Forside > Arkiv > 2014 > Naturlig løping – tilbake til føttene

Naturlig løping – tilbake til føttene

Naturlig løping vil si å løpe barbeint eller med fottøy som gir minimal støtdemping. Preferanse for denne løpsformen begrunnes med at man lander på fremre del av foten, noe som gir bedre støtdemping og styrking av fotens og beinas muskler og sener. Ved å løpe naturlig vender man tilbake til et løpssett mennesket har praktisert i nesten hele vår forhistorie.

Tekst Iver Mysterud     Foto Vibram

Moderne joggesko har høy, kraftig støtdempende hæl og en relativt tjukk, stiv såle. Denne konstruksjonen gjør at føttene blir ”late” fordi mange sener og ledd ikke blir brukt, samtidig som knær og hofter blir utsatt for sterke støt hver gang man lander på hælen. Naturlig løping gir mindre støt og mobiliserer langt flere muskler og sener enn om man bruker slike joggesko.

Fordelen ved naturlig løping antas å være færre skader. Løpestilen blir mindre energikrevende, og man får bedre kontakt med underlaget man løper på. Naturlig løping foregår helst i mykere og mer fleksible sko enn tradisjonelle joggesko, selv om idealet er å løpe helt uten sko. Ved å løpe barbeint slippes føttene helt fri, og man får en direkte følelse med underlaget man løper på. En økende gruppe mennesker løper barføtt, selv om det store flertallet blant ”naturlige løpere” foretrekker en viss beskyttelse mellom føttene og underlaget.1

Tilbake til føttene

I dagens samfunn benytter de fleste som driver løpetrening, spesialutformede sko som skal dempe støtene når de løper. Slike løpesko er et nytt fenomen som først ble vanlig å bruke på 1970-tallet. De gjør det lettere å lande med hælen enn vanlige, udempede sko. Våre forgjengere i slekten Homo løp barbeint eller med minimalt fottøy i flere millioner år,2 og enkle skotyper av skinn (mokkasiner) antas å ha blitt tatt i bruk for om lag 45 000 år sida. De som løp barbeint eller med enkle skinnsko, landet sannsynligvis på forfoten, et mønster man også ser hos dagens mennesker som vokser opp uten moderne sko. Barbeintløperne har forfoten som første nedslagspunkt. Forskning fra 2010 viser at barbeintløping faktisk er mer skånsomt for kroppen enn å løpe med spesialutformede løpesko, selv på hardt underlag.3

Haile Gebrselassie, en av verdens raskeste maratonløpere, har uttalt at han tidlig i karrieren syntes det var vanskelig å ha på sko.4 Studien fra 2010 underbygger hvorfor han opplevde det slik. Mennesker løper på en annen måte barbeint enn med løpesko, og belastningen blir derfor annerledes. Løpeskoene er komfortabelt dempet og forhøyet, mens sålen i forfoten er lavere. En viktig motivasjon bak utformingen av moderne løpesko er å forebygge skader. Dette skjer ved hjelp av elastiske materialer og en stor hæl som absorberer noe av det kortvarige støtet når man lander og sprer impulsen over et større tidsintervall. Til tross for bruk av slike sko er skader i forbindelse med løping vanlig og øker i omfang etter hvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart når gjennomsnittsløperen treffer bakken 600 ganger per kilometer, noe som gjør dem sårbare for skader fra gjentatt belastningsstress.

Vår art har lenge vært i stand til å løpe effektivt over tid, selv om man ikke er sikker på når i fortida våre forgjengere utviklet denne evnen. Det antas at slekten Homo for snaut to millioner år siden hadde utviklet et skjelett som var godt tilpasset langdistanseløping.2 Fra den gangen og fram til midt på 1970-tallet løp alle mennesker barbeint eller med minimal beskyttelse av føttene, som ble stukket inn i sandaler, mokasiner eller tynne, lavhælte løpesko. Det er dermed logisk å forvente vi gjennom evolusjonsprosessen er blitt godt tilpasset å kunne løpe barbeint og tåle de belastningene denne forflytningsmåten medfører. Et slikt løpemønster innebærer å lande med flat fot eller på tåballen før hælen settes ned. Når vi løper med moderne løpesko, gjør vi akkurat motsatt, vi setter hælen ned først. I studien fra 2010 testet forskerne hvordan kroppen påvirkes av disse to løpemåtene og forskjellene mellom dem når det gjelder belastninger.3

Løpere fra USA og Kenya

Forskerne studerte mer enn 200 personer som løp barbeint eller med løpesko på et hardt banedekke. Testpersonene var fra USA og Rift Valley-provinsen i Kenya. Sistnevnte er et område som er berømt for sine gode langdistanseløpere. Blant deltakerne var det 1) noen som hadde vokst opp med å løpe barbeint, 2) andre som hadde vokst opp med løpesko, 3) en del som hadde vokst opp med barbeintløping, men senere hadde begynt å bruke løpesko og 4) noen som var vokst opp med løpesko, men senere var gått over til å løpe barbeint.

De som var vokst opp med løpesko, landet på hælen enten de hadde på sko eller ikke. De som var vokst opp barbeint eller senere hadde begynt å løpe barbeint, landet på forfoten etterfulgt av hælen både barbeint og med sko på. En del i sistnevnte gruppe landet noen ganger på midtfoten når de løp barbeint, altså med en litt flatere fot. Dette indikerer at sener og muskler i foten og nedre deler av beinet kan fungere som støtdempere.

Mindre belastning

Et viktig funn var at de som løp barføtt, ble utsatt for en belastning på bare 0,5 til 0,7 ganger kroppsvekta når de landet på tåballene, mens de ved løp med skodde hæler opplevde en belastning på 1,5 til 2 ganger kroppsvekta eller 3–4 ganger så mye.

Lederen for forskningsgruppa, Daniel E. Lieberman fra Harvard Universitet, er selv en ivrig løper. Han løper en del barføtt. Lieberman hadde trodd at dette skulle være smertefullt, noe det ikke viste seg å være, gitt at man tok tid til å bygge opp beina til å tåle det.4 Den nye forskninga underbygger hvorfor barbeintløping ikke er smertefullt, forutsatt at man blant annet har tjukkere hud under føttene enn det skobrukere har. Barfotløping ser i prinsippet ut til å kunne redusere risikoen for smerter og skader fordi mange løpsrelaterte skader, som leggsmerter og bindevevsbetennelse i fotbuen, skyldes belastninger og støt. Hvorvidt skaderisikoen virkelig reduseres om man løper enten barbeint eller i minimalt fottøy, er en viktig oppgave for framtidig forskning å finne ut av. Per i dag eksisterer kun anekdotiske rapporter om færre skader fra miljøer som driver med barfotløping, selv om det har kommet en del forskning de siste årene.

Tradisjonelle versus naturlige løpesko

Tradisjonelle jogge- eller løpesko er lagd for løping der man lander på hælen. De har en høy og kraftig hæl som er full av skum som demper støtet. Slike sko har også stort ”dropp” (fall), det vil si at sålen under hælen er vesentlig tjukkere enn under forfoten (oftest 12–14 mm), og en relativt stiv såle dikterer fotens bevegelser gjennom hele steget. Man kan godt lande på forfoten i tradisjonelle løpesko, men det er ikke optimalt fordi de er bygd opp for å gjøre det lett å lande på hælen. Den stive sålen og massive dempingen gjør at musklene i foten slipper å jobbe noe særlig, og foten får heller ingen direkte kontakt med underlaget.1

Naturlige løpesko er lette og veier 100–150 g mindre enn en tradisjonell sko. De har lite eller ikke noe dropp (normalt 0–6 mm) og en flat såle uten mye støtdemping. Dermed får man god kontakt med underlaget. Naturlige løpesko er meget fleksible og lar foten bevege seg fritt. Skoene overlater til føtter og bein å dempe støtet og å styre foten gjennom løpeskrittet. Dette stiller store krav til ledd, sener og muskler i føtter og bein. En direkte overgang fra tradisjonelle til naturlige løpesko medfører hard belastning av føtter og bein, og derfor bør man bruke god tid til å venne seg til slike løpesko.1

Født til å løpe

Naturlig løping som trend tok av etter at den amerikanske journalisten Christopher McDougall ga ut boka Born to run i 2009.5 Den ble raskt en bestselger, er oversatt til en rekke språk og kom på norsk med tittelen Født til å løpe i 2012.6

Boka fikk ingen oppmerksomhet da den kom ut i mai 2009, men etter aktiv innsats fra McDougall overfor løpemiljøer og opptreden på et ”snakkeprogram” i USA i august, begynte det å ta av. McDougall mener i ettertid at boka var viktig for trenden med naturlig løping, men at hans tanker ikke er originale. Bokas suksess handler om god timing.7

Skoprodusenten Brooks hadde allerede i 1999 ønsket å lage en minimalistisk sko, men mange skoforhandlere nektet å selge den av frykt for at løpere skulle bli skadd. McDougall mener at mange på slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet kjente til fordelene med naturlig løping, men at ingen visste hvordan de skulle nå ut med kunnskapene.

