Overskriften er inspirert av William Shakespeares (1564–1616) skuespill om prins Hamlet, sønn av den nylig avdøde kongen med samme navn.¹ Uttalelsen om råttenskapen i Danmark stammer fra Marcellus, som diskuterer med sin venn Horatio. Samtalen handler om den korrupte overklassen, et korrupt ekteskap og omstendighetene som førte til kong Hamlets død. Skuespillet kan tjene som parallell til Norge, som internasjonalt framstår som et ”lykkeland”, men som i realiteten har en grumsete fortid vi fortsatt sliter med.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt
Fortiden kaster lange skygger over vår samtid. Under hekseprosessene fra 1420 til 1750 ble minst 860 kvinner og menn beskylt for å være ”trollfolk” og 307 personer henrettet fra 1570-tallet til 1695. Dansk enevelde fra 1660 til 1814 innførte i perioder absolutt sensur, og mange ble henrettet for kritikk av de kongelige. Homoseksualitet var uttrykkelig forbudt. Nordmenn deltok i slavehandel og kolonistyre og førte i flere hundre år en rasistisk fornorskingspolitikk som gikk ut over samer, sigøynere, tatere og omstreifere. Jesuitter, jøder og munker ble nektet innreise. Norske leger deltok aktiv i eugenibevegelsen, og flere titalls tusen kvinner ble sterilisert for å sikre ”rasens renhet.” Eiendomsløse, kvinner og alle under 25 år ble utestengt fra valg inntil 1913, og etter 2. verdenskrig fikk ”tyskertøser”, deres barn og krigsseilere lide i mange årtier. 

Skuespillet om Hamlet tok opp temaer som galskap, grådighet, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon, karakteristikker som er like aktuelle i dag. Helsemagasinet har tidligere omtalt samrøret mellom byråkrati (B), kapital (K) og forskning (F), samtidig som politikerne toer sine hender, et uttrykk som er tilknyttet Bibelens fortelling om Jesus og Barrabas. Guvernøren av den romerske provinsen Judea, Pontius Pilatus, toet (vasket) sine hender og overlot til folket avgjørelsen om hvem som skulle korsfestes, Jesus eller Barrabas. Hadde Pilatus frifunnet Jesus i stedet for Barrabas, ville historien sett annerledes ut.

Analogien er at politikerne har overlatt viktige beslutninger på en rekke samfunnsområder til byråkrater, forskere og næringsinteresser. Politikerne har overlatt avgjørelser til de egentlige makthaverne, inkludert de store mediehusene innen forlagsvirksomhet, dagspresse og tv. På en rekke områder ”toer” politikerne sine hender og overlater beslutninger til mektige samfunnsaktører.

Verdens helseorganisasjon rangerer Norge som et av verdens lykkeligste land.² Like fullt gir et tilbakeblikk på vår fortid et annet bilde av dagens norske sosialdemokrati. Selv om vi skal være glade for å bo her, har vår nasjon mye historisk ballast som ikke gir grunn til stolthet. 

Det er lett å glemme at Norges humanitære profil i historisk perspektiv er av relativt ny dato. Nedenfor følger en del eksempler på dette.

Hekseprosessene

Fra omkring 1420 til 1750 ble mennesker i hele Europa beskylt for ”trolldomskriminalitet” eller ”trolldom”, som det ble kalt i Norge.³ I perioden har forskere identifisert 860 navngitte kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk, hvilket trolig utgjør mindre enn halvparten av alle som ble forfulgt. Det er dokumentert at 307 personer ble henrettet fra 1570-tallet til 1695, flest i perioden 1610–1690.

Dødsstraff i kongelig regi

I perioden 1537–1814 var Norge i stor grad underlagt dansk styre, etter å ha deltatt i den nordiske unionen fra 1397,⁴ der Danmark dominerte. Etter at Sverige løsrev seg fra Kalmarunionen, ble Norge et lydrike under Danmark fram til 1660. Deretter var Norge en del av eneveldet Danmark-Norge, innført av Frederik III i 1660 og som besto til 17. mai 1814.⁵

Christian 5. Norske Lov av 1687 ga ”gudekongen” hjemmel til bruk av dødsstraff, dels med barbariske henrettelsesmåter.⁶ Historien om sensuren i Danmark-Norge og forholdene under eneveldige konger ”ordinert av Gud” er levende beskrevet av Øystein Rian i sitt 713 siders omfattende bokverk fra 2014.⁷

Ifølge denne loven skulle kritikk av kongen og dronningen straffes like strengt som mordforsøk, jf. 4 kapittel 4:^5:122

”Hvo som laster kongen, eller dronningen, til beskæmmelse, eller deris og deris børns liv eftertragtet, have forbrudt ære, liv og gods, den højre hånd af hannen levende afhuggis. Kroppen parteris og læggis på stægle og hjul, og hovedet med hånden sættis på en stage.”

I Norge fantes forbud mot homoseksuelle handlinger i de første nedskrevne lovene på 1100-tallet uten at noen er kjent å ha blitt straffet.⁸ Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet, og loven forbød ”unaturlig omgang” enten med andre menn eller dyr. Christian 5. lov innførte også dødsstraff for ”Omgang som var imot naturen” ved brenning på bålet. Loven ble anvendt på over 80 menn som hadde omgang med dyr, men var ikke opptatt av hva kvinner gjorde. Vel 100 år senere endret synet på hvilke seksuelle omgangsformer som er ”naturlige”. Likekjønnet ekteskap ble diskutert tidlig på 1980-tallet og tillatt 1. januar 2009.⁹

Etter frigjøringen fra Danmark vedtok Stortinget i 1842 en straffelov som fastsatte dødsstraff for landsforræderi, mord og andre graverende former for drap. Etter hvert ble drapsdømtes straff omgjort til livsvarig straffarbeid, og siste fullbyrdelse av dødsstraff i henhold til denne loven fant sted i 1876.

Slavehandelen Danmark-Norge

Etter den nylige rasismedebatten i USA har historikere diskutert de dansk-norske bidragene til slavehandel og kolonisering.¹⁰ Slavehandelen startet etter at Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de ubebodde karibiske øyene St. Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. Selskapet kjøpte deretter St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733 som ledd i å utnytte den lønnsomme trekanthandelen: våpen og industrivarer ble byttet i Afrika mot slaver, som ble fraktet til vestindiske sukkerplantasjer, mens sukker (og rom) ble fraktet tilbake.

Kjente nordmenn bidro aktivt både som transportører, handelsmenn og bødler:¹⁰ Juristen Engebret Hesselberg (1728–1788) var ansvarlig byfogd da 84 afrikanere ble straffet for opprør på St. Croix desember 1759. En av slavene ble torturert i 12 timer til han døde, hodet satt på stake og hånden festet til galgen. En annen ble brent på bålet i 4½ minutt før han døde. Flere navngitte, kjente nordmenn tilkjennega rasistiske holdninger og ble rike på slavehandelen.

Kritiske røster førte til opprettelsen av Slavehandelskommisjonen, som i januar 1792 anbefalte å avslutte slavehandelen. Danmark-Norge nedla forbud mot import av slaver ved en kongelig forordning som trådte i kraft i 1803.¹² En folkeavstemming i Danmark i 1916 resulterte i overveldende tilslutning til salg av de karibiske øyene. Dette skjedde i 1917, og øyene fikk navnet De amerikanske jomfruøyer. 

Kautokeino-opprøret og dødsstraffer

De siste halshoggingene som ble utført i Norge, fant sted i prosessen etter Kautokeino-opprøret 8. november 1852.¹³ Bakgrunnen var en religiøs-politisk konflikt som hadde pågått i flere år. En av konfliktene gjaldt retten til å danne menigheter som fulgte den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861), som fikk mange etterfølgere blant etniske minoriteter, inkludert samer og kvener. Dette ble sterkt mislikt av ”øvrigheten” Kautokeino – presten, handels- og lensmenn – som samlet seg mot ”de vekkede” og krevde at sambygdingen skulle praktisere samme form for kristendom som dem. Flere læstadianere ble arrestert, og en rettssak i 1852 dømte 22 samer til arrest på vann og brød til to års straffarbeid i tillegg til bøter og ilegging av saksomkostninger.

På den skjebnesvangre novembernatten reiste 35 voksne menn og kvinner og 22 barn  til Kautokeino kirkested, der handelsmannen ble slått i hjel av kvinner med gjerdestaurer, mens lensmannen ble knivdrept av Aslak Hætta (1824–1854). En påfølgende rettssak førte til at to dødsdommer ble fullbyrdet. Hætta og Mons Somby (1825–1854) ble halshogd i Alta 14. november 1854, mens mange andre som deltok i opprøret, ble dømt til tukthus fra ett år til livstid. Noen av disse var 18 år eller yngre, og flere døde på tukthuset.

Fornorskingspolitikk og utestenging

Norge har i århundrer beskyttet seg mot fremmede med loven i hånd for å holde landet etnisk norsk og sikre lutheransk kristendom monopol på religiøs utøvelse og indoktrinering. Dette startet lenge før Norge i 1814 vedtok en grunnlov der § 2 fastsatte at den evangelisk-lutherske religionen skulle være statsreligion i Norge. Den såkalte Jødeparagrafen, som ikke ble endret før i 1851, nektet jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket.¹⁴

Allerede i middelalderen drev kirken aktivt misjonsarbeid blant samer, først langs kystene og i fjordene der norske etablerte seg.¹⁵ Kirken og misjonærene mente at forkynnelse skulle skje på morsmålet, og religiøst materiale ble oversatt til samisk fra 1630-årene. Sogneprest Petter Dass (1647–1707) anså samene som en spesiell målgruppe for misjon og omvendelse og skrev at ”den samiske slekt er med hedensk tåke bedekt”. 

Fornorskingspolitikken innebar å assimilere samene i det norske samfunnet ved å endre deres kultur og levesett. Presset mot samene startet tidlig på 1700-tallet og varte inntil for noen tiår siden ved at staten, kirken, skolene  og majoritetssamfunnet arbeidet aktivt for å fjerne samisk kultur. Dette gikk særlig hardt ut over kystsamene. Myndighetene opprettet statlige internater der samiske barn måtte delta og fikk undervisning kun på norsk.¹⁶ Barn fra samiske familier fikk plass på statlige internatskoler, selv om de bodde nær kommunale skoler. I Loppa var over 60 prosent av befolkningen i 1845 samer; i 1970 bare 2,6 prosent igjen. Uretten mot samene fikk oppmerksomhet da regjeringen Gerhardsen på 1960-tallet etablerte en samekomité. Den politiske konflikten i forbindelse med utbyggingen av Alta-vassdraget fra planene ble lansert i 1968 til omkring 1982, fikk stor betydning for utvikling av en norsk samepolitikk.¹⁷

Avvik fra ”normalen”

Tidlig på 1900-tallet foregikk studier i flere land av ulike former for avvik og tiltak for å ”luke ut” mindre ønskelige trekk, inkludert i USA, Tyskland og Norden.¹⁸ Det ideologiske rammeverket ble kalt eugenikk (gresk eugenés = av god avstamming; rasehygiene eller arvehygiene) og beskrives som en anvendt vitenskap og et sosialpolitisk program for å bedre en befolknings arvelige egen-skaper.¹⁹ Eugenikk som vitenskap ble lansert på slutten av 1800-tallet av den britiske antropologen Sir Francis Galton (1822–1911), som i 1904 ga følgende definisjon:²⁰ ”Eugenikk er vitenskapen som handler om alle påvirkninger som forbedrer en rases medfødte egenskaper”.

Filosofen og biologen professor Nils Roll-Hansen (f. 1938) har beskrevet eugenikkens historie i Norge²¹ som utvikling fra åpenbar rasisme før 1. verdenskrig til et moderat program på 1930-tallet. Et vanlig ord for eugenikk var ”rasehygiene” fra det tyske Rassenhygiene. I likhet med mange andre europeiske land fryktet mange at befolkningens biologiske kvalitet  sto i fare på grunn av livsstilen som fulgte med industrialisering:^21:274 ”Eugenikkbevegelsen krevde en sosial politikk som ville beskytte det gode arvematerialet og stimulere dets utbredelse.” 

Utviklingen av eugenikk var preget av sterk polarisering mellom leg og lærd. En av de fremste tilhengerne var farmakologen, doktor i organisk kjemi Jon Alfred Mjøen (1860–1939), som var inspirert av tyske erfaringer.²² I 1908 deltok han på et møte i Medisinerforeningen, og han ble kreditert for å ha startet eugenikkbevegelsen i Norge. Mjøen ga en skisse av det som senere ble internasjonalt kjent som Det norske programmet for rasehygiene. Sentrale elementer i programmet var segregering og sterilisering. Mjøen foreslo blant annet frivillig segregering for ”åndssvake, epileptikere og liknende mentalt og fysisk forkrøplete individer, tvangsmessig for drukkenbolter, vanekriminelle, profesjonelle tiggere og alle som nektet å arbeide”.^21:276 Essensen i programmet var at vi må lære ”å skille mellom retten til liv og retten til å gi liv”.

Arbeiderpartiet var aktiv medspiller til vedtak om en lov om sterilisering i 1934, som ble begrunnet med hensyn til eugenikk. Under den tyske okkupasjonen innførte Vidkun Quisling (1887–1945) en ny steriliseringslov ”for beskyttelsen av rasen” der makt kunne tas i bruk. Et estimat over antallet steriliseringer 1934–1977 er 44 000. Helsedirektør og lege Karl Evang (1902–1981) kritiserte i 1934 nazismen og rasismen, men forsvarte steriliseringsloven fordi ”det gjorde det mulig å begrense antallet bærere av dårlige gener, hvilket han mente var en rasjonell og vitenskapelig sunn idé”.^18:269

Ifølge forsker Siri Haavie, nåværende leder av Steriliseringsrådet i Helsedirektoratet, har viktige nyanser gått tapt i debatten om sterilisering.²³ Blant annet er sterilisering en effektiv metode for å unngå uønsket graviditet, og til forskjell fra kastrering fører ikke vasektomi hos menn til impotens, og steriliserte kvinner opprettholder menstruasjonen. Haavie trekker fram den kjente genetikeren Otto Lous Mohr (1886–1967), som la vekt på sosiale årsaker til sterilisering (min oversettelse):^23:11 ”Mange mentalt syke individer (de gale, mentalt svekkede, etc.) er fullstendig uegnet til å bli foreldre og ha omsorg for barn, selv om vi ikke på forhånd kan vite at sykdommen vil ble overført til deres barn. Et kirurgisk inngrep som fører til infertilitet kan i mange tilfeller rettferdiggjøres”.

En ny lov om sterilisering trådte i kraft 1.1.1978, der alle bosatt i Norge som har fylt 25 år, innvilges å bli sterilisert etter ønske. Unntaket gjelder sinnslidende eller om man er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket.²⁴  

Stemmerett for et mindretall før 1913

Norske kvinner ble umyndiggjort i 1604, da Christian IV. norske lov bestemte at de var underlagt vergemål, det vil si sin fars myndighet inntil de var gift.²⁵ Opplysningstidens ideer om at kvinner skulle ha rettigheter på linje med menn ble i liten grad støttet i Norge, heller ikke da Grunnloven ble vedtatt i 1814. Bare mannlige statsborgere som var økonomisk uavhengige husstandsoverhoder, fikk stemmerett.²⁶ Samer var unntatt inntil 1821, i likhet med alle som mottok lønn, fikk sosialhjelp, kvinner og barn, føderådsmenn og husmenn. 

I 1845 vedtok Stortinget Lov om større myndighet for ugifte kvinner, etterfulgt av full myndighet til ugifte og enker i 1863 og til gifte kvinner i 1888. Selv om 40–45 prosent av alle menn kunne delta i stortingsvalg, lå oppslutningen om valgene etter 1814 så lavt som 40 prosent av de stemmeberettigete, det vil si bare omkring 15 prosent av den voksne befolkningen over 25 år påvirket hvem som ble valgt.²⁷ Stemmerettsalderen ble senket til 23 år i 1920, 21 år i 1946 og etter hvert gradvis nedsatt til 18 år. Allmenn stemmerett for menn ble vedtatt i 1898. I  1907 vedtok Stortinget stemmerett for kvinner med inntekt og skatteevne.

Kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg i 1910 og stortingsvalg i 1913, slik at andelen stemmeberettigete oversteg 40 prosent av alle voksne.

Utsatte grupper under og etter 2. verdenskrig

Da tyske tropper invaderte Norge 9. april 1940, forelå ingen planer om jødeforfølgelse, men i mai 1940 ba Gestapo norsk politi om å inndra alle jøders radioer.²⁸ I januar måtte jødenes ID-kort stemples med en rød ”J”, og Gestapo og norsk politi registrerte over 1 500 adresser. Flere ble arrestert før høsten 1942, da Quisling-regjeringen ønsket å arrestere alle landets 2 000 jøder. I Trondheim ble jødiske forretninger og boliger konfiskert, og flere ble deportert til tyske konsentrasjonsleire. Mandag 26. oktober 1942  arresterte Statspolitiet alle jødiske menn over 15 år, og 26. november gikk politiet til aksjon mot jødiske kvinner og barn. Hensikten var å sende alle norske jøder med transportskipet Donau, men bare 529 ble sendt. En transport i februar 1943 fraktet flere jøder til Auschwitz, der de fleste ble gasset i hjel. I alt 773 jøder ble deportert fra Norge, mens mange hundre flyktet i sikkerhet til Sverige høsten og vinteren 1942/1943.

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 ble landet okkupert av britiske og amerikanske styrker til 7. juni 1945. Flere ledende nazister begikk selvmord, og Quisling ble arrestert og fengslet 9. mai. Norsk politi i Sverige hadde samlet lister med 16 000 mistenkte landssvikere. Det rettslige oppgjøret med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og tyske medhjelpere startet med en rekke arrestasjoner allerede 8. mai og førte til rettssaker mot 92 805 siktede, hvorav 46 085 ble straffet, et titalls med dødsstraff (se nedenfor) mens 17 000 ble fengslet.²⁹

Våren 1941 opprettet den tyske SS-organisasjonen Lebensborn en norsk avlegger,³⁰ og 25. august 1944 bestemte Hitler at alle kvinner gift med tyske soldater og de som hadde tysk far, skulle sendes ”hjem” til Tyskland. Lebensborn var del av en rasebasert befolkningspolitikk, og SS støttet mødre som fikk barn med ”rasemessig verdifullt nordisk blod”. Etter krigen mente en del nordmenn at de 12 000 krigsbarna var en fare for samfunnet, og drev regelrett hets og hevnaksjoner mot kvinner og deres barn, i alt nærmere 25 000 personer.³¹ Etter krigen ble norske kvinner som hadde hatt et forhold til tyske soldater under og etter krigen, kalt ”tyskertøser” eller ”tyskerjenter” og barna ”tyskerunger”.³² De som var gift, mistet norsk statsborgerskap og ble sendt til Tyskland etter krigen. Gjenværende kvinner som hadde hatt forhold til tyskere, ble skamklipt, hånet og spyttet på, noen kledd nakne og kjeppjagd gjennom gatene påmalt hakekors.

I 1945 tilbød norske myndigheter seg å sende 9 000 småbarn med tysk far til Australia, men Australia takket nei.³³ Senere organiserte 158 kvinner og menn i sekstiårsalderen seg og krevde erstatning for ”et sammenhengende overgrep som har pågått helt fram til i dag” med krav mellom ½ og 2 millioner hver. Staten avviste saken med henvisning til foreldelsesfrist og hevdet at overgrepene ikke skyldtes en statlig politikk, men enkeltpersoners handlinger. Vi kan anbefale den rystende NRK Brennpunkt-dokumentaren ”Tyskerungene” fra 2016 lagd av filmskaperen Per Anders Rudelius.³⁴

Norsk-tyske barn (”fiendens horunger”) ble plassert i barnehjem og betraktet som mindreverdige borgere.^35,36 Flere ble seksuelt misbrukt, slått og mishandlet mens de var på hjemmene og ble senere diskriminert i mange tiår.³⁷ Godt voksne organiserte en del av de mishandlede seg og krevde erstatning. Daværende statsminister (1997–2005) Kjell Magne Bondevik (f. 1947) ba krigsbarna om unnskyldning i sin nyttårstale 1999,³⁸ og i 2009 ble 41 tidligere barnehjemsbarn tildelt 18 millioner fra Kristiansund kommune.^39,40

En offisiell unnskyldning til ”tyskerjentene” ble ikke gitt før statsminister Erna Solberg i et innlegg på regjeringens arrangement om 70-årsdagen for menneskerettighetserklæringen den 17. oktober 2018:⁴¹

”Freden kom ikke til alle 8. mai 1945. … etter at Norge igjen ble fritt, ble mange norske jenter og kvinner som hadde eller ble anklagd for å ha forhold til tyske soldater, utsatt for en uverdig behandling. … For mange var det en ungdommelig forelskelse. For noen en livslang kjærlighet til en som var fiendens soldat. Eller en tankeløs flørt som satte spor for resten av livet. Behandlingen de fikk har vært en stor belastning for den enkelte … [og] familier …
I generasjoner.
Barna har båret byrden av dommen over mor. Skam og fortielse har vært en del av prisen. Folkesnakk og utstøtelse likeså.

Vi har sett på ny på hvordan myndighetene levde opp til sine forpliktelser som rettsstat. 

Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. 

…Fra våren 1945 ble mange tusen kvinner arrestert som tyskerjenter. Mange satt internert i flere måneder uten hjemmel i lov eller forskrift. I august 1945 endret myndighetene statsborgerloven slik at de hadde anledning til å utvise kvinner som hadde giftet seg med tyske menn etter 9. april 1940. I strid med Grunnloven ble denne ekteskapsanordningen gitt tilbakevirkende kraft. Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. 

Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.” 

Krigsseilernes skjebne

Før 2. verdenskrig hadde Norge verdens 4. største handelsflåte etter USA, Storbritannia og Japan. Med mer enn 1 000 skip og 35 000 krigsseilere i handelsflåten fikk den avgjørende betydning for varigheten og utfallet av krigen.⁴² Norske skip ”fraktet drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Indiahavet og Stillehavet” under ekstremt vanskelige forhold, og totalt omkom nær 4 500 sjøfolk. Ingen andre grupper led så store tap, men da de kom hjem, møtte de ”administrative hindre for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort”. En 25-årig kamp fulgte for å få hevet krigsskadepensjon fordi de fleste var fysisk friske, og få forsto omfanget av psykiske senskader. 

En offisiell unnskyldning til krigsseilerne kom først 3. august 2013,⁴³ da forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (f. 1949) på vegne av den norske stat holdt en tale i Fredsparken i Risør: ”Fortellingen om våre krigsseilere er en rystende beretning. Om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av de største krigsheltene. Om avvisning og fornektelse. Dere krigsseilerne kan ikke klandres. Dere antok at samfunnet vil verdsette innsatsen deres. Men dere ble skuffet. Som samfunn skuffet vi dere. I dag ber jeg derfor på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Lovbestemt dødsstraff 1945–1979

Straffeloven av 22. mai 1902 trådte i kraft 1. januar 1906 og avskaffet dødsstraff for borgerligere forbrytelser. Samtidig ble dødsstraff opprettholdt for militære forbrytelser i krigstid for personer over 18 år.⁴⁸ Etter Tysklands kapitulasjon 7. mai 1945 la de tyske styrkene i Norge ned våpnene 8. mai, og arrestasjon av mistenkte kollaboratører startet umiddelbart.⁴⁵

Samtidig foreslo regjeringen i London provisoriske bestemmelser om dødsstraff for krigsforbrytere og landssvikere. Disse ble stadfestet av Stortinget i lovs form. Landssvikoppgjøret førte til dødsdom for 24 norske, én danske og 13 tyske statsborgere. Den siste av 25 henrettelser ble fullbyrdet i 1948. Adgangen til dødsstraff ble opphevet i lov av 8. juni 1979, og 13. mai 2014 ble en rekke menneskerettigheter grunnlovsfestet. §93, første avsnitt, bestemte at ”Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden”. 

Flere offentlige innrømmelser

Kong Harald beklaget behandling av samene i 1997, noe Erna Solberg (f. 1961) gjentok i 2017.⁴⁶ I september 2018 opprettet regjeringen en sannhetskommisjon med 12 medlemmer ledet av Dagfinn Høybråten (f. 1957) om fornorskingspolitikken for samene.⁴⁷ Kommisjonen skal ha kartlagt og dokumentert konsekvensene og foreslå videre forsoningstiltak innen 2022.

Fornorskingspolitikken inkluderte utestenging av jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner. Kvener er etterkommere av finner som har levd på Nordkalotten i uminnelige tider, i Nord-Norge fra 1500-tallet.⁴⁸ Rombefolkningen, tradisjonelt kalt sigøynere, består av flere grupper som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet.⁴⁹ Romanifolket ble tidligere omtalt som tatere, som har en historie tilbake til 1850.⁵⁰ Samtlige er blitt utsatt for samme politikk, inkludert utestengning fra landet.⁵¹ Ideen bak myndighetenes diskriminerende politikk overfor sigøynere og norske rom er beskrevet i utredningen Å bli kvit fra 2015.⁵²

De nevnte gruppene har vært ansett som annenrangs innbyggere ifølge Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001),⁵³ som fulgte opp at Norge i 1999 ratifiserte Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter og en oppfølging av en plan for menneskerettigheter.Stortingsmelding nr. 44 (2003–2004) beskriver behandlingen av krigsbarn, romanifolk, tatere, eldre samer og kvener og en erstatningsordning for den uretten som er blitt begått.⁵⁴

Konklusjoner

Etter vår oppfatning har mange forhold vært råtne i staten Norge, og som vi har lagt bak oss. Det har i mange tilfeller tatt urimelig lang tid før folk flest og myndighetene har evnet å innrømme det og be om unnskyldning. Selv om dagens unge ikke kan lastes for noe av dette, bærer de videre foreldres og besteforeldres lidelser gjennom historier de har hørt og hvordan de som mennesker ble preget av tidligere urett. Mange er klar over uretten som er blitt begått mot minoriteter i flere århundre, intoleransen som ble utvist mot kvinner og barn etter 2. verdenskrig, den manglende forståelsen for krigsseilernes lidelser, uverdige forhold i psykiatrien, straff av enkeltpersoner på uriktig grunnlag 

I dagens rettssamfunn blir ingen verken halshogd eller torturert. I Del II skal vi gjennomgå en del eksempler på at vi likevel ikke er blitt kvitt all ”råttenskap”. Blant annet slipper ikke psykiatrien unna kritikk, men for balansens skyld skal vi i Del III trekke fram en del positive aspekter ved vårt samfunn, selv om Norge har rykket nedover på listen over verdens lykkeligste land.⁵⁵ En slik rangering er uansett ikke objektiv, og det virker ikke som om vi er blitt mer villige til å dele egen lykke og overflod med andre – vi er på mange måter blitt oss selv nok.

Kilder: