Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Mikronæringsstoffer – smått, men godt

Mikronæringsstoffer – smått, men godt

De viktigste byggesteinene i kroppen er protein og fett, som også fungerer som energikilder. Vi trenger dessuten vel 30 mineraler, vitaminer og sporstoffer hvor virkningsmekanismene er velkjente. I tillegg trengs et ukjent antall stoffer i ørsmå mengder for best mulig helse.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock


Ernæringsskolen

På skolen lærer vi dessverre ikke hvordan vi bør spise for å bli friskest mulig. I denne artikkelserien diskuterer vi prinsipper og fakta som vi mener at alle bør kjenne til uansett utdanningsbakgrunn.

Ernæringsforskningen har identifisert mer enn 40 stoffer vi må ha for å overleve. Disse kan inndeles i makronæringsstoffer, vitaminer, mineraler og sporelementer – sistnevnte også kalt mikronæringsstoffer. Førstnevnte er de viktigste fordi de gir oss energi, og lagrene av fett og protein på kroppen gjør at en gjennomsnitts-person kan leve en måneds tid bare på vann.

Behovet for makronæringsstoffene protein (aminosyrer) og fett (fettsyrer) er i vekt ikke totalt på mer enn omkring 50-60 gram per dag. Karbohydrater er ikke livsnødvendige fordi leveren kan lage glukose (den sukkerarten som cellene bruker for å danne ATP) i kroppen fra fett (glyserol) og aminosyrer.

Hvis man regner på behovet for makronæringsstoffer, gir 50 g protein bare 200 kcal og 10 g fett ikke mer enn 90 kcal, totalt 290 kcal. Dette er alt for lite energi til å opprettholde liv på sikt, så vi må fylle på med mer mat. Et optimalt inntak av karbohydrater er omkring 50-70 gram per dag, noe som ikke gir mer enn 200-280 kcal.

Annonse:

Voksne mennesker spiser hver dag alt omkring 1,5 til 3-4 kg mat, hvorav mesteparten utgjør vann. En biff eller et kyllingbryst uten skinn består av nesten 20 % vann og resten protein. En dagsrasjon for en voksen mann i et stillesittende yrke er omkring 2500 kcal per dag. Tar man utgangspunkt i en energifordeling på 12 % fra protein, 70 % fra fett og 18 % fra karbohydrat, veier en dagsrasjon 1,5-2 kg avhengig av hvilke matvarer som velges.

Ved normal temperatur og stillesittende arbeid anbefaler fysiologer gjerne 1,5-2 liter vann per døgn, dvs. at inntaket av mat og vann totalt blir 3-4 kg. I denne sammenheng er det vi inntar av sporelementer, mikroskopisk lite – av hvert stoff trengs maksimalt fra noen mikrogram til noen titalls milligram per dag, hvilket knapt gir målbare utslag selv på en svært nøyaktig vekt.

En oppsummering av kjente ernæringsbehov er gitt i egen ramme.


Livsnødvendige næringsstoffer

10-12 makronæringsstoffer: 8-10 essensielle aminosyrer (fra protein), 2 essensielle fettsyrer (fra fett)
6 makromineraler: Fosfor (P), kalsium (Ca), kalium (K), magnesium (Mg), natrium (Na), svovel (S)
13 vitaminer: Vitamin A, C, D, E, K; vitamin B1, B2, B3, B6, biotin, folat, pantotensyre (B5), B12
12 sporelementer: Bor, jod, jern, klor, kobber, kobolt, krom, mangan, selen, sink, tinn, vanadium

Mye vi ikke vet

Alt vi vet om individuelle næringsstoffer, er resultat av forskning som fant sted fra slutten av 1800-tallet. Forskning har gradvis avdekket stadig flere næringsstoffer mennesket trenger for å overleve.1

Det første elementet som ble satt i forbindelse med sykdom, var jod. Kineserne helbredet struma med alger allerede for 3000 år siden, og i 1850 ble behovet for jod påvist. At jod samler seg i skjoldkjertelen, ble oppdaget i 1885.

Flere århundrer med årelating kan trolig forklare at jern ble brukt medisinsk så tidlig som i 1681, og i 1746 ble jernrik mat funnet å øke jerninnholdet i blodet. I 1832 ble det kjent at sykdommen anemi skyldes jernmangel. Kalsiums rolle i blodkoagulering ble fastslått i 1905, og i 1931 ble fosfor i ATP funnet å spille en viktig rolle i muskelarbeid, samme år som forekomsten av kobbermangel hos barn ble vist.

Strontium ble i 1910 funnet å stimulere mineralisering av beinsubstans og anbefales i dag mot osteoporose.

Mangel på magnesium hos dyr ble konstatert i 1932 og hos mennesker først i 1944. At kalium og natrium er livsnødvendig, ble konstatert i 1926, og først i 1962 ble mangel på sink beskrevet hos mennesker. Behovet for mangan ble fastslått i 1958, og året etter oppdaget forskere en ny glukosetoleransefaktor (GTF) der krom er en aktiv ingrediens.

Selen ble oppdaget i 1818 og funnet å være et viktig sporelement i levende vev i 1941. De første forsøkene med selentilskudd for å forebygge hjertesykdom ble utført i Kina i 1965.

Kobolt ble funnet å være en livsviktig del av vitamin B12 så sent som i 1948. Molybden ble funnet i et nødvendig enzym i 1954, mens bor først ble ansett å være nødvendig for mennesker i 1985.

Tinn, litium og vanadium er av mange ansett å være livsnødvendige sporelementer, selv om det ikke foreligger offisielt retningslinjer for dagsinntak. Studier antyder at litium bidrar til opptak av kobolt, som inngår i vitamin B12, og virker beroligende.2

Silisium er det hyppigst forekommende grunnstoffet på jorda, men ble ikke funnet essensielt for dyr før i 1972. Ingen anbefaling foreligger for mennesker. Ifølge USAs nasjonale forskningsråd forelå det i 19893 gode holdepunkter for at arsen, nikkel, silisium og bor er essensielle sporelementer for dyr. Det samme kan være tilfelle for flere andre av de 80 grunnstoffene som er funnet i sjøvann, jf. egen ramme.

De vanligste sporelementene

Det finnes detaljerte kunnskaper om 10 sporelementer som vises i nedenstående tabell.1

Den viser total beholdning i kroppen, noen funksjoner, viktige kilder, anbefalt og optimalt inntak, antagonister (stoffer som motvirker opptak) og agonister (stoffer som fremmer opptak).

 

Grunnstoff

Beholdning/funksjoner

Kilder

ADI

ODI

Antagonister

Agonister

Bor (B)

10 mg. Omsetning av østrogen, testosteron, DHEA, D3. Motvirker beintap, antiseptisk (borvann).

Soya, frukt, nøtter, nyper, peanøtter, vin

Ikke fastlagt, 0,5-3 mg via mat

1-9 mg som tilskudd

Vitamin B2, Mg

Ca, Mg

Jern (Fe)

4-6 g. 65-75 % finnes i hemoglobin; viktig for cytokrom oksidase og for hjernen. 30-35 symptomer ved mangel.

Lever, nyrer, tørrgjær, innmat, kjøtt

12-15 mg via mat

0-20 mg fra tilskudd

B12, D, E; Ca, Cd, Co, Cr, Cu, Hg, Mg, Mn, P, Pb, Zn

A, B1, B2, B3, B6, B12, C; Cr; Cu, K, Mn, Mo, Na, Se

Jod (I)

20-50 mg. Skjoldkjertelhormonet T3 og T4; motvirker struma, normal vekst av hjernen, anti-septisk

Sjømat, tang, tare, jodert salt.

150 µg via mat

150-300 og 600 µg mat/ tilskudd

F, Cl, radioaktivt jod (I131).

Fe, Mn, P.

Kobber (Cu)

60-120 mg. Danner blod, elastin, myelinskjeder, lage T3 fra T4; enzymene SOD (+Zn, Mn), cytokrom oksidase.

Blod, innmat, nøtter

1,5 mg

1,5-3 mg

Vitamin A, B3, B5, B6, C; Ca, Cd, Fe, Hg, K, Mo, P, Zn.

Vitamin B1, folat, B12; Ca, Co, Fe, Na, Se.

Kobolt (Co)

400-1500 mg i blodet. Inngår i vitamin B12 (cyanokobalamin). Kan erstatte Mn og Zn i flere enzymer. Mangel gir anemi, struma.

Blod, kjøtt, nyrer, lever, melk, østers, blåskjell

Ikke fastlagt; 50-10 µg via mat/d

Ukjent

Vitamin B1, folat, C; Cu, K, Mg, Zn

Vitamin B1, B3, B6, E, folat, C, D; Ca, Co, Cu, Fe, Na

Krom (Cr)

6 mg. I GTF med B3 og 3 aminosyrer (glukose toleransefaktor5), regulerer blodsukkeret og bedrer insulinfølsomheten, motvirker diabetes.

Eggplomme, melasse, bryggerigjær, storfekjøtt, lever, hard ost

50 µg via mat

200-400 µg via tilskudd

Pantotensyre, B12, D; Ca, Co, Cu, Fe, Mn, Pb, Ti, V, Zn.

Vitamin A, B1, B2, B3, B5, E; Fe, Mg, Mn, P, Zn.

Mangan (Mn)

10-20 mg. Med i en rekke enzymer i energiomsetningen og SOD, beindanning, proteinstoffskiftet.

Helkorn, nøtter, bær, frø, bønner

2 mg via mat

5-10 mg (tilskudd)

Vitamin B1, B12, D, E; Ca, Cd, Co, Cu, Fe, P, Pb, V.

A, B1, B3, B5, B6, E; Fe, K, Mg, P, Zn.

Molybden (Mb)

9 mg. Inngår i xantin oksidase (som bryter ned puriner) og aldehyd oksidase (fettnedbrytning; alkoholavgiftning). Kreves i hemoglobinsyntesen.

Innmat, bokhvete, bønner, hvetespirer, soya, linser, gule erter.

100-200 µg

100-300 µg via tilskudd

Ca, Cu, Fe, S, metionin, cystein, tungsten

Cu, Fe

Selen (Se)

>1 mg. Avgiftningsenzymet glutation peroksidase (GSHpx), forsterker virkningen av vit. E, resyklerer vit. C, bedrer immuniteten, motvirker Hg-forgiftning, kreft, hjerte- og karsykdom

Smør, nyrer, paranøtter, fullkorn, svinelever, melk, råris

70 µg via mat

100-300 µg via tilskudd

Vitamin A, B2; Cd, Hg, Zn.

Vitamin B1, B3, B6; Ca, Cu, Fe, k, Mn, K.

Sink (Zn)

2-4 mg. Kofaktor for > 200 enzymer; kreves for vekst, sædproduksjon, smakssans, sårtilheling, immunforsvar, blodsukkerregulering, nedbrytning av alkohol.

Østers, tørrgjær, krabbe, oksekjøtt, lever, nøtter, rugmel, ost

15 mg

20-50 mg via tilskudd

B1, B12, pantotensyre; Ca, Cd, Co, Cr, Co, Cu, Fe, Hg, Mn, Ni, P, Pb

Vitamin A, B1, B3, B5, B6; Cr, K, Mg, Mn, P

ADI = Anbefalt dagsinntak; ODI = Optimalt dagsinntak

Kan sporelementer være giftige?

I motsetning til vannløselige vitaminer kan sporelementer være giftige i doser som ofte ikke er svært mye høyere enn anbefalt inntak. Det er generelt derfor ikke gunstig å innta mye større doser enn offisielt anbefalt over lengre tid med mindre en erfaren terapeut har tilrådd dette.6

Bor gis terapeutisk i doser på 2-9 mg mot slitasjegikt, leddbetennelse og beinskjørhet. Doser på inntil 18 mg/d virker sikkert, mens mer enn 75 mg er giftig. Symptomer på forgiftning er anoreksi, anemi, besvimelser, forvirring, mage- og menstruasjonssmerter.

Kvinner skiller ut inntil 30-50 mg jern daglig under menstruasjon og graviditet. De har derfor lavere jernprosent enn menn og har behov for tilskudd om kostholdet ikke er rikt på animalia. Jern opptas dårligere fra korn og andre planter enn fra kjøtt, men kan bedres om man samtidig inntar vitamin C: Opptaket øker proporsjonalt med mengden inntatt vitamin C i det minste opp til 1000 mg.

Normalt brukes 90 % av jernet i de røde blodlegemene om igjen, men ved den genetiske defekten hemokromatose er jernopptaket så effektivt at det kan føre til forgiftning.7 Eneste effektive terapi er jevnlig årelating. Jerntilskudd kan være giftig i doser på over 100 mg og skader ved å øke antallet frie radikaler.

Advarsler og frykt for giftighet av jod virker sterkt overdrevne, noe som har ført til at anbefalingene er svært lave (150 µg/d). På øyer og kyststrøk i Japan har befolkningen inntatt 50-100 mg per dag uten tegn til forgiftning, dvs. at organisk, ikke radioaktivt jod er sikkert.

Mer enn 10 mg per dag kan være giftig for følsomme personer, og langvarige doser på mer enn 100 mg/d for flere. Skjoldkjertelen begrenser opptaket av jod til 600 µg/d hvis man inntar mer enn 50 mg elementært jod.

Forgiftningssymptomer inkluderer hudirritasjon, hodepine, snue og nysing, pustevansker og metallsmak i munnen.

Opptaket av kobber fra maten kan være så høyt som 50 %, og i kroppen lagres 95 % i transportproteinet ceruloplasmin. Det er mulig å innta for mye kobber fra vannrør og via industriutslipp.

Doser på over 25 mg per dag er giftig, og over 60 mg forårsaker kvalme og oppkast. Et inntak på 3,5 gram kan være direkte livsfarlig. Siden kobber og sink er antagonister, behandles kobberforgiftning med store doser sink.

Det finnes ingen kjent grense for giftig inntak av treverdig8krom fra maten, mens seksverdig krom inntatt i gassform og industrielt kan føre til vekttap, tretthet og økt kreftrisiko. Tilskudd på 200-400 µg/d eller mer (4-8 ganger anbefalt) anses generelt som trygt, men langt høyere doser er inntatt uten synlige tegn til forgiftning.

Mangan brukes terapeutisk i doser på inntil 30 mg/d (diabetes, epilepsi, svake leddbånd, betennelser), mens doser på over 100 mg kan gi symptomer på forgiftning: Kvalme, redusert jernopptak med jernmangel, tilsvarende Parkinsons sykdom, psykiske forstyrrelser som minner om schizofreni og voldshandlinger.

Mangan kan måles ved analyser av hår, og høye nivåer er satt i sammenheng med sosiopati og massemord.

Molybden brukes terapeutisk mot en rekke tilstander som astma, revmatisme, forhøyde kobberverdier, kreft og tretthet. Dosene ligger gjerne på noen hundre mikrogram per dag, maksimalt 1000.

Giftig dose er ikke kjent, men 10-15 mg kan gi reaksjoner som minner om en giktliknende leddbetennelse. Redusert vekst, diaré og anemi kan opptre, og over 500 µg/d øker utskillelsen av kobber.

Siden jorda i Skandinavia generelt er fattig på selen, har for eksempel finske myndigheter vedtatt å tilsette selen til dyrefôr. Terapeutiske doser (mot kreft, hjerte- og karsykdom) er omkring 200-500 µg/d, hvilket er 3-7 ganger anbefalt. Det har sjelden noen hensikt å dosere høyere.

Langvarig inntak på 500-2000 µg/d kan gi tegn til forgiftning som skjøre negler og hår, hudforandringer, hvitløkslukt av ånden og metallsmak på tunga. Akutt forgiftning er funnet å kunne skje ved doser på over 2500 µg.

Sink bidrar til nesten 100 viktige kroppsfunksjoner og er nødvendig for god immunitet. Terapeutisk gis doser på inntil 60 mg per dag, men ved forhøyede kopperverdier kan inntil 100 mg/d være nødvendig. Man kan få en god indikasjon på sinkmangel ved å utføre en enkel smakstest med en fortynnet sinkløsning.9,10 Zink Tally fra Metagenics11 (importeres av Au Naturel (UK), Inc.) er én slik ferdigblandet sinktest som kan kjøpes på apoteket eller i helsekostforretninger.

Dosering av sink på mer enn 200 mg per dag i flere uker eller mer enn 300 mg kan i løpet av dager hemme immunapparatet og føre til anemi. Høye doser over lengre tid er også satt i forbindelse med økt risiko for Parkinsons sykdom og kreft. Akutte doser på 2000 mg kan irritere magen, gå ut over muskelkoordinasjon eller føre til nyresvikt, anemi, kvalme og brekninger.


Aluminium • Antimon • Argon • Arsen • Barium • Beryllium • Bly • Bor • Brom • Kadmium • Kalsium • Karbon • Cerium • Cesium • Dysprosium • Erbium • Europium • Fluor • Fosfor • Gadolinium • Gallium • Germanium • Gull • Hafnium • Holmium • Helium • Hydrogen • Indium • Iridium • Jern • Jod • Kalium • Klor • Kobolt • Kopper • Krom • Kryptonitt • Kvikksølv • Lantan • Litium • Lutetium • Magnesium • Mangan • Molybden • Natrium • Neodym• Neon • Nikkel • Niob • Nitrogen • Oksygen • Osmium • Praseodynium • Protactinium • Radium • Radon • Rubidium • Ruthenium • Selen • Silisium • Sink • Scandium • Strontium • Svovel • Sølv • Tantal • Terbium • Thallium • Thorium • Tinn • Titan • Uran • Vanadium • Vismut • Wolfram • Xenon • Ytterbium • Yttrium • Zirkonium

Fortsatt mye vi ikke vet

Siden en rekke sporelementer først er studert de senere tiårene, vet vi fortsatt ikke hvordan og eventuelt hvorfor slike stoffer fungerer i kroppen. Et av de mest omdiskuterte stoffene er fluor, som ble oppdaget i 1901 og ble funnet å være et av naturens giftigste stoffer (det mest elektronegative eller oksiderende stoffet, altså mer enn oksygen).

Amerikanske forskere satte fluor i drikkevannet i sammenheng med tannråte og mente det var nødvendig for å styrke beinsubstansen. Det foreligger imidlertid ingen bevis for at fluor er et nødvendig sporstoff, og i praksis er det uansett umulig å unngå fluor fordi det slippes ut i lufta fra en rekke industrier og mange steder finnes naturlig i drikkevann.12

Det er udiskutabelt at fluor er giftig i små konsentrasjoner.13 Tannråte forekommer svært sjeldent i samfunn som lever på tradisjonelt kosthold uten korn, sukker og andre raffinerte kilder til karbohydrater – selv uten bruk av fluorider.14

Stoffer som rubidium, germanium, indium og sølv kan ha funksjoner som fortsatt ikke er kjent. Tungmetaller som aluminium, bly, kadmium, kvikksølv, radon og uran er imidlertid giftige selv i små konsentrasjoner,3 hvilket tilsier at det ikke er mulig å få i seg for lite av noen av dem. Det kan likevel ikke utelukkes at de i ørsmå konsentrasjoner av enkelte av disse stoffene kan ha nyttige funksjoner i levende vev.

Håranalyse er en anerkjent metode for å oppdage forhøyede verdier av både essensielle og anerkjent giftige mineraler. Tidlige studier (1981) har funnet sammenheng mellom voldsatferd og et forhøyet nivå av kobber relativt til sink i håret, særlig når det er koblet sammen med et forhøyet nivå av kadmium og/eller bly.15

Et typisk mønster for impulsivt voldelige var funn av forhøyet nivå i hår av bly, kadmium, kalsium, natrium og kalium kombinert med svært lite kobber, kobolt, sink og delvis litium. Antisosial personligheter viser forhøyet kobbernivå sammen med bly, kadmium og kalsium og lave nivåer av natrium, litium, sink, kalium og delvis kobolt.16

En nyere studie (1994) indikerer at det foreligger en klar sammenheng mellom 1) et økt innhold i håret av kadmium, bly, kobber, mangan, jern, nikkel og kalsium og redusert nivå av fosfor og voldsatferd, og 2) et økt innhold av mangan og redusert nivå av fosfor i håret og psykiske forstyrrelser.17

En rekke studier konkluderer at inntak av tungmetaller kan føre til antisosial atferd.18,19 Dette kan motvirkes ved inntak av mineraler med samme valens.8 Også essensielle mineraler som mangan, kobber og kan føre til voldsatferd, lærevansker og hyperaktivitet, dersom de inntas i store doser. Det er også et viktig poeng å finne en optimal balanse i inntaket av essensielle mineraler og sporstoffer med samme valens.20

Mat først, så tilskudd

En del som spiser et variert kosthold basert på økologiske råvarer med mye fett og holder seg unna raffinerte industriprodukter som kaker, søtsaker og brus, vil dekke behovet for de fleste næringsstoffer. Flere vil trolig innta mindre enn optimale mengder fordi nesten all landbruksjord er tappet for mineraler samtidig som gruvedrift og industrivirksomhet har ført til global forurensning av miljøet med en rekke tungmetaller og organiske giftstoffer.

Det finnes derfor gode argumenter for å ta et generelt, bredspektret tilskudd av alle kjente vitaminer og mineraler, inkludert mikronæringsstoffer, og essensielle fettsyrer.21,22 Store doser av mikronæringsstoffer (det vil si mange ganger mer enn offisielle anbefalinger) er det sjeldent behov for, og slike tilskudd bør derfor først inntas etter anbefaling fra en kvalifisert terapeut som har foretatt målinger av mineralstatus i blod, urin, relevante vev og gjerne i hår. Store doser inntas helst i forbindelse med forgiftningssymptomer på metaller kroppen ikke trenger, slik som kvikksølv eller kadmium.

Kilder:

1.  Wilhelmsson P. Näringsmedicinska uppslagsboken. Andra upplagan. Falun, Sverige: Örtagårdens Bokförlag, 2007.

2.  Schrauzer GN, Shrestha KP, Flores-Arce MF. Litium in scalp hair of adults, students, and violent criminals. Biological Trace Element Research 1992; 34: 161-76.

3.  Havel RJ, Calloway RH, Gussow JD mfl. Recommended Dietary Allowances. 10th edition. Washington, D. C.: National Academy press, 1989.

4.  http://curezone.com/foods/salt/80_elements_dicovered_in_sea_wat.htm

5.  GTF = glukosetoleransefaktor, et hormonliknende molekyl som består av krom bundet til niacin og tre aminosyrer. GTF frigjøres til blodet sammen med insulin og kreves for at insulin skal feste seg på cellene der glukose tas opp.

6.  Opplysningene nedenfor er hentet fra Wilhelmsson om ikke annet er oppgitt.

7.  Hemokromatose rammer 1 av 250 i Norden, men 10-15 % av befolkningen har en lettere form som også gjør at man samler opp for mye jern, jf. Wilhelmsson 2007, s. 425.

8.  Mineraler binder seg til andre stoffer, og valenstallet (om det er enverdig, toverdig, treverdig, osv.) forteller hvor mange elektroner som kan avgis, også kalt oksidasjonsstatus. Elementet magnesium skrives Mg2+, hvilket betyr at to elektroner mangler, men krom kan forekomme både som Cr3+, Cr2+ (ugiftig) og Cr6+ (giftig). Et stoff som mangler elektroner, er oksidert, mens et som har overskudd på elektroner (som kan overføres til andre stoffer), er redusert (eksempel: vitamin C).

9.  Schauss AG, Bryce-Smith D. Evidence of zink deficiency in anorexia nervosa and bulimia nervosa. I: Essman WB. red. Kapittel 12. Nutrients and brain function. Basel, Sveits:  S. Karger 1987.

10.  Schauss AG, Costin C. Zink and eating disorders. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1989.

11.  www.metagenics.com/products/a-z-products-list/Zinc-Tally

12.  Waldbott GL. Fluoridation – the great dilemma. Lawrence, KA: Coronado Press, Inc., 1978.

13.  Yiamouyiannis J. Fluoride – the aging factor. 3. utgave. Delaware, Ohio: Health Action Press, 1993.

14.  Price WA. Nutrition and physical degeneration. 18. utgave. La Mesa, CA: The Price-Pottenger Nutrition Foundation, 2008.

15.  Schauss AG. Comparative hair mineral analysis results of 21 elements in a random selected behaviorally ”normal” 19-59 year old population and violent adult criminal offenders. International Journal of Biosocial Research 1981; 1: 21-41.

16.  Raloff J. Locks – a key to violence? Science News 1983: 124: 122-5.

17.  Marlowe M, Bliss L, Schneider HG. Hair trace element content of violence prone male children. Journal of Advancement in Medicine 2994; 1: 5-18.

18.  Cromwell PF, Abadeie BR. Hair mineral analysis: Biochemical imbalances and violent criminal behavior. Psychological Reports 1989; 64: 259-66.

19.  Stretesky PB, Lynch MJ. The relationship between lead exposure and homicide. Arch Pediatr Adolsesc Med. 2001; 155: 579-82.

20.  Couzy F, Keen C, Gershwin ME mfl. Nutritional implications of the interactions between minerals. Progress in Food and Nutrition Science 1993; 17: 65-87.

21.  Gesch GB, Hammond SM, Hampson SE mfl. Influence of supplementary vitamins, minerals and essential fatty acids on the antisocial behaviour of young adult prisoners. Randomised, placebo-controlled trial. British Journal of Psychiatry 2002; 181: 22-8.

22.  Ames BN. Supplements and tuning up metabolism. Journal of Nutrition 2004; 134: 3164S-8S.

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen

Legg igjen et svar