Den minimalistiske skoen Nike Free kom på markedet i 2005, og etter å ha vært til salgs et par år, ble produktet mer eller mindre borte. Skoene ble fortsatt produsert, men nesten ingen kjøpte dem som en løpesko. Selv om Nike Free ble en suksess som fritidsmodell lenge før 2009, var det først med Born to run at interessen for Nike Free som løpesko tok seg opp. (Fremdeles er den mest populær som dagligsko.8) McDougall mener at tilstedeværelsen av alle elementene på samme tid økte interessen for naturlig løping. Boka trengte produktene, og produktene trengte boka.

Som en interessant digresjon påpeker McDougall at løping har tendens til å bli populært i forbindelse med nasjonale kriser. USA har hatt tre store løpebølger som samsvarer med nasjonale kriser. Den første var depresjonstida på 1930-tallet, den neste kriseåra på 1970-tallet og deretter tida etter 11. september 2001. Han mener at dette kan ha noe med vår evolusjonært nedarvede psyke å gjøre: Når vi føler oss truet, begynner vi instinktivt å løpe.7

Christopher McDougall

Mannen bak bestselgeren Born to run ble født i 1962 og bor i Pennsylvania med kone og to døtre på 10 og 14 år. McDougall er utdannet ved Harvard-universitetet og startet sin journalistiske karriere som krigskorrespondent for Associated Press. Han var først stasjonert i Portugal, men ble etter hvert satt til å dekke de tidligere portugisiske koloniene i Afrika. I tre år oppholdt han seg i Kongo, Mosambik, Angola og Rwanda, der han blant annet dekket borgerkrigene.7

Mens han gikk på Harvard, var han roer, men da han ble ferdig på universitetet, var også idrettskarrieren over. McDougall ønsket fremdeles å holde seg i form, og som så mange andre endte han opp med å løpe, sannsynligvis fordi dette er en tidseffektiv måte å holde seg i form på. Den 193 cm høye journalisten hadde den gangen en vesentlig tyngre kropp enn nå (105 kg) og visste ikke hvordan han skulle trene. Han fikk derfor etter hvert problemer og var konstant skadd. Alle legene han oppsøkte, var enige om at løping ikke var bra for ham og at han heller burde begynne å sykle.7

Etter oppholdet som krigskorrespondent arbeidet McDougall som frilansjournalist for en rekke magasiner, blant annet Runner’s World. Da han skrev en artikkel om de løpende tarahumara-indianerne i Mexico, fikk han for alvor interesse for naturlig løping. Dette ble starten på bokprosjektet Born to run. Han brukte fire år på å samle inn bakgrunnsstoff og nesten to år til på selve skriveprosessen.7

Da utkastet var klart, hadde McDougall møter med 12–15 forskjellige forlag, men ble stort sett avvist fordi de mente at ingen bøker om løping ville selge godt i USA. Imidlertid viste 3–4 forlag interesse, hvorav to var veldig interessert. Forlaget som til slutt valgte å gi ut Born to run, pleier normalt ikke å utgi sportsbøker, men forleggeren skjønte at dette var en historiebok og ikke en idrettsbok i normal forstand. I dag er boka både en bestselger og en ”kultbok” i løpekretser.7

McDougall har vært i norske medier en rekke ganger om naturlig løping og besøkte fjernsynsprogrammet ”Skavlan” i 2012.

McDougall har også skrevet boka Girl trouble fra 2004. Den handler om den meksikanske popsangeren Gloria Trevi. Han er i gang med en ny bok som skal forklare hva som kjennetegner personer som er blitt helter.7 McDougalls nettside er www.chrismcdougall.com.

Glem alt du har lært!

Journalist og løpsentusiast Kjetil Rolness har lenge vært interessert i naturlig løping. Han skrev et engasjert innlegg i Dagbladet i 2010.9 Det ble innledet slik:

”Nå vet vi mer enn ved den første [joggebølgen] på syttittallet. Menneskekroppen er ikke skapt for løping, særlig ikke på asfalt. Du må være godt skodd for å unngå belastningsskader. Derfor har du kjøpt en mengdetreningssko med god demping og maksimal stabilitet. Du har lært at du ”overpronerer”, og dette må unngås for enhver pris. Du vet også at sko bør byttes en gang i året for å beholde dempingen. Bra. Du er flink og opplyst. Og en god kunde.”

Rolness fortsetter med å påstå at han har en nyhet til leseren: Alt vedkommende har lært om løping og løpesko, er feil. Han mener det korrekte er at

● Det er ikke mer skadelig å løpe enn å leve.

● Løpesko anbefalt av leger, ortopeder, sportskjeder og treningsblader kan være skadelige.

● Mangel på ressurser fremmer sunn og effektiv løpeteknikk.

● Barn løper riktigere enn voksne.

● Tidligere tiders folkeslag løp riktigere enn dagens.

● Fattige løper riktigere enn rike.

● Gammeldagse løpesko er bedre enn moderne.

● Enkle sko er bedre enn avanserte.

● Billige sko er bedre enn dyre.

● Nedslitte sko er bedre enn nye.

● Aller best er ingen sko.

● Barfotløpere kan løpe langt, fort og komfortabelt selv på asfalt.

● Med gradvis tilvenning og trening kan de fleste løpe (tilnærmet) barføtt.

Rolness er her talsmann for det synet på løping og løpesko som Christopher McDougall spredte gjennom Born to run. Den norske løpsentusiasten skriver også: ”Jo mer du løper, desto mindre demping trenger du. Jo mindre beskyttelse, desto mer styrkes musklene. Dedikerte løpere bør i det minste nærme seg barfotidealet.”

Godt tilpasset barfotløping

Daniel E. Lieberman er kanskje den enkeltforskeren som har interessert seg mest for naturlig løping. Hans hovedhypotese er at barfotløping per definisjon er en mer naturlig form for løping fordi menneskekroppen må ha blitt tilpasset å løpe slik over millioner av år. Hvis dette er riktig, må denne formen for løping være mer skånsom for kroppen, slik at løpere unngår skader. Lieberman innrømmer imidlertid at hypotesen i liten grad er testet i grundig forskning.10

Han vektlegger at det viktigste sannsynligvis er løpsteknikken man utvikler ved å løpe barføtt, ikke hva man har på foten. Imidlertid påvirker det som er på føttene, måten man løper på.10

Fra et evolusjonsmedisinsk perspektiv trekker Lieberman fram tre nye faktorer som kan tenkes å bidra til at bruk av moderne løpesko kan gi skader.10 For det første reduserer skoene den ubevisste oppfatningen av bevegelse og romorientering fra stimuli som stammer fra kroppen – i dette tilfellet føttene, som arbeider i samspill med nærliggende deler av kroppen (legger, knær, lår, osv.) Sko fører med andre ord til at man mister vår intuitive evne til å plassere føttene riktig slik at vi bruker minst mulig kraft for å forflytte oss. Sansemessig tilbakekobling fra den delen av foten som berører bakken, ble til i evolusjonsprosessen av firbeinte dyr som en tilpasning til å sanse egenskaper med marka, inkludert hardhet, grovhet, ujevnhet og tilstedeværelse av potensielt farlige objekter som spisse steiner. Sansemessige tilbakemeldinger fra fotsålen aktiverer reflekser og hjelper sentralnervesystemet til å ta avgjørelser som bidrar til å øke stabiliteten og unngå skade. Hvis dette er riktig, kan måten man løper på barføtt, reflektere en gammel tilpasning basert på signaler fra fotsålen til å opprettholde stabilitet, unngå smertefulle påvirkninger og til å regulere stivheten i leggen. Disse tilbakemeldingsmekanismene, som hemmes av en løpesko, kan hjelpe til med å unngå noen typer stressbelastninger og gjentatte skader på føtter, knær og hofter.

For det andre har moderne løpesko opphøyde hæler, stive såler, støtdemping og fotbuestøtte som kan bidra til en annen måte å løpe på enn om man løper barføtt. Hvis menneskekroppen gjennom naturlig utvalg er blitt tilpasset barfotløping, er det rimelig å forvente at denne løpsformen gir færre skader. Gjennom lange tidsrom ville det ha blitt formet tilpasninger gjennom naturlig utvalg for å håndtere det stresset som kroppen utsettes for ved å løpe barføtt. Kroppen kan dermed antas å være dårlig tilpasset løping med moderne sko.

Det tredje argumentet Lieberman trekker fram, er at det vil være rimelig å forvente at løpesko kan bidra til utvikling av svake og lite fleksible føtter, særlig i løpet av barndommen når føttene vokser. Løpesko kan tenkes å forhindre at muskler og knokler blir tilpasset belastninger som pleide å være normale. Særlig kan det forventes å se for svake muskler i fotbuen, noe som kan begrense fotens evne til å gi stabilitet og andre nøkkelfunksjoner.

Ingen av disse tre faktorene er ifølge Lieberman tilstrekkelig testet i forskning. Han vektlegger imidlertid et viktig poeng når man diskuterer problemstillinger om fordeler av barfotløping sammenliknet med å løpe med moderne sko: Fra et evolusjonsperspektiv er den korrekte nullhypotesen at barfotløping gir mindre skader enn løping med sko inntil noe annet er vist (falsifisert) i forskning.10 Dette tilsvarer et argument mange fagfolk har trukket fram når det gjelder kosthold: Det kostholdet våre forgjengere har spist gjennom hundretusener av år, er det kostholdet dagens mennesker kan forventes å være best genetisk tilpasset. Dette er den logiske nullhypotesen man må forsøke å falsifisere ved å teste virkningene på helsa av å innta evolusjonært sett nyere mat på helsa.11

Hæl versus forfot

Ved hælløping treffer hælen bakken først. Det skjer normalt foran kroppen med rett bein. Hælen treffer bakken med stor kraft, som forplanter seg opp gjennom kneet og hofta. Det strake beinet og nedslaget foran kroppen bremser dessuten framdriften.1

Ved forfotløping treffer foten bakken med forfoten eller mellomfoten først. Det skjer rett under kroppens tyngdepunkt og med lett bøyd kne. Dermed fordeles nedslagskraften over fotbuen, akillessenen og kneet, som fungerer som naturlige støtdempere.1 Framdriften blir ikke hemmet; i stedet ”faller” man forover.

Eksempler fra forskningens verden

Lieberman oppsummerer mye viktig forskning i sin oversiktsartikkel fra 2012,10 hvorav det etterfølgende vil vise noen eksempler.

Han poengterer at det faktisk ikke finnes ett enkelt, men en rekke ulike måter å løpe barføtt på. Det er også feil å anta at barfotløpere alltid lander på forfoten og at de alltid tar kortere og flere skritt enn dem som lander på hælen, selv om dette ofte er tilfellet. Eliteløpere med sko har ofte en stegfrekvens på mellom 170 og 180 i minuttet, mens amatørløpere ofte ligger på 150-160 steg ved samme hastighet. Hvorfor det er slik, er ikke godt studert, selv om det er framsatt en rekke hypoteser for å forklare forskjellene.

Lieberman vektlegger en grunnleggende forskjell på de som lander på for- og bakfoten. Når man lander på hælen, blir foten utsatt for en sterk kraft oppover (på engelsk kalt ”vertical ground reaction force”). Selv om en moderne løpesko gjør at det føles bedre å løpe på hardt underlag, vil den ikke eliminere påvirkningen av denne kraften. Forfotløpere vil derimot ikke ha behov for beskyttelse mot denne kraften fordi de i utgangspunktet ikke danner den.

Barfotløping og ytelse

Lieberman poengterer at det ikke foreligger dokumentasjon på at barfotløping har noen negative effekter på hvor raskt man kan løpe. Eliteløpere foretrekker å løpe skodd fordi det beskytter foten og gjør at de kan løpe på ujevne overflater uten å bry seg om hvor foten plasseres, men barfotløpere som Abebe Bikila (1932–1973) fra Etiopia og Zola Budd Pieterse (f. 1966) fra Sør-Afrika satte verdensrekorder på maraton og kortere distanser. Et viktig poeng er at verdensrekordholderne på nesten alle lange løpsdistanser er forfotløpere som konkurrerer og noen ganger trener i ulike typer minimalistiske sko. Det ser også ut til at løpsøkonomien er bedre ved å løpe barføtt eller med minimalistiske sko. Studier har vist at slik løping er mellom én og fire prosent mindre kostbart per masseenhet og distanse. Dette skyldes blant annet at skoene veier mindre, og løpskostnadene øker med én prosent for hvert 100 gram skovekt.10 I en studie der man inkluderte skoenes vekt, stegfrekvens og måten man landet på, viste det seg at løping i minimalistiske sko var 2,4–3,3 prosent mer effektive enn å løpe i en standard løpesko.12 En slik fordel kan ha betydelige effekter over lange distanser fordi det gjør at løperne kommer raskere fram med samme innsats.10

Skader

Lieberman forventer at løpere som lander på forfoten – med eller uten sko – vil få færre skader når de treffer bakken fordi de ikke danner nevnte kraft oppover i foten. På den annen side vil forfotløping medføre større belastning på akillessenene og store og små muskler og sener i leggen, ankelen og foten.10,13 Det kan derfor tenkes å komme andre typer skader i kjølvannet av slik løping. Uansett underbygger dette Liebermans hypotese at løpsmåten er viktigst for skaderisikoen, ikke fottøyet.10

Lieberman mener man bør være forsiktig ved overgang fra løping med tradisjonelle sko til bar- og forfotløping. Blant annet krever landing på forfoten sterkere leggmuskler enn landing på hælen, og det kan også forutsette mer styrke i fotmusklene og bedre fotkontroll, særlig hvis man bruker minimalistiske sko. Selv om ikke landing på forfoten danner samme krefter som hællanding, er det ikke sikkert at folk som legger om løpssettet sitt, har sterke nok muskler til å rette ut beina (ekstensormuskler) eller mellomfots-knokler til å motvirke kreftene som bøyer i forfoten. I så fall kan dette føre til økt risiko for smerter eller tretthetsbrudd i mellomfotsknoklene. Lieberman mener det er viktig at forskning snarest avklarer hvilke løpere som vil oppnå fordeler av legge om til naturlig løping, hva slags typer skader overgangen kan gi og å utvikle strategier for å unngå skader.10 Én sentral studie av løpeskader kom i 2013.

Test av løpsskader

Den amerikanske legen Douglas Brown arbeider som radiolog i Utah, USA. Da han for noen år siden fikk inn en rekke barfotløpende personer med hæl- og fotproblemer, lurte han på om det kunne være noen sammenheng med at de løp uten sko. Brown fant imidlertid ingen studier som hadde undersøkt dette, og han kontaktet derfor en professor i treningsvitenskap, Sarah Ridge, for et samarbeid. De ønsket å teste om barfotløping reduserte tradisjonelle, løpsrelaterte skader, eller om denne løpsformen kun bidro til utvikling av andre typer skader hos noen løpere. Ridge rekrutterte 36 erfarne løpere av begge kjønn som opp til da hadde løpt mellom 24 og 48 km i uka mens de brukte alminnelige, godt oppbygde sko. De ble sendt til Brown for å få sine føtter og legger undersøkt med MR (magnetresonans).14

Ifølge MR-skanningene hadde alle forsøkspersonene normale føtter og legger. Det ble trukket lodd om hvilken halvpart som skulle fortsette sin normale løping – like langt og med samme sko. Den andre halvparten fikk utdelt et par vibram FiveFingers og ble bedt om å bruke dem 1,6 km i løpet av første uka, to 3,2 km i løpet av andre (to like lange turer), 4,8 km den tredje og deretter så mye som de følte for. Dette var anbefalingen som ble gitt på nettsida til Vibram da studien ble utført i 2011.

Etter ti uker ble begge grupper fulgt opp med nye MR-skanninger av beina. Ingen av gruppene hadde noen tegn på skader i vevet i leggene, for eksempel i akillessena. De som løp med sko, hadde svake tegn på ødemer i beinmargen, hvilket oppfattes som et sunnhetstegn. Da reagerer knoklene på belastningen og vokser seg sterkere. Majoriteten av løpere i gruppa med minimalistiske sko hadde noe sterkere grad av ødemer, som indikerer tidlig skade på knoklene. Tre av løperne hadde så mye ødem at det utgjorde en virkelig skade. To andre hadde meget sterke ødemer som faktisk var det samme som tretthetsbrudd. Nesten alle løperne som var minimalistisk skodd, hadde etter 10 uker spontant løpt kortere per uke enn før forsøket tok til. Hvorfor noen av de minimalistisk skodde løperne utviklet skader, mens andre ikke gjorde det, var uklart for forskerne og noe de ønsket å ta opp i oppfølgende forskning. Uansett var deres konklusjon at løpere som er interessert i å gå over til minimalistiske løpesko av typen Vibram FiveFingers, bør bruke meget god tid for å tilvenne seg slike sko. Overgangen bør skje gradvis og forsiktig for å unngå potensielle belastningsskader i foten.15

Legg igjen et svar

Bitnami