Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2018 > Ny forståelse av akupunktur

Ny forståelse av akupunktur

Akupunktur er en flere tusen år gammel kinesisk behandlingsmetode der tynne nåler stikkes forsiktig inn i huden på spesifikke punkter. Slik behandling kan være effektiv for både dyr og mennesker med mange ulike helseproblemer. Ifølge en ny forklaringsmodell har metoden effekt fordi nålene påvirker det tynne laget av bindevev som omgir store deler av kroppen, og som kalles fasciene.

Tekst Iver Mysterud . Foto Shutterstock

Kort fortalt

De to amerikanske akupunktørene Steven Finando og Donna Finando har presentert en ny modell for å forklare hvorfor akupunktur virker. Forsiktig stikking i huden med tynne nåler kan ha effekt fordi det stimulerer kroppens tynne lag av bindevev, som kalles fasciene. Det er foreslått at fasciene er et komplekst kommunikasjonsnettverk som påvirker og påvirkes av alle muskler, organer, blodårer og nerver. Fasciene fungerer som et overordnet system som forbinder og påvirker alle andre systemer i kroppen.

Det har vist seg at meridianene har klare paralleller til kroppens fascie-utforming og akupunkturpunkter til koordineringssentre i fascie-systemet. Årsaken til at akupunktur i det hele tatt fungerer, handler om anatomi og fysiologi. Det som blir behandlet, er punkter eller steder for maksimal stimulering av fascier.

Annonse:

 

Modellen er presentert i to fagartikler av to amerikanske akupunktører, Steven Finando (f. 1948) og Donna Finando (f. 1948). Disse oppsummeringsartiklene er fra henholds-
vis 2011 og 2012 og setter samme forskning på og teori om ulike aspekter av akupunktur i en overordnet modell.1,2 Før vi presenterer deres forklaring, skal vi kort gjennomgå akupunkturens opprinnelse og hvordan behandlingsformen antas å virke.
Mye av det de tar opp antas også å kunne gjelder for stimulering av akupunkturpunkter med trykking/massasje, altså teknikken akupressur, ikke bare akupunktur gjennom nålestikking. Men dette tas ikke opp av Finando og Finando og vil ikke bli videre kommentert her.

Historikk

For flere tusen år siden var behandling med det vi i dag kaller akupunktur, basert på en grundig undersøkelse av kroppen med hendene (palpering) og observasjoner av pasienten. Etter hvert ble dette endret og påvirket av religiøse, filosofiske og kulturelle påvirkninger. Dersom vi skal forstå dagens akupunkturmetode, må vi ifølge Finando og Finando
akseptere at dette behandlingssystemet er en unik blanding av både fantasi og fakta som utviklet seg
over tusenvis av år. Forklaringen på at akupunktur med sine mange teorier og ulike praksiser har vært akseptert så lenge, er at stikking av nåler i bindevevet generelt har fysiologiske virkninger (mer om dette seinere).
Det faktum har forsterket troen på akupunktørenes forklaringer for hvorfor
nåleakupunktur virker. Poenget er at akupunktørenes forklaringer ikke trenger å være korrekte, selv om behandlinga fungerer.

Den mest utbredte formen for akupunktur i dag inngår i det som heter tradisjonell kinesisk medisin (TCM). Denne fikk sin form først på 1900-tallet og kalles derfor i det etterfølgende TCM-akupunktur. Metoden ble utviklet rundt 1949 under Kulturrevolusjonen (1969–1976) som skjedde etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Moderne akupunktur var følgelig et resultat av politiske og økonomiske omstendigheter og hadde som mål å opprettholde kulturarven i kinesisk medisin som ledd i kampen om uavhengighet av Vesten. TCM ble ansett å være det beste behandlingssystemet for en stor og voksende befolkning med dårlig tilgang til moderne helsetjenester og sykehus. Som del av TCM ble TCM-akupunktur den eneste typen akupunktur som ble tillatt i Kina, og TCM-akupunktur var derfor det eneste akupunktursystemet som akupunkturskoler underviste i.

Ett av regjeringas krav til utvikling av TCM var at prinsippene for akupunktur og urtemedisin skulle integreres under ett sentralt sett av prinsipper. Urtelegene hadde større politisk innflytelse i Kina på den tida, og dette førte til at akupunk_turen ble grunnlagt på prinsipper som tidligere hadde vært brukt i urtemedisinen. Den urtemedisinske tilnærminga fokuserte på organfunksjon snarere enn på mulige forstyrrelse i kanaler (meridianer) og var sterkt knyttet til moderne, vestlig medisin. Tilnærminga knyttet sykdomsmønstre til moderne diagnostikk, og det ble skrevet lærebøker om behandlinger for vestlig-definerte sykdommer. Dette er omtalt som en ”urtemedisinsk” tilnærming til akupunktur. TCM inkluderer i dag den dominerende formen for akupunktur i vestlige land og er den vanligste tilnærminga i forskning på akupunktur.

Finando og Finando mener at forståelsen av bakgrunnen til den moderne kinesiske akupunkturen (TCM) er viktig fordi den markerer et klart brudd med den eldre tilnærminga, som baserer seg på meridianer og undersøkelse av kroppen med hendene (palpering). Å lære seg TCM-akupunktur er relativt enkelt, og mange utøvere kan derfor raskt utdannes etter dette systemet. I eldre tid måtte derimot en akupunktørlærling følge en mester i lang tid for å lære seg palpering. I TCM-akupunktur velges punkter basert fra mønstre av symptomer/tegn, og spesifikke mønstre har standardiserte punktkombinasjoner. I eldre akupunktur valgte terapeutene punkter ut fra hva akupunktøren fant ut ved hjelp av palpering og observasjon. Dette er derfor en individuell tilnærming basert på pasientens tilstand her og nå.

Moderne forskning

En grunn til at Finando og Finando har utviklet en ny modell for hvordan akupunktur virker, har bakgrunn i moderne forskning på akupunktur (TCM). I mange studier tester man effekt av å stikke i ”ekte” akupunkturpunkter sammenliknet med å stikke i andre punkter på huden, ofte kalt ”narreakupunktur”. I artikler der man sammenlikner mange studier (oversiktsartikler), viser det seg at narreakupunktur ofte er like effektiv som ”ekte” akupunktur. I andre studier er det brukt ”placebo-akupunktur” som kontrollgruppe, og her blir det ikke stukket i huden. Slik ”placebo-akupunktur” har mye dårligere effekt enn både ”ekte” akupunktur og narreakupunktur. Det ser med andre ord ut til at selve stikkene i huden er det sentrale, ikke hvor det stikkes.

Hva gjør akupunktører?

Hvis man holder akupunktørenes forklaringsmodeller utenfor og i stedet fokuserer på hva de faktisk gjør under behandling, ser vi at den alltid omfatter å stikke nåler i huden, øvre del av fascien og noen ganger muskelvevet. Dermed stimuleres det myke bindevevet. Nålene settes ofte inn langs definerte kanaler (meridianer), oftest i definerte punkter langs meridianene. Der blir de stimulert på en eller annen måte, ved vridning eller elektriske signaler, og normalt blir nålene stående i punktene en viss tid før de fjernes.

Det har vist seg at meridianene har klare paralleller til kroppens fascie-utforming og akupunkturpunkter til koordineringssentre i fascie-systemet. Årsaken til at akupunktur i det hele tatt fungerer, er ifølge Finando
og Finando anatomisk. Det som blir behandlet, er punkter eller steder for maksimal stimulering av fascier. Selv om nåler satt inn i huden på ethvert punkt på kroppsoverflaten kan stimulere fascier, har akupunkturpunktene og meridianene en god anatomisk korrelasjon med fascieanatomien. Selv om det i faglitteraturen om akupunktur er uenighet om hvor dypt nålene skal stikkes, hvordan
de skal stimuleres, hvor lenge de skal sitte i og hvor ofte man bør behandle, er alle grunnleggende trekk ved akupunkturbehandling i samsvar med behandling av fasciene. Dette gjelder alt akupunktører gjør, uavhengig av deres forklaringsmodeller. Som vi skal se, viser moderne forskning om fascien hvorfor stimulering av bindevevet kan være viktig.

Fasciens anatomi

Ny forskning har utfordret noen grunnleggende ideer i menneskets anatomi og fysiologi. Man vet nå at fascien ikke er et statisk, strukturelt støtteverk for kroppen. I stedet er det et organ, et kontinuerlig vevsbelegg som beveger seg, sanser og forbinder ethvert organ, blodåre, nerve,
lymfekar, muskel og knokkel. Fascien
er blitt definert som bløtdelskomponenten av bindevevssystemet. Det
danner en kontinuerlig matrise i hele kroppen og trenger inn over alt. Den kan oppfattes som ett enkelt organ som forbinder alle deler av menneskets fysiologi.

Ifølge Finando og Finando er det også foreslått at fasciene utgjør et komplekst kommunikasjonsnettverk
som påvirker og påvirkes av alle mus-kler, organer, blodårer og nerver.
Det kan se ut til at fasciene fungerer som et overordnet system – et metasystem – som forbinder og påvirker alle andre systemer i kroppen. Hvis dette synet slår gjennom, vil det ifølge Finando og Finando forandre vår grunnforståelse av menneskets fysiologi.

De påpeker at akupunktur nettopp er basert på oppfatningen av å være et overordnet system som kobler og påvirker ethvert aspekt av menneskets fysiologi. Fasciesystemet utgjør kort og godt det anatomiske grunnlaget for dette overordnete systemet.

Fascienes funksjon

Det er framsatt en hypotese om at fasciene må være involvert i enhver type sykdomsprosess hos mennesket. Det finnes en viss støtte for dette, selv om vi ikke skal gå inn i disse detaljene.

På et strukturelt nivå tillater fasciene at musklene fungerer, noe som er av sentral betydning for fysisk bevegelse. Fascier beskytter kroppen, både fra indre stress og demping av ytre påvirkninger. Den isolerer, smører og gir strukturell integritet på tvers av hele kroppen. Fascier påvirkes
av det ytre miljøet og er en kobling mellom ytre og indre miljøer. Dette konseptet har paralleller til grunnleggende prinsipper i akupunkturen som oppfatter mennesket som en del av miljøet heller enn å være isolert fra det.

Fascier kan være anatomisk og fysiologisk utgangspunkt for å forklare de kliniske fenomenene og effektene av behandling med akupunktur. Denne
modellen kan forklare det mest grunn-
leggende med akupunkturbehandling, nemlig evnen til å behandle tallrike og ulike tilstander: Fasciene
er bindeledd mellom overflaten og
de indre organene i bukhulen. Struk-turen gir en nøkkel for å kunne behandle indre organer og tallrike former for sykelighet og sykdom ved hjelp av kroppsoverflaten. Fasciene utgjør et organ som påvirkes av stimulering, hvor enn den anvendes. Det er imidlertid vist at graden av terapeutisk effekt er avhengig av at man nøyaktig lokaliserer deformeringer og feilfunksjoner i fascien ved å stimulere den til å slippe taket og gjenopprette normal aktivitet.

Andre begreper

Finando og Finando diskuterer en rekke begreper i akupunkturlæren i lys av fasciemodellen. Blant annet tar det opp begrepet ”qi” som ikke har noen direkte oversettelse på verken engelsk eller norsk, selv om en ”populær-oversettelse” er ”livsenergi”. Hvis man tolker qi i lys av fasciemodellen, støtter dette et behandlingssystem basert på grundig
undersøkelse av kroppen med hen-dene og observasjoner av pasienten. Også i dette systemet er de grunnleggende mekanismene helt i tråd med fasciemodellen. Qi kan forklares som ”normal aktivitet og funksjon av
fascien”. En slik balansert bevegelse er selve grunnlaget for helse. Qi kan på denne måten oppfattes som normal aktivitet av alle kroppens funksjoner. Hvis qi fungerer i
harmoni, opplever man helse. Er den svekket, fører det til sykdom. Når qi opphører, inntrer døden.

Historisk har akupunkturen alltid vært rettet inn mot å behandle ubalanse. En modell for balanse er reflektert i dualiteten mellom Yin og
Yang, som illustrerer to motpoler som må finne optimal likevekt for at organismen skal være frisk. Yin anses å være en ”kvinnelig” egenskap, Yan en ”mannlig” – eller hvile versus aktivitet, kulde versus varme eller passiv versus aktiv. Dette er også kjernen i fascieterapi. Det handler om å oppheve deformeringer
eller sammentrekninger i fasciene, uavhengig av om de er relatert til feilfunksjoner grunnet med smerter, bevegelsesproblemer eller forstyrrelser i indre organer. Målet er å gjenopprette balansert aktivitet og normal bevegelse i det overordnete systemet fasciene utgjør.

Fascie-basert akupunktur

Finando og Finando vektlegger at akupunktur for å påvirke fascien først og fremst er basert på direkte erfaring med kroppen. Dette betyr at grundig palpering er avgjørende både i behandling og evaluering. I tillegg til palpering av meridianer i
fascienes aktive punkter, palperer akupunktøren kroppen for å vurdere skjelettstruktur, deformering av fas-cier, sammentrekninger i muskler og fascier og begrensninger i bukhulens organer. Valg av punkter å behandle er avhengig av en god forståelse av anatomi, fysiologi, patologi, fascieområder, -segmenter og biomekanikk i tillegg til at man har en grunnleggende forståelse av forholdet mellom organer og meridianer.

Denne måten å utøve akupunktur på har klare paralleller til en rekke retninger i akupunkturen, men ikke med TCM-akupunktur, som man kan lære i undervisning av store klasser. Det tar tid å lære denne typen diagnostisering av kroppen. Ifølge Finando og Finando representerer fascie-basert akupunktur det å vende tilbake til akupunkturens
grunnleggende prinsipper. Her handler det om å fokusere på ”terrenget” snarere enn ”kartet” i behand-ling av den enkelte pasienten.

Artikler om akupunktur i Helsemagasinet

  • Brewer C. Akupunktur: Godkjenning nå! VOF 2011; 2 (3): 10–1.
  • Hågensen AC. Sliten og trøtt. VOF 2013; 4 (6): 93.
  • Gjørtz AK. Ufrivillig barnløs – soneterapi og akupunktur hjelper. VOF 2014; 5 (5): 79.
  • Sveen G. Kur for ME og ME-symptomer? VOF 2015; 6 (3): 71.
  • Mysterud I. Akupunkturbehandling av dyr. VOF 2016; 7 (3): 22–7.
  • Johansen V. Behandling av øyesykdommen AMD med akupunktur. VOF 2016; 7 (4): 85.
  • Løchen MW. Akupunktur – nyttig verktøy for gravide kvinner? VOF 2016; 7 (5): 28–31.
  • Henning M. Akupunktur mot migrene. VOF 2016; 7 (6): 94.
  • Storaker B. Med øye for akupunktur – vellykket norsk-kinesisk samarbeid. VOF 2016; 7 (8): 62–3.
  • Storaker B. Fikk synet tilbake med øyeakupunktur. VOF 2016; 7 (8): 64.
  • Taraldsen J. Kopping ved senebetennelse. VOF 2017; 8 (3): 87.

Kilder:

1. Finando S, Finando D. Fascia and the mechanism of acupuncture. Journal of Bodywork and Movement Therapies 2011; 15: 168–76. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21419357

2. Finando S, Finando D. Qi, acupuncture, and the fascia: a reconsideration of the fundamental principles of acupuncture. Journal of Alternative and Complementary Medicine 2012; 18: 880–6. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22874011

Legg igjen et svar