Skip to main content

Miljøgifter og helse

Svikter vi neste generasjon? Miljøgiftutvalgets NOU 2010/9 kom med en rekke gode forslag for å lage et giftfritt samfunn innen 2020, men vi har enda ikke vist vilje til å følge opp.

Tekst Jon Øyvind Odland     Foto Shutterstock

Miljøgiftutvalget ble opprettet i 2009 av daværende miljøvernminister Erik Solheim og avga sin innstilling i 2010 gjennom NOU 2010/9.1 Utfasing av miljøgifter i produkter stod øverst på lista.

For å oppnå en slagkraftig kjemikalieforvaltning ble følgende foreslått:

● Styrket oppfølging av miljøgiftsområdet på kommunalt nivå

● Felles praksis for tilsyn og sterkere reaksjoner

● Styrking av Norges internasjonale kjemikaliearbeid

Vi har enda ikke sett noe til disse tiltakene i praksis tre år etter at rapporten ble overlevert til ministeren.

Har vi nok kunnskaper om miljøgifter?

Kunnskap om miljøgifter er en forutsetning for at regelverk skal virke etter hensikten. To tiltak ble foreslått for å øke kunnskapen om miljøgifter:

● Kunnskapsheving og teknologiutvikling i offentlige og private virksomheter

● Kunnskapsheving i befolkningen

Vi har ikke merket noen kunnskapsheving i verken virksomheter eller befolkningen, bortsett fra i enkelte aksjonsgrupper eller industribedrifter som er pålagt kunnskapstilegning gjennom forskrifter.

Forskning og overvåking

Overvåking av miljøgifter i økosystemer og mennesker er avgjørende for å oppdage nye helse- og/eller miljøutfordringer på et tidlig tidspunkt. Utvalget prioriterte to tiltak for forskning og overvåking:

● Økte ressurser til forsk-ning på miljøgiftrelaterte problemstillinger

● Økt kvalitet og omfang på miljøgiftovervåking

Det norske forskningsråd har egne programmer for forskning på miljøgifter og helseeffekter. Bevilgningene har stagnert og er mikroskopiske i forhold til programmer som skal fremme industriutvikling og bruk/forbruk av naturressurser. Det er ikke planlagt noen form for nasjonale overvåkingsprogrammer for humane nivåer av viktige kjemikalier, slik som foreslått i rapporten.

LES OGSÅ  Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen

Miljøgiftfrie produkter

For mange nye, organiske miljøgifter er faste, bearbeidede produkter og kjemikalier de eneste nasjonale utslippskildene av betydning. Kunnskapen om stoffenes bruksområder, mengde, eksponering og giftighet er fortsatt mangelfull. Miljøgifter som er erklært farlige, blir erstattet med nye stoffer uten at disse stoffene er undersøkt med tanke på mulig miljø- eller helsefare. Utvalgets forslag om utfasing av miljøgifter i produkter blir ikke tatt på alvor så lenge man fortsetter å skifte ut stoffer som brukes i for eksempel industriprodukter, parfymer og plast med andre stoffer som ikke rammes av direktiver og forskrifter.

Fortsatte hindringer for å nå utslippsmålet

Miljøet blir ikke giftfritt før aktuelle produkter håndteres som avfall. For enkelte produktgrupper med innhold av miljøgifter vil ikke dette kunne skje innen 2020. Vi må i lang tid håndtere PCB-holdig bygningsavfall, til tross for at den aktive bruken av stoffet opphørte for nesten 30 år siden.

Kunnskapsnivå som utfordring

Dagens lave kunnskapsnivå om miljøgifter framstår som en utfordring. Kunnskap om miljøgifter i befolkningen og i private og offentlige virksomheter er en forutsetning for at regelverk skal virke etter hensikten. Kunnskapsnivået om miljøgifter er lavt både i samfunnet generelt og spesielt i små forvaltningsenheter og bransjer med høy andel små- og mellomstore bedrifter, for eksempel innenfor import- og detaljhandel.

Langtransport av miljøgifter til norsk natur via vind- og/eller havstrømmer vil fortsette. Norge importerer også produkter som innholder miljøgifter, også fra land utenfor EØS-området. Samlet betyr dette at utenlandske kilder som vi ikke har direkte kontroll over, er avgjørende for tilførslene av miljøgifter til Norge.

Det virker som om hensynet til offentlige, private eller bedriftsøkonomiske kostnader tillegges større vekt enn verdien av redusert belastning for mennesker og økosystemer. For å stanse utslippene av miljøgifter må tiltak som gir store utslippsreduksjoner gjennomføres, også om de er dyre.

Vi vet fremdeles lite om hvordan lave nivåer av hundrevis eller tusenvis av fremmedstoffer i blanding påvirker oss og naturen. Det har vært en fantastisk utvikling innen analysekompetanse de siste årene, men fremdeles finner vi stort sett det vi leter etter. Det er ikke enkelt å drive detektivarbeid for å finne ukjente stoffer fordi de metodene vi bruker, ikke er gode nok.

LES OGSÅ  Fortsatt forgiftning

I nordområdene har Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) gjennomført flere store studier av miljøgifters effekter på mennesker.2 De viser at selv lave doser som tilføres naturen eller kostholdet, påvirker hormonstatus, immunitet og barns hjerneutvikling. Professor Philippe Grandjean ved Harvard Universitet uttalte nylig at vi ødelegger hele generasjoners mentale og intellektuelle utvikling på grunn av vår lemfeldige omgang med miljøgifter i naturen og kostholdet.3 Vi utsetter forsvarsløse urfolk i nordområdene for storsamfunnets avfallsstoffer samtidig som vi planlegger en ukritisk industriutvikling og utnytting av naturressurser i områdene disse folkegruppene har bebodd i flere tusen år.

Hva kan vi gjøre?

Miljøgiftutvalget la et grunnlag som må følges opp. Som helsearbeidere har vi plikt til å følge opp alle sider av miljøgifteksponeringen på kort og lang sikt. Vi har gode kontrollsystemer for å overvåke situasjonen innenlands, men store hull i kontrollsystemene på importerte produkter. Overvåkingen av langtransporterte stoffer som kan inngå i næringskjeden gjennom mat og produkter vi omgås i det daglige, er også mangelfull. Det er ikke det vi vet som er farlig, men alt det ukjente vi tilføres. Det foregår framragende forskning på helseeffekter av «gamle» miljøgifter som PCB og DDT. Likeledes begynner det å bli en betydelig litteratur om bromerte flammehemmere og fluorsubstanser. Andre stoffer, som ftalater, bisfenoler og siloxaner oppfører seg annerledes i naturen og må få økt oppmerksomhet.

Det største norske problemet ligger i forvaltningen. Vi følger EU-forskrifter nøyere enn mange EU-medlemsland. Vi trekker forskjellige konklusjoner i ulike forvaltningsorganer om de samme stoffene. Et godt eksempel er diskusjonen om tåteflasker og narresmokker for en tid tilbake. Mattilsynet og daværende KLIF (Klima- og forurensingsdirektoratet) kom med helt forskjellig konklusjon om bisfenol fordi tåteflasker sorterte under det ene og narresmokker under det andre organet. Slike eksempler på manglende samhandling kan vi ikke være bekjent av. Det kan gi oss store problemer i vårt forebyggende folkehelsearbeid. Jeg stilte opp i flere debatter om dette som forsker, men ble stort sett oversett av representanten fra forvaltningen. Daværende helseminister tok ikke annet standpunkt enn at forvaltningen til en hver tid har rett. Det vil ofte gjøre en forsker mistenksom. 

Gode tiltak som er listet opp av Miljøgiftutvalget, blir bare tomme ord om ikke ansvarlige politiske myndigheter begynner å stille kritiske spørsmål til forvaltningen og bevilger ressurser for å følge opp de gode forslagene. Det er helsa til de neste generasjoner vi planlegger nå. Derfor vil det være fatalt om tiltak som foreslås på faglig grunnlag, ikke følges opp før man ser skadevirkningene på neste generasjons helse. Jeg etterlyser et bedre samarbeid mellom forvaltning og politiske myndigheter, samt at forskning stimuleres og tas på alvor.

LES OGSÅ  Luftforurensning gir dårligere hjernefunksjon

Industrien forholder seg stort sett lojalt til lover og forskrifter, men bør få inn en klarere «føre var»-tenking i produktutvikling, import, matproduksjon og matimport. Det er ikke nok å si at man kan produsere og markedsføre så lenge man holder seg innenfor lover og regelverk. Det viser ikke respekt for neste generasjon, som kanskje påføres helseeffekter man nå ikke kan kjenne til. Vi sitter med mye kunnskap, men den er ikke kjent i media eller respektert i forvaltning eller i politiske fora. Miljøgiftutvalgets forslag bør være en begynnelse. Etter tre år er lite skjedd. Kan vi utfordre den nye regjeringen til å ta problemet på alvor til beste for neste generasjon?

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Jon Øyvind Odland (f. 1954) er lege og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer (gynekolog). Han arbeider for tiden som professor i samfunnsmedisin og global helse ved Institutt for Samfunnsmedisin, Norges Arktiske Universitet, Tromsø.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  NOU. Et Norge uten miljøgifter. Hvordan utslipp av miljøgifter som utgjør en trussel mot helse eller miljø kan stanses. Norges offentlige utredninger 2010: 9. Oslo: Departementenes servicesenter, 2010.

2.  AMAP. AMAP Assessment 2009: Human health in the Arctic. Oslo: Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2009. http://www.amap.no/documents/doc/amap-assessment-2009-human-health-in-the-arctic/98

3.  Grandjean P. Chemical brain drain. 2012 https://www.youtube.com/watch?v=1Zjh_nFYpIc


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner