Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2017 > Nei til psykiatriske diagnoser!

Nei til psykiatriske diagnoser!

Psykiske helseproblemer er sjelden symptomer på biologisk sykdom. De bør derfor ikke ha medisinske diagnoser etterfulgt av medikamentell behandling. I stedet bør de møtes med et bredt sett av psykososiale tiltak. Det argumenterer psykologiprofessor Peter Kinderman for i Fra sykeliggjort til aktiv deltaker.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock


Om boka

Forfatter: Peter Kinderman
Tittel: Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri
Utgiver: Abstrakt forlag
Utgivelsesår: 2016 (247 sider)
ISBN: 978-82-7935-383-6
Pris: Heftet: kr 345 (abstrakt.no)

Boka kom på engelsk i 2014 og er en kritikk av hovedsporet i dagens psykiatri, som er dominert av en ”biologisk” tilnærming. Her oppfatter man følelsesmessig fortvilelse og problemer som symptomer på underliggende sykdom, på samme måte som man i resten av medisinen leter etter fysisk-kjemiske årsaker i kroppen til fysiske sykdommer. Kinderman mener det er feilaktig å bruke denne ”sykdomsmodellen” i psykiatrien og at den bare er berettiget i resten av medisinen, men ikke i psykiatrien. Siden det ifølge ham oftest er psykososiale årsaker til psykiske helseproblemer, er Kinderman motstander av å stille formelle diagnoser. Psykiske ”problemer” dreier seg oftest om allmennmenneskelige reaksjoner på motgang og vanskelige livsforhold og bør møtes med psykososiale tiltak. I det øyeblikk en sykdomsdiagnose blir stilt, blir ifølge Kinderman menneskers livserfaringer og problemenes opprinnelse ofte betraktet som totalt irrelevante. Hvis en sykdom derimot ikke skulle bli diagnostisert, kan det også bli vanskelig å få hjelp. Antakelsen er at dersom det ikke foreligger en sykdom, foreligger det heller ikke et problem.

Kindermans argumenter kulminerer i et enkelt budskap: De psykologiske, følelsesmessige og atferdsmessige problemene man vanligvis omtaler som psykiske helseproblemer, er grunnleggende sett sosiale og psykologiske problemer, ikke medisinske sykdommer.

Annonse:

Etter Kindermans oppfatning er ”sykdomsmodellen” vitenskapelig sett feil, ulogisk og kan gi alvorlige, skadelige konsekvenser for klienter som innpasses i den. Den bidrar til en negativ, strafforientert, kontrollerende tilnærming som ofte dominerer innen disse tjenestene. Modellen undergraver mulighetene for genuin forståelse og medfølelse: I stedet for å se folks vansker som forståelige og naturlige reaksjoner på vonde hendelser som har rammet dem, ser man dem som personer det er noe galt med, som lider av en ”sykdom”.

Kinderman poengterer at det er betydelig vitenskapelig dokumentasjon for at sosiale faktorer kan forårsake psykiske helseproblemer, og ulikhet, både økonomisk og sosial, er særlig viktig.

Selv om han vektlegger at sosiale omstendigheter er sentrale, mener han at psykologiske prosesser spiller en viktig rolle når det gjelder psykisk helse. Kinderman argumenterer for at psykisk helse i bunn og grunn er et psykologisk fenomen og at biologiske og sosiale faktorer og ytre omstendigheter påvirker psykisk helse og velvære ved å avbryte eller forstyrre psykologiske prosesser (se figur). Dette plasserer psykologien midt i hjertet av den psykiske helsa.

Oppbygning

Boka består av en innledning, ni kapitler og en kapittelvis sorterte liste over sluttnoter. Den norske utgaven har inkludert en kort sammenlikning av helse- og velferdssystemet i England og Norge, skrevet av Ragnfrid Kogstad, professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Hedmark. Den har også et etterord av Tor-Johan Ekeland, professor i sosialpsykologi ved Høgskulen i Volda. Boka har én figur, ingen tabeller og mangler stikkordregister.

Kapittelvist innhold

Innledningen presenterer Kindermans kritikk av ”sykdomsmodellen” for psykiske lidelser og trekker opp de store linjene i boka. Kapittel 1 presenterer Kindermans alternativ: en psykososial modell for psykisk helse og velvære. Han mener vi må endre selve rammeverket for forståelsen – fra en sykdomsmodell til en psykososial modell. Psykisk helse og velvære avhenger av hva som skjer med oss, hvordan vi skaper mening i det som skjer og hvordan vi reagerer på det. Forskjeller mellom folk beror i hovedsak på sosiale og psykologiske påvirkninger og gjenspeiler ikke individuelle patologier.

I kapittel 2 argumenterer Kinderman for at vi bør forstå folk, ikke stille diagnoser. Fortvilelse og nød er ikke symptomer på ”sykdommer” som kan diagnostiseres. I stedet bør vi utvikle et bedre tilpasset system for å beskrive og definere folks følelsesmessig problemer. Tradisjonelle psykiatriske diagnoser er kunstige og ugyldige, de kartlegger ikke biologiske prosesser, ei heller beskriver de virkelige sykdommer. Derfor gjør de mer skade enn gagn. Kinderman mener at en enkel liste over veldefinerte og spesifikke fenomener i stedet ville gi tilstrekkelig grunnlag både for individuell behandlingsplanlegging og utforming og iverksetting av tjenestene.

Kapittel 3 argumenterer for at psykiatriske medikamenter ikke virker og at man heller bør tilby løsninger som fungerer. Det er ingen klar dokumentasjon på at medikamenter korrigerer underliggende biokjemiske avvik. Langtidsbruk av psykiatriske medikamenter gir dessuten bekymringsfulle bivirkninger. Vi bør slutte med å se på psykisk helse som et biologisk eller medisinsk spørsmål og legge vekk troen på at medikamenter kan kurere ikke-eksisterende, underliggende ”sykdommer”. Kinderman mener at medikamenter bør benyttes forsiktig og kun som svar på spesifikke problemer, for eksempel mot søvnproblemer eller angst.

I kapittel 4 argumenterer Kinderman for at helsetjenestene bør organiseres slik at de kan håndtere hele spekteret av klientenes sosiale, personlige og psykologiske behov. Dette gjelder både forebygging og tilfriskning. Tjenestene bør leveres i tråd med individuelle formuleringer i stedet for å følge diagnoser.


Manifest for reform av helse- og velværetjenestene

Artikkel 1: Tjenestene bør baseres på premisset om at psykisk nød hovedsakelig springer ut av sosiale forhold.
Artikkel 2: Innen tjenestene bør ”diagnoser” erstattes med enkle problembeskrivelser.
Artikkel 3: Medikamentbruken bør reduseres drastisk. Den bør være pragmatisk og ikke presenteres som ”behandling”.
Artikkel 4: Tjenestene bør skreddersy hjelp tilpasset den enkeltes unike og sammensatte behov.
Artikkel 5. Tjenestene bør tilby omsorg framfor tvang.
Artikkel 6. Psykiske helseteam må være noe radikalt annerledes enn i dag.
Artikkel 7. Psykiske helsetjenester bør forvaltes lokalt.
Artikkel 8. Vi må få på plass de sosiale forutsetningene for virkelig psykisk helse og velvære.

Mennesker i krise kan ha behov for opphold i omsorgsbolig (kap. 5), men ifølge Kinderman bør dette ikke betraktes som et medisinsk anliggende. Sykehus bør derfor erstattes med omsorgsboliger utformet og drevet fra et psykososialt perspektiv. Medisinsk ekspertise kan være en viktig del av tjenesten, men leger bør fungere som konsulenter, ikke som autoriteter med overlegen kunnskap.

Han utdyper sammensetningen av hjelpegrupper i kapittel 6. Tjenestene bør være slik at de kan møte hele spekteret av behov, både sosiale, personlige, psykologiske og medisinske. Han mener at gruppene bør være tverrfaglige, demokratiske og tilpasset en psykososial modell. Dette innebærer at man i større grad bygger på psykologisk terapi, og Kinderman sier det rett ut: Mange kolleger innen medisin og sykepleie bør vurdere omskolering hvis hans modell blir innført. Også psykiatere vil få en ny rolle, som kolleger med en egen ekspertise. Hvem som bør lede gruppene, bør bestemmes ut fra personlige kvaliteter og ferdigheter. I en psykososial modell for psykisk helse og velvære ligger det intet premiss om at psykiatere skal beholde sin nåværende myndighet og status.

Kapittel 7 argumenterer for at psykiske helsetjenester bør forvaltes lokalt i samarbed med andre sosiale og kommunale tjenester. Tjenestene som støtter opp om psykisk helse og velvære, hører hjemme innenfor sosialomsorgen.

Innføring av en psykososial modell og gjennomføring av de reformene Kinderman foreslår, vil resultere i mindre avhengighet av medisinske, og større avhengighet av sosiale og psykologiske tiltak (kap. 8). Nettokostnadene ved slike endringer vil sannsynligvis være minimale og åpne muligheter for større investeringer i behandling og støtte for noen av de mest sårbare i samfunnet.

Kinderman hevder i kapittel 9 at det er et påtrengende behov for reform av tjenestene innen psykisk helse. Behovet er akutt, alvorlig og uunngåelig. Dette krever intet mindre enn et manifest for reform, presentert og utdypet i åtte punkter (se ramme).

Vurdering

Dette er en velskrevet bok med mange fornuftige og gjennomtenkte argumenter og forslag. Oversettelsen og tilpasningen til norsk er også utført på en utmerket måte av psykolog Jon Lund Hansen.

Vi støtter Kindermans kritikk av hovedsporet i dagens psykiatri – både dens forståelsesmodell og vektlegging av medikamentell behandling. Det er godt mulig at en psykologisk tilnærming (ikke en medisinsk) bør styre møtet med folk som sliter psykisk/følelsesmessig. Hans kritikk av ”sykdomsmodellen” i dagens psykiatri er god og overbevisende. At vi i liten grad har bruk for psykofarmaka, er lett å bli overbevist om. Imidlertid finnes det retninger i biologisk psykiatri som viser at ”sykdomsmodellen” faktisk er berettiget å bruke. Kinderman presenterer noen eksempler på at medisinske problemer kan ligge under psykiske problemer, men i praksis mener han at dette kun skjer i sjeldne tilfeller. Han avskriver derfor i realiteten at psykiske symptomer kan skyldes medisinske forhold.

Mange av våre faste lesere vet at en rekke faktorer i kostholdet, livsstilen og miljøet vårt kan gi psykiske symptomer. Det er altså mer enn psykososiale miljøfaktorer som kan forårsake eller bidra til at folk sliter psykisk. Vi tenker her på matvarer mange ikke er godt tilpasset eller tåler (f.eks. melk og glutenholdige korn), enzymdefekter som bare kan kompenseres med tilskudd av næringskonsentrater (niacin, fettsyrer), infeksjoner og ulike kjemiske (organiske giftstoffer) og fysiske faktorer (tungmetaller, radioaktive stoffer) mange eksponeres for. Dette temaet glimrer med sitt fravær i Kindermans analyse, noe som ikke er merkelig. Historisk har psykologer primært vært opptatt av at psykiske problemer skyldes faktorer i det sosiale miljøet.

Kinderman overser derfor alle behandlingstradisjonene som tar konsekvensen av disse ikke-sosiale årsaksfaktorene, for eksempel ved å endre kostholdet, gi spesifikke tilskudd (ortomolekylær medisin) og å fjerne eller redusere eksponeringen for de miljøfaktorene som påvirker negativt. Selv om det trengs mer forskning på alle disse temaene, foreligger det nok forskning og klinisk erfaring til å ta slike metoder i bruk.

Man kan tenke seg to scenarier for framtiden:

1. Dersom psykiatrien skal overleve som medisinsk fag, må den inkludere slike ikke-sosiale miljøfaktorer. Da vil framtidas psykiatere ha mye å bidra med i møtet med pasienter som sliter psykisk.

2. Dersom ikke psykiatrien legger om kursen, vil den gradvis miste sin posisjon, og andre medisinske spesialiteter, som allmennpraktikere, vil i større grad hjelpe de som sliter psykisk. Alternativt vil psykologene utvide sin kunnskapsbase og fokusere på mer enn psykososiale miljøfaktorer, eventuelt vil en ny gruppe terapeuter som spesialiserer seg på disse tilnærmingene, vokse fram.

Alt dette er i samsvar med Kindermans forslag om at bredt sammensatte, tverrfaglige grupper bør møte folk i sosial og psykisk nød. Enten psykiske symptomer skyldes psykososiale, ernæringsmessige, livsstilsmessige, infeksiøse eller fysisk-kjemiske miljøfaktorer, virker det fornuftig at psykologer og psykologisk tenkning har en sentral rolle i slike sammensatte faggrupper. Dersom for eksempel en person er psykisk syk fordi vedkommende har en kronisk infeksjon i hjernen, vil vedkommende i tillegg til å bli behandlet for infeksjonen ha behov for psykososial hjelp og eventuelt behandling for å takle den vanskelige situasjonen. Kinderman har med denne boka kommet med et konstruktivt innspill om hvordan vi i framtiden kan og bør utforme omsorgen for mennesker som sliter psykisk.


Om bokforfatteren

Peter Kinderman (f. 1965) fra England er professor i klinisk psykologi og leder for Psykologisk institutt ved Universitetet i Liverpool. Han har også arbeidet i mange år som klinisk psykolog. Kinderman er i 2016–2017 leder for Den britiske psykologforeningen (BPS). Nettside: http://peterkinderman.blogspot.co.uk

You may also like
Myseprotein
Bikarbonat
Jevninger
Kumelk- og glutenfri sjokoladekake

Legg igjen et svar