Norsk sabotasje av Nobels nedrustningspris

Alfred Nobels (1833–1896) siste oppfinnelse var en magisk gravstein. To ganger hvert år flyr navnet Nobel verden over, knyttet til forskningsfronten på tre felt, til det fremste i litteraturen og det viktigste av alle mål: en fredelig verdensorden. De fem prisene, som alle har mål om å endre verden til menneskehetens beste, gjorde hans navn udødelig. En genistrek, men hvor heldig var han med å betro sin idé om en global fredsorden til Stortinget?

Tekst Fredrik S. Heffermehl

Nøkkelen til å forstå fredsprisen ligger i den politiske idéhistorien fra 1890-tallet. Nobel var begeistret for boka til Bertha von Suttner¹ (1843–1914) Ned med våpnene fra 1889 og som utløste en durabelig bevegelse for å avskaffe våpen og militærvesen. Nobel støttet hennes arbeid økonomisk mens han levde, og med sitt testament ga han henne fredsprisen. Det var to leire i debattene den gangen, og med testamentets ord om å minske eller avskaffe militærvesenet valgte Nobel entydig hennes side i striden. Dette har gjennom 13 år vært min grunnleggende tolkning av formålet.

Suttner representerer et minefelt i norsk nobelpolitikk, et tema som det offisielle Norge lenge har skydd som pesten. Det handler nemlig om hvem som er de rette prismottakere. Var det Suttner og hennes meningsfeller Nobel ønsket å støtte med det han kalte ”prisen for fredsforkjempere”? I min nye bok Medaljens bakside (se egen sak, red. anm.) har jeg funnet at en skjebnesvanger uredelighet startet allerede 4 år før første pris ble utdelt. Stortingets presidentskap må i all stillhet ha besluttet å se bort fra at Nobels ønske å støtte ideen om fred gjennom nedrustning. Ved dette underslaget har norske politikere, i hvert fall siden 1922 (prisen til Fridtjof Nansen), frarøvet Suttners ideologiske etterfølgere den pris som etter loven tilhørte dem.

Som jeg viser i min bok, har norske politikeres handlinger krevd en god porsjon folkeforføring. Nobelkomiteen har søkt å skrive Suttner ut av historien. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet² gjorde etter krigen et stort arbeid for at Nobels intensjon skulle bli respektert. I 1962 skrev Ursula Jorfald en utmerket bok³ om Suttner og fredsprisen som svar på det hun så som forsøk på å redusere Suttners betydning, altså historieforfalskning. En rekord i freidig historieskriving hittil er, som utdypet i min bok, en utredning i 2015 der historikeren Olav Njølstad (f. 1957) som nytiltrådt Nobeldirektør, blant annet hevdet at det var Suttners ønske at Theodore Roosevelt (1858–1919), krigerpresidenten, skulle få den fredsprisen han fikk høsten 1906, og at hun anså ham som en ”fredsforkjemper av ypperste merke”.

I boka viser jeg at disse spørsmålene i liten grad når fram til publikum. I 2012 fikk jeg medhold hos svenske myndigheter, som påla Nobelstiftelsen en rekke tiltak, blant annet å veilede og kontrollere sine underorganer i Norge. I 2014 skrev avdøde strafferettsprofessor Ståle Eskeland (1943–2015) under på en anmeldelse til ØKOKRIM om utroskap og underslag av betrodde midler i den norske forvaltningen av prisen. I 2015 vendte Kammarkollegiet⁴ tommelen ned mot et ønske fra Nobelkomiteen om et unntak fra stiftelsesloven. Styret i Stockholm kunne ikke fritas fra sitt overordnete ansvar for valget av prisvinner. Denne avgjørelsen ble etter norsk ønske anket inn for den svenske regjeringen. Hvor mange aner noe om alt dette høydramatiske, interskandinaviske nyhetsstoffet? Media viser god nese for hva de ikke bør snuse i.

I boka er jeg også kommet til at komiteens beste – og nesten eneste – riktige tolkning av Nobels formål skjedde da lederen i 1906, utenriksminister (!) Jørgen Gunnarson Løvland (1848–1922), holdt tale for Suttner og sa: ”Vår oppgave er klar, å bekjempe alle voldshandlinger, enhver angrepskrig, og slik gjøre selv den berettigede forsvarskrig unødvendig. Vi skal vekke menneskenes samvittighet, la rettsorden og moral erstatte krigen”. 

Dette var klar tale, men det ble med den ene gangen. Jeg oppdaget i 2007 at Nobelkomiteen måtte ha glemt eller fortrengt hele testamentet, men mine forsøk har gjennom 13 år ikke gitt vesentlige endringer. Komiteen vil ikke godta tolkningen i mine bøker og viser påfallende motstand mot å komme med sin egen. Festtalene viser stadig hyppigere til Nobelkomiteens leder 2009–2015 Torbjørn Jagland (f. 1950) og komitémedlem 2012–2017 Berit Reiss-Andersen (f. 1954) har lite med Nobel å gjøre: De dekket i stedet over sviket mot hans intensjon. Kaci Kullman Five (1951–2017) har all ære av at hun innledet nobeltalen i 2015 med å forsiktig antyde at nedrustning er prisens formål.

Ut fra de norske nobelorganenes innbitte kamp mot Nobels idé med prisen er det stor fare for at en liten detalj i det Gravdahl skriver, vil bli misbrukt. Nobel og Suttner delte ifølge Carlberg fredsønsket, men Nobel var grunnleggende uenig med Suttner om metode. Snarere enn fred drømte Nobel om ”å finne en militær anvendelse for sprengelementene”. Dette er slett ikke uriktig, men bare ikke relevant siden det ikke var riktig på det relevante tidspunktet for tolkningen, 27. november 1895, da Nobel underskrev sitt testament. Det er ikke feil, men vil bli brukt feil av en Nobelkomite som stadig prøver å avspore med å tolke Nobels skiftende meninger gjennom livet, i stedet for å tolke hans testament.  

Det er ikke noe ønske hos meg å rippe opp i fortidens synder. Målet er å gjøre kjent hvilket utrolig redskap for en bedre verden Nobel la i hendene på norske politikere. Norge kan utrette storverk i FNs sikkerhetsråd, skrev jeg i Aftenposten 2. oktober 2020.⁵ En annen aktuell sak: hva kunne det ikke ha betydd for verdens fattige og sultne om landene kunne samarbeide om å befri hverandre fra våpen, krigere og kriger? Det er derfor jeg er så glad over å ha fått tilgang til Nobelkomiteens arkiver og for å kunne vise fram alle de 115 som opp gjennom årene skulle ha mottatt Nobels fredspris om alt hadde gått rett for seg. De var forbilder som kunne ha hindret minst en verdenskrig om man hadde vært villig til å lytte til dem. Det er slike veivisere fredsbevegelsen og verden trenger i vår tid. For vår velstand og sikkerhet er det helt avgjørende å kaste militarismen på historiens skraphaug.

Om forfatteren

Fredrik Stang Heffermehl (f. 1938) fra Oslo er utdannet jurist fra UiO 1964, tok en mastergrad ved New York universitet i 1970 og arbeidet som advokat 1965–1973. Han var nestleder hos Forbrukerombudet inntil 1980, da han ble den første generalsekretæren i Human-Etisk Forbund inntil 1982 for deretter å vie seg til fredsarbeid og forfatterskap. Heffermehl er for tiden leder av The Nobel Peace Prize Watch (https://nobelwill.org/) og redaktør av nobelwill.org. E-post: fredpax@online.no.

Kilder:

1 https://en.wikipedia.org/wiki/Bertha_von_Suttner

2 https://no.wikipedia.org/wiki/Internasjonal_kvinneliga_for_fred_og_frihet

3 Jorfald U. Bertha von Suttner og Nobels fredspris. Bærum: Sandvika Forum Boktrykkeri 1963.

4 https://www.kammarkollegiet.se/om-oss

5 Heffermehl FS. Kan Norge som medlem av Sikkerhetsrådet redde FN? Aftenposten 1.9.2020.  https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/9vjdBl/kan-norge-som-medlem-av-sikkerhetsraadet-redde-fn