Skip to main content

Ødelegger vi jordas klima ved å spise kjøtt?

Tilhengere av vegetarkost og etablerte ernæringsforskere med Kaare Norum i spissen hevder at det er umoralsk å leve på lavkarbokosthold fordi det legger beslag på fôr som kunne vært brukt direkte til mat. De hevder også at kjøttproduksjon bidrar til å ødelegge jordas klima. Er dette virkelig sant?

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Camilla Mellemstrand og Shutterstock

Klimaforskere med FNs klimapanel i spissen mener at utslipp av karbondioksid, metan og andre klimagasser er årsak til mer ustabilt vær med uvær og nedbør, tørke og hete. Størst klimautslipp kommer fra kraftverk og industri, men noen fokuserer mer på utslipp fra drøvtyggere. De mener at velfødde nordboere drastisk bør kutte inntaket av kjøtt og leve mer vegetarisk. 

Et mindretall av forskere har fått følge av mange politikere og legfolk når de hevder at de siste tiårenes klimaendringer ikke er menneskeskapte, men skyldes faktorer som mennesket ikke kan kontrollere, slik som vulkanutbrudd og økt solflekkaktivitet.1 Den viktigste drivhusgassen er utvilsomt vanndamp, som sammenliknet med karbondioksid inngår i et raskere kretsløp med fordamping, skydanning og regn. Et varmere klima vil imidlertid bety at atmosfæren kan ta opp mer vanndamp.

”Klimaskeptikerne” mener at klimaet varierer over lengre tidsspenn og at de siste tiårenes endringer ikke bør tillegges vekt. Ifølge en slik oppfatning behøver vi derfor verken å spare på olje og kull eller å drive energiøkonomisering.

Selv om mindretallets synspunkteter skulle vise seg å være riktige, finnes gode argumenter for å redusere lokale forurensninger av partikler, støv, radioaktivitet og giftige gasser uavhengig av klimaargumenter: Det vil føre til et reinere livsmiljø og bedre livsbetingelser for planter, dyr og mennesker over hele kloden, ettersom forurensningene ikke kjenner noen grenser og mange giftstoffer akkumuleres i næringskjeden og ikke blir borte på årtier eller århundrer.

Uansett standpunkt i klimadebatten er vårt utgangspunkt at vi bør tilstrebe ikke å etterlate et større ”klimaavtrykk” til våre etterkommere enn det som på lang sikt er bærekraftig. I denne forbindelse hevder noen – særlig vegetarianere – at bruken av særlig kjøtt fra storfe og svin, egg og kylling står i et direkte forhold til utslipp av klimagasser. Siden et høyt kjøttinntak ifølge en slik tankegang truer vår eksistens, bør rike nordboere leve mer vegetarisk.

At CO2-innholdet i atmosfæren har økt jevnt og trutt i mange tiår, er ikke omstridt, ei heller at konsentrasjonen trolig vil stige til et enda høyere nivå i framtiden nesten uansett hvilke tiltak som settes inn for å bremse veksten. Når det gjelder de langsiktige virkningene på jordas klima av slike utslipp, foreligger imidlertid betydelig usikkerhet. Enkelte forskere hevder at en eventuell økning i atmosfærens CO2-innhold vil få mindre betydning enn det endringer i solflekkaktiviteten alene kan forårsake, og dessuten kjenner vi ikke alle faktorene som ligger til grunn for naturlige svingninger i klimaet. 

I et slikt perspektiv hevder enkelte at tiltak for å redusere klimagassutslipp er fåfengt og at kritikken mot kjøttforbruket malplassert. Imidlertid er det klart at matproduksjon kan gi større eller mindre klimautslipp avhengig av produksjonsmetodene.

Feil om kjøttforbruk

Regjeringas klimamelding for landbruket fra mai 20092 oppgir at utslipp fra norsk landbruk står for omkring ni prosent av hjemlige utslipp av klimagasser, og at ”jordbruket bidrar med mellom 10 og 14 prosent av de totale utslippene på globalt nivå”.

Forskningsleder Merkonnen Germiso i Framtiden i våre hender (FIVH) hevdet derimot i en debatt3 med undertegnede og Siri Martinsen fra organisasjonen Noah at ”husdyrhold i verden i dag står for 1/5 av verdens klimagassutslipp. Dette er mer enn all bil- og flytrafikk i verden til sammen.”

Germiso la til at dette ikke inkluderte transportkostnadene, bare kostnaden forbundet med kjøttproduksjonen, inkludert klimakostnaden forbundet med bruk av beitemark, kraftfôr og nitrogengjødsel. Ifølge ham krever produksjonen av en gitt energimengde fra storfekjøtt i gjennomsnitt 20 ganger så mye innmark som dyrking av poteter med samme energimengde ville krevd. Han hopper elegant over det faktum at storfe gir mye mer enn rent kjøtt: innmat, melk, hud, mineraler i bein, osv. Dessuten inneholder poteter nesten ikke fett (0,1 %) og ni ganger mer karbohydrat (stivelse) enn protein, som dessuten har langt lavere kvalitet enn protein fra kjøtt.

Når man dessuten tar i betraktning at man kan produsere kjøtt fra utmarksområder som ikke lar seg bruke til å dyrke verken poteter eller andre planter, forstår man hvor lite relevante  slike sammenlikninger er.

Forskningslederen påsto også at vi hvert år spiser omkring 80 kg kjøtt per person i Norge. Dette tallet er misvisende fordi det dreier seg om totalt engrosforbruk,4 inkludert spiselige biprodukter. Det som havner i våre mager etter fjerning av bein, svinn og rester, er mye mindre. Offisielle forbrukstall viser at anskaffet spiselig mengde kjøtt, blod og innmat for 2007-09 var 124 g per person per dag eller 45,26 kg. Trekker man fra det som kastes og skjæres bort, spiser vi dermed ikke mer enn halvparten så mye som hevdes i debatten.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Globale klimagassutslipp»]I FNs klimapanels 4. hovedrapport i 20042, s. 21 ble summen av alle verdens klimautslipp beregnet til 49 milliarder tonn CO2-ekvivalenter per år, en økning fra 28,7 milliarder i 1970. Den antatte fordelinga av ulike drivhusgasser ble beregnet slik:

CO2 fra fossil energi 56,6 %
Avskoging, råtten biomasse (CH4) 17,3 %
Metangass (CH4) 14,3 %
Nitrogenoksid/lystgass (N2O)     7,9 %
Andre CO2-kilder   2,8 %
Fluorgasser     1,1 %

Forholdet mellom de ulike drivhusgassene har holdt seg stabile siden 1970. Det samme er tilfellet når det gjelder utslipp fra ulike sektorer globalt. Omregnet til CO2-ekvivalenter var disse som følger i 2004:

Energiforsyning 25,9 %
Industri 19,4 %
Skogbruk 17,4 %
Jordbruk 13,5 %
Transport 13,1 %
Bygningsmasse   7,9 %
Avfall og bruksvann   2,8 %

Beregningen viser at energisektoren var størst med 26 prosent av totale CO2-utslipp, industrien nummer to med 19,4, fulgt av skogbruket med 17,4 – totalt nesten 63 %. Tar vi med transportsektoren, kommer vi opp i 76 %. Den viktigste kilden til utslipp av CO2 er forbrenning av kull, olje og gass, som bidrar med over 70 prosent av totale karbonutslipp, jf. nedenstående figur.2, s. 43

Det globale karbonkretsløpet

Karbon inngår i et komplekst kretsløp hvor den største delen skilles som CO2 mest på grunn av forbrenning av fossile energikilder og dernest på grunn av hogst. Omtrent 60 prosent av utslippene opptas av planter og havvann, mens resten akkumuleres i atmosfæren og bidrar til jordas varmebalanse.

De fleste forskere mener at det er sannsynlig at jorda er inne i en periode med gradvis økning av atmosfærens CO2-innhold (med en levetid på ca. 300 år) og at dette skyldes menneskelige aktiviteter. Sammen med lystgass (N2O) og metan (levetid henholdsvis 120 og 12 år) vil en gradvis økende konsentrasjon av CO2 forårsake den såkalte drivhuseffekten.

Beregnet fordeling av karbon i det atmosfæriske kretsløpet viser at 93 % er bundet i havet, 5 % i landøkosystemer og bare 2 % i atmosfæren. FNs klimapanels beregninger tyder på at atmosfærisk CO2 på 1990-tallet økte 1-2 ppm (parts per million = deler per million) og i 2000-2005 med 2 ppm per år til ca. 387 ppm (2009). Dette utgjør mindre enn 0,04 % av atmosfærens gassinnhold, men likevel regner klimaforskere flest med at en fortsatt økning kan gi en så stor temperaturstigning i løpet av dette århundret at jordas klima kan komme til å endre seg dramatisk på grunn av økninger i middeltemperaturen.[/gdlr_box_icon]

Større klimautslipp med kraftfôr

Bønder som produserer kjøtt fra storfe, svin, sau, kylling eller andre dyr (struts, lama, gås, osv.), kan gjøre dette på ulike måter. Selv om tendensen er økende stordrift, driver noen i det små med mye frilandsbeite framfor fôring på bås med importert eller norskprodusert kraftfôr.

LES OGSÅ  Dårlig sædkvalitet – årsaker og botemidler

Klimaregnestykket er i stor grad avhengig av hvorvidt storfekjøtt framstilles ved hjelp av gras eller kraftfôr. Regnestykker blir særlig komplisert hvis for eksempel soya fra områder i Brasils regnskog importeres som kraftfôr. Svenske beregninger viser at beitedrift på gras ikke fører til netto klimagassutslipp, mens oppdrett på bås med kraftfôr helt klart gjør det (se egen sak).

I en rapport fra 20025 fra Framtiden i våre hender (FIVH) sammenliknes ressursforbruket og miljøbelastningene ved produksjon av kjøtt fra sau og svin. Norske sauer spiser kraftfôr i tillegg til å gå på beite, og ifølge rapporten medfører ”både kraftfôrproduksjonen og grasproduksjonen … et forbruk av kunstgjødsel, sprøytemiddel og maskiner som gir miljøulemper”. Siden grisen mer effektivt omdanner fôr til kjøtt og krever mindre arealer og andre innsatsfaktorer i produksjonen enn sau, finner den at selv om vi i Norge ”spiser fem ganger så mye svine- som fårekjøtt”, går det med ”nesten like store ressurser til å produsere den lille mengden fårekjøtt som den store mengden svinekjøtt”.

Sauer slipper ut relativt mye av drivhusgassen metan, sju ganger mer enn griser per kg kjøtt. FIVH gir sauer kreditt for å holde jordbrukslandskap åpne og begrense utbredelsen av skog, noe som trolig er positivt ”for det biologiske mangfoldet under skoggrensa”. Rapporten anbefaler likevel ikke å spise mer fårekjøtt, mens ”ribba kan velges med god samvittighet”. Slike synspunkter ble også fremmet av avdøde Steinar Lem,6,7 tidligere talsperson for FIVH.

For sauens del kan følgende innvendes: For det første kan man produsere kjøtt med langt mindre bruk av kraftfôr enn i dag. Sauer vokser normalt uten soya og korn, og lam på utmarksbeite inneholder mer omega-3-fettsyrer enn lam sluttfôret med kraftfôr.8 For det andre brukte FIVH feil tall når det gjelder hvor mye kjøtt som kan produseres ved å fôre sau.

Ifølge professor Knut Breirem9 ved Universitetet for miljø- og biovitenskap er energiutnyttelsen ved bruk av korn og annet kraftfôr nemlig hele 45-60 prosent. FIVH regnet bare med 28 prosent eller omtrent halvparten så mye som Breirem.

Sauer legger på seg mesteparten av kroppsvekta i beitesesongen ved hjelp av utmarksressurser som ikke kan brukes til menneskemat. Både sau, geit, reinsdyr, hjort og elg lever utmerket på gras, kvister, bark, sopp og annet som vokser i utmark.

”Økologiske” sauer burde være helt ålreite dyr, men FIVH har fortsatt en vektig innvending: Også de promper for mye. Nærmere bestemt slipper de ut store mengder metangass, mellom 27 og 36 g/dag. Omregnet til drivhusgassen CO2 tilsvarer dette 230 kg per sau årlig, noe FIVH bruker som argument mot å spise fårekjøtt.

For øvrig oppgir FIVH også feil tall for mengden kraftfôr som går med til å produsere 1 kg kjøtt fra sau og lam. Rapporten oppgir 3,5 kg kraftfôr per kg, mens tall fra den offisielle statistikken i Sauekontrollen viser at det i gjennomsnitt går med mindre enn 1,5 kg kraftfôr per kg kjøtt,10,11 altså godt under halvparten av FIVHs tall (som er omregnet fra totalt innkjøpt fôr). Fôret bidrar også til 4–5 kg ull per vinterfôra sau, og ull blir det som kjent miljøvennlige klær av (noe også FIVH nevner). Normalt gis kraftfôr rett før lamming og perioden rett etterpå hvis dyra ikke kan slippes på beite tidlig nok om våren. Hvis grovfôrkvaliteten er meget god, kan mengden kraftfôr reduseres.

Innen økologisk sauedrift er det omtrent like stort forbruk av kraftfôr per vinterfôra sau som ved konvensjonell drift, men i gjennomsnitt er avlingsnivået og dermed dyretallet ca. 25 prosent lavere. Imidlertid har økologiske sauegårder et mye bedre næringsstoffregnskap i produksjonen, slik at forholdet mellom tilførsel og forbruk av næringsstoffer er gunstigere, noe som gjør produksjonen mer miljøvennlig.

Et viktig spørsmål er hva som ville skje, dersom ikke sauene spiste gras og korn. Bonde Kari Wester har påpekt12 at graset som sauer danner kjøtt fra, uansett vokser og dør og deretter omdannes av jordbakterier til metangass. Hvis det råtner mindre gras i norsk utmark fordi sauer beiter og det i stedet dannes metan i sauenes mager, blir miljøet netto ikke tilført så mye metangass som FIVH hevder. Wester påpeker at griser ikke kan leve av utmarksressursen gras, som vokser vilt i Norge uten gjødsling.

Mennesker som spiser store mengder plantekost, danner dessuten mer gass i tarmene enn de som lever på optimalernæring eller med mest animalske produkter og varmebehandlede grønnsaker. Hvordan ville drivhusregnskapet se ut om dette ble tatt i betraktning, mon tro?

Planter til dyreprotein og -fett

Når miljøorganisasjoner og vegetarkosttilhengere diskuterer kjøttproduksjon, framheves ofte at konverteringen fra plante- til dyreprotein er dårlig. I klimameldinga for landbruket fra 20092 oppgis energibruk per tonn handelsvare per tonn for korn og kornprodukter, poteter, frukt og bær, grønnsaker og diverse animalske produkter. Ifølge dem viser beregningene at det ”er mest effektivt å bruke korn til mat for mennesker”.

Regner man imidlertid om til ressursbruk per kg fordøyelig protein, kommer frukt og bær desidert dårligst ut. Kumelk, kjøtt fra storfe og spedkalv kommer 4,6 ganger dårligere ut enn korn. Da har man imidlertid ikke tatt hensyn til at mange ikke tåler korn på grunn av innholdet av gluten, ei heller at korn har langt dårligere proteinkvalitet enn kjøtt og melk.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Matens fett- og fettsyreinnhold«]Et viktig spørsmål er i hvilken grad avlsarbeidet har bidratt til økte utslipp av klimagasser og hvorvidt det er mulig å endre dette i framtida, slik at mest mulig av energien i fôret bevares i de dyra som produseres. Erfaringer med mennesker viser at det er enkelt å legge på seg fett, men mye vanskeligere å legge på seg muskelmasse (protein).
Norge ligger langt framme i systematisk avl (Norsvin,20 Geno21) og har de siste årtiene alet fram kyr med meget høy ytelse i produksjon av melk, som gradvis har fått lavere fettinnhold. Ifølge Harald Skjervold ble fettandelen i norsk melk redusert fra 4,13 til 3,95 % i tidsrommet 1955-89, mens ryggspekklaget på svin i perioden 1970-90 ble redusert fra 30 til 12,2 millimeter. 22
Systematisk avl har ført til store endringer i sammensetning og utseendet av norske svin – fra fete, runde til magre, langstrakte dyr nesten uten spekklag. I tillegg har myndighetene stimulert til innsamling av overskuddsfett fra slakterier, som ser muligheten for å levere råvarer til biodiesel.
Norsk landbruksforskning har systematisk redusert andelen omega-3-fettsyrer til fordel for omega-6-fettsyrer i korn. Ifølge Harald Skjervold (1912-97) er den viktigste årsaken til at vi  inntar mye mer omega-6- i forhold til omega-3-fettsyrer enn våre forfedre gjorde før jordbruksrevolusjonen for ca. 10.000 år siden, at vi spiser så mye korn og kornprodukter. Slike matvarer har et gjennomsnittlig forhold mellom disse fettsyrene på ca. 47, mens vi som jegere og sankere inntok bare omkring 1-2 ganger mer omega-6- enn omega-3-fettsyrer.23 Enkelte som spiser svært mye korn (for eksempel idrettsutøvere), kan få i seg betydelige mengder omega-6-fettsyrer derfra i tillegg til kilder som margarin og planteoljer.
Ved siden av overgangen til korn har industrielle interesser bidratt til redusert inntak av omega-3-fettsyrer både ved å hydrolysere dem til bruk i margarin som inneholder syntetiske transfettsyrer og ved å redusere innholdet av alfalinolensyre for eksempel i soyabønner. Skjervold oppgir kilder som i 1988 beregnet at omkring 90 % av all fiskeolje ble herdet, dvs. at de langkjedete, helsebringende omega-3-fettsyrene DHA og EPA ble ødelagt. I dag er syntetiske transfettsyrere fjernet fra margariner, men er fortsatt tillatt å bruke i ferdigvarer.
Herding av fettsyrer, bruk av kilder med lite omega-3-fettsyrer og avl har medført at de fleste inntar mye mer omega-6- enn omega-3-fettsyrer. 24 Forskning over flere tiår har vist at dette er ugunstig: en høy andel omega-6-fettsyrer og syntetiske transfettsyrer har bidratt til å øke forekomsten av blant annet betennelser, hjerte- og karsykdom og kreft.[/gdlr_box_icon]

Proteinkvalitet

LES OGSÅ  Regjeringen ønsker økt bruk av utmarksbeite, men det haster med å reparere gamle skader

Hvis man ser på innholdet av essensielle aminosyrer i protein fra ulike kilder, finner man for eksempel at biff inneholder 4,35 ganger mer av den viktige aminosyra lysin enn hvetemel og kumelk nesten fire ganger mer. Dette er en begrensende aminosyre i hvete, som man følgelig måtte spise fire ganger mer av for å dekke tilsvarende mengde som via kjøtt. Forskjellen blir dermed svært liten, og i tillegg blir deler av hveten importert fra Nord-Amerika. Her må det skytes inn at hvis man fermenterer hvete, øker mengden og opptaket av lysin omkring 3-4 ganger.13

Ser man på matvarers kjemiske skåre (et mål på proteinkvalitet), noteres for hele egg og morsmelk 100, kumelk 95 og mais bare 49. Slike ulikheter er ikke med i energiregnskapene, ei heller det faktum at dersom man skulle dekke et energibehov på 2000 kcal per dag med for eksempel upolert, rund naturris, måtte man spise så mye som 670 g, hvorav 426 g ville vært lett spaltbar (til glukose) stivelse. Ris har dessuten en kjemisk skåre på 67, dvs. bare 2/3 av hele egg. Det betyr at man for å dekke samme proteinbehov som med egg eller morsmelk, måtte spise 50 % mer og dermed øke inntaket av glukose tilsvarende.

I en verden preget av sult kan det argumenteres overbevisende for at man ikke bør konvertere spiselig planteprotein til dyreprotein så lenge netto proteintilgjengelighet blir drastisk lavere.

De fleste som har beregnet konvertering av proteiner fra fôr til kjøtt, har ikke tatt hensyn til proteinkvaliteten på hvert trinn. Som diskutert er proteinkvaliteten langt høyere i animalske produkter enn i korn, hvilket betyr at man må spise mye større mengder korn for å dekke det daglige behovet for de 8-9 aminosyrene vi ikke kan leve uten.

Diskusjonen om protein er likevel viktig fordi proteintilførselen i Vesten er langt høyere enn nødvendig. Basert på tilbudet av ulike matvarer i Norge (tall fra landbruksmeldinga for 2003) har man beregnet tilgjengelig protein fra animalske produkter og korn til totalt ca. 130 g protein per person per dag. En voksen mann på ”normalkost” trenger imidlertid daglig ikke mer enn ca. 0,8 g/kg kroppsvekt eller bare vel 100 g, kvinner og barn langt mindre.

Mennesket kan dessuten leve godt med mer fett på bekostning av høyglykemiske matvarer (korn, sukker, kaker, poteter, osv.). og ifølge kliniske erfaringer til den polske legen Jan Kwa?niewski (f. 1930) reduseres behovet for protein når man spiser fettrikt.14 Han anslår at proteinbehovet er ca. 0,5 g/kg kroppsvekt eller bare 65 g/d, det vil si på halvparten av dagens nivå. Dette er et argument for endring av avlskriteriene – fra et ønske om å maksimere proteininnholdet til et mål om minst mulig tap i konverteringen fra korn til fett kjøtt og innmat.

Transport av mat

Kritikken mot kjøttspising har også fokusert på transportkostnadene. I en utredning fra 2005 beregnet FIVH gjennomsnittlige energikostnader ved kjøp av mat som helt eller delvis blir importert.15 Utredninga tok utgangspunkt i et måltid som besto av 250 g kjøtt, 175 g potet, 100 g gulrot, 200 g kål og 12 eple og fant at CO2-utslippet per g matvare var størst for kjøtt, deretter for epler, så kål, poteter og minst for gulrot. Dette er imidlertid et helt uholdbart regnestykke, siden grønnsaker og frukt inneholder mest vann og svært lite energi, hvorav det meste kommer fra karbohydrater (sukker). 

Rapporten beregner CO2-utslipp i gram ved ulike reisealternativer for ingrediensene på tallerkenen, korrigert for importandeler, og finner at kjøtt gir mye større utslipp enn grønnsaker. Regnestykket blir imidlertid et annet hvis man i stedet for å sammenlikne per vektenhet, sammenlikner CO2-utslippet per energienhet, gram protein eller vitamininnhold. Kjøtt inneholder langt mer energi, protein og vitaminer og mineraler per kcal enn grønnsaker. Hvis man korrigerer for energiinnholdet, endrer regnestykket seg i favør av kjøtt, jf. følgende tabell:

Tallerken, gjennomsnittlig reiseavstand og utslipp

Ingrediens   Mengde (g)   Gram CO2   Energi (kcal)  CO2 per 100 kcal

Kjøtt   250     26     480 5,4

Potet   175       9     119   7,5

Gulrot   100       6       31 19,4

Kål   200     16       54 29,6

Eple   125     24       52 19,2

Oppstillinga viser at kjøtt gir langt mindre CO2-utslipp per 100 kcal enn poteter (som produseres lokalt). Energiregnskapet viser at det desidert dårligste alternativet er kål, selv om importandelen er lav. Gulrot og epler gir også langt mindre energiutbytte enn kjøtt. Skulle man tatt hensyn til proteinmengdene hver matvare bidrar med, ville regnestykket vært enda bedre for kjøtt.

Skal man importere matvarer over lange avstander, er det fra et energiregnskap mest rasjonelt å kjøpe energitette matvarer som oljer, feite animalske produkter og nøtter. Import av frukt og grønnsaker er irrasjonelt fordi de inneholder mest vann og nesten ikke noe energi. Altså burde man tenke motsatt: Vi bør ha en høyest mulig selvforsyningsgrad med kort transport til forbrukerne av frukt, grønnsaker og bær, men kan gjerne importere kjøtt fra Argentina eller nøtter fra California.

Norsk politikk er å gjøre stikk motsatt, delvis fordi appelsiner og andre sydfrukter vanskelig kan dyrkes i Norge. Imidlertid finnes det gode argumenter for å konvertere norsk grovfôr i form av gras og blader til kjøtt fordi slike ressurser ellers ikke ville bli brukt. Hvis man lar gras, blader og kvister som drøvtyggere ellers spiser, råtne, avgir de dessuten metangass uansett. Dette må man ta i betraktning når man beregner metangassutslipp fra kyr.

Sløsing, svinn og utnyttelsesgrad

Et viktig poeng er hvor mye av råvarene som inngår i produksjonen av halvfabrikata og ferdigvarer av maten vi kjøper, og som deretter blir spist og fordøyd. Undersøkelser har vist at noe slikt som 20-25 % av all maten som produseres, kastes, dvs. en mengde som er beregnet til omkring 800.000 tonn.16 Ifølge Statistisk Sentralbyrå2 er ”matavfall den avfallstypen som har vokst raskest i Norge” i perioden 2004-09, og tall for 2007 viste en vekst på 21 % siden 2004. Mens industrien kastet 0,7 millioner tonn, sto husholdningene for 0,5 millioner tonn ”våtorganisk avfall, i første rekke matavfall, men også noe hageavfall”.

En kartlegging viste at det i 200717 oppsto 335.000 tonn nyttbart matavfall i Norge, 71 kg per innbygger. Dette utgjorde et samlet verditap på 9-10 milliarder kroner. I tillegg kom verditapet av matavfall fra dagligvarebutikker på ca. 1,2 milliarder.

Klimatiske forhold

I debatten har det vært framholdt at dersom vi i Norge spiste mer grønnsaker og frukt, ville det bli mer mat til sultne mennesker i fattige land. Dette er ikke nødvendigvis korrekt, og forholdet kan like gjerne være omvendt. Begrunnelsen for en slik påstand er følgende: I Norge har vi et nedbørrikt klima som tillater stor grad av beite for vilt (elg, reinsdyr, hjort, rådyr), storfe, sau, geit og fugl (og villsvin eller ”økosvin”). Disse dyra spiser plantemateriale som ikke kan nyttes til menneskeføde, slik som gras, bark, blader, kvister, lav osv., og som vokser på områder hvor det ikke er mulig å drive jordbruk.

Dersom norske utmarksressurser ikke utnyttes, ville matproduksjonen i Norge bli mindre, og vi ville måtte kjøpe mer mat på verdensmarkedet. Nettoeffekten ville være et bidrag til verdens sult.

Et argument for bruk av utmarksressurser er at beite ikke nødvendigvis gir et negativt bidrag til klimaregnskapet fordi disse ressursene vokser ut igjen og binder CO2. Dessuten råtner gras som ikke blir spist, og avgir da klimagasser i en mengde som bør komme til fradrag i et slikt regnestykke.

Enkelte beregninger viser at bidraget fra eng og beitemarker er positivt, det vil si at gras og vekster binder mer CO2 enn det dyra som beiter der, slipper ut i form av klimagasser (særlig metan). Hvorvidt beitedyr avgir så store mengder metan at det mer enn kompenserer for CO2-bindingen, er ikke endelig avklart, men her kan man uansett tenke seg løsninger som gjør dette til et mindre problem (avl, oppsamling av møkk, biogassanlegg). Ressurser som ikke brukes av beitedyr, avgir som nevnt metangass og CO2 når planter råtner, noe som er en del av det naturlige kretsløpet.

LES OGSÅ  – Kjøtt er ideell mat for spedbarn

Klimabelastninger ved produksjon av kjøtt

En større, europeisk undersøkelse om klimagassutslipp fra europeisk landbruk har tatt for seg ulike produksjonsformer og deres miljøkonsekvenser.18 Rapporten ble publisert i september 2004 som et diskusjonsnotat som oppsummerer argumenter fra en internasjonal studiegruppe med 50 deltakere fra 11 EU-land, USA og Colombia.

I rapporten framgår det at utslippene av klimagasser er svært avhengige av hva slags landbruk som drives. Om man lar skog vokse opp, kan karbon under visse betingelser akkumuleres slik at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren reduseres. Det vil si at en langsiktig skogforvaltning kan motvirke økningen av drivhusgasser i atmosfæren. Dette gjelder helst i tempererte strøk hvor forråtningen er liten.

Tropisk skog binder ikke netto karbon. Under mindre gunstige betingelser, slike som i varmt klima, der skog vokser på sandjord eller i jord med lav pH, er det målt karbontap etter konvertering av grasland eller myr til skog.

Når det gjelder øvrig landbruksdrift, framheves grasdekket land som klimamessig gunstig: ”Ved siden av deres naturlige egenskaper, har grasområder en enestående oppgave som primær matvarekilde for ville, grasspisende dyr og for tamme drøvtyggere. Fordi enger faktisk består av en blanding av ulike gressarter, belgvekster og urter, kan de virke som karbonlagre, motvirke erosjon, områder for fugl, habitat for små dyr og nitrogenfiksering.”

Den minst klimavennlige driftsformen i landbruket er dyrking av korn og grønnsaker fordi jorda vendes og delvis ligger brakk mens den ”lekker” nitrogen og karbon i form klimagassene metan og CO2. Kunstgjødsel gir et vesentlig bidrag til klimagasser, og hvorvidt jordbruket påvirker klimaet negativt eller ikke, avhenger sterkt av hvor intensivt eller ekstensivt det drives. 

Generelt vil overgangen fra korndyrking til grasenger bidra til reduksjon i atmosfærens CO2-nivå, mens ubeskyttet jord vil avgi mest karbon. Dette er et argument for minimal pløying, for å bevare et dekke og vegetasjon i størst mulig grad, det vil si et argument for økologisk smådrift med minimal bruk av kunstgjødsel eller overskuddsnitrogen fra intensiv bruk av husdyrgjødsel.

Mindre utslipp med økologiske driftsformer

Flere undersøkelser viser at økologisk landbruk gir 15–30 prosent mindre utslipp av karbondioksid (CO2) enn konvensjonell drift fordi energibruken er lavere.19 Årsaken er blant annet fravær av kunstgjødsel og sprøytemidler samt mindre bruk av langt transportert fôr. Dessuten inneholder økologisk drevet jord mer organisk materiale, humus og mikrober, som binder og lagrer karbon.

Langvarige forsøk i USA viser at karboninnholdet i jorda har økt opptil 28 prosent på økologiske arealer. Det tilsvarer en binding av 75 kg CO2 per dekar (= 10 mål) i året. Basert på dette har forskere regnet ut at hvis all åkerjord i USA ble lagt om til økologisk drift, ville det binde en mengde karbon i jorda tilsvarende dagens CO2-utslipp fra halvparten av USAs bilpark.19 Langvarige forsøk i Sveits har også vist at det blir lagret mer organisk materiale i jorda ved økologisk enn ved konvensjonell drift.

Klimaet påvirkes ikke bare av karbonbinding eller utslipp av klimagasser (metan, nitrogenoksid, karbondioksid, vanndamp), men også av jordas albedo eller i hvilken grad sollys reflekteres tilbake til verdensrommet. En høy albedo vil motvirke en eventuell temperaturstigning, mens vanndamp eller fuktig luft vil øke den.

Foreløpige tall viser at drøvtyggere bidro med ca. 2-3 prosent av de samlede utslippene av drivhusgasser i EU (15 land) i form av utslipp etter fermentering av fôr (ei ku slipper ut årlig ut 80-10 kg metan, en annen klimagass). Alle slike beregninger er imidlertid beheftet med usikkerhet. Det er derfor ikke grunnlag for bombastiske påstander om manglende klimavennlighet av kjøttspising så lenge graden av klimapåvirkninger i så stor grad avhenger av driftsform og lokale forhold.

Konklusjon

Diskusjonen om klimavirkningene av det vi spiser, er uhyre kompleks. Det er ikke et argument for å la utviklinga gå sin vante gang, men for ikke å komme med for skråsikre oppfatninger. De som argumenterer for vegetarisk kosthold, glemmer ofte å ta i betraktning at både frukt og mange grønnsaker importeres fra land langt borte eller dyrkes i drivhus med enormt store energikostnader, sammenliknet med det slike matvarer inneholder.

Inntil videre synes det mest rasjonelt å spise mat som vi i løpet av vår lange evolusjonshistorie er best tilpasset, produsert på en mest mulig miljøvennlig måte med størst mulig utnyttelse av norske utmarksressurser som ikke har annen anvendelse. Fra et ”klimasynspunkt” kan det ikke være gunstig å importere frukt og grønnsaker over lange avstander, ei heller å spise matvarer med dårlig proteinkvalitet eller svært lite fett. Det kan også være på sin plass å utrede hvorvidt man med et større innslag av fett i kostholdet ikke bare kan produsere maten mer klimavennlig, men også legge forholdene bedre til rette for en bedring i folkehelsa.

Det viktigste i diskusjonen om matvarer burde være hvorvidt man i et gitt land kan skaffe til veie mat som gir innbyggerne best mulig helse. Selv om dette medfører et større utslipp av klimagasser enn et mindre optimalt kosthold (vegetarisk), er det ikke sikkert at nettoeffekten for klimaet blir negativ. Dersom flere blir syke, kreves mer transport til sykehus, større grad av medisinsk tilsyn og mer av alle innsatsfaktorer for å redusere sykeligheten. Dessuten blir det færre mennesker til å finne løsninger på verdens klimaproblemer, global sult og krig.

Kilder:

1. www.focus.de/wissen/wissenschaft/klima/tid-8638/diskussion_aid_234320.html.

2. Landbruks- og matdepartementet. St.meld. nr. 39 (2008-2009). Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Oslo, 29. mai 2009.

3. Solum Ø. Vegetarisme, ernæring, dyreverd og klima. Visjon 2009; 2: 34-40.

4. Helsedirektoratet. Utviklingen i norsk kosthold. Matforsyningsstatistikk og forbruksundersøkelser. Oslo: Rapport 15-1873, januar 2011. www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/utviklingen-i-norsk-kosthold-2010-stor-utgave/Publikasjoner/utviklingen-i-norsk-kosthold2010–stor-utgave.pdf.

5. Hille J. Får og svin – hvem er mest ålreit? Minirapport. Oslo: Framtiden i våre hender, desember 2002.

6. Lem S. Sau forurenser mer enn svin. Aftenposten Debatt 23.12.03: 11.

7. Lem S. Spis deg slank og farlig. Folkevett 2006; 1: 21.

8. Mellemstrand C. Lam på utmarksbeite gir sunnere kjøtt. Norsk landbruk 2011; 17. juni. www.norsklandbruk.no/gaardsdrift/2011/06/17/lam-paa-utmarksbeite-gir-sunnere-kjoett.aspx.

9. Breirem K. Korn som mat. I: Styret i Statens kornforretning. Korn er liv. Statens kornforretning 50 år. Oslo: Statens kornforretning, juli 1979: 221.

10. Leif Trygve Berge 2007, personlig meddelelse.

11. www.animalia.no/Tjenester/Sauekontrollen.

12. Wester K. Ikke ålreit. Klassekampen debatt, 16.2.07: 15.

13. Haard NF, Odunfa SA, Lee C-H mfl. Fermented cereals. A global perspective. Rome: Food and Agricultural Organization of the United Nations, 1999. fao.org/docrep/x2184E/x2184e06.htm. [03.02.12]

14. Kwa?niewski J. Optimal nutrition. Warszawa, PL: Wydawnictwo „WPG“, 1999.

15. Germiso M. Kortreist, langreist eller vegetarisk? Sammenhengen mellom mat og klimagassutslipp. Oslo: Framtiden i våre hender, Arbeidsnotat 10/05.

16. Hessen DO. Slik kan du redde kloden. Dagbladet 28.12.2007: 44.

17. Serikstad GL. Økologisk mat – bra for klimaet. Bioforsk Tema. Ås: Bioforsk, 2007.

18. Report 2003, Specific Study 3. Greenhouse gas emissions from European grasslands. Brussel, september 2004. Fra programmet GHG-CARBO-EUROPE; www2.clermont.inra.fr/greengrass/.

19. Serikstad GL. Økologisk mat – bra for klimaet. Bioforsk Tema. Ås: Bioforsk, 2007.

20. www.norsvin.no.

21. www.geno.no.

22. Skjervold H. How should the new discoveries influence future food production. Ås: Ås-Trykk, 1992.

23. Simopoulos AP. Evolutionary aspcts of diet, the omega-6/omega-3 ratio and genetic variation: nutritional implications for chronic diseases. Biomedicine & Pharmacotherapy 2006; 60: 502-7.

24. Russo GL. Dietary n – 6 and n – 3 polyunsaturated fatty acids: From biochemistry to clinical implicaions in cardiovascular prevention. Biochemical Pharmacology 2009; 77: 937-46.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner