Norges ernæringspolitikk er sentralstyrt

Norsk ernæringspolitikk er basert på et nært samarbeid mellom stat, forsking og kapital. Det overordnede organet som har lagt grunnlag for en offentlig, norsk ernæringspolitikk, har siden 1931 vært tilknyttet Universitetet i Oslo (UiO) ved Institutt for ernæringsforskning. Staten har via aktører tilknyttet UiO dirigert nordmenns kosthold fra vogge til grav og gjør det fortsatt.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kort fortalt»]

• Statsforvaltningen følger prinsippet om ansettelse av ledere på åremål, men dette gjelder ikke på universiteter og høgskoler, der akademikere er sikret jobb livet ut.
• Innen ernæringsforskning og -undervisning har bare tre personer vært ledere siden Karl Evang var helseminister i 1931, og et professoratet i ernæring ble utlyst i 1935.
• Opprettelsen av ernæringsinstituttet ved Universitetet i Oslo ble sikret i 1931 da Freia-direktør Johan Throne Holst opprettet et fond til formålet.
• De som underviser i ”den rette lære”, sitter trygt; andre gjør det ikke.
• I 1961 bestemte de nordiske undervisningsministrene å samordne utdanningene innen ernæring og husholdningsfag, og i 1965 fikk det norske studiet i ernæringslære ved UiO årlige bevilgninger via statsbudsjettet.
• Ernæringsforskning og -undervisning styres av UiO i detalj på alle nivåer av samfunnet, og konkrete ernæringsråd er utformet for alle aldersgrupper.
• Statlige organer arbeider i nært samarbeid og følger samme politikk til eksklusjon av alle andre synspunkter.[/gdlr_box_icon]

Statsforvaltningen følger prinsippet om at lederstillinger skal besettes på åremål. Dermed vil ingen ”gro fast” og forhindre nytenkning og mer effektiv ledelse. Slik fungerer det imidlertid ikke innen akademia – her utnevnes professorer for livstid, og de fleste ”biter seg fast” tiår etter tiår. For eksempel har bare tre personer fungert som ledere av Ernæringsinstituttet ved Universitetet i Oslo så lenge ernæringsforskning og -undervisning har pågått i Norge – to av dem ledet ernæringsforskningen i 53 år fra det første professoratet ble utlyst i 1935!

Man sitter trygt i statlige stillinger dersom man underviser i ”den rette lære”. I februar 2009 ble imidlertid en professor for første gang avskjediget fra Universitetet i Oslo siden opprettelsen i 1811, etter at universitetet i 1977 hadde reist avskjedssak mot odontologen Arne R. Hagen¹ (1924–93). Etter et forlik fratrådte han stillingen i 1977. Like etter ble han tilbudt en forskerstilling ved Universitetet i Minnesota, USA, hvor han tidligere hadde arbeidet som forsker.

Ingen er blitt avskjediget innen ernæringsforskning og -undervisning ved Universitetet i Oslo eller andre universiteter. Det var et unntak fra regelen da undertegnede mistet stillingen som professor II i ortomolekylær medisin ved Høgskolen i Harstad i 2004, etter at jeg hadde ledet kursvirksomheten der 2001–2003. Den offisielle begrunnelsen var at høgskolen manglet studenter og derfor ikke kunne opprettholde kurstilbudet. Riktignok mente to av de tre kommisjonsmedlemmene som vurderte min kompetanse, at jeg ikke hadde nok vitenskapelige publikasjoner til å oppfylle kravene til en professorstilling. De hevdet at man måtte ha publisert tilsvarende tre doktorgrader for å oppfylle kravet, en påstand som var lett å tilbakevise uten at det fikk konsekvens. Avskjedigelsen var ønsket av ledende personer innen norsk ernæring ved Universitetet i Oslo og Sosial- og helsedepartementet, og ledelsen ved Høgskolen i Harstad føyde seg etter dem.

En slik udemokratisk praksis har røtter i forhistorien til norsk ernæringsforskning i statlig regi. De som har ledet ernæringsforskning- og undervisning siden starten i 1931 (i 86 år), har dessuten nytt godt av kapital i ryggen.

”Sjokoladeinstituttet”

Ernæringsinstituttet i Oslo er et godt eksempel på et harmonisk samarbeid mellom stat, kapital  og forskning. Det startet etter at direktør Johan Throne Holst (1868–1946), eier av Freia Sjokoladefabrikk,² i 1931 opprettet et fond tilknyttet Universitetet i Oslo. Som andre lederskikkelser med stort ego oppkalte han fondet etter seg selv; den generøse gaven ble til ”Direktør Throne Holsts fond for ernæringsforskning”.

I 1932 utlyste Det medisinske fakultet det første professoratet i ernæring. Dr.med. Asbjørn Følling (1888–1973) besatte stillingen til 1935. Deretter sto professoratet ledig til 1945, da dr.med. Ragnar Nicolaysen (1902–81) fikk stillingen, som han beholdt ut 1972 – i 27 år. Stafettpinnen ble overtatt av dr.med. Kaare R. Norum (f. 1932), som var ernæringsprofessor i 26 år fram til 1999 (se nedenfor).

Institutt for ernæringsforskning startet i det små. I 1941 fikk instituttet plass i midlertidige lokaler stilt til rådighet av Farmakologisk institutt på Karl Johans gate i Oslo. Hovedoppgaven var å drive en variert ernæringsforskning, og allerede fra starten fikk magistergradstudenter og stipendiater plass. Under krigen 1940–1945 foretok instituttet vitaminanalyser for Fiskeridirektoratet, og i 1945 kom forskningsaktiviteten virkelig i gang ved hjelp av bevilgninger fra Rockefeller-stiftelsen,³ som finansierte innkjøp av vitenskapelig utstyr.

Instituttet ga plass til det som seinere ble Biokjemisk institutt ved Universitetet i Oslo (i dag del av Institutt for biovitenskap). Et akutt arealbehov førte til forslag om nybygg, som i 1947 ble finansiert ved at AB Chokladfabriken Marabou ga Universitetet kr 700 000, tilsvarende 14–15 millioner etter dagens pengeverdi. Marabou ble opprettet av Freia i 1916 og startet sjokoladeproduksjon i 1919 og var således kontrollert av Throne Holst. Han (Freia) forpliktet seg til å yte et tilsvarende beløp i driftsmidler de neste 20 åra.

Nybygget ble oppført på Blindern i 1953–56 og fikk navnet ZEB fordi det ved siden av Johan Throne Holsts institutt for ernæringsforskning huset Institutt for biokjemi, Zoofysiologisk og Flymedisinsk institutt (Zoofysiologi-Ernæring-Biokjemi).

Nordisk samarbeid

På 1950-tallet fantes ingen formalisert utdanning i ernæring utover en etablert magistergrad i ernæringsfysiologi under Matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved UiO. I 1961 bestemte derfor de nordiske undervisningsministrene å opprette en felles utdanning i husholdsfag. Nordisk Husholdshøgskole ble linjedelt, og de enkelte linjene skulle knyttes til eksisterende institusjoner og finansieres av det respektive vertslandet.

Et norsk vedtak om opprettelse av det som ble kalt Nordisk Høgskole for Husholdsvitenskap (NHH) ble fattet i 1962, og tilsvarende vedtak ble fulgt opp i Sverige, Danmark, Finland og Island. Studiet i ernæringslære ble lagt til UiO ved Institutt for ernæringsforskning. I denne forbindelse ble den vitenskapelige staben ved instituttet utvidet fra to til 12 personer, og ZEB-bygget fikk et tilbygg fra 1965. Finansiering ble etablert ved årlige bevilgninger via et eget kapittel i statsbudsjettet.

Studiet i ernæringslære varte opprinnelig i 2½ år, men ble i 1982 utvidet til en 3-årig cand.mag.-grad og en 5-årig cand.scient. (nå mastergrad) organisert under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Nordisk Ministerråd finansierte blant annet Linjen för Näringsterapi (klinisk ernæring) ved Universitetet i Göteborg fra 1982 ved siden av virksomheten til det nordiske styret. For å øke de nordiske studentenes internasjonale kontaktflate ble det i 1993 opprettet et nettverk som inkluderte etablerte ernæringsinstitutter i Frankrike, Nederland, Skottland og Danmark.

Det nordiske samarbeidet innen ernæringsundervisning ble koordinert ved felles forsknings- og utredningsprosjekter i regi av Nordisk Ministerråd og bilateralt. Den første fellesnordiske uttalelsen om ernæringen i nordiske land ble utformet i 1968 av de medisinske selskapene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Den første offisielle nordiske ernæringsanbefalingen ble fremmet i 1980 og la vekt på å begrense totalt fettinntak til 35 prosent av inntatt energi. Reviderte anbefalinger fulgte i 1989, 1996 og 2004.⁴

Ernæringspolitikken i de nordiske land ble samkjørt, ikke bare ved felles-nordiske institusjoner, men også ved at flere av de personene som ledet ernæringspolitikken i hvert land, også deltok i å utforme fellesnordiske anbefalinger.

Ernæringsinstituttet ved UiO

Samtidig med instituttets økte studieoppgaver gjennomgikk forskningsaktiviteten mot slutten av 1960-tallet betydelig vekst og utvikling. Dette bidro til at dr.med. Kaare R. Norum i 1973 fikk et ordinært professorat i medisin, en stilling han beholdt i 26 år fram til 1988. Han fungerte som bestyrer for Institutt for ernæringsforskning 1983–85 og dekanus ved Det medisinske fakultet 1986–88 før han ble valgt til rektor ved Universitetet i Oslo (1999–2001). Fra 2002 har han vært professor emeritus ved sitt gamle institutt.

I 1982 ble Avdeling for kostholdsforskning overført fra Det odontologiske fakultet til Institutt for ernæringsforskning, og en egen seksjon for klinisk ernæring ble etablert fra 1994 slik at instituttet ble en av de største enhetene ved Det medisinske fakultet. På 1990-tallet ble det derfor igjen behov for mer plass. Etter at Universitetet solgte sin store aksjepost i AS Freia Chokoladefabrik, aksjer som hadde vært en del av den opprinnelige gaven fra Johan Throne Holst, ble den frigjorte kapitalen i 1992 tillagt Direktør Throne Holsts Fond for ernæringsforskning. I tråd med fondets formål ble påbygging, ombygging og innredning av lokalene på Gaustad gjennomført, og innvielse av det nye Institutt for ernæringsforskning fant sted i november 1995.

EU deler Norden

Etter at Sverige og Finland i 1994 ble med i EU, vedtok Nordisk Ministerråd å avvikle alle langsiktige kulturavtaler mellom de nordiske landene. Det norske kultur-, utdannings- og forskningsdepartementet vedtok å videreføre ernæringsstudiet som en regulær del av tilbudet ved Universitetet i Oslo fra 1997. Samtidig ble utdanningen i klinisk ernæring flyttet fra Göteborg til Oslo, og studieprogrammet i ernæring ble femårig med tre studieretninger: Ernæringsbiologi, samfunnsernæring og klinisk ernæring.

Hele ernæringsstudiet ble overført til Det medisinske fakultet, og de første 3½ semestrene i klinisk ernæring ble samkjørt med medisin- og tannlegestudiene. Instituttet ble først administrert av Instituttgruppe for medisinske basalfag og med en fast vitenskapelig stab på 22 personer, hvorav 11 professorer – to finansiert av Direktør Throne Holsts fond for ernæringsforskning. Omkring 25 stipendiater fikk veiledning og fast arbeidsplass ved instituttet, og cirka 100 studenter inngikk i Studieprogrammet i ernæring. Det skulle snart bli flere.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kjennetegn ved alfa-strukturer»]

• Informerer om ”den rette lære” (befalingskommando)
• Prestisje – ufeilbarlig/alltid rett, ikke kreditere andre
• Rigidtet – ikke endre synspunktene (før vi sier fra)
• Håndplukke ”eksperter” med samme oppfatning/fra utvalgte institusjoner (UiO, HiO, NIK, FHI)
• Nepotisme = urettmessig begunstigelse av slektninger/meningsfeller til fortrengsel for andre ved tildeling av embeter og andre stillinger
• Yrkesforbud for ”opposisjonelle” – statlig godkjent utdanning ikke nok, må også ha ”rette meninger”, alternative synspunkter/hypoteser utelukkes
• Styring/informasjon ovenfra-ned[/gdlr_box_icon]

Ernæringsforskning i vekst

I 2004 endret instituttet navn til Avdeling for ernæringsvitenskap med ansvar for ernæringsundervisningen av medisin-, ernærings- og tannlegestudenter.⁵ Avdelingsleder og professor i biokjemi Rune Blomhoff (f. 1955) har hatt en rekke offentlige verv siden 1980-tallet. Undervisningsleder Svein Olav Kolset, professor i molekylær og klinisk glykobiologi, er godt kjent fra offentlig ernæringsdebatt, i likhet med flere av de 17 forskergruppelederne, som foruten Blomhoff og Kolset inkluderer professorene dr.med. Christian Drevon (f. 1945), dr.scient. i ernæring Annette Hjartåker (master i ernæring 1994), professor i ernæring ved UiO Kirsten Bjørklund Holven (f. 1963), spesialist i medisinsk biokjemi/overlege dr.med. Kjetil Retterstøl (f. 1962) og dr.philos. Nanna Lien (f. 1970) – samtlige med lang fartstid innen statlig ernæringspolitikk.

Avdeling for ernæringsvitenskap er inndelt i seksjoner for ernæringsepidemiologi (ledet av professor Anette Hjartåker), klinisk ernæring (ledet av professor Kirsten Bjørklund Holven) og molekylær ernæring (ledet av professor Bjørn Steen Skålhegg) med seks underenheter som driver grunnforskning.

”Fotfolket” – kvinnelige ernæringsfysiologer

Ernæringsfysiologene spiller en viktig rolle i formidlingen av statlige ernæringsråd. De er siden 1965 blitt utdannet ved Universitetet i Oslo, først under ledelse av Ragnar Nicolaysen, som ledet undervisningen ifra 1945 til 1972, og de neste 26 årene (1973–99) av Kaare Norum. De to hadde fram til 1990 ansvar for utdanning av nesten 500 studenter (flest kvinner) fra Norden, og ved inngangen til 2009 lå antallet på omkring 850 (vel 150 ernæringsfysiologer ble cand.scient. i ernæring i 2000–2008). Kravet for å komme inn på ernæringsstudiet er gode karakterer – ”flinke” studenter som tenker ”riktig”: i tråd med statlige ernæringsråd.

Helsetilsynet førte inntil 2. januar 2013 lister over personer med autorisasjon eller lisens som helsepersonell fordelt på kategorier.⁶ Totalt hadde 366 personer hovedfag (5 år) i klinisk ernæringsfysiologi mot totalt 41 224 leger, totalt 428 367 helseutdannet med lisens. Av disse var 83 prosent kvinner.

Siden Universitetet i Oslo hver høst siden 2012 tilbyr 35 studieplasser (tidligere 20) i klinisk ernæring, vil det innen sommeren være utdannet nær 140 nye ernæringsfysiologer, totalt vel 500. En oversikt over utdanningsmulighetene viser at man kan studere ernæring 17 steder i Norge, hvorav ni institusjoner tilbyr bachelorgrader.⁷ Utenom UiO tilbys mastergrader (2 år) kun ved HiOA, Høgskolen i Oslo og Akershus (samfunnsernæring), og UiB (10 studieplasser i klinisk ernæring fra 2014 og 20 fra 2016). Et ukjent antall fra de ni studiestedene som tilbyr en bachelorgrad i ernæring, studerer videre til en mastergrad i utlandet, for eksempel ved Leeds Beckett universitet i England.⁸

Ernæringsfysiologer flest har lært at det lønner seg (karrieremessig) ikke å stille spørsmål ved hva et sunt kosthold innebærer, men å godta det vedtatte paradigmet (”magert, lite mettet fett, fem om dagen”). Belønningen for trofasthet mot budskapet kan være faste stillinger som helsebyråkrat, klinisk ernæringsfysiolog på sykehus, eventuelt forsker og deltaker i statlige råd og utvalg. De som offentlig kritiserer statlige retningslinjer, må finne seg en plass utenfor systemet, enten ved å gå over i andre yrker eller ved å drive privat praksis. Innenfor systemet er det nemlig ikke rom for dem som stiller spørsmål ved den ”rette lære”, som også inkluderer å spise mye brød (se egen sak).

Statens ernæringsråd

Statens ernæringsråd (SE) ble først opprettet i 1946 og gjenopprettet ved kongelig resolusjon 11. mai 1979 og troner stadig på toppen av det statlige helse- og ernæringsbyråkratiet. Forespørsler til helseministeren oversendes rutinemessig til Helsedirektoratet, som med dagens organisering ble opprettet 1. januar 2002 og het Sosial- og helsedirektoratet fram til 1. april 2008. Ved opprettelsen i 2002 ble en rekke etater slått sammen, inkludert Statens tobakksskaderåd og Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet⁹ (nå NRE). I perioden 1945–2001 hadde Helsedirektoratet også ansvar for forvaltning og tilsyn, to funksjoner som deretter ble skilt ut i et eget direktorat kalt Statens helsetilsyn, også underlagt Helsedirektoratet.¹⁰

Lederen og de opprinnelig 17 ansatte i ernæringsrådet ble oppnevnt av regjeringa for fire år om gangen, og en rekke av ekspertene som ble brukt til utredninger, var enten ansatt ved Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo eller var utdannet samme sted. Ernæringsrådets øvrige medlemmer ble hentet fra miljøer som baserte seg på samme tankegang innen forskning og undervisning, dietetikk, matvarehygiene, matvareteknologi/–produksjon og institusjonell cateringvirksomhet.

Statens ernæringsråd opprettet flere ekspertkomiteer, inkludert for ernæring, utdanning og matvareforsyning. Nøkkelpersoner fikk plass i en rekke komiteer og utvalg som kunne henvise til hverandre. Dette skjedde også i nordisk sammenheng. Dermed fungerte en liten gruppe som ”Tordenskiolds soldater”,¹¹ som kunne gi inntrykk av at en rekke personer og komiteer kom fram til det samme uavhengig av hverandre.

Det viktigste grunnlaget for myndighetenes ernæringspolitikk ble framlagt i form av en utredning på 353 sider av Nasjonalt råd for ernæring 2011,¹² som i 2006 hadde nedsatt en arbeidsgruppe på fem personer på vegne av rådet. Arbeidet ble ledet av NRE-medlem Rune Blomhoff med  tre medarbeidere tilknyttet UiO foruten seniorrådgiver, dr.philos. Lars Johansson fra Helsedirektoratet (sekretær). Gruppa samarbeidet nært med rådets øvrige 10 medlemmer, alle fra etablerte institusjoner. Det eneste ikke-statlige medlemmet av rådet kom fra Diabetesforbundet, som i alle år har fremmet et kosthold med mye karbohydrat. Kapitlet ”Kosthold og forebygging av type 2-diabetes”^12:270 innleder med å forklare at tilstanden skyldes ”… en kombinasjon av nedsatt insulinsekresjon og nedsatt insulineffekt”…

Deretter nevnes ”miljømessige årsaker” som ”særlig bukfedme, ugunstig kosthold, liten fysisk aktivitet og røyking”. Dessuten øker risiko med alder” (!!). En tabell viser dokumentasjon for årsakssammenheng med faktorer som kan redusere eller øke risikoen. Særlig ”overbevisende” risikoreduksjon gir et kosthold med maksimalt 30 prosent av matens energiinnhold fra fett, maksimalt 10 prosent mettet fett og minst 15 gram fiber per 4,2 MJ. Mat med høy glykemisk indeks er ”muligens” nyttig!

Vi vet ikke om vi skal le eller gråte av at en offentlig ”ekspertgruppe” utviser en så total mangel på innsikt når det gjelder å forstå hovedårsaken til diabetes type 2: et vedvarende høyt inntak av sukker og andre raffinerte karbohydrater.¹³

Siterer seg selv

Ett illustrerende eksempel på hvordan statsansatte eksperter legitimerer sine oppfatninger, finnes i Rune Blomhoffs bok Antioksidanter. Den sanne historien fra 2008.¹⁴ Under ”Kosttilskudd med antioksidanter kan være skadelige” skriver han at ”Nasjonalt råd for ernæring […] anbefaler ikke inntak av antioksidanter gjennom kosttilskudd.” Blomhoff var medlem av Nasjonalt råd for ernæring (NRE) i 2003 og ble gjenvalgt 2008–2011. Han samarbeider nært med nåværende og tidligere kolleger ved instituttet, professor emeritus Jan I. Pedersen (f. 1936) og forsker dr.philos. Helle M. Meltzer (f. 1951), avdelingsleder ved  Folkehelseinstituttet, samt sistnevntes kollega dr.med. Jan Alexander (nestleder av EFSAs vitenskapskomité 2012–2015). De bidro aktivt til nordiske næringsanbefalinger, og Helle Meltzer, Jan Alexander og Jan I. Pedersen publiserte blant annet i 2004 en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening om vitamin- og mineraltilskudd.¹⁵ Der uttaler de at det ikke er dokumentert at verken vitaminer eller mineraler i store doser har forebyggende eller terapeutisk potensial.

Samtlige organisasjoner og aktører som deltar i statlige råd og utvalg, fremmer samme budskap om hva et helsemessig sunt kosthold innebærer. Det betyr generelt at ikke mer enn 35 prosent av energien bør komme fra fett, og at fett gradvis bør erstattes av stivelsesholdige produkter som korn, kornvarer og poteter. Sammensetningen av fett i kostholdet bør ifølge dem inkludere en høyere andel plantefett, noe som i henhold til Stortingsmelding nr. 32 lett kunne skje ved økt bruk av soyaolje i margarin og annet fett tilsatt vitamin A og D (finnes naturlig i smør, men ikke i planteoljer).

Dette budskapet er blitt framsatt av norske og amerikanske myndigheter siden 1977–1980 uten at det den gangen forelå fnugg av vitenskapelig dokumentasjon,¹⁶ samtidig som det totalt  manglet en evolusjonær begrunnelse.

Departemental samordning

Statens ernæringsråd (nå NRE, se nedenfor) fikk fra starten hovedansvar for en overordnet oppfølging av mat- og ernæringspolitikken. I mangel av utøvende organer var SE avhengig av å samarbeide med følgende aktører:

• Skolesystemet
• Helsesektoren
• Lokale næringstilsyn
• Forbrukerorganisasjonene
• Frivillige organisasjoner
• Matvareindustrien
• Dagligvarehandelen og grossister
• Massemedia

Samordningen av alle aktørenes arbeid med ernæring ble lagt i og med framlegging av St.meld. nr. 32 (1975–76) Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk,¹⁷ som skisserte premissene for opplysningsarbeidet. Det skulle styres av statlige ekspertutvalg og involvere landbruk, fiskerier, industri, handelsnæringa, utdanning og forskning på alle plan.

Det interdepartementale samordningsutvalget for ernæring ble oppnevnt 12. mai 1978 for å koordinere virksomheten i ni ulike departementer, med sekretariat i Helse- og sosialdepartementet. Mandatet fra samordningsutvalget var å få til bedre samarbeid mellom offentlig sektor, næringsvirksomheter og ansatte i aktuelle næringer, frivillige organisasjoner, forbrukerorganisasjoner og forbrukere.

Statens næringsmiddeltilsyn ble i 1988 opprettet etter en reorganisering av matvareadministrasjonen og kontrollfunksjonene for hele Norge. I denne forbindelse ble det opprettet en styringsgruppe på 10 personer fra høyt departementalt nivå, uavhengig av matvareindustrien og andre eksterne interesser. Det ble også opprettet et eget råd for matvarer med 29 medlemmer, og næringsmiddeltilsynet fikk regjeringsfullmakt til å håndheve all lovgivning og regulering av matvarer og matvareproduksjon. Det har seinere fått navnet Mattilsynet, som har overordnet ansvar, jf. mattilsynet.no

Seinere stortingsmeldinger om helse- og ernæringspolitikken forsterket rådene gitt i St.meld. nr. 32 (1975–76), som la grunnlaget for en koordinert statlig styring. I 1981 fremmet Sosialdepartementet St.meld. nr. 11 (1981–82) Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk,¹⁸ og i 1993 fulgte St.meld. nr. 37 (1992–93) Utfordringene i helsefremmende og forebyggende arbeid.¹⁹ Her vies 15 sider til ernæring, hvor det uttrykkes bekymring over kostens høye innhold av fett, særlig mettet fett, salt, sukker og alkohol, mens inntaket av stivelse og kostfiber er lavere enn ønskelig. I St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller fulgte en detaljert strategi med ”Oppskrift for et sunnere kosthold”.²⁰

SE har hatt ulike navn og kalles nå Nasjonalt råd for ernæring (NRE), som ”skal styrke myndighetens fagrolle ved å gi kunnskapsbaserte råd i arbeidet med kosthold, ernæring og helse i befolkningen og helsetjenesten”.

VKM – et uavhengig utredningsorgan?

Den byråkratiske styringa av myndighetenes ernæringspolitikk ble ytterligere styrket ved opprettelsen av Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM). Denne institusjonen skal være en uavhengig komité under Helse- og omsorgsdepartementet med mål om å gjennomføre vitenskapelige risikovurderinger for Mattilsynet ”fra jord og fjord til bord”.²¹ VKM er Norges kontaktpunkt for den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, European Food Safety Authority²² (EFSA), som i stor grad bestemmer det norske regelverket for næringskonsentrater, vitaminer og mineraler via EØS-avtalen. VKM skal sikres uavhengighet ved å være organisert med eget sekretariat og at det også foretar risikovurderinger av GMO for Miljødirektoratet; fra 2015 også ved å utføre oppdrag som inkluderer fremmede organismer, mikroorganismer og truede dyre- og plantearter (jf. CITES).

VKM er blitt en innflytelsesrik aktør med 120 ansatte ved 26 ulike etablerte institusjoner. Hovedkomiteen leder 11 faggrupper,²³ inkludert for ernæring, dietetiske produkter, ny mat og allergi.

Forestillingen om VKMs uavhengighet er lett å falsifisere om man vet at VKM slavisk følger EFSAs anbefalinger i kraft av norsk tilknytning til EØS-avtalen. Om man ser nærmere på hvilke personer og institusjoner som er representert i de tallrike komiteene som framlegger  anbefalinger til Mattilsynet, finner man dessuten en rekke gjengangere.²⁴ En oversikt datert 16. juni 2015 lister opp nærmere 130 personer, inkludert 7 i Faggruppe for ernæring. Jeg er ikke i stand til å finne så mye som én person som befinner seg utenfor ”Systemet”. Med et par unntak er alle ansatt ved hel- eller halvstatlige institusjoner, universiteter og høgskoler. Folkehelseinstituttet er naturligvis meget god representert.

Kun etablerte, godkjente ”eksperter” innenfor ”Systemet” deltar i komiteene, eventuelt kolleger og meningsfeller fra dominerende institusjoner som FHI, UiO, HiOA, osv.

VKMs sekretariat er lokalisert i Folkehelseinstituttet (FHI), som har budsjettansvar og arbeidsgiveransvar for de ansatte, men ”ingen faglig instruksjonsrett”. Dette er neppe nødvendig, siden de også bidrar med fagpersoner til forskjellige oppdrag.

Konklusjoner

Etter en gjennomgang av strukturene i myndighetenes ernæringspolitikk framtrer følgende:

1) Bare statlige institusjoner deltar i den praktiske utformingen, det vil si at politikerne overlater politikken til byråkratiet i samspill med forskere og næringslivet.

2) Noen institusjoner tilhører de ”særlig utvalgte”, slik som Universitetet i Oslo.

3) Innenfor utvalgte institusjoner foretas valg av deltakere i råd og utvalg blant en begrenset gruppe utvalgte personer som gjerne kjenner hverandre (nepotisme).

4) Favoriserte personer kan delta på ubestemt tid i årtier – noen helt fra startene på karrieren til de går av med pensjon (og til og med lengre).

5) Menn er sterkt overrepresentert i ledende stillinger og som ansvarlige for utredninger. De kvinnene som deltar, er så sterkt sosialisert inn i rollene at de sjelden har andre synspunkter enn menn og således ikke merkbart bidrar til meningsmangfold.

6) Leger foretrekkes gjerne som ledere framfor ernæringsfysiologer, som selv innenfor sitt eget fagfelt opptrer som systemtro tjenere.

De seks punktene illustrerer behovet for nye strukturer i helsevesenet.

Kilder:

1.  Andenæs U. Første som ble sparket på 200 år. Aftenposten 27.2.2009: 8.

2.  https://snl.no/Freia

3.  https://www.rockefellerfoundation.org

4.  Alexander J, Andersen SA, Meltzer HM mfl. Nordisk ministerråd. Nordic Nutrition Recommendations 2004. 4. utgave. Århus: Scanprint as, 2005.

5.  http://www.med.uio.no/imb/om/organisasjon/avdelinger/ernering/

6.  https://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Hendelsesbasert-tilsyn/Oversikt-over-helsepersonell/Personer-autorisasjon-lisens-helsepersonellkategorier/

7.  https://utdanning.no/studiebeskrivelse/ernaering

8.  https://kristiania.no/artikkel/blogg/master-i-ernaering

9.  https://no.wikipedia.org/wiki/Helsedirektoratet_(2008–)

10.  https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_helsetilsyn

11.  https://snl.no/Tordenskiolds_soldater

12.  https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/kostrad-for-a-fremme-folkehelsen-og-forebygge-kroniske-sykdommer-metodologi-og-vitenskapelig-kunnskapsgrunnlag

13.  Taubes G. The case against sugar. London: Portobello Books, 2016.

14.  Blomhoff R. Antioksidanter. Den sanne historien. Oslo: Kagge Forlag AS, 2008.

15.  Meltzer HM, Haugen M, Alexander J mfl. Vitamin – og mineraltilskudd – nødvendig for god helse? Tidsskrift for Den norske legeforening 2004; 124: 1646– 9. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15229713

16.  Harcombe Z. Dietary fat guidelines have no evidence base: where next for public health nutritional advice? British Journal of Sports Medicine 2016. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27797736

17.  Landbruksdepartementet. St.meld. nr. 32 (1975–1976). Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk. Oslo, 7. november 1975.

18.  Helse- og sosialdepartementet. St.meld. nr. 11 (1981–82). Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk. Oslo, 10. juli 1981.

19.  Sosialdepartementet. St.meld. nr. 37 (1992–93). Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid. Oslo, 2. april 1993.

20.  Departementene. Oppskrift for et sunnere kosthold. Handlingsplan for et bedre kosthold i befolkningen (2007–2011). Oslo, 2007. www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/rapporter_planer/planer/2007/Handlingsplan-for-bedre-kosthold.html?id=445573

21.  http://vkm.no/om-vkm/verdigrunnlag

22.  http://www.efsa.europa.eu

23.  http://www.vkm.no/om-vkm/organisasjonskart

24.  http://www.vkm.no/om-vkm/medlemmene-i-vkm