Skip to main content

Myten om trygge og effektive medikamenter

Mange har inntrykk av at apotekene bare selger trygge og effektive medikamenter. Dette er dessverre ofte ikke tilfellet, siden millioner av mennesker på verdensbasis hvert år får bivirkninger eller dør etter medikamentbruk. Dagens kontrollsystemer er sterkt påvirket av USAs myndigheter, men er utformet på farmaindustriens premisser.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kort fortalt»] Artikkelen oppsummerer de viktigste argumentene fra en kritisk fagartikkel om farmasøytisk industri fra 2013.
Farmasøytisk industri driver etter en skjult forretningsmodell for å maksimere profitten fra nye medikamenter som imidlertid har klinisk minimale tilleggsfordeler, sammenliknet med eksisterende medikamenter.[/gdlr_box_icon]

I 2013 publiserte doktor i sosiologi Donald W. Light, legen Joel Lexchin, og doktor i juss Jonathan J. Darrow (kalt trioen) en viktig artikkel om farmasøytisk industri og hvordan den arbeider.1 Artikkelen tar opp ”institusjonell korrupsjon” og myten om at medikamenter er trygge og effektive. Institusjonell korrupsjon beskriver en systemisk avhengighet og uformell praksis som forvrenger en institusjons samfunns-
oppdrag, det vil si dens avvik fra en grunnholdning av moralsk integritet.

De fleste ansatte innen farmasøytisk industri er hederlige mennesker som ønsker å bidra til bedre folkehelse. Et fokus på bedre folkehelse utnyttes av denne industrien i sin markedsføring. Samtidig argumenterer industrien for at samfunnet er helt avhengig av at det stadig utvikles nye produkter. Imidlertid påpeker trioen at disse firmaene hovedsakelig utvikler medikamenter som i beste fall er litt bedre enn eldre produkter, men som kan gi store bivirkninger selv brukt på riktig måte.

Trioen dokumenterer at industrien driver etter en skjult forretningsmodell for å maksimere profitten fra nye medikamenter med ubetydelige tilleggsfordeler. Samtidig undergraves legenes innsats for å bedre folks helse fordi industrien bruker milliarder av dollar i en ”gaveøkonomi” hvor legene og industrien gjensidig belønner hverandre. Virkelige nyvinninger selger seg selv uten denne formen for markedsføring.

Statlige kontrollorganer

USAs Mat- og legemiddelverk (FDA) er det eldste, mest omfattende offentlige organet for forbrukerbeskyttelse i landet. FDA har etter hvert fått et stadig større ansvar for å sikre at nye medikamenter bidrar med mer nytte enn skade.

Dessverre har ansvaret gradvis blitt undergravd, og i praksis godkjenner FDA medikamenter som i beste fall kun er litt bedre enn de eksisterende. Ofte sammenliknes ikke nye medikamenter med de beste på markedet, bare med ”placebo”. Det blir heller ikke foretatt tilstrekkelig testing for å avdekke mulige risiki forbundet med nye medikamenter, og allmennheten blir følgelig ikke beskyttet mot skadelige bivirkninger.

Farmaindustrien utvikler nye produkter som beskyttes av patenter. Ifølge trioen har patentbaserte forskningsfirmaer forsøkt å motvirke regulering fra myndigheter som FDA. Industrien hevder at FDAs portvaktfunksjon er for rigid, fungerer for langsomt og at bekymringen for pasientsikkerhet har undergravd pasienters tilgang på helsefremmende medikamenter. Dette budskapet er i stadig større grad blitt akseptert av FDA.

Tusenvis av unyttige medikamenter

USAs kongress har bevilget milliarder av dollar til forskning og utvikling etter påtrykk fra farmaindustrien, lobbyister og handelsorganisasjoner som forlanger kompensasjon for den ”store risikoen” og kostnadene forbundet med forskning og utvikling av medikamenter. Patenter finnes i nesten alle bransjer, men farmaindustriens lobbyister har klart å presse Kongressen til å gi markedsbeskyttelse som går langt utover patenter, blant annet ved å lovhjemle spesielle unntak fra fri markedskonkurranse.

Mål for innovasjon

Industrien måler innovasjon i form av ”nye molekylære enheter” (NME-er), men mestepartene av disse gir i beste fall små kliniske fordeler framfor de eksisterende. De kan likevel bli godkjent av FDA, også om de virker dårligere enn foreliggende medikamenter. Fra 1970- til 1990-tallet er det bare påvist vesentlig terapeutisk nytte for 11–16 prosent av nye NME-er.

Den største forskningsinnsatsen brukes til å utvikle medikamenter med tilsvarende nytteverdi som eksisterende medikamenter, men med ulik molekylstruktur. Dette gir normalt mindre risiko og kostnad for produsentene enn om de skulle utviklet nye produkter med mye bedre virkning. Kravet om å være ”molekylært forskjellige” betyr at de ikke må være for like originalmedikamentene. Ellers kommer de i konflikt med ”originalmedikamentenes” patentbeskyttelse. Samtidig må de være så like som mulig for å gi tilsvarende effekter i kroppen. Slike ”liknende medikamenter” markedsføres som viktige nyheter, er patentbeskyttet og gitt nye merkevarenavn.

Industrien ønsker å framstå som
“nyskapende”, men en uavhengig granskning viser at kun 1,3 prosent av inntektene brukes på utvikling, mens hele 25 prosent brukes på markedsføring. Det er 19 ganger mer enn forskningsinnsatsen til å oppdage nye molekyler. Ifølge trioen innebærer industriens begrep ”forskning og utvikling” primært ”utvikling” av variasjoner enn tidkrevende ”forskning”, slik mange søker å gi inntrykk av.

Selv om bare en liten andel nye medikamenter har reell klinisk nytte i forhold til eksisterende medikamenter, gir de likevel økt salg og fortjeneste grunnet vellykket markedsføring.

Studier fra USA og Canada har funnet at 80 prosent av økningen i utgifter til medikamenter gikk til slike uvesentlige varianter av eksisterende medikamenter, ikke til virkelige framskritt. Firmaene påstår at kostnader til forskning og utvikling ikke er bærekraftige, men inntektene har økt seks ganger raskere enn investeringene i forskning og utvikling siden 1998.

LES OGSÅ  Knusende kritikk av psykiatri og psykofarmaka

En epidemi av bivirkninger

Trioen oppsummerer en rekke studier publisert mellom 1964 og 1995 hvor millioner av mennesker er innlagt på sykehus i kjølvannet av alvorlige bivirkninger fra medikamenter. Dette dreier seg om bivirkninger av medikamenter som er brukt på riktig måte. Det ble beregnet at 128 000 av alle innlagte eller som oppsøkte sykehus på grunn av medikamentbruk, døde grunnet alvorlige bivirkninger. Ved siden av at medikamenter da var en like viktig dødsårsak som hjerneslag (4. viktigste), døde et ukjent antall medikamentbrukere som ikke ble innlagt på sykehus.2

Ifølge beregninger av den danske legen Peter C. Gøtzsche utgjør medikamenter tredje største dødsårsak i USA og europeiske land etter hjerte- og karsykdom og kreft.3 Ifølge Gøtzsche dør hvert år 500 000 i alderen 65 år og oppover av psykofarmaka i den vestlige verden.4

Beregninger viser at det forekommer 30 mildere bivirkninger for hvert alvorlige tilfelle som fører til sykehusinnleggelse. Det tilsier at det forekommer 81 millioner bivirkninger blant 170 millioner amerikanere som bruker farmasøytika. Gravide, eldre og pasienter som bruker flere medikamenter samtidig, er særlig utsatt.

Hvorfor mer skade og mindre fordeler?

I det etterfølgende ser vi på tre problemer som oppstår i forbindelse med godkjenning av nye medikamenter:

1) fordreining, begrensning og omgåelse av sikkerhetsreguleringer,

2) betaling av egenandeler fra industrien til FDA, og

3) overvåkning av medikamenter etter at FDA har gitt markedsføringstillatelse.

