Kvinner i alle befolkninger er generelt 3-4 prosent lysere i huden enn menn. Forskere har lenge lurt på grunnene til dette, og de fleste har trodd at fenomenet skyldes at menn foretrekker kvinner med litt lysere hudfarge enn dem selv. Dette kan være riktig, men uansett er det bare deler av forklaringen. Hvordan startet prosessen som gjorde at kvinner er blitt litt lysere i huden? Kvinner har større behov for kalsium så lenge de er fruktbare, særlig under svangerskap og når de ammer. Derfor må de være i stand til å utnytte kalsiuminnholdet i maten særlig godt. Dette oppnår de ved å ha litt lysere hud, siden det tillater mer UVB-stråler å trenge ned i huden og lage vitamin D, som igjen er nødvendig for å ta opp kalsium fra tarmen.

Moderne problemer

I moderne tid har flere sykdommer oppstått eller kommet tilbake i befolkninger som tidligere har vært lite utsatt for dem. En av disse er hudkreft, særlig basalcellekreft og plateepitelkarsinomer (som oppstår i det ytre hudlaget), blant yngre, lyshudede mennesker. Den mest alvorlige formen for hudkreft, melanom, oppstår i pigmentcellene og forekommer helst blant eldre. En annen sykdom er rakitt (engelsk syke), som skyldes alvorlig D-vitaminmangel og særlig oppstår hos mørkhudede mennesker som bor langt fra ekvator. Hvorfor opptrer disse sykdommene i økende grad?

LES OGSÅ  Hudbakterier og eksem

Lys hud, mye sol

Når folk flytter fra et område med en gitt UV-stråling til et annet, er det ikke gitt at deres biologiske (huden) og kulturelle tilpasninger (klær etc.) er godt tilpasset de nye forholdene. Lyshudede nordeuropeere som lever i solrike områder som Florida eller nordlige Australia, betaler i økende grad prisen for å ha det varmt ved tidligere aldring av huden og mer hudkreft. I tillegg kan det antas at de også får ødelagt sine folatlagre, selv om dette er dårlig undersøkt.

Å vente på at huden skal bli tilpasset biologisk, dvs. å få permanent mørkere farge, krever mange generasjoner og er derfor ikke interessant for dem som lever i dag. Kulturelle tilpasninger som klær, bruk av paraply og opphold i telt er det nyere innvandrere historisk har satset på og som må satses på i kommende år. En moderne nyvinning i så måte er ulike solkremer som skjermer mot UV-stråling, noe som gjør at vi tåler oppholdet i sola bedre.

Mørk hud, lite sol

Tilsvarende lever en rekke mørkhudede mennesker av sørasiatisk og afrikansk opprinnelse i land som Norge, resten av nord-Europa eller nordøstre USA. De mottar for lite UV-stråling og produserer derfor for lite vitamin D i forhold til behovet. Dette fører til økt forekomst av rakitt og andre sykdommer som skyldes D-vitaminmangel i disse folkegruppene. Moderne mennesker som tilbringer mesteparten av tida innendørs, er særlig utsatt for vitamin D-mangel.

Mørkhudede innvandrere i områder med lite sol (som Norge) kan motvirke mangelen på vitamin D gjennom kostholdet og kulturelle endringer. For det første bør mørkhudete innvandrere gjøres oppmerksom på betydningen av å ta kosttilskudd som inneholder vitamin D, slik som tran. Dessuten vil det være viktig for dem å oppholde seg mer utendørs og å være mindre streng med å følge kulturelle klestradisjoner. For eksempel vil klesplagget burka og annen tildekking av store deler av hodet, som på sørlige breddegrader er biologisk hensiktsmessig (solbeskyttelse) og kulturelt akseptabelt (man følger tradisjonen og godtas sosialt), biologisk virke mot sin hensikt på våre breddegrader. Innvandringsmiljøene står ikke bare overfor store utfordringer i møtet med norsk kultur, men også med norsk natur (klima). 

Les også:

Nyt sola, men vis respekt!

Kilder:

1.  Jablonski NG, Chaplin G. The evolution of human skin coloration. Journal of Human Evolution 2000; 39: 57-106.

2.  Jablonski NG, Chaplin G. Skin deep. Scientific American 2002; 287 (4): 50-7.

3.  Jablonski NG. The evolution of human skin and skin color. Annual Review of Anthropology 2004; 33: 585-623.

4.  Mer presist er hårene over mesteparten av kroppen så tynne og til stede i så lav tetthet av huden i praksis oppfattes som naken og hårløs.

5.  Kirke PN, Molloy AM, Daly LE mfl. Maternal plasma folate and vitamin B12 are independent risk factors for neural tube defects. Quarterly Journal of Medicine 1993; 86: 703-8.

6.  Honein MA, Paulozzi LJ, Mathews TJ mfl. Impact of folic acid fortification of the US food supply on the occurrence of neural tube defects. Journal of the American Medical Association 2001; 285: 2981-6.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner