Kategorier
Ny teori for behandling av kreft: Tenk smart – tenk evolusjon
Konvensjonell kreftbehandling angriper der kreften er sterkest, nemlig dens evne til celledeling. Mer hensiktsmessig er å angripe kreften der den er svakest. For å forstå kreftens sterke og svake sider bør man ha en evolusjonær tilnærming til livets utvikling på jorda. En ny tilnærming til kreft kan vise seg å være en nyttig innfallsvinkel for bedre å behandle kreft i framtiden.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Iver Mysterud Foto Shutterstock
Livet på jorda besto av encellete organismer i tre milliarder år. Først for om lag én milliard år siden slo celler seg sammen til flercellete organismer. Encellethet er derfor en langt eldre livsform enn flercellethet. Ifølge den nye modellen for kreftutvikling omdannes celler i en flercellet organisme ved stress – for eksempel ioniserende stråling – til et mer primitivt stadium.1
Kreftceller utvikler altså egenskaper som er typiske for encellethet, som er en vellykket og robust livsform. For eksempel kan encellete organismer dele seg uhemmet og raskt – de trenger ikke å ta hensyn til naboceller. Effektiv celledeling og spredning er derfor en gammel og godt bevart evolusjonær egenskap som kjennetegner alt encellet liv. Det er her moderne behandling med cellegift og stråling setter inn støtet: Den forsøker å hindre celledeling og spredning ved hjelp av celledeling. Dette er et eksempel på å angripe celler der de er sterkest.
Celledeling er et robust trekk, og det har vist seg vanskelig å hindre kreftceller i å dele seg uten samtidig å skade friske celler. Kreftceller har nemlig mange metoder for å tilpasse seg angrep fra kjemikalier eller stråling. De klarer å overleve og fortsetter celledelinga. Dette er en viktig svakhet og utfordring for moderne kreftbehandling. Det er ikke uenighet om at behandling med cellegift virker mot enkelte kreftformer, men cellegifter gir ofte store bivirkninger med etterfølgende redusert livskvalitet. I noen tilfeller fører selve behandlinga til dødsfall.
Når en normal celle grunnet oksygenmangel eller skader på mitokondriene (se egen artikkel) utvikler seg til en kreftcelle, forventes det ifølge den nye modellen at endringene skjer i de evolusjonært nyere trekkene til en celle. Den rådende kreftmodellen tilsier at det må skje mutasjoner i en celle for at den skal utvikle seg til en kreftcelle. Ifølge denne modellen forventes mutasjoner som fører til kreft, å komme i yngre gener og påvirke egenskaper som er kommet til seinere i evolusjonshistorien enn encellethet. (Hva som kommer først, mutasjoner eller endring i cellenes stoffskifte, diskuteres imidlertid i en egen artikkel om kreft som metabolsk sykdom.) Eksempler på endret funksjonalitet er tap av funksjon i såkalte svulstundertrykkende gener (tumor suppressor genes), som i de siste milliarder år er oppstått for å regulere celledeling i flercellete organismer. Uten slike gener som hindrer vanlige celler (ikke kjønnsceller) i å dele seg fritt, ville ikke flercellet liv ha vært mulig. Hemmeligheten med flercellethet er jo at cellene samarbeider, og da kan de ikke formere seg fritt og uhemmet.
Kreftens svakheter
Den nye modellen kalles atavistisk,1 et uttrykk som handler om å vende tilbake til et tidligere, mer primitivt stadium. Kreft er altså en tilbakevending til encellete organismers egenskaper, som ellers er undertrykket eller endret hos normale celler i flercellete organismer. For å finne kreftcellers svakheter bør man ifølge den nye modellen lete etter feilfunksjoner i egenskaper som er typiske ved flercellethet. Så setter man inn behandling som normale celler håndterer godt grunnet typiske egenskaper ved flercellethet, men som kreftceller ikke klarer å håndtere fordi disse egenskapene på ulike måter er deaktivert og ikke lenger funksjonelle.
Målet for all kreftbehandling er å rette behandling direkte mot kreftcellene uten at det går utover normale celler, men behandling med stråler og cellegift når ikke dette målet godt nok fordi slik behandling i stor grad påvirker begge typer celler. Ved å ta utgangspunkt i evolusjonshistorien fra encellethet til flercellethet får man en modell å tenke innenfor som gir andre forventninger om hva som kan være effektivt. Da vil man aldri finne på å rette inn behandling mot kreftens sterkeste sider. En terapeutisk strategi ved den atavistiske modellen retter seg derfor inn mot å endre mikromiljøet rundt cellene slik at bare kreftceller stresses sterkt, mens normale celler klarer seg fint. Det er ikke sikkert at bruk av stress på denne måten vil føre til utrydding av alle kreftceller, men forskerne mener at en vedvarende, svak påvirkning på lang sikt kan være mer klinisk vellykket enn en sterk og kort påvirkning.1
Eksempel: Oksygen og glukose
Før flercellethet levde encellete organismer med lav tilgang på oksygen. En forutsigelse fra den atavistiske modellen er derfor at kreftceller generelt foretrekker et miljø med lite oksygen der de bruker et stoffskifte som er egnet under slike forhold. Dette ser også ut til å være tilfellet. Når kreft utvikler seg, skjer det vanligvis et skifte i energiomsetninga – fra såkalt oksidativ fosforylering til aerob glykolyse (nedbrytning av glukose der også oksygen er til stede) og aerob omdanning av aminosyrer (gjæring) i Krebs-syklus. Selv ved tilstedeværelsen av oksygen produserer kreftceller energimolekylet ATP på en mindre effektiv måte basert på glukose enn fra nedbrytningsproduktet til fettsyrer, som består av molekyler med to karbonatomer bundet til koenzym A, som inneholder B-vitaminet pantotensyre.2 Dette er kjent som Warburg-effekten (se egen sak), oppkalt etter den tyske legen og nobelprisvinneren Otto Warburg (1883–1970). Han viste at framskreden kreft karakteriseres av et høyt forbruk av glukose og redusert oksidativ fosforylering i Krebs-syklus (aerob ATP-produksjon).
Hvis man ønsker å hemme kreftceller mer enn normale celler, bør man altså motvirke det miljøet som muliggjør at ”primitive” celler trives og formerer seg. Forskerne bak den atavistiske modellen foreslår å heve oksygentrykket i nærheten av svulsten samtidig som man begrenser tilgangen på glukose.1 Begge disse strategiene har vært utbredt en god stund i ”alternative” tilnærminger til kreftbehandling. Ved hyperbar oksygenterapi eksponeres man for oksygen ved høyere trykk enn i atmosfæren, noe som øker oksygenmengden i blodet. Behandling der man begrenser tilgangen på glukose, handler om å ha et ketogent kosthold eller andre former for lavkarbokosthold. Det er stadig mer klinisk erfaring med og vitenskapelig dokumentasjon på at et ketogent kosthold kan motvirke og forebygge kreft.3,4,5,6,7,8,9
Man har også testet effekten av hyperbar terapi og ketogent kosthold på mus.10 I studien førte et ketogent kosthold til redusert blodglukose, langsommere svulstvekst og økt gjennomsnittlig overlevelsestid med 57 prosent hos mus med kreft som hadde spredning av kreft i kroppen. Hyperbar terapi påvirket ikke kreftutviklinga, men kombinasjonen av et ketogent kosthold og hyperbar oksygenbehandling reduserte både nivået av blodglukose og vekstraten for svulster, og ga en 78 prosents økning i gjennomsnittlig overlevelsestid sammenliknet med kontroller. Kombinasjonen av et ketogent kosthold og hyperbar oksygenbehandling virker derfor som en lovende, ufarlig behandling eller støtteterapi ved systemisk spredning av kreft.
pH
Et svulstmiljø har vanligvis lavere pH enn miljøet rundt normale celler. Dette skyldes stoffomsetningen i kreftcellene. En del av strategien med å angripe svulsten på sitt svakeste kan være å opprettholde høyere pH i miljøet rundt svulsten, noe som gjør at den ikke så lett kan spre seg, og som normale celler tåler godt.1 Dette kan for eksempel skje ved hjelp av bikarbonat (natron),11 som også brukes i ”alternativ” kreftbehandling.12,13 I annen ”alternativ” kreftbehandling påføres svak strøm for å endre pH rundt svulster.14,15
Mer målrettede cellegifter
Forskerne bak den atavistiske modellen har også andre forslag til hva som kan fungere. Et eksempel gjelder hvordan celler beskytter seg mot giftstoffer. Dette skjer ved hjelp av en rekke forskjellige mekanismer (pumper). Giftstoffer som kun blir pumpet ut av evolusjonært sett nye pumper (som kom etter evolusjonen av flercellethet), vil vanligvis håndteres bedre av normale celler enn kreftceller. Det er nemlig slike nye pumper som har størst sannsynlighet for å være inaktive hos kreftceller. Dette vil altså være en rettesnor for utvikling av cellegifter som dreper kreftceller, men i mindre grad normale celler.
For flere eksempler på hvordan tiltak kan rettes inn mot kreftcellers svake punkter, henvises til originalartikkelen.1
Avslutning
Den nye modellen har fått en blandet mottakelse.16 Enkelte forskere er åpne og interesserte.17 Andre kreftforskere og -behandlere mener imidlertid de kan få økt forståelse av kreft og utvikle bedre behandling uten denne typen evolusjonære perspektiver.16
Fra vårt perspektiv er den nye modellen for kreftbehandling en kjær tilnærming som ser kreftutvikling med nye øyne. Perspektivene er interessante og lovende, men det gjenstår mye forskning på å teste spesifikke aspekter ved modellen. Det viktige er at modellen gir testbare forutsigelser og spesifikke terapeutiske implikasjoner. Ikke minst peker den på en mulig forklaring på hvorfor dagens kreftbehandling ikke er bedre enn den er.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Forskerne»]Den nye artikkelen er skrevet Charles H. Lineweaver, seniorforsker i astrobiologi ved Det australske nasjonaluniversitetet, Paul C. W. Davies fra Statsuniversitetet i Arizona i USA og Mark D. Vincent fra Universitetet i Vest-Ontario i Canada. Lineweaver presenterer sin artikkel på YouTube (8 minutter og 20 sekunder): ”BIOESSAYS (Wiley): Targeting cancer’s weaknesses (not its strengths)” (https://www.youtube.com/watch?v=G5y057r6hsY#t=17).[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1. Lineweaver CH, Davies PCW, Vincent MD. Targeting cancer’s weaknesses (not its strengths): Therapeutic strategies suggested by the atavistic model. BioEssays 2014; 36: 827-35. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/bies.201400070/abstract
2. Mayes PA. The cictric acid cycle: the catabolism of acetyl-CA. I: Murray RK, Granner DK, Mayes PA mfl. Harper´s biochemistry. 25. internasjonale utgave. New York: McGraw-Hill, 2000: kapittel 18.
3. Seyfried TN, Mukherjee P. Targeting energy metabolism in brain cancer: review and hypothesis. BMC Nutrition & Metabolism 2005; 2: 30. http://www.nutritionandmetabolism.com/content/2/1/30
4. Zhou W, Mukherjee P, Kiebish MA mfl. The calorically restricted ketogenic diet, an effective alternative therapy for malignant brain cancer. Nutrition & Metabolism 2007; 4: 5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17313687
5. Seyfried TN, Shelton LM. Cancer as a metabolic disease. Nutrition & Metabolism 2010; 7: 7. ttp://www.nutritionandmetabolism.com/content/7/1/7
6. Zuccoli G, Marcello N, Pisanello A mfl. Metabolic management of glioblastoma multiforme using standard therapy together with a restricted ketogenic diet: case report. Nutrition & Metabolism 2010; 7: 33. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20412570
7. Seyfried TN, Kiebish MA, Marsh J mfl. Metabolic management of brain cancer. Biochimica et Biophysica Acta 2011; 1807: 577-94. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20804725
8. Seyfried TN. Cancer as a metaboliic disease: On the origin, management, and prevention of cancer, Hoboken, NJ: Wiley, 2012.
9. Seyfried TN, Flores RE, Poff AM, mfl. Cancer as a metabolic disease: implications for novel therapeutics. Carcinogenesis 2014; 35: 515-27. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24343361
10. Poff AM, Ari C, Seyfried TN mfl. The ketogenic diet and hyperbaric oxygen therapy prolong survival in mice with systemic metastatic cancer. PLoS One 2013; 8: e65522. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23755243
11. Robey IF, Baggett BK, Kirkpatrick ND mfl. Bicarbonate increases tumor pH and inhibits spontaneous metastases. Cancer Research 2009; 69: 2260-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19276390
12. Simoncini T. Cancer is a fungus: A revolution in tumor therapy. Casale Marittimo: Edizioni Lampis, 2007.
13. Sircus M. Sodium bicarbonate: Nature’s unique first aid remedy. Garden City Park, NY: Square One Publishers, 2014.
14. Nordenström BEW, Nordenström J. The paradigm of biologically closed electric circuits and its clinical applications. I: Rosch PJ, Markov MS, red. Bioelectromagnetic medicine. New York: Marcel Dekker, 2004: 697-707.
15. Xin Y, Zhao H, Zhang W mfl. Electrochemical therapy of tumors. I: Rosch PJ, Markov MS, red. Bioelectromagnetic medicine. New York: Marcel Dekker, 2004: 709-26.
16. E-post fra Charles Lineweaver to IM 19.4.2015.
17. Sjøgren K. Galt eller genialt? Kontroversiel teori peger på nem behandling af kræft. 17.11.2014. http://videnskab.dk/krop-sundhed/galt-eller-genialt-kontroversiel-teori-peger-pa-nem-behandling-af-kraeft (20.4.2015).