1) Omgåelse av sikkerhetsreguleringer

Offentligheten og dedikerte ildsjeler har siden 1890-tallet presset Kongressen til å regulere skadelige stoffer, mat og ineffektive og farlige medikamenter. Imidlertid har betalte lobbyister for farmasøytisk industri like lenge arbeidet aktivt for å motarbeide vedtak som innskrenket dens handlingsrom. På tross av lobbyistenes motstand ble det i 1906 vedtatt en lov om at utsagn på etiketter skulle være sanne og i 1938 en lov om at medikamenter må være trygge. Sistnevnte lov tillot imidlertid firmaene selv å avgjøre hvordan man definerte og testet for trygghet. I de neste 25 åra ble medikamenter godkjent innen seks måneder, basert på firmaenes tester og rapporter om trygghet, forutsatt at FDA ikke hadde innvendinger. Trioen påpeker at en del av testene var dårlig utformet. Ansatte i FDA gjorde sitt beste for å håndheve reglene de var satt til å forvalte og å utvikle bedre kriterier for trygghet og effektivitet. Imidlertid klarte firmaene å institusjonalisere korrupsjonen ved at de utøvde press for å få lover og administrative regler formet slik at de enten direkte tjente egne interesser, eller ved å få regelverket utformet slik at de selv kunne omgå dem.

På 1940- og 1950-tallet lanserte industrien 200–400 nye preparater per år, men i gjennomsnitt ble bare tre funnet å ha klinisk nytte hvert år. Legene fikk tilgang på mange flere medikamenter enn de kunne lære å bruke korrekt og måtte basere seg på informasjon fra industriens salgsrepresentanter, som delte ut store kvanta gratisprøver som mange leger solgte videre til pasientene. Ifølge trioen klarte farmaindustrien ved hjelp av politisk press og lobbyvirksomhet å tilsidesette FDAs oppgave i å beskytte allmennhetens helse de første 56 åra etter opprettelsen.

Etter thalidomid-tragedien på slutten av 1950-tallet fikk FDA i 1962 satt i gang en total gjennomgang av alle de 2 820 medikamentene (tilgjengelig i 4 350 versjoner) som var blitt godkjent mellom 1938 og 1962. Thalidomid ble markedsført som et beroligende middel under svangerskapet, men førte til at barn ble født med misdannede armer og bein. FDAs granskning viste at sju prosent av de undersøkte medikamentene ikke tilfredsstilte noen av påstandene om effekt, mens 50 prosent oppfylte enkelte påstander.

FDA har seinere fjernet mange ineffektive medikamenter fra markedet, men har fortsatt under vurdering mange som ble godkjent før 1962. De er en del av flere tusen medikamenter som markedsføres ulovlig uten pålagt godkjenning.

Endringer i USAs legemiddellov i 1962 innledet den moderne tidsalderen med testing for trygghet og effekt før et medikament kan godkjennes. Trioen påpeker at det like fullt eksisterer tre nøkkeltrekk i det moderne testsystemet som virker til industriens fordel, og som motvirker utvikling av trygge medikamenter.

Det første gjelder tre kriterier FDA bruker i vurderingen av nye medikamenter, men som bidrar til godkjenning av et stort antall uten betydelige terapeutiske fordeler. Nye medikamenter testes ofte mot placebo i stedet for mot eksisterende, effektive behandlinger. I tillegg vurderes gjerne effekten ved bruk av ”surrogatendepunkter” i stedet for faktiske effekter på pasienters helse. Forsøk som viser at produktet ikke er verre enn et annet medikament som brukes til å behandle samme tilstand, blir akseptert. Det blir ikke krevd at det nye medikamentet skal være bedre enn eldre, en praksis som bryter internasjonale, etiske standarder og som ikke gir nyttig informasjon til leger som skal forskrive medikamenter.

For det andre har en praksis med å tillate bedrifter å teste egne produkter, ført til at forsøk utformes slik at de sjelden oppdager og rapporterer skade, men maksimaliserer dokumentasjon på nytte. I tillegg er kliniske studier utformet primært for å teste effekt, ikke for å fange opp mindre vanlige bivirkninger. Industrivennlige regler tillater firmaene å utelukke pasienter med størst risiko for å få bivirkninger, samtidig som de inkluderer de som mest sannsynlig har nytte av medikamentet. Dette får medikamentene til å fortone seg tryggere og mer effektive enn de i virkeligheten er. Slike dårlig utførte vitenskapelige studier ligger til grunn for et stort antall tungt markedsførte, nye medikamenter med få eller ingen nye terapeutiske fordeler. Mange nye medikamenter er så dårlig testet at de innebærer stor risiko for skade.

Tredje ankepunkt er at firmaene har skapt en ”rørledning” der studier dyttes inn i ene enden og kommer ut som ferdig trykte artikler i den andre. De bruker nemlig forsøk og tids-skrifter som ledd i markedsføring av medikamentene. Forsøkene utformes for å produsere resultater som støtter markedsføringsprofilen for et medikament, og redaktører, statistikere og skribenter betales for å skrive fagartikler som setter medikamentet i et gunstig lys.

LES OGSÅ  Farmasøytisk industri betaler medisinske redaktører

Artikler som presenterer konklusjoner til kommersielt finansierte kliniske forsøk, har minst 2,5 ganger større sannsynlighet for å favorisere sponsorens medikament enn artikler som tar opp ikke-kommersielt finansierte, kliniske forsøk.5 Like fullt setter publisering i et fagfellevurdert tidsskrift standarden for medisinsk kunnskap. Publiserte artikler brukes til å legitimere produkter som er resultat av forskning og utvikling og representerer nøkkelen i markedsføringa.

Selskapene prioriterer å publisere positive resultater fra medikamentforsøk og har noen ganger truet forskere med alvorlige represalier dersom de bryter koden av hemmelighold og konfidensialitet. En annen praksis er å publisere positive resultater flere ganger under forskjellige ”forkledninger”. Studier som slår sammen resultater fra flere studier om samme tema (metaanalyser), blir derved misvisende og bidrar til at de kliniske retningslinjene legene bruker til forskrivning av medikamenter, ikke gjenspeiler best mulig praksis.

Trioen påpeker at FDA i flere tiår har vært tause både om slik praksis og om avvikene mellom data de mottar fra firmaene, og funnene som foreligger i publiserte fagartikler. Dette skader pasientene, men tjener firmaene. Oppsummert mener trioen at uttesting av medikamenter og FDAs kriterier for godkjenning tilfører lite nyttig informasjon til leger om hvordan de skal forskrive nye medikamenter. Vakuumet fylles av ”dokumentasjon” utformet av firmaer som villeder leger til å forskrive medikamenter som er mindre trygge og effektive enn FDAs dokumentasjon viser.

2) Egenandeler

På 1980-tallet var FDA dårlig finansiert og måtte redusere virksomheten. Tida det tok å vurdere nye medikamenter, økte fra åtte til 30 måneder. I 1992 vedtok Kongressen en lov som ga FDA fullmakt til å samle inn egenandeler fra farmasøytisk industri. Dette ville tillate dem å ansette 600 flere konsulenter og korte ned tida det tok å vurdere nye medikamenter. Tilhengere av loven mente at egenandelene ville øke incentiver for innovasjon og helse, noe som ikke skjedde. Egenandelene tok unna køen av søknader om godkjenning, men har ikke bidratt til økt innovasjon av klinisk overlegne medikamenter.

Som motytelse for å betale egenandeler krevde selskapene at FDA skulle garantere at prioriterte søknader ble avgjort innen seks og ordinære søknader innen 12 måneder. En slik forkortet vurderingsprosess førte til langt flere alvorlige skader fra medikamenter fordi en grundig vurdering kan ta opp til 30 måneder. Det er beregnet at hver 10. måneds reduksjon i vurderingstida førte til en økning i alvorlige bivirkninger på 17 prosent, en økning i innleggelser på sykehus på 11 prosent og 7 prosent flere dødsfall.

Over 20 år etter lovendringen er bruken av regulatoriske verktøy blitt redusert, og industriens støttespillere hevder at mange liv kan reddes om nye medikamenter kommer raskere ut til pasientene.

Innad i FDA har en redusert i vurderingstid og frykten for å ikke overholde tidsfristene, ført til flere godkjente søknader før tidsfristene går ut. Medikamenter som godkjennes i løpet av de siste to månedene før tidsfristen går ut, har 3,3 ganger større sannsynlighet enn medikamenter som godkjennes tidligere i prosessen for seinere å bli utstedt med en ”svart boks”-advarsel – den mest alvorlige sikkerhetsadvarselen FDA kan utstede. Tilsvarende var det omkring 7 ganger mer sannsynlig at medikamenter godkjent i tomånedersperioden før tidsfristen gikk ut, seinere blir trukket tilbake fra markedet. Hastverk for å rekke tidsfristen har følgelig medført at FDA godkjenner medikamenter som aldri burde vært det.

Poliktikerne har vedtatt flere lover og tiltak for å bedre medikamentsikkerheten, men ifølge trioen finnes ingen entydig dokumentasjon som viser at dette har redusert skadeomfanget av medikamenter.

Ifølge trioen sikrer loven om egenandeler en rask vurdering av nye medikamentsøknader, men gjør trygghet og håndhevelse avhengig av en grovt utilstrekkelig finansiering. Dette viderefører en historie med underfinansiering der sikkerheten lider.

3) Overvåking av medikamenter

Den klassiske konflikten mellom oppdragsgiver og regulerende myndighet er økt fordi industrien har måttet betale store og økende egenandeler til FDA. Fordi egenandelen for å opprettholde godkjenning av et medikament skal betales hvert femte år, kan forsinkelser i fornying av innbetalingen lamme FDA økonomisk. USAs lov om egenbetaling har i praksis satt FDA på lønningslista til industrien den er satt til å regulere!

FDAs plikt til å betjene publikum undergraves av presset for å betjene selskapene det regulerer. Hovedhensikten med overvåkning av medikamenter etter at FDA har gitt markedsføringstillatelse, er å beskytte allmennheten mot mulige farer. Denne oppgaven blir imidlertid lagt i hendene på produsentene og den delen av FDA som firmaene betaler for å vurdere deres søknader.

Etter at et medikament er godkjent, setter farmaindustrien i gang aggressiv markedsføring overfor leger lenge før informasjon om sikkerhet er
tilgjengelig. Dette maksimerer antall pasienter som eksponeres for risikoen fra de 25–40 nye molekylære enhetene som for tida godkjennes årlig. Svært få legemiddelkonsulenter diskuterer bivirkninger med legene. Selv om loven krever at firmaene sender inn markedsføringsmateriell for vurdering, bevilger Kongressen FDA for lite til å kunne vurdere hvorvidt de om lag 75 000 innleveringene hvert år inneholder falsk eller villedende informasjon. I tillegg er den lille strømmen av brev om at unøyaktigheter skal korrigeres, underlagt en vurderingsprosess som ytterligere forsinker at slike opplysninger når firmaene.

LES OGSÅ  Brød og sirkus til folket – mediene støtter status quo

Markedsføring av et medikament for tilstander det ikke er godkjent for, undergraver hensikten med tester som skal vise at et medikament er effektivt og trygt for én spesifikk bruk. Faren for bivirkninger tilsier at medikamenter utenfor godkjente bruksområder, må testes særskilt på utsatte grupper som barn og kreftpasienter. Likevel er 75 prosent av forskrivning til ikke-godkjent bruk verken underbygget av solid dokumentasjon eller ledsaget av en organisert metode for å samle inn slik dokumentasjon. Selskaper bruker ledende eksperter til å utvide
bruksområder og retningslinjer og å foreta små, kortvarige forsøk som firmaene publiserer og gir til sine legekunder som ”dokumentasjon”.

En 15 måneders granskning i regi av Representantenes hus fant en tiltakende slapphet i FDAs overvåkning og håndhevelsesprosedyrer. Dette er ikke bare farlig, men viser også en åpenbar uvilje mot å undersøke nærmere påstander fra egne feltkontorer. En rapport fra 2006 dokumenterte videre en 54 prosents nedgang i utstedelse av varselsbrev til industrien. Siden den tid har ledelsen i FDA snakket om å være en ”partner” for industrien, slik at flere medikamenter skal komme raskere ut til pasientene. Imidlertid synes nye produkter med kliniske fordeler å ha gått ned fra om lag 1 av 8 til 1 av 12 per år, mens andelen som gir alvorlige skader, har gått opp fra 1 av 5 mot 1 av 3 i takt med økningene av antallet medikamenter som gis prioritert status.

Botemidler

Bekymrede fagfolk har foreslått en rekke tiltak for å redusere interessekonflikter og bedre tryggheten og effektivitet til medikamenter. Trioen nevner noen hovedmomenter. Selv om farmasøytisk industri gjør en viktig jobb med å oppdage og utvikle medikamenter, bør de ikke delta i kliniske studier. For eksempel kan det opprettes et eget institutt for dette.

FDA trenger nytt lederskap for å gjenopprette offentlighetens tillit og å bygge en ny kultur fokusert på sikkerhet gjennom håndheving av byråets regler. En rekke høringer på 1960- og 1970-tallet avdekket at FDA ofte sviktet egne regler og protokoller.

Bruken av egenandeler må opphøre, og FDA må i sin helhet finansieres av skattebetalerne. Det bør være helt klart hvis interesser FDA skal tjene.

Selv om godkjenningskriteriene bør tillate et tilstrekkelig antall terapeutisk tilsvarende medikamenter i én klasse til at legene får en valgmulighet, bør kriteriene også kreve pasientrelevant dokumentasjon på overlegenhet sammenliknet med andre medikamenter. Bare i spesielle tilfeller der det kan forsvares etisk, bør det gjennomføres forsøk der deltakende pasienter ikke kan forvente å oppleve fordeler. Alle bivirkninger, også hos dem som faller fra en studie, må rapporteres i en oppfølgingsperiode på to år.

Kongressen bør opprette et nasjonalt medikamentsikkerhetsforum med makt, finansiering og mandat til å foreta uavhengige undersøkelser av og rapportering om medikamenter. Dette vil være i samsvar med standpunktet om at alle data om hvordan medikamenter og vaksiner påvirker mennesker, er et offentlig gode og at tilgang til disse dataene er en menneskerett. Mangelen på forhåndsgodkjenning, sikkerhetstesting og systematisk overvåking etter at godkjenning er gitt, trenger øyeblikkelig oppmerksomhet.

Trioen forventer ikke at noen av disse tiltakene vil bli iverksatt før folk flest slutter å kjøpe medikamenter av liten verdi. Man kan heller ikke forvente endringer så lenge en liten økonomisk elite finansierer politikernes valgkamp. Finansiering fra bredere lag av folket ville bidratt til at Kongressen hadde gjenvunnet sin institusjonelle integritet, noe den sosialdemokratiske presidentkandidaten Bernie Sanders (f. 1942) legger vekt på i årets valgkamp.

Ifølge Peter C. Gøtzsche er den farmasøytiske industriens eventyrlig høye profitt basert på organisert kriminalitet.3 Overfor en slik industri må det settes inn tiltak på bred front. Bukken har lenge nok passet havresekken på måter som gjør at mange medikamenter verken er effektive eller trygge.

Kilder:

1.  Light DW, Lexchin J, Darrow JJ. Institutional corruption of pharmaceuticals and the myth of safe and effective drugs. Journal of Law, Medicine & Ethics 2013; høst: 590–600. http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2282014

2.  Lazarou J, Pomeranz, Corey PN. Incidence of adverse drug relations in hospitalized patients. JAMA 1998; 279: 1200–5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9555760

3.  Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Oslo: Abstrakt forlag, 2013 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime. London: Radcliffe Publishing, 2013).

4.  Gøtzsche PC. Dødelig psykiatri og organisert fornektelse. Oslo: Abstrakt forlag, 2015 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly psychiatry and organised denial. København: People’s Press, 2015).

5.  Lundh A, Sismondo S, Lexchin J mfl. Industry sponsorship and research outcome. Cochrane Database of Systematic Reviews 2012; hefte 12: MR000033. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23235689


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner