USAs republikanske president 1981–1989 Ronald Reagan (1911–2004) lanserte begrepet ”ondskapens rike” om Sovjetunionen i en tale han holdt for Nasjonal forening av  evangelister¹ i Orlando, Florida, 8. mars 1983. Temaet om verdens ondskap ble fulgt opp av den republikanske presidenten (2001–2009) Georg Walker Bush (f. 1946). I sin årlige tale til nasjonen 29. januar 2002 beskrev han første gang ”ondskapens akse” – land som fremmet terrorisme og arbeidet for å skaffe seg atomvåpen: Irak, Nord-Korea og Iran. Hvis man tar hensyn til hvilke land som historisk har påført andre land mest lidelse, sett med verdenssamfunnets øyne, er forfatteren Philip Giraldi imidlertid ikke i tvil om at tre andre land skiller seg negativt ut, med USA i spissen. I det etterfølgende begrunner han hvorfor.²

Tekst Philip Giraldi     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

Amerikanere, saudiarabere og israelere er blitt monstre i resten av verdens øyne, selv om de i egne øyne er begunstiget med spesielle privilegier fordi de er ”eksepsjonelle”, ”valgt av Gud” eller ”voktere av Mekka og Medina”. Alle de tre landene deler uhederlig nok følelsen av være utvalgt, noe som støtter deres forestilling om at deres undertrykkende og illegale atferd på en eller annen måte er fullstendig legitim.

Det finnes monstre blant oss. Hver eneste dag leser jeg om en amerikansk “plan” for enten å invadere et nytt område eller på annen måte påføre smerte for å overbevise en “ikke-kompatibel” utenlandsk regjering hvordan den skal oppføre seg. Forrige uke var det Iran, men neste uke kan det like gjerne igjen være Libanon, Syria eller Venezuela – eller til og med Russland eller Kina. Begge blir sett på som ”trusler”, selv om amerikanske soldater, krigsseilere og marinesoldater befinner seg langs deres grenser og ikke omvendt. USA er kanskje unik i verdenshistorien ved at de ser trusler over alt, selv om landet faktisk ikke er truet av noen.

Like ofte får vi høre om en ny grusomhet av israelere påført forsvarsløse arabere bare fordi de har makt til det. Nylig skjøt og drepte den israelske hæren fire ubevæpnede demonstranter og såret 300 flere i Gaza. Samtidig invaderte den jødiske statens politi en palestinsk barnehjemskole i det okkuperte Jerusalem og stengte den fordi studentene feiret en ”Ja til fred, nei til krig”-poesifestival.³ Fred er ikke inkludert i den israelskautoriserte læreplanen.

Og så er det saudiarabere, som offentlig kappet hodet av 37 “dissidenter”⁴ i en massevisning av barbari, og også myrdet og kuttet lemmene av en ulykkelig journalist.⁵ La oss heller ikke glemme bombingen og bevisst utsulting av hundretusener uskyldige sivile i Yemen.

Dette er virkelig en ond troika, et uttrykk som USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, juristen John R. Bolton (f. 1948) også liker, selv om han brukte det for å omtale Cuba, Venezuela og Nicaragua – alle ”sosialistiske” nasjoner som for tiden er på Washingtons ”hitliste”. Amerikanere, saudiere og israelere har imidlertid blitt monstre i øynene til resten av verden, selv om de i egne øyne er tilgodesett med spesielle privilegier i egenskap av å være “eksepsjonelle”, “valgt av Gud” eller “vektere av Mekka og Medina.” Alle tre land deler en uhederlig følelse av å være utvalgt, støttet av forestillingen om at deres undertrykkende og ofte ulovlige atferd på en eller annen måte er helt legitim.

Riktignok er ikke alle amerikanere, saudiere eller israelere monstre som enkeltpersoner. Mange er anstendige mennesker som er forferdet over hva deres respektive regjeringer gjør. Saudiske borgere lever under et despoti og uttaler seg lite om sin regjering, men det finnes en formidabel, om enn fragmentert, fredsbevegelse i litt mindre totalitære Israel, og i USA er fredsbevegelsen i frammarsj. Mange i USA føler et ubehag fordi de er drevet av en følelse av at konfliktene etter 11. september 2001 bare har drevet landet dypere inn i kriger som ikke har noen utgang og ingen ende. Dessverre vil fredsbevegelsen i Israel aldri ha noen reell makt mens antikrigsaktivistene i Amerika er uten ledere og uorganiserte mens folk venter på at noen skal stå fram og ta ansvar.

Den nåværende utenrikspolitiske debatten dreier seg om hva Washingtons neste trekk i Midtøsten vil bli. Beslutningsprosessen vil uunngåelig involvere USA og dets “nære allierte” Israel og Saudi-Arabia, noe som ikke bør overraske. Selv om det er klart at president Donald Trump (f. 1946) beordret et angrep på Iran før han kansellerte aksjonen i siste øyeblikk, er det fortsatt uklart hvordan det skjedde. En teori som presidenten selv fremmer, er at angrepet ville vært ubalansert ved at det muligens ville drept hundrevis av iransk militært personell, bare i bytte mot – en riktignok veldig kostbar – overvåkningsdrone. Å drepe iranerne ville garantert ført til en øyeblikkelig militær opptrapping av Iran, som både har viljen og muligheten til å nå mål med høy verdi i og rundt den persiske golf-regionen, en faktor som også kan ha vært tatt med i presidentens overveielser.

Trumps avlysning av angrepet utløste straks rasende skrik fra de vanlige nykonservative haukene i Washington samt en mer dempet gjentakelse av israelsk og saudisk krav om at Iran skulle straffes, selv om begge også er bekymret for at en massiv iransk gjengjeldelse ville ramme dem hardt. De håper begge at Washingtons umåtelig kraftige strategiske våpen vil lykkes med å slå ut Iran raskt og avgjørende, men de har også begge lært seg ikke helt å stole på Det hvite hus.

For å holde dyret i tømme har presidenten satt i gang en pakke med ”avgjørende”, nye sanksjoner⁶ mot Iran og som uten tvil vil skade det iranske folket mens han ikke endrer regjeringsbeslutningene en millimeter. Det har også vært en lekkasje av en historie knyttet til amerikanske cyberangrep på iranske militær- og infrastrukturmål, enda et forsøk på å handle aggressivt for å dempe lydstøyen fra det nykonservative koret.

Hvis man vil forstå stopp-og-gå-oppførselen til Trump, må man ta i bruk Occams barberblad-prinsipp,⁷ det vil si at den enkleste forklaringen mest sannsynlig er riktig. Av en eller annen merkelig grunn ønsker Donald Trump å bli gjenvalgt som president i 2020 til tross for at han fremstår som om han ikke trives med oppgaven. En rask, vellykket krig ville øke sjansene hans for en ny periode, noe som utenriksminister Mike Pompeo⁸ (f. 1963) lovet ham, men enhver militær aksjon som ikke umiddelbart er avgjørende, vil skade utsiktene og muligens påføre uopprettelig skade. Trump hadde tilsynelatende mottatt innvendinger fra den konservative Fox-nyhetsanalytikeren Tucker Carlson⁹ (f. 1969), som kan ha forklart den virkeligheten for ham like før han bestemte seg for å stanse angrepet. Tucker er, for det det er verd, en høyt respektert kritiker fra den politiske høyresiden og som er skeptisk til å velge kriger, demokratibygging og den globale liberale orden.

Sannheten er at all amerikansk utenrikspolitikk i løpet av det kommende året vil være utformet for å blidgjøre bestemte valgkretser som vil være avgjørende for presidentvalget i 2020. Man kan regne med enda flere innrømmelser til Israel og dens morderiske kriminelle, statsminister Benjamin Netanyahu (f. 1949), for å kapre jødiske stemmer og, enda viktigere: penger. John Bolton var i Israel og fikk marsjordre fra Netanyahu i juni, og Pence var overstrømmende i sin ros av Israel da han snakket på møtet i Orlando samme måned, samtidig som Trump startet 2020-kampanjen. Spillet er allerede i gang. Det er en interessant prosess å observere hvordan jødiske oligarker som Sheldon Bary Adelson¹⁰ (f. 1933) bidrar med flere titalls millioner dollar til politikerne, som til gjengjeld gir et titalls milliarder dollar tilbake, penger som er hentet fra jødiske statsskattytere. Å bestikke korrupte politikere er en av de beste investeringene man kan gjøre i dagens Amerika.

Trump vil også ta lett på Saudi-Arabia fordi han ønsker å selge dem våpen for milliarder av dollar, noe som vil gjøre nøkkelpersonene i det militært-industrielle komplekset lykkelige. Han vil også fortsette å utøve ”maksimalt press” på Iran og Venezuela for å vise hvor tøff han kan være for sitt ”Make America Great”-publikum, selv om han unngår krig i tilfelle noen av de ulykkelige ofrene prøver å slå tilbake og dumme ham ut.

Så slik er det, folkens. Krig med Iran er for øyeblikket på vent, men følg med framover, siden den kollektive hukommelsen i Det hvite hus bare varer tre eller fire dager. I løpet av neste uke kan vi amerikanere føre krig mot Mongolia.

Om forfatteren

Philip M. Giraldi (f. 1946) har en bachelor fra Universitetet i Chicago (1968) og en mastergrad (1971) og PhD (1975) i europeisk historie fra Universitetet i London.¹¹ Han er en anerkjent ekspert på internasjonal sikkerhet og antiterrorisme og bidrar regelmessig til nettstedet AntiWar.com. Giraldi har skrevet en rekke ledere og artikler til kjente medier og har deltatt i en rekke debattprogrammer på store radio- og tv-kanaler. Han arbeidet i 18 år som militær etterretningsoffiser i CIA i Tyrkia, Italia, Tyskland og Spania. Giraldi var basesjef i Barcelona 1989–1992 og som byråets senioroffiser ansvarlig for de olympiske leker.

Siden 1992 har han hatt sikkerhetsoppdrag for en rekke selskaper inkludert i Fortune 500. For tiden arbeider han som direktør for konsulentfirmaet San Marco International og er partner i selskapet Cannistraro Associates og er administrerende direktør for Rådet for nasjonale interesser¹². Ved siden av engelsk snakker Giraldi spansk, italiensk, tysk og tyrkisk.

E-post: inform@cnionline.org 

Kilder:

1 https://en.wikipedia.org/wiki/Evil_Empire_speech

2 Giraldi P. Monsters walk the earth. Why these three countries are the real troika of evil. TRANSCEND Newsletter 27.6.2019. 

3 https://israelpalestinenews.org/israeli-soldiers-invade-orphanage-school-stop-peace-poetry-festival/?utm_source=mailpoet&utm_medium=email&utm _campaign= Daily+Updates

4 https://www.salon.com/2019/05/17/saudi-arabia-beheaded-37-dissidents-last-month-and-u-s-media-called-them-terrorists/

5 https://www.nytimes.com/2019/06/19/world/middleeast/jamal- khashoggi-Mohammed-bin-Salman.html

6 https://twitter.com/realDonaldTrump/status/1142506680300789761

7 https://en.wikipedia.org/wiki/Occam%27s_razor

8 https://en.wikipedia.org/wiki/Mike_Pompeo

9 https://en.wikipedia.org/wiki/Tucker_Carlson

10 https://en.wikipedia.org/wiki/Sheldon_Adelson

11 https://en.wikipedia.org/wiki/Philip_Giraldi

12 http: //www.councilforthenationalinterest.org,/