Skip to main content

Nyt sola, men vis respekt!

Da våre forgjengere migrerte nordover etter siste istid, førte et sterkt seleksjonspress til lysere hud slik at vi lettere kunne utnytte solstrålene til å lage vitamin D i huden. De som spiser mye feit fisk eller tar tilskudd, kan opprettholde optimal vitamin D-status også i solfattige, kjølige områder langt fra ekvator. Myndigheten anbefaler tran, men advarer mot hyppig bruk av solarium og store inntak av vitamin D. Er de for restriktive?

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock og privat

Mange nordboere nyter solas livgivende stråler så snart mulighetene byr seg. Hver høst, vinter og vår reiser hundretusener sørover for å finne varme og livgivende sol. Mange kommer solbrente tilbake og mottar positive kommentarer fra venner, familie og medarbeidere, mens andre ikke er like henrykte over soltilbedelsen.

I vinter vedtok helsemyndighetene et generelt forbud mot at kommersielle aktører tilbyr solarium til personer under 18 år. Begrunnelsen er at noen soler seg så lenge at risikoen for å få kreft og andre skader på huden kan øke med mer solariebruk. UV-stråler framskynder hudens aldringsprosess, slik at man blir tidligere rynkete.

Solarieeiere som må innføre alderskontroll og dermed får økte driftskostnader, er naturligvis ikke enige i at deler av deres klienter nå forbys adgang til solarier.

Helsemyndighetene anser generelt mange kosttilskudd for å være potensielt helseskadelige i store doser. I henhold til norsk lov tillates ikke fritt salg av større doser naturlig vitamin D3 enn 20 mikrogram (µg), mens andre land selger kapsler med både 50 og 100 µg. Anbefalt dagsinntak for vitamin D3 for alderen 2-60 år er fastsatt til 7,5 µg per dag og til 10 µg for alle over 60 år.1 Dette virker lite, tatt i betraktning at huden kan lage 200-300 µg vitamin D etter bare en halvtimes soling en lys sommerdag selv nord for 60. breddegrad.

Hvorfor er myndighetene så restriktive med bruk av solarium og oralt inntak av vitamin D? Vi har konsultert en av Norges fremste eksperter på vitamin D og på helseeffekter av soling, professor Johan Moan, for å få svar på ulike spørsmål om soling og inntak av vitamin D.

Først og fremst lurer vi på om det er mulig å si noe generelt om hvor mye vitamin D vi av helsemessige årsaker bør få i oss. Hvordan vet vi hvor mye vitamin D er optimalt?

– Selv moderate doser med sol gir mye vitamin D, men hvor mye tilskudd eller hvor lenge man bør sole seg, er individuelt og avhenger av kroppsvekt og hudfarge. Generelt gir 10 minutters opphold i solarium to ganger i uka like mye vitamin D som inntak av 50 µg (2000 IE) oralt per dag, tilsvarende 3-4 barneskjeer tran. Dette tilsvarer noen minutters opphold i sola i badedrakt midtsommers midt på dagen. De fleste kan lett øke vinternivået av vitamin D til det mange har midtsommers, et nivå de fleste vitamin D-forskere anbefaler hele året.

Hvilke målinger er mest relevant når det gjelder å bestemme optimalt inntak av vitamin D. Finnes det noen enkle og rimelige metoder for å bestemme når man har et inntak som gir best mulig helse?

– En indikasjon på optimalt nivå kan måles med blodprøver av hydroksidet av vitamin D3 (kalsidiol, som lages i leveren med utgangspunkt i vitamin D3 fra sol eller kosten, og som er den sikreste indikatoren på vitamin D-status) og sammenlikne det med nivået man får om man soler seg litt hver dag i hele sommerhalvåret. Det betyr trolig at man bør ha et nivå på mellom 50 og 100 nmol/l, selv om badevakter i California kan komme opp i nærmere 200 nmol/l og utearbeidende afrikanere har 110-120 nmol/l. En ny, dansk studie som har analysert nesten 250.000 blodprøver og sammenholdt helsetilstanden til deltakerne, indikerer at et serumnivå av 25(OH)vitamin D på 50-70 nmol/l kan være optimalt. I motsetning til mange andre studier viser denne studien at høyere konsentrasjon ikke er helsefremmende og at total dødelighet øker litt for dem over 60 år når konsentrasjonen nærmer seg 100 nmol/l. En konsentrasjon på 140-150 nmol/l ser ut til å være for høyt.2

Evolusjonært sett levde menneskets forfedre under ekvatorial sol i flere millioner år, og mange ble utsatt for solas livgivende stråler i flere timer hver dag. I fortidsmiljøet hadde imidlertid alle mørk hud, som beskytter mot UV-stråler. Hvilken sammenheng er det mellom hudfargen og hvor mye vitamin D som dannes?

– Personer med lys hud danner betydelig mer vitamin D ved soling enn de med mørk hud, men sistnevnte tåler mye mer sol før de blir brent. Mørkhudete trenger opp mot seks ganger mer sol enn dem med lys hud.

Blir mørkhudete mindre rynkete når de er mye ute i sola enn lyshudete, og finnes det andre forskjeller mellom dem med lys og mørk hud når det gjelder virkningene av UV-lys og behovet for vitamin D?

– Mørk hud er bedre beskyttet mot UV-stråler, og mørkhudete får antakelig ikke like lett rynker på grunn av opphold i sola. Ellers finnes det her betydelig individuelle forskjeller. De med rødt hår og lite pigment er mer utsatt for å bli forbrent og få solskader på huden enn de med mørkt eller blondt hår og får dermed lettere hudkreft.

Alene og sammen med andre forskere har du publisert mer enn 500 vitenskapelige artikler om lyshelse og om vitamin D og har blant annet vist at de som har god vitamin D-status, får mindre av flere typer kreft og har bedre overlevelsessjanser om de skulle få kreft (alle andre faktorer holdt konstant), enn dem som har dårlig vitamin D-status. Kan du si noe om hvordan risikoen for å få vanlig hudkreft og ondartet (malignt melanom) varierer med solmønsteret? Hvilke folkegrupper har mest av slike kreftformer?

– Det er ikke klarlagt hvorvidt soling i seg selv øker risikoen for ondartet hudkreft. Yrkesutøvere som er mye ute og får sola jevnt fordelt i løpet av året, slik som bønder og fiskere, har forbausende lav forekomst av melanomer. I dag oppholder de fleste seg innendørs mesteparten av året, og mange utsetter seg for store UV-doser så snart sola varmer om våren og forsommeren. De som er uforsiktige og lett blir solbrent, er trolig utsatt for økt risiko for hudkreft, men samtidig reduseres risikoen for andre kreftformer. Det er dermed ikke sikkert at nettoeffekten blir negativ.

Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvilken nettoeffekt man kan påregne av soling og eventuelt inntak av vitamin D på helse og sykdom. Hvilke beregninger er foretatt av deg eller andre for å finne ut hvilke nettovirkninger man kan påregne av soling og/eller tilskudd?

– Vår gruppe har beregnet virkningene av økt vitamin D-inntak fra piller/tran eller soling og har funnet ut at nettogevinsten i den norske befolkningen trolig vil være en reduksjon i det totale antallet krefttilfeller som er omkring 10 ganger større enn den mulige økningen man trolig vil kunne få i hudkreft. De fleste tilfellene av hudkreft er imidlertid ufarlige og kan lett behandles blant annet med lysterapi, basert på en krem som smøres på kreftsvulster på huden, og som vi var med på å finne opp.3

Kan du fortelle oss om noen av dine høydepunkter i din forskerkarriere med vitamin D? Når startet du denne forskningen, og hvilke milepæler har du opplevd når det gjelder egne funn i lys av etterfølgende forskning?

– Inntil tidlig på 90-taller arbeidet jeg bare med hudkreft og advarte uten forbehold mot soling.  Da kom det noen viktige artikler i litteraturen som viste at indre kreftformer i USA og i noen andre land avtok i hyppighet når man beveget seg nærmere ekvator, altså mot mer sol. En artikkel i et prestisjetungt tidsskrift sa endog at menn som hadde vært mye solbrent i barndommen og puberteten, hadde mindre risiko for å få prostatakreft enn andre. Litteraturen om dette økte i omfang, og som en av de første i Europa kastet jeg meg på denne forskningsbølgen. Mange ute i verden gjorde det samme, og etter hvert innså vi at vi måtte modifisere vårt budskap om ”helsefarlig soling” sterkt. Jeg ønsket å holde begge øyner åpne, selv om forskerlivet dermed ble vanskeligere. Resultatet av arbeidet mitt er mange publikasjoner og et kontor overfylt med litteratur om vitamin D.

Hvilke holdninger har du møtt blant leger og andre kreftforskere i Norge når det gjelder dine anbefalinger om bruk av solarium? Er mange uenige med deg, og hvilke argumenter bruker de?

– Vår forskergruppe har møtt mye kritikk fordi vi ikke er negative til solarium. Det er nærmest konsensus blant leger og kreftforskere i Norge at soling og solariebruk er skadelig, selv om vi og mange utenlandske forskere mener noe annet. Vi ser både positive og negative effekter, men stemples likevel som ”kontroversielle” – bare de enkle svarene skal fram. Men virkelige forskere har alltid et ”tvisyn” og tør å utfordre rådende oppfatninger med kritiske spørsmål.

Når det gjelder mulige giftvirkninger av store doser vitamin D, henviser myndighetene til EUs vitenskapskomité for matvarer, som har foreslått en øvre grense for inntak for alle under 10 år til 25 µg per dag og for ungdom og voksne på 50 µg. Slike grenser ligger bak de norske dosebegrensningene på 20 µg i tabletter.

Er slike begrensninger berettiget, tatt i betraktning at man kan danne 100 µg vitamin D i huden bare med 10-15 minutters soling? Er det viktige forskjeller mellom vitamin D vi selv danner og det vi inntar via mat?

– Det sier seg vel selv hva svaret på dette spørsmålet er, i hvert fall for den som tror at det meste av sol/D-vitaminforskningen i verden er pålitelig.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Forsker av internasjonalt format»]Johan Emilian Moan (f. 1954) er professor II ved Fysisk Institutt, UiO, og leder Gruppa for biofysikk og PDT ved Avdeling for strålebiologi ved Radiumhospitalet (Oslo). Moan har en doktorgrad i lysbiologi og medisinsk fysikk fra 1975 og driver forskning på lysbiofysikk og vitamin D. Han har publisert mer enn 500 artikler i fagfellevurderte, internasjonale tidsskrifter. Moan er gift og har voksne tre barn.

LES OGSÅ  Solarium

Priser: UiO og Forskningsparkens 1.-pris i prosjektkonkurranse (1995), Radiumhospitalets og forskningsstiftelsens ”Nyskapingspris” (1996), den nasjonale Bergesenprisen for allmennyttig forskning (1998), Ærespris fra den Europeiske Foreningen for Fotobiologi (1999), ”Venture Cup” (2001), Birkelandprisen til Norsk Hydro (2003) og UiOs forskningspris (2010).[/gdlr_box_icon]

Marshall-protokollen

Enkelte forskere og klinikere i USA advarer mot store inntak og gir omtrent samme anbefaling som EU og norske myndigheter. En innvending mot store doser vitamin D kommer fra australske forskeren, professor Trevor Marshall,4 som har utarbeidet en behandlingsprotokoll for blant annet kronisk utmattelsessyndrom, lupus og borreliose.

Ifølge Marshall og medarbeidere er en rekke sykdomstilstander forbundet med kroniske infeksjoner forårsaket av intracellulære mikrober (bakterier, sopp, virus). Mikrobene kan blant annet blokkere vitamin D-reseptorer (VDR) og dermed hemmer deler av immunforsvaret (Th1), slik at de lettere overlever inni cellene. Marshall-protokollen5 inkluderer et medikament kalt olmesartan medoxomil, som hevdes å reaktivere vitamin D-kjernereseptorer og dermed Th1-forsvaret mot de ”skjulte” mikrobene, slik at de gradvis blir uskadeliggjort. Antibiotika kan samtidig gis i lave doser i et bestemt mønster over flere år for å forsterke effekten, men dette er ikke en obligatorisk del av protokollen.

Ifølge Trevor Marshall virker store doser vitamin D mot sin hensikt i slike tilfeller fordi VDR og immunsystemet forøvrig ikke fungere normalt. Han hevder at man ikke automatisk kan slutte at et hormonsystem, som vitamin D-metabolitter er en del av, lar seg påvirke på en så enkel måte som at jo mer vitamin D man gir, desto mer av ønskede effekter får man. Marshall understreker dessuten at vitamin D påvirker andre reseptorer enn VDR og derigjennom virker immundempende, særlig når nivået av aktiv vitamin D i form av kalsitriol (1,25(OH)2-vitamin D) og/eller 25(OH)-vitamin D er høyt som følge av tilskudd. Dette finner man ofte ved en rekke kroniske sykdommer, samtidig som nivået av vitamin D-formen kalsidiol (25(OH)-vitamin D) er lavt (stort sett måles bare kalsidiol i klinisk praksis og i de fleste vitamin D-studier). Han hevder videre at skal vitamin D-tilskudd ha noen effekt på VDR og gi varig bedring fra sykdom, må 25(OH) omdannes til 1,25(OH)2, og at det er få holdepunkter for at dette skjer i en konsistent og forutsigbar grad når inntaket økes ved soling, inntak av mat og/eller tilskudd. Når slik omdanning ikke skjer, kan likevel 25(OH) binde seg til VDR og hemme den slik at man får motsatt effekt av det som ønskes. Dette er noe av bakgrunnen for at Marshall advarer mot vitamin D-tilskudd til personer med en rekke kroniske lidelser.

Kjenner du denne forskningen, og hva er din kommentar til dette?

– Jeg kjenner til dette. D-vitaminet innvirker på immunforsvaret på en intrikat måte. Mye er ennå ukjent; det er jo derfor vi forsker! Den sterkeste forskningen viser at immunforsvaret styrkes hos de aller fleste, og dette er noe av grunnen til at kalsidiol motvirker kreftutvikling. Men det finnes unntak fra regelen. Vi er forskjellige med hensyn til D-vitaminmetabolisme. Evolusjon er en viktig ting å tenke på i denne forskningen.

Fra et evolusjonært synspunkt virker det rimelig at det har andre virkninger om man oppholder seg i sola enn om man inntar like store doser vitamin D som dannes i huden, via kosttilskudd eller mat. Er det gjort noen forsøk som har testet en slik hypotese?

– Ja! En svært viktig artikkel fra USA mer enn antyder at sol virker bedre enn man skulle tro ut fra dens D-vitamin-dannende evne alene.

Kan du gi en klar veiledning når det gjelder hvordan man bør forholde seg til sola i sommer (eller i Syden) og hva du anbefaler å gjøre for å sikre et optimalt inntak av vitamin D i perioden oktober til april, når sola er for svak til at UV-strålene kan danne vitamin D i huden? Bør vi ta solarium, og i tilfelle hvor ofte og hvor lenge, og kan vi eventuelt kombinere det med kosttilskudd, og i hvilke doser?

– Mitt første råd er: Vær glad i sola, men unngå solforbrenning. Råd to er: Ta mye tran eller D-vitamintilskudd om vinteren. Spør min forskningsgruppe direkte om solarier. Det er mye å si om dem, men opphold i solarier gir udiskutabelt svært mye D-vitamin, selv i moderate doser.

Hvilke doseringer av vitamin D synes du det er rimelig å tillate salg av i Norge, og hvordan mener du at en forsvarlig omsetning bør skje? Bør vi ha samme regelverk som man har for eksempel i USA, hvor det ikke finnes øvre grenser for hvor mye vitamin D man kan selge i piller eller andre tilskudd?

– Et godt utgangspunkt for myndighetene er å se på hvor mye D-vitamin moderat soling gir  en sommerdag, og jeg vil minne om at ingen ennå har greid å vise at D-vitamin fra soling er skadelig!

Hva mener du om helsemyndighetenes forbud mot solariebruk for alle under 18 år? Kan et slikt tiltak begrunnes med forskning?

– Tiltaket kan ikke begrunnes med bred støtte i forskning. Både sola og solarier avgir UVA- og UVB-stråler, og sistnevnte øker produksjonen av vitamin D i huden uansett kilde. Vi har samlet forskning på solariebruk og hudkreft, og bildet er ikke klart: Noen studier viser økt risiko, andre ingen sammenheng eller til og med en beskyttende effekt av solariebruk mot hudkreft. Interessant nok har forekomsten av føflekkreft hos unge avtatt siden 1990, selv om solariebruken er mangedoblet.

  En årsak til uoverensstemmelsene kan være at solariene er ulike og at det er vanskelig å skille solariebruk fra opphold i sola. Solarie-brukere er oftest også glad i sol. Dessuten avgir ulike solarier forskjellige UVA-intensiteter, den strålingen som tidligere ble ansett å være ufarlig fordi den ikke absorberes av arvestoffet DNA. Vår forskning antyder imidlertid at UVA kan forårsake føflekkreft, men så langt har dette ikke ført til en reduksjon i tillatt dose UVA i solarier.

– Saken er imidlertid ikke avgjort, for i 2010 ble et viktig vitenskapelig funn publisert: UVA gir kanskje ikke føflekkreft likevel! Derfor mener vi at moderat soling ikke kategorisk bør frarådes uansett aldersgruppe, og mer forskning er nødvendig.

Hvilke råd kan du gi om bruk av solarium?

– Når det gjelder ungdom, kan man tenke seg obligatorisk veiledning ved første gangs solarie-bruk for å sikre at de holder seg godt innenfor doser som vi er sikre på er helsefremmende. I vår tid tilbringer mange ungdommer timevis foran TV-skjermen, med dataspill og annet, samtidig som mange driver idrett innendørs. Derfor er behovet for ekstra tilskudd av UV-stråling langt høyere enn det var for bare noen årtier siden.

Et annet viktig tiltak er å regulere solariene slik at spekteret blir mer likt solas, hvilket ville innebære å redusere mengden UVA. I Norge vil jevnlig bruk av kunstige UVB-kilder åpenbart være nyttige, i det minste fra oktober til april, mens vi om sommeren bør prioritere å nyte solas livgivende stråler så ofte vi kan uten å bli brent.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Mer enn 20 ting du kanskje ikke visste om hud«]Huden er kroppens største organ. En voksen person  har omtrent to kvadratmeter  hud. Den består av cirka 300 millioner hudceller, over 17 kilometer  blodårer og  veier noe sånt som fire og en halv kilo. Huden  blir kontinuerlig fornyet og blir  helt fornyet  etter ca. en måned. Dette tilsvarer ca. 1000 nye lag  hud i løpet av et normalt livsløp. Vi mister ca. 600 000 døde hudceller hver time, og akkurat nå kravler det over en million støvmidd rundt i senga di og spiser seg gode og mette på alle hudcellene du mistet i natt.
Hudens tykkelse varierer fra 0,2 til 4 millimeter.1 Huden består av tre hovedlag; overhuden (epidermis), lærhuden (dermis) og underhuden (hypodermis). Det er disse tre lagene vi henviser til når vi snakker om første-, andre- og tredjegrads forbrenning.  En eventuell brannfare blir først håndtert av vårt eget slukningssystem: Huden kan utskille opp til 10 liter med vann i form av svette på varme dager. De eneste stedene vi ikke svetter, er ved neglerøttene, ved omrisset av leppene, på tuppen av penis og i trommehinnene.
Underhuden består av et svampaktig lag med fett- og bindevev som inneholder store mengder vann og fett. Dette  laget  har en god, varmeisolerende effekt slik at vi ikke slipper ut all kroppsvarmen som en stråleovn. Lærhuden består av talg- og svettekjertler, lymfe- og blodårer, hårgroper og nervetråder samt bindevev som holder cellene sammen. Hvis  du får et kutt som er så dypt at du begynner å blø, har du kommet ned til dette laget. Overhuden består stort sett av døde hudceller, men produserer også fargestoffet melanin,  som gjør at vi blir ”brune”. I tillegg til å gi oss brunfarge gjør melanin at huden blir mer motstandsdyktig mot de skadelige ultrafiolette strålene fra sola (UVA). Jo brunere vi er, desto mer sol tåler vi før vi blir solbrent. Overdreven soling av hvit, melaninfattig hud fører til forbrenning som i verste fall kan både gi varige arr i huden og økt risiko  for hudkreft. Føflekker er forresten store ansamlinger av melanin, derav den mørke fargen.
Huden har mange funksjoner. I tillegg til å være et føleorgan som kan gi informasjon  om det vi berører, fyller huden viktige funksjoner som beskyttelse mot infeksjoner og ytre påvirkning fra kulde, varme og skadelige stoffer. Den holder kontroll på vår indre temperatur ved å åpne og lukke blodkar, samt bevarer kroppens indre miljø ved å regulere hva som slipper inn og ut.
Disse hvithudete som om sommeren har behov for å reise til strands og sole seg brunere – er det kanskje en lengsel etter gamle tider? Den hvite hudfargen har nemlig ikke alltid eksistert (se egen sak): Forskere mener at den oppstod for ca. 20 000 – 50 000 år siden, da folkegrupper med mørkere hud flyttet nordover til kaldere og mindre solrike klimaer og mistet mye av sine melaninpigmenter.
Hvis du vil ha litt ekstra nærkontakt med hud, men ikke har noen å klemme på, kan du ta deg en tur på  Cleveland offentlige bibliotek ved  Harvards juridiske fakultet eller Brown Universitet. Der finnes bøker  innbundet i menneskehud. På 1500-tallet var det ikke uvanlig å ta hud fra likene til fattige eller kriminelle. En av disse bøkene er Andreas Vesalius’ verk De Humani Corporis Fabrica (Om menneskekroppen). Da får du hudkontakt og lesestoff på stranda i samme slengen. ALJ[/gdlr_box_icon]

Kilder:
1.  http://no.wikipedia.org/wiki/Hud

LES OGSÅ  Sol, biorytmer og mental helse

Hvorfor er myndighetene så restriktive med bruk av solarium og oralt inntak av vitamin D? Vi har konsultert en av Norges fremste eksperter på vitamin D og på helseeffekter av soling, professor Johan Moan, for å få svar på ulike spørsmål om soling og inntak av vitamin D.

Først og fremst lurer vi på om det er mulig å si noe generelt om hvor mye vitamin D vi av helsemessige årsaker bør få i oss. Hvordan vet vi hvor mye vitamin D er optimalt?

– Selv moderate doser med sol gir mye vitamin D, men hvor mye tilskudd eller hvor lenge man bør sole seg, er individuelt og avhenger av kroppsvekt og hudfarge. Generelt gir 10 minutters opphold i solarium to ganger i uka like mye vitamin D som inntak av 50 µg (2000 IE) oralt per dag, tilsvarende 3-4 barneskjeer tran. Dette tilsvarer noen minutters opphold i sola i badedrakt midtsommers midt på dagen. De fleste kan lett øke vinternivået av vitamin D til det mange har midtsommers, et nivå de fleste vitamin D-forskere anbefaler hele året.

Hvilke målinger er mest relevant når det gjelder å bestemme optimalt inntak av vitamin D. Finnes det noen enkle og rimelige metoder for å bestemme når man har et inntak som gir best mulig helse?

– En indikasjon på optimalt nivå kan måles med blodprøver av hydroksidet av vitamin D3 (kalsidiol, som lages i leveren med utgangspunkt i vitamin D3 fra sol eller kosten, og som er den sikreste indikatoren på vitamin D-status) og sammenlikne det med nivået man får om man soler seg litt hver dag i hele sommerhalvåret. Det betyr trolig at man bør ha et nivå på mellom 50 og 100 nmol/l, selv om badevakter i California kan komme opp i nærmere 200 nmol/l og utearbeidende afrikanere har 110-120 nmol/l. En ny, dansk studie som har analysert nesten 250.000 blodprøver og sammenholdt helsetilstanden til deltakerne, indikerer at et serumnivå av 25(OH)vitamin D på 50-70 nmol/l kan være optimalt. I motsetning til mange andre studier viser denne studien at høyere konsentrasjon ikke er helsefremmende og at total dødelighet øker litt for dem over 60 år når konsentrasjonen nærmer seg 100 nmol/l. En konsentrasjon på 140-150 nmol/l ser ut til å være for høyt.2

Evolusjonært sett levde menneskets forfedre under ekvatorial sol i flere millioner år, og mange ble utsatt for solas livgivende stråler i flere timer hver dag. I fortidsmiljøet hadde imidlertid alle mørk hud, som beskytter mot UV-stråler. Hvilken sammenheng er det mellom hudfargen og hvor mye vitamin D som dannes?

– Personer med lys hud danner betydelig mer vitamin D ved soling enn de med mørk hud, men sistnevnte tåler mye mer sol før de blir brent. Mørkhudete trenger opp mot seks ganger mer sol enn dem med lys hud.

Blir mørkhudete mindre rynkete når de er mye ute i sola enn lyshudete, og finnes det andre forskjeller mellom dem med lys og mørk hud når det gjelder virkningene av UV-lys og behovet for vitamin D?

– Mørk hud er bedre beskyttet mot UV-stråler, og mørkhudete får antakelig ikke like lett rynker på grunn av opphold i sola. Ellers finnes det her betydelig individuelle forskjeller. De med rødt hår og lite pigment er mer utsatt for å bli forbrent og få solskader på huden enn de med mørkt eller blondt hår og får dermed lettere hudkreft.

Alene og sammen med andre forskere har du publisert mer enn 500 vitenskapelige artikler om lyshelse og om vitamin D og har blant annet vist at de som har god vitamin D-status, får mindre av flere typer kreft og har bedre overlevelsessjanser om de skulle få kreft (alle andre faktorer holdt konstant), enn dem som har dårlig vitamin D-status. Kan du si noe om hvordan risikoen for å få vanlig hudkreft og ondartet (malignt melanom) varierer med solmønsteret? Hvilke folkegrupper har mest av slike kreftformer?

– Det er ikke klarlagt hvorvidt soling i seg selv øker risikoen for ondartet hudkreft. Yrkesutøvere som er mye ute og får sola jevnt fordelt i løpet av året, slik som bønder og fiskere, har forbausende lav forekomst av melanomer. I dag oppholder de fleste seg innendørs mesteparten av året, og mange utsetter seg for store UV-doser så snart sola varmer om våren og forsommeren. De som er uforsiktige og lett blir solbrent, er trolig utsatt for økt risiko for hudkreft, men samtidig reduseres risikoen for andre kreftformer. Det er dermed ikke sikkert at nettoeffekten blir negativ.

Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvilken nettoeffekt man kan påregne av soling og eventuelt inntak av vitamin D på helse og sykdom. Hvilke beregninger er foretatt av deg eller andre for å finne ut hvilke nettovirkninger man kan påregne av soling og/eller tilskudd?

– Vår gruppe har beregnet virkningene av økt vitamin D-inntak fra piller/tran eller soling og har funnet ut at nettogevinsten i den norske befolkningen trolig vil være en reduksjon i det totale antallet krefttilfeller som er omkring 10 ganger større enn den mulige økningen man trolig vil kunne få i hudkreft. De fleste tilfellene av hudkreft er imidlertid ufarlige og kan lett behandles blant annet med lysterapi, basert på en krem som smøres på kreftsvulster på huden, og som vi var med på å finne opp.3

Kan du fortelle oss om noen av dine høydepunkter i din forskerkarriere med vitamin D? Når startet du denne forskningen, og hvilke milepæler har du opplevd når det gjelder egne funn i lys av etterfølgende forskning?

– Inntil tidlig på 90-taller arbeidet jeg bare med hudkreft og advarte uten forbehold mot soling.  Da kom det noen viktige artikler i litteraturen som viste at indre kreftformer i USA og i noen andre land avtok i hyppighet når man beveget seg nærmere ekvator, altså mot mer sol. En artikkel i et prestisjetungt tidsskrift sa endog at menn som hadde vært mye solbrent i barndommen og puberteten, hadde mindre risiko for å få prostatakreft enn andre. Litteraturen om dette økte i omfang, og som en av de første i Europa kastet jeg meg på denne forskningsbølgen. Mange ute i verden gjorde det samme, og etter hvert innså vi at vi måtte modifisere vårt budskap om ”helsefarlig soling” sterkt. Jeg ønsket å holde begge øyner åpne, selv om forskerlivet dermed ble vanskeligere. Resultatet av arbeidet mitt er mange publikasjoner og et kontor overfylt med litteratur om vitamin D.

Hvilke holdninger har du møtt blant leger og andre kreftforskere i Norge når det gjelder dine anbefalinger om bruk av solarium? Er mange uenige med deg, og hvilke argumenter bruker de?

– Vår forskergruppe har møtt mye kritikk fordi vi ikke er negative til solarium. Det er nærmest konsensus blant leger og kreftforskere i Norge at soling og solariebruk er skadelig, selv om vi og mange utenlandske forskere mener noe annet. Vi ser både positive og negative effekter, men stemples likevel som ”kontroversielle” – bare de enkle svarene skal fram. Men virkelige forskere har alltid et ”tvisyn” og tør å utfordre rådende oppfatninger med kritiske spørsmål.

Når det gjelder mulige giftvirkninger av store doser vitamin D, henviser myndighetene til EUs vitenskapskomité for matvarer, som har foreslått en øvre grense for inntak for alle under 10 år til 25 µg per dag og for ungdom og voksne på 50 µg. Slike grenser ligger bak de norske dosebegrensningene på 20 µg i tabletter.

Er slike begrensninger berettiget, tatt i betraktning at man kan danne 100 µg vitamin D i huden bare med 10-15 minutters soling? Er det viktige forskjeller mellom vitamin D vi selv danner og det vi inntar via mat?

– Det sier seg vel selv hva svaret på dette spørsmålet er, i hvert fall for den som tror at det meste av sol/D-vitaminforskningen i verden er pålitelig.

Forsker av internasjonalt format
Johan Emilian Moan (f. 1954) er professor II ved Fysisk Institutt, UiO, og leder Gruppa for biofysikk og PDT ved Avdeling for strålebiologi ved Radiumhospitalet (Oslo). Moan har en doktorgrad i lysbiologi og medisinsk fysikk fra 1975 og driver forskning på lysbiofysikk og vitamin D. Han har publisert mer enn 500 artikler i fagfellevurderte, internasjonale tidsskrifter. Moan er gift og har voksne tre barn.
Priser: UiO og Forskningsparkens 1.-pris i prosjektkonkurranse (1995), Radiumhospitalets og forskningsstiftelsens ”Nyskapingspris” (1996), den nasjonale Bergesenprisen for allmennyttig forskning (1998), Ærespris fra den Europeiske Foreningen for Fotobiologi (1999), ”Venture Cup” (2001), Birkelandprisen til Norsk Hydro (2003) og UiOs forskningspris (2010).

Marshall-protokollen

Enkelte forskere og klinikere i USA advarer mot store inntak og gir omtrent samme anbefaling som EU og norske myndigheter. En innvending mot store doser vitamin D kommer fra australske forskeren, professor Trevor Marshall,4 som har utarbeidet en behandlingsprotokoll for blant annet kronisk utmattelsessyndrom, lupus og borreliose.

Ifølge Marshall og medarbeidere er en rekke sykdomstilstander forbundet med kroniske infeksjoner forårsaket av intracellulære mikrober (bakterier, sopp, virus). Mikrobene kan blant annet blokkere vitamin D-reseptorer (VDR) og dermed hemmer deler av immunforsvaret (Th1), slik at de lettere overlever inni cellene. Marshall-protokollen5 inkluderer et medikament kalt olmesartan medoxomil, som hevdes å reaktivere vitamin D-kjernereseptorer og dermed Th1-forsvaret mot de ”skjulte” mikrobene, slik at de gradvis blir uskadeliggjort. Antibiotika kan samtidig gis i lave doser i et bestemt mønster over flere år for å forsterke effekten, men dette er ikke en obligatorisk del av protokollen.

Ifølge Trevor Marshall virker store doser vitamin D mot sin hensikt i slike tilfeller fordi VDR og immunsystemet forøvrig ikke fungere normalt. Han hevder at man ikke automatisk kan slutte at et hormonsystem, som vitamin D-metabolitter er en del av, lar seg påvirke på en så enkel måte som at jo mer vitamin D man gir, desto mer av ønskede effekter får man. Marshall understreker dessuten at vitamin D påvirker andre reseptorer enn VDR og derigjennom virker immundempende, særlig når nivået av aktiv vitamin D i form av kalsitriol (1,25(OH)2-vitamin D) og/eller 25(OH)-vitamin D er høyt som følge av tilskudd. Dette finner man ofte ved en rekke kroniske sykdommer, samtidig som nivået av vitamin D-formen kalsidiol (25(OH)-vitamin D) er lavt (stort sett måles bare kalsidiol i klinisk praksis og i de fleste vitamin D-studier). Han hevder videre at skal vitamin D-tilskudd ha noen effekt på VDR og gi varig bedring fra sykdom, må 25(OH) omdannes til 1,25(OH)2, og at det er få holdepunkter for at dette skjer i en konsistent og forutsigbar grad når inntaket økes ved soling, inntak av mat og/eller tilskudd. Når slik omdanning ikke skjer, kan likevel 25(OH) binde seg til VDR og hemme den slik at man får motsatt effekt av det som ønskes. Dette er noe av bakgrunnen for at Marshall advarer mot vitamin D-tilskudd til personer med en rekke kroniske lidelser.

LES OGSÅ  Få naturen inn i huset!

Kjenner du denne forskningen, og hva er din kommentar til dette?

– Jeg kjenner til dette. D-vitaminet innvirker på immunforsvaret på en intrikat måte. Mye er ennå ukjent; det er jo derfor vi forsker! Den sterkeste forskningen viser at immunforsvaret styrkes hos de aller fleste, og dette er noe av grunnen til at kalsidiol motvirker kreftutvikling. Men det finnes unntak fra regelen. Vi er forskjellige med hensyn til D-vitaminmetabolisme. Evolusjon er en viktig ting å tenke på i denne forskningen.

Fra et evolusjonært synspunkt virker det rimelig at det har andre virkninger om man oppholder seg i sola enn om man inntar like store doser vitamin D som dannes i huden, via kosttilskudd eller mat. Er det gjort noen forsøk som har testet en slik hypotese?

– Ja! En svært viktig artikkel fra USA mer enn antyder at sol virker bedre enn man skulle tro ut fra dens D-vitamin-dannende evne alene.

Kan du gi en klar veiledning når det gjelder hvordan man bør forholde seg til sola i sommer (eller i Syden) og hva du anbefaler å gjøre for å sikre et optimalt inntak av vitamin D i perioden oktober til april, når sola er for svak til at UV-strålene kan danne vitamin D i huden? Bør vi ta solarium, og i tilfelle hvor ofte og hvor lenge, og kan vi eventuelt kombinere det med kosttilskudd, og i hvilke doser?

– Mitt første råd er: Vær glad i sola, men unngå solforbrenning. Råd to er: Ta mye tran eller D-vitamintilskudd om vinteren. Spør min forskningsgruppe direkte om solarier. Det er mye å si om dem, men opphold i solarier gir udiskutabelt svært mye D-vitamin, selv i moderate doser.

Hvilke doseringer av vitamin D synes du det er rimelig å tillate salg av i Norge, og hvordan mener du at en forsvarlig omsetning bør skje? Bør vi ha samme regelverk som man har for eksempel i USA, hvor det ikke finnes øvre grenser for hvor mye vitamin D man kan selge i piller eller andre tilskudd?

– Et godt utgangspunkt for myndighetene er å se på hvor mye D-vitamin moderat soling gir  en sommerdag, og jeg vil minne om at ingen ennå har greid å vise at D-vitamin fra soling er skadelig!

Hva mener du om helsemyndighetenes forbud mot solariebruk for alle under 18 år? Kan et slikt tiltak begrunnes med forskning?

– Tiltaket kan ikke begrunnes med bred støtte i forskning. Både sola og solarier avgir UVA- og UVB-stråler, og sistnevnte øker produksjonen av vitamin D i huden uansett kilde. Vi har samlet forskning på solariebruk og hudkreft, og bildet er ikke klart: Noen studier viser økt risiko, andre ingen sammenheng eller til og med en beskyttende effekt av solariebruk mot hudkreft. Interessant nok har forekomsten av føflekkreft hos unge avtatt siden 1990, selv om solariebruken er mangedoblet.

–  En årsak til uoverensstemmelsene kan være at solariene er ulike og at det er vanskelig å skille solariebruk fra opphold i sola. Solarie-brukere er oftest også glad i sol. Dessuten avgir ulike solarier forskjellige UVA-intensiteter, den strålingen som tidligere ble ansett å være ufarlig fordi den ikke absorberes av arvestoffet DNA. Vår forskning antyder imidlertid at UVA kan forårsake føflekkreft, men så langt har dette ikke ført til en reduksjon i tillatt dose UVA i solarier.

– Saken er imidlertid ikke avgjort, for i 2010 ble et viktig vitenskapelig funn publisert: UVA gir kanskje ikke føflekkreft likevel! Derfor mener vi at moderat soling ikke kategorisk bør frarådes uansett aldersgruppe, og mer forskning er nødvendig.

Hvilke råd kan du gi om bruk av solarium?

– Når det gjelder ungdom, kan man tenke seg obligatorisk veiledning ved første gangs solarie-bruk for å sikre at de holder seg godt innenfor doser som vi er sikre på er helsefremmende. I vår tid tilbringer mange ungdommer timevis foran TV-skjermen, med dataspill og annet, samtidig som mange driver idrett innendørs. Derfor er behovet for ekstra tilskudd av UV-stråling langt høyere enn det var for bare noen årtier siden.

Et annet viktig tiltak er å regulere solariene slik at spekteret blir mer likt solas, hvilket ville innebære å redusere mengden UVA. I Norge vil jevnlig bruk av kunstige UVB-kilder åpenbart være nyttige, i det minste fra oktober til april, mens vi om sommeren bør prioritere å nyte solas livgivende stråler så ofte vi kan uten å bli brent.

Les også:

Menneskets hudfarge

Moans anbefalte litteratur

1) Cicarma E, Porojnicu AC, Lagunova Z mfl. Sun and sun beds: inducers of vitamin D and skin cancer. Anticancer Research 2009; 29: 3495-500.

2) Moan J, Lagunova Z, Cicarma E mfl. Sunbeds as vitamin D sources. Journal of Photochemistry and Photobiology 2009; 85: 1474-9.

3) Porojnicu AC, Bruland OS, Aksnes L mfl. Sun beds and cod liver oil as vitamin D sources. Journal of Photochemistry and Photobiology 2008; 29: 125-31.

4) Thieden E, Jorgensen HL, Jorgensen NR mfl. Sunbed radiation provokes cutaneous vitamin D synthesis in humans – a randomized controlled trial. Journal of Photochemistry and Photobiology 2008; 84: 1487-92.

5) Pukkala E, Martinsen JI, Lynge E mfl. Occupation and cancer – follow-up of 15 million people in five Nordic countries. Acta Oncologica 2009; 48: 646-90.

6) International Agency for Research on Cancer. IARC Working group reports, volume 1: Exposure to artificial ultraviolet radiation and skin cancer. Lyon, 2006.

7) Grant WB. Critique of the International Agency for Research on Cancer meta-analyses of the association of sunbed use with risk of cutaneous malignant melanoma. Dermatology & Endocrinology 2009; 1: 294-300.

8) International Agency for Research on Cancer Working Group on artificial ultraviolet (UV) light and skin cancer. The association of use of sunbeds with cutaneous malignant melanoma and other skin cancers: A systematic review. International Journal of Cancer 2007; 120: 1116-22.

9) Osterlind A, Tucker MA, Stone BJ mfl. The Danish case-control study of cutaneous malignant melanoma. II. Importance of UV-light exposure. International Journal of Cancer. 1988; 42: 319-24.

10) Veierod MB, Weiderpass E, Thorn M mf. A prospective study of pigmentation, sun exposure, and risk of cutaneous malignant melanoma in women. Journal of the National Cancer Instute 2003; 95: 1530-8.

11) Veierod MB, Adami HO, Lund E mfl. Sun and solarium exposure and melanoma risk: effects of age, pigmentary characteristics, and nevi. Cancer Epidemiol Biomarkers Preview 2010; 19: 111-20.

12) Moan J, Porojnicu AC, Dahlback A mfl. Addressing the health benefits and risks, involving vitamin D or skin cancer, of increased sun exposure. Proceedings of the National Academy of Sciences USA 2008; 105: 668-73.

13) Lagunova Z, Porojnicu AC, Lindberg FA mfl. Vitamin D status in Norwegian children and adolescents with excess body weight. Pediatric Diabetes 2011; 12: 120-6.

14) Moan J, Bruland OS, Dahlback A mfl. Vitamin D status, solar radiation and cancer prognosis. I: Holick MF, red. Nutrition and health: Vitamin D physiology, molecular biology, and clinical applications. New York: Springer Science Business Media, LLC; 2011: 765-75.

15) Holick MF, Chen TC. Vitamin D deficiency: a worldwide problem with health consequences. American Journal of Clinical Nutrition 2008; 87: 1080S-6S.

16) Grant WB. Relation between prediagnostic serum 25-hydroxyvitamin D level and incidence of breast, colorectal, and other cancers. Journal of Photochemistry and Photobiology B. 2010; 101: 130-6.

17) Kampman MT, Steffensen LH. The role of vitamin D in multiple sclerosis. Journal of Photochemistry and Photobiology B. 2010; 101: 137-41.

18) Moan J, Porojnicu AC, Dahlback A mfl. Where the sun does not shine: is sunshine protective against melanoma of the vulva? Journal of Photochemestry and Photobiology B. 2010; 101: 179-83.

19) Zittermann A, Gummert JF. Sun, vitamin D, and cardiovascular disease. Journal of Photochemistry and Photobiology B. 2010; 101: 124-9.

20) Moan J, Cicarma E, Setlow R mfl. Time trends and latitude dependence of uveal and cutaneous malignant melanoma induced by solar radiation. Dermato-Endocrinology. 2010; 2: 3-8.

21) Micu E, Juzeniene A, Moan J. Comparison of the time and latitude trends of melanoma incidence in anorectal region and perianal skin in Norway with those of cutaneous malignant melanoma. Journal of the European Academy og Dermatology and Venereology 2011; under trykking.

22) Grant WB, Juzeniene A, Lagunova Z mfl. Vitamin D levels in Norway may be inadequate to reduce risk of breast cancer. International Journal of Cancer 2011; 128: 2249-50.

Kilder: 

1.  Kapittel 17. Vitamin D. I: Aleksander J, Anderssen SA, Aro A mfl. Nordic Nutrition Recommendations 2004. 4. utgave. Nordisk ministerråd, København 2004. Nord 2004: 13. Århus: Scanprint as, 2005.

2.  Durup D, Jørgensen HL, Christensen J mfl. A reverse J-shaped association of all-cause mortality with serum 25-hydroxyvitamin D in general practice. teh CopD study. Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism 2012; DOI: 10.1210/jc.2012-1176.

3.  Johnsen AL. Solprising i D-dur. VOF 2010; 3 (1): 60-2.

4.  http://www.prohealth.com/library/showarticle.cfm?libid=10636.

5.  http://mpkb.org.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner