Skip to main content

Mulige tiltak for redusert økonomisk ulikhet

Arbeiderpartiet har foreslått å nedsette en kommisjon som skal foreslå tiltak mot økonomisk ulikhet, men mener at skattenivået på inntekt skal ligge i ro.1 Dette virker som en motsetning, og vi kan se for oss en rekke tiltak som på sikt drastisk kan redusere forskjellene mellom fattig å rik – dersom det blir politisk flertall for dem.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

De siste tiårene har en liten elite av verdens befolkning stadig økt sin rikdom.
Rikdommen på toppen av samfunnet har i liten grad kommet de fattigste til gode.
Land med stor avstand mellom fattig og rik har generelt dårlig folkehelse.
Mulighetene for å akkumulere ekstremt stor rikdom kan begrenses av politiske vedtak.
Nesten alle vil tjene på større grad av likhet i formue og inntekt.

I en tidligere artikkel dokumenterte vi at store inntektsforskjeller innad i et land kan være viktigere for folkehelsa enn hvor velstående landet er. Eksempler på land med relativ stor grad av likhet og god helse er de nordiske landene og Japan, mens USA, UK og Portugal befinner seg i den andre enden av skalaen når det gjelder befolkningens helse og levealder.2

De fleste land i verden er blandingsøkonomier som gjør det mulig for enkeltpersoner og private selskaper å akkumulere milliardverdier, også i land der en stor del av befolkningen lever på eksistensminimum. Sett i globalt perspektiv er norske borgere bedre beskyttet mot ekstrem fattigdom enn i de fleste andre land fordi befolkningen har politiske ledere som har innført ordninger der fellesskapet betaler for helsetjenester. To viktige faktorer synes å kunne forklare hvorfor vi i Norge ikke har hatt noen bred debatt om mulighetene for å få til en drastisk utjevning av levekårene, slik at forskjellen mellom fattig or rik gradvis er blitt redusert: 

1) Siden majoriteten av befolkningen får dekket sine materielle behov og vel så det, er de fleste fornøyde med sin materielle levestandard, og 

2) de som har mest å tjene på å opprettholde status quo (mediene, den politiske eliten og næringslivsledere), gjør det de kan for å framheve fordelene forbundet med vår form for blandingsøkonomi og advare mot ethvert tilløp til ”sosialisme” eller ”kommunisme”.

Dette kommer vi tilbake til. Først skal vi se nærmere på i hvilken grad Norge preges av økonomisk ulikhet og hvordan og i hvor stor grad man kan tenke seg å redusere den.

Tiltak mot økonomisk ulikhet

Forslaget om å nedsette en kommisjon kom opp fordi utviklingen siden 2013 har vist en klar økning i økonomisk ulikhet i Norge målt med Gini-koeffisenten,3 et statistisk mål for spredning oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini4 (1884–1935). Indeksen eller koeffisienten er ofte brukt for å beskrive fordelingen av inntekter i et samfunn og varierer mellom 0 og 1 (eller prosentandel av 1). Jo større indeksen er, desto større ulikhet. Norske beregninger viser en gradvis økning i Gini-indeksen fra 2009 til 2014 (lavest 0,24) og en markant økning til 2015 (på 0,27), for deretter et fall og utflating omkring 0,26 i 2016–2019. 5

Internasjonale sammenlikninger tyder på at forskjeller i formue mellom fattig og rik har økt så mye at Norge nå befinner seg på nivå med Storbritannia,6 som historisk har vært regnet som et klassesamfunn. Internasjonalt har gapet mellom rik og fattig aldri vært større enn i dag.7 

Hvis man inndeler verden i åtte regioner, varierer inntektsandelen til de henholdsvis 1 og 10 prosent med størst inntekter fra 11,3 (EU) til 24,6 prosent (Latin-Amerika) og 35,4 (EU) til 55,8 prosent (Midtøsten og Nord-Afrika). De 50 prosentene på bunnen disponerer fra så lite som 9,8 (Afrika sør for Sahara) til 19,5 (EU). Forestillingen om at dersom noen blir rikere, trekker de med seg de med lavere inntekt, er kjent som teorien om at velstand på toppen kommer de fattigste til gode ved fordelingsmekanismer (”trickle-down”-økonomi).8 Dette har vist seg ikke å stemme med virkeligheten.9 To britiske forskere forklarer hvorfor det de kaller ”zombie-ideer” lever videre, blant annet ved at elitene både på organisasjons- og samfunnsnivå setter i verk diverse tiltak.10 Tidligere president Ronald Reagan (1911–2004) i USA og statsminister Margareth Thatcher (1925–2013) i UK tilhører de mest kjente som fremmet slike forestillinger, som imidlertid førte til større ulikhet og økende fattigdom.

LES OGSÅ  Bill Gates er verdens administrerende redaktør

I USA har andelen av totale husholdningsinntekter forverret seg for alle med under $100 000 i årsinntekt de siste 50 årene. I 1967 mottok de rikeste 9,7 prosent av totalen og i 2018 hele 30,4 prosent. De med midlere inntekter ($35.000–100.000) mottok henholdsvis 53,8 og 41,7 prosent, mens andelen til de laveste inntektsgruppene (under $35.000) falt fra 36,4 til 27,9 prosent.

Totalinntekt i USAs husholdninger 1967–2018 som prosentandel (Kilde: Offisiell statistikk)

Totalinntekt i USAs husholdninger 1967–2018 som prosentandel

Mye av det samme har skjedd i Norge. En oversikt over fordelingen av formue i OECD viser Slovakia med lavest andel lavinntektsgrupper (omkring 33 prosent), mens Norge ligger i øvre sjikt med Frankrike, UK og Portugal. Danmark, Nederland og USA har skjevest fordeling.2 

De store ulikhetene har ført til forslag om drastisk utjevning mellom fattig og rik ved å ”høvle” toppene og fylle opp fra bunnen. Den amerikanske aktivisten Marilyn Langlois (f. 1950) publiserte i 2018 en analyse av ulikhetene i USA og foreslo at alle formuer på mer enn $10 millioner ble skattlagt med 100 prosent og at pengene som derved ble tilgjengelig, ble fordelt fra bunnen og oppover.11 Etter vår oppfatning er beløpet, som tilsvarer 85–90 millioner kroner, mer enn nok for å kunne leve uten økonomiske bekymringer resten av livet.

Ingen slike forslag har vært fremme i den norske debatten, selv om antallet milliardærer har økt kraftig siden 2017, i likhet med at gapet mellom de med høyest lønn og gjennomsnittlig inntekter (se nedenfor), har økt. 

Og hva så?

Synet på hvor store forskjeller et samfunn kan tillate seg uten at det fører til interne konflikter, er avhengig av hvilke verdier man har og hvordan man kan tenke seg å redusere forskjellene. Før vi foreslår noen tiltak, må vi derfor presisere hvilke forutsetninger vi kunne tenke oss å legge til grunn for å realisere mer akseptable forskjeller i inntekter og formue og i hvilken grad det skal være mulig å videreføre rikdom via arv.

Som et første grunnlag kan vi finne data for lønnsnivået i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå var hovedtallene for lønnsnivået i 2019–2020 som vist i tabell 1.12

Tabell 1: Årslønn i Norge 2019 og 2020 (kilde: Statistisk Sentralbyrå)


20192020Endring
Årslønn594 600608 1602,3%
Årslønn ink overtid609 960623 0402,1%
Årslønn median535 800547 3202,2%
Menn620 400635 2802,4%
Kvinner554 520567 2402,3%
Privat sektor og offentlige foretak599 160616 5602,9%
Kommuneforvaltningen544 440548 0400,7%
Statsforvaltningen631 800639 2401,2%

Disse tallene kan sammenliknes med inntektene til konsernsjefene i Norges 100 største selskaper, basert på data fra 2019. Norske toppsjefers gjennomsnittslønn var da omkring 6,1 millioner, det vil si at de bare brukte 24 dager på å tjene en vanlig årslønn.13

Høyest lønn blant kvinner fikk Kristin Kragseth i Vår Energi med over 9,5 millioner i året, omkring 15 ganger så mye som en gjennomsnittlig årslønn.14 Alf-Helge Aarskog i lakseoppdrettsfirmaet Mowi fikk utbetalt over 19 millioner i lønn og bonus (vel 30 ganger mer), Terje Male i MøllerGruppen fikk 18 millioner og Subsea 7-sjefen vel 17 millioner. Totalt 12 konsernsjefer fikk hver over 10 millioner i lønn og bonus. 

En oversikt fra november 2021 viste at ledelsen i statseide selskaper og foretak har hatt langt høyere lønnsvekst enn folk flest.15 Hele 52 sjefer har nå høyere lønn enn statsministeren, og de 10 høyest betalte fikk store bonuser i 2020. Høyest lønn blant de 10 var på drøye 13,7 millioner kroner og den laveste omkring 7 millioner. Fem direktører på toppen fikk alene nesten 50 millioner i lønn pluss gunstige pensjonsordninger. 

Fem toppledere i den statlige kraftbransjen
fikk i 2020 lønninger fra tre til mer enn 5,6 millioner med tillegg av naturalytelser på inntil 350 000 kroner.16 Begrunnelsen for de høye lønningene er at det er nødvendig for å tiltrekke seg de beste lederne. Etter vår oppfatning kan man ikke yte mer enn ellers selv om lønna øker med millionbeløp, særlig ikke i virksomheter som er avhengig av dyktige medarbeidere og der strukturelle forhold (oligo- eller monopoler) gjør at inntektene er sikret selv uten toppsjefens innsats.

I Storbritannia er topplønningene langt høyere enn i Norge, omkring 120 ganger høyere enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn, opp fra 50 ganger mer ved årtusenskiftet og 20 ganger mer enn på 1980-tallet.17 Det betyr at en toppsjef i UK bare må jobbe 34 timer for å overskride en middels årslønn (2021).

LES OGSÅ  Vesten motarbeider seg selv

Trenger Norges rikeste alle pengene?

Ifølge Kapitals årlige liste over Norges 400 rikeste18 fantes 362 milliardærer i 2020, 21 flere enn året før. Kvalifiseringskravet var 0,85 milliarder. Milliardærene hadde totalt en skattbar formue på 1 201,06 milliarder eller i gjennomsnitt 3,87 milliarder kroner.

Folk flest kan vanskelig forholde seg til hvordan det ville vært å kunne disponere så store beløp som de rikeste gjør. Mange vil trolig finne det urimelig når beregninger fra 2016 viste at 10 prosent av befolkningen i Norge eide omtrent 60 prosent av all formue i landet (2018: 58 prosent), mens de rikeste én prosent eide nesten 21 prosent (samme i 2018).5 

Hvordan kan man fordele bedre?

Det har foreløpig aldri vært et offentlig ordskifte om hvor store forskjeller et demokratisk samfunn skal tillate, selv

om det er fullt mulig å beregne konsekvensene av hva forskjellige forslag til utjevning ville bety.

Dersom man for eksempel fordelte de 362 milliardærenes skattbare formue (som i realiteten er langt lavere enn realiserbar formue) på 1 million av samfunnets fattigste, ville det bety at hver av dem ville motta verdier for 1,2 millioner. Selv om mesteparten ville vært realverdier (andeler av bedrifter, aksjer, eiendommer og annet), ville det bety at de fattigste ikke lenger ville være fattige.

Man kan også tenke seg å sette et tak på maksimal toppinntekt. Det kunne enten gjøres ved at Stortinget vedtok å innføre en skatt på 100 prosent på alt over et vedtatt beløp, eller ved å vedta for eksempel at det ikke var lov til å gi noen en årslønn som var større enn et gitt beløp. Sett i forhold til de relative forskjellene i lønninger som var vanlige for 50 år siden, kunne det innebære for eksempel at en direktør ikke fikk mer enn tre ganger så mye som en gjennomsnittlig arbeidstaker. Med dagens tall ville det bety en topplønn på 1,8 millioner/år, hvilket er mer enn nok til å oppfylle de fleste materielle ønskene folk har.

I tillegg kan man tenke seg at arbeidsløse og andre ble garantert et minstebeløp til livsopphold i form av borgerlønn, som kunne erstatte dagens minstepensjon for enslige og forsørgende. Data fra 1. mai 2021 viser at disse satsene er på henholdsvis 218 000 og 315 000.19 Disse kunne økes for eksempel til kr 250 000 og 375 000, noe som er fullt mulig dersom man ”høvler” topplønningene til et nivå som antydet ovenfor.

Hvordan forvalte midler etter formueskatt?

I prinsippet finnes mange muligheter for å samle nok kapital til å foreta ny industrisatsing og/eller utvidelse av eksisterende virksomheter i Norge.

Her er noen muligheter:

• Private bedriftseiere beholder eiendomsretten med lovbestemte begrensninger i hvor mye utbytte de kan ta ut av et eventuelt overskudd, eventuelt at overskudd skal fordeles til nærmere bestemte, samfunnsnyttige formål.

• Bedriftene overtas av de ansatte med like store andeler, og lønninger og utbytte bestemmes av bedriftsforsamlingen. Man kan tenke seg fastsatte maksimalbeløp på lønninger og at overskytende beløp enten brukes til utvidelser/nyinvesteringer, avgis i skatt til fellesskapet, eller kanaliseres til formål utenfor bedriften.

• Bedrifter omgjøres til stiftelser uten profittmål, og eierne ansettes av styrer med eksterne medlemmer på betingelser som forhindrer at de kan ta ut verdier fra stiftelsen. Eventuelt kan man bestemme at den/de som har donert eierskap til stiftelsen, ikke skal kunne få betaling for tjenester de måtte yte til videre drift.

• Man kan tenke seg kombinasjoner av eierskap av ansatte, distrikts-/bydelsutvalg, kommuner og statlige selskaper og/eller offentlige etater, enten de organiseres som stiftelser, offentlige virksomheter, aksjeselskaper eller samvirke.

Argumentet om at vi trenger kapitaleiere som har akkumulert store, personlige formuer for å investere i produktive virksomheter, kan i lys av Oljefondets størrelse og ovenstående forslag lett falsifiseres. Det statlige oljefondet på vegne av det norske folk hadde per 10. november 2021 en markedsverdi på nær 12 000 milliarder kroner.20 Til sammenlikning var brutto nasjonalprodukt ved utgangen av 2019 beregnet til 3 170 milliarder kroner eller mindre enn tre prosent av oljefondets verdi.21 Ifølge den såkalte handlingsregelen legges til grunn at bruken av oljeinntektene over tid skal følge forventet realavkastning på tre prosent fra 2018 (tidligere 4 prosent).22 Dette må kunne sies å være en forsiktig bruk av oljeformuen, i og med at det med null i avkastning ville ta omkring 40 år før fondet var brukt opp.

Det norske oljefondet er stort nok til å bidra til opprettelse av enhver tenkelig ny økonomisk virksomhet som kan føre til nye arbeidsplasser og kompensere for manglende nasjonal produksjon av varer vi i dag importerer fra andre land. Et første skritt i en slik strategi kan være å foreta en grundig utredning av hvilke produkter vi i dag importerer, men som vi gjerne kan produsere i Norge. Det kan også være nyttig å vurdere mulighetene for nordiske produksjonsenheter som kan forsyne hele Norden ved langt kortere handelsveier enn mange varer har i dag.

LES OGSÅ  10 ønsker for EUs utenrikspolitikk

Etter oljen

Den offentlige debatten om norsk økonomi etter at olje- og gassproduksjonen er på hell, dreier seg i stor grad om hvordan man kan finne nye eksport-

muligheter, basert på norske ressurser. Vi mangler en debatt om hvordan vi kan øke bearbeidingsverdien på råvarer og halvfabrikata, der vi på flere områder produserer betydelige mengder sett i europeisk perspektiv. En kronikk av Halle Jørn Hanssen i Ny Tid september 2021 er særlig kritisk til Senterpartiet, Rødt, SV og FrP fordi de har uttrykt ønske om reforhandling av EØS-avtalen.23 Forfatteren argumenterer for fortsatt samarbeid med EU, og siden EØS-avtalen begrenser mulighetene til å bearbeide sjømat fra norske farvann, kan vi ifølge ham ikke risikere utestengelse fra det europeiske markedet. Hanssen ser med andre ord ingen muligheter for økt bearbeiding av egne råvarer, basert på at dette kan føre til represalier fra EU. Vi er altså bundet på hender og føtter og må fortsatt basere oss på eksport av råvarer og halvfabrikata og import av ferdigvarer som vi for 50 år siden produserte i Norge. Det finnes imidlertid gode argumenter for en viss proteksjonisme, noe som kan gjøre det mulig å lage flere ferdigvarer her hjemme.24

Konklusjoner

Fordelingen av samfunnets ressurser er et politisk spørsmål. Internasjonalt har forskjellene mellom fattig og rik økt de siste tiårene. Det er blitt lettere for superrike ytterligere å øke sine inntekter og formuer, noe som skyldes strukturelle forhold i de fleste lands økonomier, ikke at noen mennesker er blitt mye dyktigere enn tidligere. Har man et solid økonomisk grunnlag etter arv, er det langt enklere å finne nye gunstige investeringsmuligheter enn om man starter på bar bakke. 

Politiske vedtak kan gi enkeltpersoner og bedrifter gunstige betingelser, slik som konsesjoner på fiske eller oppdrettsanlegg der eksportmulighetene gir muligheter til enorme fortjenester selv på kort sikt. På Kapitals liste over landets rikeste med eierskap i lakseoppdrett i 2020 troner skipsreder John Fredriksen (f. 1944) med 104 milliarder i formue, fulgt av Gustav Witzøe (f. 1953) med 33,5 milliarder.25 Sistnevnte overtok i 1991 et konkursbo bestående av en konsesjon for lakseoppdrett og et slaktings- og bearbeidingsanlegg.26 Nummer 332 på listen hadde 1,1 milliard i formue. 

Folk flest har ingen mulighet til å akkumulere formuer i milliardklassen, til tross for retorikk om at alle kan arbeide seg opp og at rikdom fra toppen vil «sildre nedover» og gagne alle. Erfaringene har vist at rikdom akkumuleres på toppen av samfunnet, De fleste som tilhører den økonomiske eliten, isolerer seg fra resten av samfunnet og begrunner sin rikdom med dyktighet og hardt arbeid. I realiteten dreier det som om en kombinasjon av gamle penger, flaks og at samfunnet har tilrettelagt for at store ulikheter kan videreføres og forsterkes fra generasjon til generasjon med noen unntak som legitimerer forskjellene mellom fattig og rik.

Kilder:

1 Sørenes KM. Nå vil Arbeiderpartiet sette ned en ulikhetskommisjon. Aftenposten 4.8.2021: 9.

2 Mysterud I. Sosial ulikhet og helse. VOF 2014; 5 (3): 60–3.

3 https://no.wikipedia.org/wiki/Gini-koeffisient

4    https://www.britannica.com/biography/Corrado-Gini

5 Finansdepartementet. Oslo 1.3.2019. Meld. St. 13 (2018–2019). Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-13-20182019/id2630508/?ch=2

6 Akerbæk E. Er ulikheten i formue i Norge like stor som i Storbritannia? Faktisk.no 12.11.2021. https://www.faktisk.no/artikler/j78lx/er-ulikheten-i-formue-i-norge-like-stor-som-i-storbritannia

7 https://www.gfmag.com/global-data/economic-data/wealth-distribution-income-inequality

8 Trickle-down economics. https://en.wikipedia.org/wiki/Trickle-down_economics#cite_note-imf-4

9 Dabla-Norris E, Kochhar K, Suphiphiphat N mfl. Cases and consequences of income inequality: a global perspective. International Monetary Fund, Juni 2015. https://www.imf.org/en/Publications/Staff-Discussion-Notes/Issues/2016/12/31/Causes-and-Consequences-of-Income-Inequality-A-Global-Perspective-42986

10 Peters BGP, Nagel ML. Zombie ideas. Why failed policy ideas persist. Cambridge University Press, 2020. https://www.cambridge.org/core/elements/abs/zombie-ideas/77F6FA03E416DB0E578213464BA1E860

11 Langlois M. Bør vi innføre et øvre tak på rikdom? VOF 2018; 9 (1): 102–4.

12 Pedersen R. 8.2.2021. https://www.smartepenger.no/bank-og-kort/120-jobb/2892-lonningene-i-norge

13 Mortensen Y, Brækhus LA. Toppsjefene bruker 24 dager på å tjene inn en vanlig årslønn. Fagbladet 4.2.2021. https://fagbladet.no/nyheter/toppsjefene-bruker-24-dager-pa-a-tjene-inn-en-vanlig-arslonn-6.91.765538.370ddb3cfe

14 https://kapital.no/reportasjer/naeringsliv/2020/09/24/7565786/stadig-flere-blant-norges-400-rikeste-er-milliardaerer

15 Hinna AK. 52 sjefar slår Støre. Klassekampen 4.1.2021: 8–9.

16 Hinna AK, Årseth M. Gav millionbonus til krafttopp. Klassekampen 29.10.2021: 8–9.

17 https://highpaycentre.org/high-pay-day-2021-ceos-earnings-for-2021-will-surpass-the-median-uk-full-time-salary-today/

18 https://kapital.no/kapital-index/norges-400-rikeste

19 Minste pensjonsnivå fra og med 1.7.2021. https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kontakt-nav/oversikt-over-satser/minste-pensjonsniva

20 https://www.nbim.no/no/

21 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/_attachment/445742?_ts=177aa02acb0

22 https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/bruk-av-oljepenger-/id449281/

23 Hansen HJ. Hva er det Senterpartiet, Rødt og Frp egentlig vil ha endret? Ny Tid september 2021:3.

24 Poleszynski DV. Argumenter for en viss proteksjonisme. VOF 2021; 12 (6): 78–84.

25 Berge A. Laksedominans på Kapitals milliardærliste. 20.9.2020. https://ilaks.no/laksedominans-pa-kapitals-milliardaerliste/

26 https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Witz%C3%B8e


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner