Minneord om Lore Lervik Thorsby (1937–2021)

I studietiden slet jeg med et kronisk hudproblem. I løpet av 1989 ble huden dårligere og dårligere i kjølvannet av beinhard studieinnsats i biologi. Jeg tok litt flere fag enn normert og kjørte meg rett og slett i senk. Den gang hadde jeg ikke fullt ut skjønt betydningen av hvile og restitusjon når man arbeider med høyt stressnivå og trodde det var lurt å trene tilsvarende hardt som jeg studerte. Kroppen kom fullstendig i ubalanse, og huden over mesteparten av kroppen begynte å klø, søvnen ble dårlig og overskuddet mindre. Jeg hadde hørt at eksem kunne skyldes allergier og intoleranser, og senhøsten 1989 fikk jeg tips om en naturterapeut som behandlet allergier og intoleranser med bioresonansterapi.

Tekst Iver Mysterud

I januar 1990 var jeg for syk og slapp til å bile halvannen time fra Oslo til Grålum utenfor Sarpsborg til første konsultasjon, så min far måtte kjøre meg. På Grålum møtte jeg den blide og kunnskapsrike naturterapeuten Lore Lervik (senere Thorsby). Skeptikere ville ha vridd seg i fortvilelse over de testmetodene Lore brukte for å finne ut hva mitt ”energisystem” ikke tålte. Dette var nok også inntrykket til min naturvitenskapelig utdannede far, men han var høflig nok til ikke å si noe. 

Basert på omfattende testing og kartlegging av et stort antall matvarer og stoffer min kropp angivelig ikke tålte, brukte Lore en for meg helt uforståelig og ny ”intuitiv” metode for å prioritere og komme fram til hvor hun skulle begynne behandlingen. Når man ikke bare skal behandle en håndfull allergener, men har mellom 50 og 100 å velge mellom, er det viktig å finne ut hvor skoen trykker hardest. Senere har jeg lært at Lore hadde utviklet denne ”intuitive” testmetoden fra kunnskaper i radioni (en form for fjernbehandling). For meg var kun ett spørsmål viktig: hvorvidt behandlingen virket, noe det viste seg at den gjorde. For hver tur til Grålum ble jeg stadig bedre. Huden klødde mindre i takt med at bioresonansterapien behandlet ulike allergener jeg ikke tålte. Søvnen ble bedre, og hele systemet kom seg. I tillegg bygde Lore opp igjen en sunn tarmflora og bidro til å skille ut giftstoffer fra kroppen. Jeg tilførte også ekstra doser av vitaminer, mineraler og fettsyrer. Etter noen år var jeg friskere enn jeg noensinne kunne huske å ha vært, og dette varte i over 20 år.

Å få igjen helsa er selvsagt stort, men intellektuelt sett fikk jeg ny og grensesprengende innsikt i hvor effektiv en alternativmedisinsk behandling som bioresonansterapi kan være. Gjennom utstrakt dialog med Lore fikk jeg stadig bedre forståelse av tankemodellene og årsakssammenhengene hun var opptatt av. Det er med dyp takknemlighet og ydmykhet at jeg skriver disse minneordene.

Tysk bakgrunn

Lore Gertrude Staudenrausch ble født i München 10. august 1937, der hun bodde i bydelen Freimann med storfamilien. Under krigen søkte de ly i bomberom til de ble evakuert ut på landsbygda. Lore hadde lykkelige barndomserindringer fra gårdsbruket de ble evakuert til, der de drev jordbruk og produserte melk.

Senere gikk hun på fagskole for faghandel i jernvarer, som var en yrkesstand i Tyskland. Da hadde familien flyttet til landsbyen Gedern i Frankfurt-regionen, der de drev en jernvarehandel på 1950-tallet. Lore fikk og tok mye ansvar for forretningsføringen allerede som ung voksen, da hennes far hadde redusert kapasitet som følge av krigsskader fra slagmarkene i Sovjetunionen.

Lore flyttet til Norge i 1960 da hun giftet seg med nordmannen Arne Lervik. De bosatte seg på Grålum og fikk fire barn.

Etter 25 års ekteskap ble Lore skilt, men fant senere kjærligheten med Gunnar Thorsby fra Magnor i Eidskog kommune i Hedmark, der hun var lykkelig på familiens gårdsbruk. Hun opplevde å miste Gunnar i 2016. Lore ble boende i Eidskog kommune livet ut. 

Bioresonansterapi

Lore var utdannet i den tyske heilpraktiker-tradisjonen og arbeidet som naturmedisinsk terapeut hele sitt yrkesaktive liv i Norge, først på Grålum og senere i Oslo. Hun hjalp et stort antall kronisk syke pasienter som ikke hadde fått den hjelpen de hadde behov for i det offentlige helsevesenet. 

Lore var faglig bredt orientert, jobbet systematisk og hadde tilgang til avanserte behandlingsapparater. Hun innførte bioresonansterapi med tyskutviklete BICOM-apparater til Norge og lærte opp en rekke terapeuter i bruken av denne teknologien. Med sin tyske fagbakgrunn var hun også opptatt av tarmfloraens betydning for helsen, at høyt sukkerinntak er skadelig og betydningen av et balansert inntak av omega-3- og -6-fettsyrer. Dette er noe de fleste leger i dag vektlegger, men Lore var en talskvinne for dette flere tiår før det kom inn i den medisinske varmen. Hun så det som særlig problematisk å bruke et kvikksølvholdig materiale som tannfylling (amalgam) og var allerede tidlig på 1990-tallet bekymret for helsemessige effekter av stadig mer stråling fra trådløs kommunikasjon som mobiltelefoner. Her har hun etter hvert fått mer og mer støtte fra forskning, selv om dette av fagpolitiske grunner ennå ikke har kommet inn i den medisinske varmen.

Tankefeltterapi

Lore var alltid på jakt etter nye tiltak og teknikker for å hjelpe sine pasienter. Hun fikk på et tidlig tidspunkt opplæring av Mats Uldal (1955–2016) i tankefeltterapi (TFT), og etter noen år utviklet hun sin egen variant, kalt TFT-healing. Hun trengte nemlig noe for å komme videre med behandling av noen personer der BICOM-apparatet kun ga delvis bedring. I tillegg brukte hun teknikken for å hjelpe personer som hun ikke kunne møte fysisk, altså en type fjernhealing. Hypotesen er her at påvirkningen skjer via det såkalte nullpunktfeltet.^1,2 Dessverre ble ikke detaljene i Lores videreutviklete tankefeltterapi systematisk nedskrevet og er derfor tapt for ettertiden. Imidlertid bør det være mulig for erfarne tankefeltterapeuter å utvikle en slik teknikk ved at terapeuten behandler (”tapper” på) seg selv mens tankene fokuseres på den som skal behandles og vedkommendes plager.

Seriøs, hardt arbeidende og godt organisert

Lore arbeidet seriøst og uttrettelig, med lange arbeidsdager med forberedelser og etterarbeid til hver behandling. Hun var sterkt motivert til å hjelpe andre som hadde det vondt og vanskelig. Det observerte jeg i de periodene jeg hadde muligheten til å bo hos henne i flere dager for å få behandling. Lore satte opp et flott anneks der pasienter som hadde behov for behandling over flere dager, fikk oppholde seg i behandlingsperioden.

Hun var spesielt godt organisert og effektiv. Hvilken naturmedisiner hadde på 1990-tallet bærbar pc og telefaks på pulten, telefonsvarer for ikke å bli avbrutt under en behandling, kopimaskin i naborommet, avansert behandlingsteknologi som krever hundretusener i investering, og overnattingsmuligheter for langveisfarende pasienter?

Lore var glødende opptatt av terapiene hun brukte og hele tiden på utsikt etter å lære mer om hvordan hun kunne hjelpe sine pasienter stadig mer effektivt. Etterutdanning på kurs og konferanser i Tyskland skjedde jevnlig. Dette kom også andre norske terapeuter til gode.

Trøbbel med helsemyndighetene

Tidlig på 1990-tallet ble Lore av en lege klaget inn til fylkeslegen i Østfold. I skrivende stund kan jeg ikke huske den konkrete foranledningen for dette. Uansett ringte politiet en dag på døren, ransaket behandlingskontoret og beslagla diverse utstyr og hele det manuelle pasientregisteret. Lore fikk igjen apparatene etter relativt kort tid, men pasientregisteret ble konfiskert en lenger periode. Uten apparater ville det ikke vært mulig å arbeide, men det var heller ikke lett å være behandler uten tilgang til pasientregisteret.

Selv om kontakten med myndighetene var ubehagelig, lot Lore seg ikke knekke. Tvert imot ble hun mer motivert til fortsatt å hjelpe kronisk syke. I tillegg til et apparat for bioresonansterapi, hadde hun et apparat for noe fylkeslegen garantert ikke hadde særlig sans for, nemlig radioni (fjernbehandling). På kveldstid brukte hun tid på å hjelpe en del pasienter som av ulike grunner ikke kunne komme til kontoret. For å kunne fortsette med dette uten innblanding fra helsemyndighetene og politiet fikk hun like godt en snekker til å sette opp en vegg og bygge et lite, hemmelig rom på loftet. Her kunne hun jobbe i fred og ro uten fare for razzia og beslaglegging av utstyr. Dette var Lore i et nøtteskall: Hun ga alt for å hjelpe sine pasienter.

Uthengt i mediene

I begynnelsen av 1993 ble Lore oppsøkt av det hun trodde var en kvinnelig pasient, men som i virkeligheten var en NRK-reporter med skjult mikrofon og kamera. Kvinnen lot som om hun hadde kreft og lurte på om Lore kunne hjelpe henne. Lore visste godt at hun som naturmedisiner ifølge ”Kvakksalverloven” ikke hadde lov å behandle kreft, men syntes synd på kvinnen. Samtidig visste Lore at det er mye som kan gjøres for å styrke personer med en kreftdiagnose. Derfor sa Lore ja til å hjelpe henne og uttalte seg om hva som kunne gjøres.

Sjokket var derfor stort da Lore 14. januar 1993 uten forvarsel ble hengt ut med fullt navn på Dagsrevyen og i programmet Antennetimen, beskyldt for å være en kynisk ”kvakksalver”. Hun fikk i praksis ikke mulighet til å forsvare seg på fjernsyn. (Det ble samme dag programmet skulle gå, lest inn en melding om deltakelse i programmet på Lores telefonsvarer, men denne dagen var hun bortreist.) Dette var en utrivelig form for moderne gapestokk. At en så samvittighetsfull terapeut som Lore, med stor omsorg for sine pasienter og gode behandlingsresultater, skulle bli beskyldt for å være et slags kynisk monster som utnyttet sårbare pasienter, falt naturlig nok Lore tungt for brystet. Imidlertid fikk hun solid støtte fra pasientene i denne perioden.

Økologisk landbruk

Lore var gjennom hele sitt voksne liv opptatt av økologisk landbruk og å dyrke mat uten kunstige, kjemiske sprøytemidler. Hun hadde stor glede av egen grønnsakhage da hun bodde på Grålum, og da hun flyttet på en gård ved Magnor i Eidskog kommune, la hun ned mye arbeid i dyrkingen. Avlingene ble meget gode grunnet alt hun gjorde for å forbedre kvaliteten på jordsmonnet.

Gjennom sitt firma EM-Miljøteknikk begynte Lore å importere produkter med såkalte Effektive Mikroorganismer (EM) til Norge. EM er en samling av naturlig forekommende, helsebringende mikroorganismer (bakterier og sopp) som anvendes til å rense innemiljøet, vann og kloakk, forbedre kvaliteten på resirkulert vann, fjerne lukt fra og øke effektiviteten av sanitæranlegg og øke produksjonen i landbruk, husdyrhold og fiskeoppdrett.EM ble utviklet for over 35 år siden av den japanske landbruksforskeren dr. Teruo Higa (f. 1941), professor ved Universitetet i Ryukyus på Okinawa.^3,4,5 EM ble opprinnelig utviklet for bruk i landbruket som et alternativ til sprøytemidler og kunstgjødsel. Lore mente at EM hadde et stort, uutnyttet potensial i vårt land. Med EM håpet hun at hennes gamle hjertesak, produksjon av sunn (sunnere) mat, skulle få et løft.⁶ Dessverre var ikke interessen for disse produktene så stor i Norge som Lore hadde håpet, men hun fikk selv spesielt gode avlinger med EM. En bør her merke seg at hennes gård på Lindkjølen har tung leirjord og befinner seg i klimasone 5, som ikke er godt egnet for å dyrke grønnsaker.

Avslutning

Lore Gertrude Lervik Thorsby døde på Kongsvinger sykehus 9. juli, snaut 84 år gammel, med sine nærmeste rundt seg etter akutt sykdom. Hun var en intelligent, snill, raus og samvittighetsfull person med stor omsorg både for sine pasienter og medmennesker. Med Lore er en pioner i norsk naturmedisin og ildsjel for økologisk matproduksjon gått bort.

Kilder:

1 McTaggart L. The field: the quest for the secret force of the universe. London: HarperCollins, 2001.

2 Mysterud I. Det usynlige feltet som omgir oss. VOF 2015; 6 (8): 78.

3 Higa T. An earth saving revolution: a means to resolve our world’s problems through effective microorganisms (EM). Tokyo: Sunmark Publishing, 1996.

4 Higa T. An earth saving revolution II: EM-amazing applications to agricultural, environmental, and medical problems. Tokyo: Sunmark Publishing, 1998.

5 Mau F-P. EM: Fantastische Erfolge mit Effektiven Mikroorganismen in Haus und Garten, für Pflanzenwachstum und Gesundheit. München: Wilhelm Goldmann Verlag, 2002.

6 Mysterud I. Effektive mikroorganismer. Mat&helse 2006; 5 (6–7): 42–7.