Mange føler avmakt overfor byråkrati og ekspertvelde. Maktmisbruk, feiltolkninger av lovverket og uklare instrukser rammer alminnelige mennesker som ønsker et godt liv for seg og sine. En dypereliggende årsak til slike problemer er ulikheter i formuer og inntekter, noe som særlig rammer de minst ressurssterke. Et viktig tiltak for å bedre deres forhold er følgelig å overføre finansielle ressurser fra de rikeste til de fattigste. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Den 18. oktober 1972 overtok Kr.F.-politikeren Lars Korvald (1916–2006) som statsminister etter regjeringen Trygve Bratteli (1910–1984).¹ Kristelig Folkeparti var sterk tilhenger av å begrense alkoholmisbruk, og et viktig virkemiddel var Vinmonopolet, som ble overtatt av staten i 1939.² Likevel innvilget Handelsdepartementet eksportstøtte til norskprodusert øl. 

Ovennevnte er bare ett eksempel på at skiftende regjeringer ikke har fulgt opp egne partiprogrammer. En av årsakene til manglende samsvar mellom mål og midler er at politiske beslutninger blir overlatt til statlige etater som viderefører tidligere praksis og oppnevner egne eksperter. Det tar tid å endre instrukser og innarbeidete rutiner, og i mellomtiden forblir alt som før. 

Departementer og direktorater kan påvirke premissene for utredninger ved å oppnevne eksperter som tenker ”innenfor boksen” og ekskludere andre. Ett eksempel er at Helsedirektoratet har mandat til å oppnevne medlemmene til Nasjonalt råd for ernæring. Direktoratet velger aldri personer med avvikende oppfatninger. Politikerne toer sine hender og har aldri blandet seg inn i ernæringspolitikken helt fra Karl Evang (1902–1981) i 1938 ble oppnevnt som medisinaldirektør og i 1945 som helsedirektør. Et annet eksempel er hvordan utredninger om organisering av framtidens sykehus har foregått. I stedet for å diskutere muligheter for å redusere sykeligheten og dermed behovet for å bygge nye sykehus, har debatten dreid seg om valg mellom lokalisering (se senere). Dette tilgodeser kapitalsterke entreprenører, sykehusdirektører, styremedlemmer i helseforetakene og medisinske eksperter. Det samme skjedde på 1970-tallet, da Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) utredet 78 mulige steder for å bygge atomkraftverk, men ikke hvordan man kunne redusere etterspørselen etter elektrisitet.

Ekspertstyre, intet reelt demokrati

Et overordnet prinsipp i et demokrati er folkelig engasjement. I Sveits er direkte demokrati institusjonalisert³ ved at innbyggerne deltar i hyppige folkeavstemninger. I andre land legger myndighetene saker ut til folkeavstemning kun når det passer dem, slik tilfellet var da norske myndigheter vedtok folkeavstemninger om deltakelse i EF i 1972 og EU i 1994. Begge ganger ønsket de politiske og økonomiske elitene, inkludert dominerende medier, et bestemt utfall (”ja”). Debatten i 1994 var preget av feilinformasjon og utsagn om dystre økonomiske konsekvenser av et ”utenforskap”, noe som senere ble bragt til skamme. Som ledd i Brundtland-regjeringens plan i tilfellet folket stemte ”nei”, utarbeidet den en avtale om europeisk økonomisk samarbeid (EØS-avtalen) og signerte denne uten at folket ble rådspurt.

En ulempe ved å be om råd i ulike saker, er at endringer som flertallet i ettertid ønsker, kan ta lang tid å få gjennomført. Sveitsiske kvinner fikk for eksempel ikke stemmerett før i 1971, og landet ble først medlem av FN i 2016.⁴ Norge har ingen tradisjoner for å be folket om råd når det gjelder medlemskap i internasjonale organisasjoner. Vi ble FN-medlem 24. oktober 1945 og dermed tilknyttet WHO, FAO og Codex Alimentarius, innlemmet i Atlanterhavspakten (NATO) fra 4. april 1949⁵ og i OECD fra 4. juli 1961.⁶

Den 1.1.1995 ble Norge med i Verdens handelsorganisasjon (WTO)⁷ med 125 stater etter en revisjon av Generalavtalen og tolltariffer og handel (GATT) fra 1947. Vi deltok i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) fra 4. januar 1960⁸ med Danmark, Portugal, Sveits, Sverige, Storbritannia, Østerrike, senere med Finland, Island og Liechtenstein. Folk flest vet lite om slike organisasjoner og er aldri blitt bedt om å uttrykke sin mening om hvorvidt vi burde delta eller ei.

Ifølge den sveitsiske grunnloven av 1874 (sist endret i 2000) er landet en konføderativ republikk med demokratisk styresett.⁹ Lovgivende, bevilgende og delvis utøvende makt er lagt til en folkevalgt forbundsforsamling med et stenderråd (46 medlemmer velges for 4 år) og et nasjonalråd (200 medlemmer velges for 4 år). I 1815 ble landet inndelt i 22 kantoner (23 fra 1979) og (fra 2017) 2 255 kommuner, der folkeavstemninger spiller en viktig rolle.

Ved siden av Liechtenstein er Sveits det eneste landet med et system for direkte demokrati på nasjonalt nivå.¹⁰ Lokalt avholdes rundt 10 000 folkeavstemninger hvert år, og fra 1904 til 2000 ble det avholdt nesten 2 000 innbyggerinitierte folkeavstemninger på delstatlig plan. Tilsvarende erfaringer finnes i noen delstater i USA, men ikke i Norge. Her har politikerne makt til å utøve den politikken som flertallet på Stortinget bestemmer, mens den praktiske utøvelsen av politiske vedtak overlates til direktorater og utvalg.

Sykehusgigantomanien

Diverse utredere har fått i mandat å finne ut hvor nye sykehus skal lokaliseres, ikke å vurdere hvorvidt og hvordan man kan redusere antallet syke som trenger innlegging på sykehus. De siste årene har myndighetene og helseforetakene foreslått en rekke nybygg i form av store, sentraliserte sykehus. Det dreier som om investeringer for flere titalls milliarder, og i 2016 anslo direktøren i Sykehusbygg at Norge skal investere i gjennomsnitt 750 millioner hver eneste måned fram til 2050.¹¹ Det største prosjektet i regi av Oslo universitetssykehus (OUS) kan bli et nytt klinikkbygg ved Radiumhospitalet, ny sikkerhetsavdeling ved Ila fengsel, nytt lokalsykehus på Aker og utbygging av Rikshospitalet på Gaustad. Sistnevnte sykehus fikk i desember 2018 antydet en prislapp på kr 59,4 milliarder, inkludert 24 milliarder til et høyhus.¹²

Verken politikere eller helsepersonell tar hensyn til at de fleste sykdommene i vår tid er en følge av det evolusjonsforskere har karakterisert som en mistilpasning mellom vår genetiske arv og miljøet vi lever i. 

Det foreligger ingen utredninger av hvordan man kan forhindre at folk blir syke, og i hvilken grad det ville endre behovet for nye sykehus. Det ville bety å utrede en oppstrømsanalyse, det vil si å identifisere årsaker til at folk blir syke og hvilke tiltak som må til for å redusere tilstrømmingen til sykehusene. Myndighetene og medisinske fagfolk mener tydeligvis at det er mest effektivt å behandle sykdom og skade etter at de er oppstått. Implisitt er det normalt (og dermed uunngåelig) at folk rammes av fedme, diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom, astma og allergier, kronisk tretthet, nyre- og leversvikt, hyppige infeksjoner, smerter i ledd (artroser, leddgikt), mage- og tarmsykdommer (ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, irritabel tarm), impotens/redusert fruktbarhet, og/eller nervelidelser (MS, Alzheimers sykdom, Parkinsons, osv.). Slike helseproblemer oppstår imidlertid sjelden eller aldri blant dyr som lever i sine naturlige habitat, inkludert blant mennesker i jeger- og sankersamfunn.

Verken politikere eller helsepersonell tar hensyn til at de fleste sykdommene i vår tid er en følge av det evolusjonsforskere har karakterisert som en mistilpasning mellom vår genetiske arv og miljøet vi lever i. Mange spiser feil, er omgitt av et unaturlig miljø, utsettes for kjemisk og elektromagnetisk forurensning, arbeider i luft med overskudd på positive ioner og uten de helsebringende virkningene av fullspektrum sollys. Fortidsmiljøet tilførte negative ioner fra lufta og elektroner via føttene når våre forgjengere streifet barbeinte eller med sko lagd av dyrehud i skog og fjell. Nå holdes mange våkne av blått lys fra elektronikk med store og små skjermer, sitter feil på do (naturfolk sitter på huk), og mange er enslige og rotløse. For ville dyr er det normale å være friske, selv om de kan slite med ulike skader og kroniske infeksjoner.

En liten gruppe tjener på å planlegge og bygge kostbare sykehus, levere komplisert medisinsk utstyr, administrere og bemanne sykehusene. Markedsøkonomien tillater fritt salg av mange helseskadelige produkter – kjemiske sprøytemidler, raffinert sukker, brus med sukker og næringsfattige frokostblandinger. Andre bidrag til dårlig helse kommer fra importører av kraftfôr, tobakk, alkohol og medikamenter. Pensum på medisinstudiet inneholder lite om årsaker til sykdom, og slankeindustrien og medier retter oppmerksomhet på alt som er galt, i stedet for å veilede folk om det som er nyttig. For eksempel har myndighetene aldri gitt råd om mulige ernæringsvalg for å styrke immuniteten og unngå alvorlig sykdom siden covid-19-epidemien startet i mars 2020.

Liten forståelse for betydningen av evolusjon

Sammen med kolleger har jeg siden 2002 forsøkt å bidra til økt forståelse for betydningen av evolusjon, et fag som etter vår oppfatning burde ligge til grunn for å forstå hvorfor så mange blir syke i vår tid. Imidlertid er det tette skott mellom biologi, human- og dyremedisin og politiske vedtak, som i stor grad baseres på en økonomisk tankegang. Helsemagasinet representerer ett av få fagmiljøer som er kritiske til myndighetenes ernæringskampanjer: De anbefaler mindre fett, særlig mettet fett, og å halvere inntaket av salt til tross for manglende dokumentasjon på nytteverdien. Bortsett fra rådene om å drikke vann og kutte ned på sukker, er anbefalingene i strid med menneskets evolusjonære tilpasning siden tidenes morgen.

Siden helseskadelige og unødvendige produkter selges fritt, oppfordres folk til å ta seg selv i nakken og leve sunnere. Dette innebærer å klandre de som ikke klarer å følge rådene, i stedet for å klandre politikere som har utformet systemet i samråd med håndplukkede eksperter. Myndighetene krever merking av matvarer for at forbrukerne skal velge ”sunne” matvarer (som ofte ikke er det) i stedet for å forby helseskadelig produkter. Nøkkelhullmerking advarer forbrukerne mot fett (som ikke er skadelig), noe som har ført til økt inntak av karbohydrater og dermed mer sykdom som følge av insulinresistens.

Norsk misjon bidro i omkring 35 år til at taterbarn ble avstraffet og diskriminert, inkludert lobotomert og kastrert ”på sosiale og rasehygieniske indikasjoner”. 

Urimelig profitt innen privat omsorg

Del II viste til at norske myndigheter samarbeidet med private aktører om å utrydde den 500 år gamle taterkulturen i Norge. Norsk misjon bidro i omkring 35 år til at taterbarn ble avstraffet og diskriminert, inkludert lobotomert og kastrert ”på sosiale og rasehygieniske indikasjoner”. Myndighetenes passivitet på området er blitt erstattet av en aktiv politikk som gir private omsorgsaktører urimelig høy profitt.

Tre år etter VGs avsløringer i 2017 om barnevernsselskapene¹³ nedsatte Nærings- og fiskeridepartementet 28. september 2020 et utvalg med mandat om å kartlegge og analysere bruk av private aktører i offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget fikk et omfattende mandat som munnet ut i en utredning på 588 sider,¹⁴ som ble offentliggjort 1. desember 2020. Verken næringsminister (V) Iselin Nybø (f. 1981) og administrerende direktør Anne-Cecilie Kaltenborn (f. 1968) i NHO fant at de private aktørene hadde urimelig høy avkastning.¹⁵

Rapporten analyserte 2 213 kommersielle virksomheter, som til sammen hadde 1,1 milliard kroner i overskudd. Selv Aftenposten mente 4. desember at deres egenkapitalavkastning på 18,5 prosent var mye.¹⁶ Klassekampen viste 12. desember til at virksomhetene omsatte for over 21 milliarder kroner i 2019 og at 30 eiere tilhørte de rikeste i Norge. Svensk-eide selskaper sto for nesten 30 prosent og norske investorer vel det dobbelte.¹⁷ Utvalgets flertall mente at bransjens driftsmargin på 5,3 prosent ikke var urimelig, mens mindretallet påpekte at den faktiske avkastningen på egenkapitalen var vel tre ganger høyere.

Et annet statlig vedtak som har ført til økende inntektsulikhet, er tildelingen av fiskekvoter.¹⁸ Ifølge professor i havrett Peter T. Ørebech (f. 1948) betød utdeling av gratis kvoter i 1972 ”et ran av allmenningen”, basert på ”30 milliarder kroner i årlige inntekter på hvitfisk, torsk, hyse, sei, sild, makrell og lodde”. Etter vedtak av nye forskrifter i 1972 ble det mulig å selge båter med konsesjon i stedet for ”å omfordele konsesjonene”. De 300–400 fiskerne som fikk gratis kvoter, kunne selge en båt som kostet 1 million kroner i 1972 for 8 millioner i 1978, og i ”2019 var markedsverdien 350 millioner for samme kvote”. 

Umenneskelig behandling av barn

Behandlingen av ”tyskerbarna” (Del I) kan tjene som bakteppe for hvorfor Barnevernet eller Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)¹⁹ er blitt anklagd for å begå overgrep mot svakerestilte foreldre i nyere tid.²⁰ I flere tilfeller har Barnevernet, fylkesnemndene og domstolene vedtatt tvangsadopsjoner og begrenset samvær med foreldre, noe som har ført til anmeldelser til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.²¹ I desember 2020 ble Barnevernet dømt i en sak der EMD vedtok en bot på 25 000 euro (pluss saksomkostninger), som skulle gis i oppreisning til en kvinne der Barnevernet hadde overtatt omsorgen for en nyfødt baby og plassert henne i fosterhjem.²² Mor hadde bare fått innvilget fire samvær i året, hver på to timer…

Et annet eksempel på hvordan statlig byråkrati kan skalte og valte med barns oppvekstkår er saken om Mustafa Hasan (18), som kom til Norge i 2007 med sin mor og fire mindreårige søsken. I 2016 fikk familien beskjed om at oppholdstillatelsen ville bli trukket tilbake fordi den gravide mora ikke hadde sagt ved ankomsten at hun var jordansk statsborger. Hun gikk til sak og tapte, mens to brødre ble igjen.²³ Den eldste broren fikk innvilget oppholdstillatelse, mens den yngre fikk beskjed om å forlate landet innen 18. januar 2021. Vedtaket er etter mitt syn basert på en åpenbar feilvurdering – og ikke minst inhuman – av et rigid byråkrati.²⁴

Slik behandling av immigranter som bidrar positivt til det norske samfunn og er godt integrert, virker å følge et mønster der menneskelige hensyn settes til side til fordel for paragrafrytteri og manglende individuelle vurderinger.²⁵ Et annet eksempel på manglende omsorg for barn i nød er debatten om hvor mange asylsøkere Norge er villig til å hente fra Moira-leiren på den greske øya Lesbos, hvorfra regjeringen først i september 2020 besluttet at Norge kan motta 50 barn.²⁶

Superrike betaler mindre skatt

Antallet milliardærer har økt de siste tiårene, samtidig som skattebyrden er blitt redusert blant annet ved kutt i skatt på aksjeutbytter. Det er mulig å overføre store formuer til arvinger på grunn av redusert arveavgift og etablering av økonomisk virksomhet i ”skatteparadiser”, inkludert Sveits, Liechtenstein, Panama og en rekke andre øystater.

Ifølge Kapital kontrollerte Norges rikeste i 2020 verdier for mer enn 1 400 milliarder kroner. Tross en liten nedgang i formuene fikk landet 21 nye milliardærer og nådde 362.²⁷ De betalte null skatt i 2019.

Andelen av markedsinntektene til de én prosent med høyest inntekt falt i perioden 1875–1910, økte fram mot 1940 og falt deretter til omkring 1990, for igjen å stige.²⁸ Nyere utredninger har imidlertid vist at ulikheten er langt større enn statistikken viser.²⁹

Frischsenteret ved Universitetet i Oslo utredet virkningene av skattereformene som ble implementerte mellom 2007 og 2017.³⁰ Konklusjonen var³¹ at ”økt formuesskatt for majoritetseiere i nært eide, små og mellomstore virksomheter i gjennomsnitt bidrar til å øke sysselsettingen i den virksomheten de eier” – motsatt det næringstoppene hevder. 

Samtidig med lønnsfesten i det private næringsliv har myndighetene ikke bare ansatt stadig flere ledere i statsbedrifter som for eksempel helseforetakene, men drastisk økt lønningene for toppledere i offentlige selskaper.³² Av de 10 best betalte hadde lederen i Argentum Fondsinvestering AS en lønn på vel 7,3 millioner i året og den laveste av de ti vel 3,3 millioner. Begrunnelsen for slike skyhøye lønninger er å få tak i ”de beste lederne”. Et eksempel på at sistnevnte er en illusjon,³³ er at Equinor tapte 200 milliarder kroner på satsing i USA³⁴ under ledelse av Helge Lund (f. 1962), som var konsernsjef fra 2004 til 2014.³⁵

Under statsminister Erna Solbergs (f. 1961) ledelse har ulikhetene økt. Ifølge Rødt-leder Mimir Kristjánsson står nå ”verdens likeste land på vippepunktet”.³⁶ Han viser til flere eksempler: Hurtigruten besøkte nylig Cuxhaven fordi det gjør det mulig å dumpe lønninger etter internasjonal tariff på kr 29 per time. Selskapet subsidieres av Staten med en milliard i året. Nylig etablerte Wizz Air seg på Gardermoen, der Oljefondet har aksjer for 500 millioner kroner. Regjeringens statsbudsjett 2021 kutter formuesskatten med nye 1,4 milliarder, samtidig som 1 million nordmenn skal få høyere egenandel i helsevesenet. 

Hurtigruten AS eies av et selskap i Luxembourg og passive medinvestorer,³⁷ inkludert Petter Stordalen (f. 1962) og Trygve Hegnar (f. 1945). De fikk 90 millioner kroner i statsstøtte til Hurtigruten via et datterselskap grunnet inntektstap etter korona-nedstenging. Selskapet forventer en kompensasjon på 180 millioner ved siden av at staten i 2020 kjøper transporttjenester for 856 millioner. I juni 2020 sikret selskapet seg et kriselån på kr 1,1 milliard, ”en helt nødvendig løsning” ifølge konsernsjefen.³⁸ Lånet skyldtes at 70 personer under seilaser i juli fikk påvist covid-19. En granskningsrapport ga ”knallhard kritikk” av Hurtigrutens håndtering av utbruddet uten at dette fikk konsekvenser.³⁹ Ved siden av dette fikk Stordalen statstilskudd på omkring 240 millioner kroner til selskapet Strawberry.

Myndighetenes tilrettelegging for kapitalsterke investorer har ført til økte forskjeller mellom fattig og rik. Det er mange eksempler på omgåelse av boplikt langs kysten mot Sørlandet. I Kragerø satser eiendomsinvestor Ivar Tollefsen og selskapet Fredensborg på bygging av leiligheter i strandkanten for velstående turister, til fortrengsel for fastboende.⁴⁰ Politikerne spiller på lag med investorer ved å selge kommunale og statlige eiendommer,⁴¹ som deretter leies tilbake til det offentlige. Begrunnelsen er ofte at kommunene har dårlig økonomi, noe som naturligvis skyldes at de rikeste betaler lite skatt.

En stor britisk studie i regi av London School of Economics og Kings College undersøkte effekten av skattekutt for de rike i 18 OECD-land for å undersøke argumentet om at dette gir ”dynamiske effekter” som bidrar til økt økonomisk vekst. Den undersøkte perioden var 1965–2015, og konklusjonen var klar:⁴² Skattekuttene har gitt økt ulikhet og ingen signifikant effekt på verken økonomisk vekst eller arbeidsledighet. Tvert imot har skattekuttene ført til økende ulikhet særlig etter 1980, med sterkere trend i land som USA.⁴³

Nøkler til deltakelse

Urettferdighet har til alle tider rammet folk ulikt: de med høyest inntekt og som er mest ”norske”, slipper lettere unna represalier dersom de trår feil. Et nylig eksempel er vedtaket om å utvise 18 år gamle Mustafa Hasan.

De som oftest rammes av urettferdighet, har som regel minst ”kulturell kapital”. Hvis forskjellene blir for store i et samfunn, oppløses ”limet” som holder folk sammen, et uttrykk som professor i sosialmedisin Per Fugelli (1943–2017) levendegjorde i teori og praksis.⁴⁴ Han så klare sammenhenger mellom helse, levekår og rammene omkring folks liv (politikk), forsvarte kompromissløst rettferdighet, frihet og tillit ”og polemiserte mot ekspertveldets nulltoleranse for risiko, feil og mangler”. 

Tilsvarende forestillinger ble satt i system av den franske sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu⁴⁵ (1930–2002), som var opptatt av hvordan samfunnets maktforhold virket i det skjulte. I hans klassebegrep inngår økonomi, kulturell og sosial kapital. Den kulturelle kapitalen legitimerer statusforskjeller og inkluderer kunnskaper, språk, verdier, ”god” oppvekst, ”gode” vaner og kroppslige fortrinn. Formalisert kompetanse (titler, diplomer, legitimasjon) og høyere universitetsutdanning gir deltakelse i ”danningskulturen”. Sosial kapital inkluderer familie, venner, skole, jobb og deltakelse i ulike organisasjoner. Slike forbindelser kan mobiliseres for eksempel for å finne en meningsfylt jobb eller for å innhente råd en vanskelig livssituasjon. Mangelen på økonomisk, kulturell og sosial kapital har gjort at mange blir behandlet mindre rettferdig enn de som befinner seg i samfunnets øvre sjikt.

I en rapport fra Østfoldhelsa i 2012 ga utrederne en rekke eksempler på virkemidler for å utjevne sosiale ulikheter i helse.⁴⁶ De la særlig vekt på betydningen av inntekt og formue som forklaring på folks helsetilstand. 

Mediesituasjon hemmer debatten

Norske medier preges av en lukket helsedebatt der noen få har ”klippekort” til å få spredt sine meninger, mens andre er utestengt. Radio og tv fylles av fragmentert informasjon, kjendiseri, reklame for nettspill og helseskadelige produkter i stedet for å bidra til systemforståelse. Et elementært krav for økt deltakelse ville være at mediene åpnet for debatter uten fordommer, samt at uhildete fagpersoner med ulike synpunkter inkluderes i offentlige råd og utvalg – at de er faglig uavhengige og ikke mottar honorar fra økonomiske særinteresser. Offentligheten har krav på å vite bakgrunnen til alle som deltar i utredninger/diskusjoner, samtidig som de som har sittet i posisjon i årtier, blir avløst av nye krefter.

En mulig delløsning for å skape et mer rettferdig samfunn, er å ”høvle” ned inntektstoppene og fylle igjen ”inntektsdalene”. Forskjeller i kulturell og sosial kapital kan reduseres ved å fordele tilgangen på kunnskaper, utdanning og dyktiggjøring bedre. Slike endringer vil først kunne realiseres ved at alle som har mulighet, engasjerer seg politisk og utbrer informasjon om hvordan man kan bidra til at flere får et bedre liv. Selv om det er et stort lerret å bleke, kan endringer skje raskt. Som aktivisten og grunnleggeren av Sarvodaya-bevegelsen i Sri Lanka (f. 1931) uttalte på et foredrag for omkring 40 år siden: ”It is all in the mind”. Endringer er fullt mulig å få til, dersom vi endrer vårt tankesett.

Kilder:

1 https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_regjeringer

2 https://no.wikipedia.org/wiki/Vinmonopolet#Historie

3 https://no.wikipedia.org/wiki/Direkte_demokrati

4 https://www.dagbladet.no/nyheter/sveits-med-i-fn/65791205

5 https://snl.no/NATO

6 https://no.wikipedia.org/wiki/Organisasjonen_for_%C3%B8konomisk_samarbeid_og_utvikling

7 https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_handelsorganisasjon#Medlemsland

8 https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/handel/nfd—innsiktsartikler/frihandelsavtaler /efta/id438841/

9 https://snl.no/Det_politiske_system_i_Sveits

10 https://www.mehr-demokratie.de/fileadmin/pdf/2007_directe-democratie-nor-kap