Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

Print Friendly, PDF & Email
kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2018 > Oversikt over Vilhelm Schjelderups bøker

Oversikt over Vilhelm Schjelderups bøker

Her ser vi nærmere på hvilke temaer Vilhelm Schjelderup tok opp og var mest opptatt av i sine bøker. I tillegg ser vi litt på mottakelsen og debatt rundt bøkene.

Tekst Iver Mysterud Foto Svein Johannesen, Ingemar Ljungqvist og Elisabeth Hægeland Reynolds/Medium

Kort fortalt

Dette er andre del av et tredelt oppslag om lege Vilhelm Schjelderups (1931–2017) liv og virke. Første artikkel sto i nummer 1/2018 og er en nekrolog og minneartikkel om de store linjene i hans liv. Andre artikkel gir en oversikt over innholdet i bøkene, mens en tredje artikkel som omtaler én av bøkene i mer detalje, følger i Helsemagasinet nr. 3.

Bøker av Vilhelm Schjelderup

Annonse:

Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1974.

Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1980 (revidert versjon).

Schjelderup V. Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon
mellom to supermakters vitenskap
. Oslo: Dreyer, 1987.

Schjelderup V. Nytt lys på medisinen. Oslo: Cappelen, 1989.

Schjelderup V. ECIWO-biologi: Et nytt grunnlag for akupunktur og soneterapi. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1998.

Schjelderup V. Lys som helbreder: Nytt håp for astma-pasienter. Tjøme: Indre Ledelse Forlag, 2004.

Schjelderup V. Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon
mellom to  supermakters vitenskap
. Oslo: Kolofon, 2006.

Schjelderup V. Små og store hvite ark. Oslo: Koloritt, 2007.

Schjelderup V. Fredsgudinnens hevn. Oslo: Kolofon, 2008.

Øverbye BJ, Untiedt BH, Schjelderup V. 2012. Ja takk, begge
deler! Helse i en ny tid
. Arendal: Pallade, 2012.

Schjelderup V, Untiedt BH. Helsekampen: Hundre års strid om alternativ medisin. Stavanger: Paradigmeskifte Forlag, 2014.

Undertegnede leste to av Schjelderups bøker mens jeg var student, og de preget min tenkning om og interessen for bøkenes temaer siden. Den ene boka var Nytt lys på medisinen ( 1989), som tok opp temaer i biologi og medisin og et syn på kroppen/livet som det ikke ble undervist om i grunnutdanningen i biologi. Boka vekket det som for meg ble en livslang interesse for alternativ medisin og forskning på effekter og virkningsmekanismer. Den andre boka var Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon mellom to supermakters vitenskap (1987), som for alvor problematiserte det som i dag er blitt stadig mer aktuelt: Helseeffekter av stråling fra trådløse kommunikasjonsmidler. En av mine første omtaler omhandlet denne boka.1 To av Schjelderups bøker var således viktige for å påvirke hvordan jeg seinere kom til å tenke som Helsemagasinets fagredaktør. De var godt skrevet, interessante og hadde enorme implikasjoner for synet på livet selv.

Etter min oppfatning er de nevnte bøkene Schjelderups viktigste, men han har en mangfoldig produksjon, og i det etterfølgende skal vi gi en oversikt over innhold, kontekst og mottakelse av hans faglitterære produksjon.

Alternativ medisin: Runde én

Tidlig på 1970-tallet så Schjelderup det som sin oppgave å skrive om en del utviklingstrekk som ikke var tatt opp i norsk medisin. Resultatet ble Legekunsten på nye veier fra 1974,2 der han tok for seg ”overraskende sider” (hans uttrykk) ved livets kjemi, hvilket i praksis betød homøopati, urtemedisin, ”merkelige” sider ved vann og astrobiologi og astrologisk familieplanlegging. Videre tok Schjelderup opp akupunktur og spørsmålet om et ”organisk energilegeme” hos mennesket. I tillegg fokuserte han på det han kalte et holografisk prinsipp i medisinen og vårt forhold til framtiden sett i lys av bokas temaer. Det holografiske prinsippet vil si at soner på ulike deler av kroppen som øynene, ørene, hendene og føttene gjenspeiler helheten i kroppen. Dette er i dag velkjente temaer innen alternativ medisin og brukes for eksempel ved irisdiagnostikk, øreakupunktur (auriculoterapi) og refleksologi (fot- og håndsoneterapi), og det var altså Schjelderup som løftet fram disse temaene gjennom sin bok. Boka kom ut på dansk og svensk året etter.3,4

Han skrev selv om boka: 5:9 ”Formålet med ”Legekunsten på nye veier” var å gi informasjon om viktige former for alternativ medisin som på det tidspunkt var i ferd med å vinne aktualitet i samfunnet. Jeg mente at disse former for legekunst var berettiget alvorlig oppmerksomhet, og at de hadde noe vesentlig å tilføre vår medisin både på det praktiske og det teoretiske plan. Jeg la derfor vekt på en positiv fremstilling av disse alternative metodene for legekunst, idet jeg forsøkte å få frem hvilke prinsipper de bygget på, og mulighetene for å gi dem en moderne vitenskapelig begrunnelse.”

Boka fikk en blandet mottakelse – positiv fra enkelte hold, negativ og kritisk fra medisinsk hold.

For eksempel skrev Jo Bech-Karlsen følgende i Nationen:6:baksidetekst

”Dette er mer enn en brannfakkel. Denne anmelder kan ikke se annet enn at Vilhelm Schjelderups nye bok er noe av det viktigste av populærvitenskapelig litteratur som er kommet på norsk de siste årene … har også stor kulturhistorisk, filosofisk og politisk interesse.”

I den norske medisinens flaggskip, Tidsskrift for Den norske lægeforening (som det da het), fikk derimot boka slakt.7 Anmelderen skrev:

”Forfatteren skriver lettfattelig og sympatisk. Det er bent frem litt interessant å repetere alle disse mer eller mindre kjente tema. … Det selsomme er at Schjelderup tror på alt dette. For ham eksisterer det ingen humbug, bare paramedisinske vitenskaper. Legene bør begynne å høste av alle disse delikate frukter, som det bare er å plukke ned, til berikelse av sin stivnede dogmatikk. … Jeg må beundre en så sjelden evne til å koble ut den kritiske sans. I så rendyrket form har jeg aldri møtt den.”

Schjelderup skrev i 1980 følgende om førsteutgaven:6:7 ”Jeg håpet den gang å kunne vekke til medisinsk og vitenskapelig debatt om emner jeg følte lå i tiden, og som det var påkrevet at vi søkte å ta stilling til på et så bredt grunnlag som mulig. Det viste seg imidlertid i 1974 at tiden ennå ikke var moden for en virkelig faglig debatt om disse spørsmål.”

I 1989 la han til følgende om førsteutgavens mottakelse:5:9

”Den gang … ble det oppfattet som svært radikalt, ja, av mange leger utvilsomt som et brudd på de vitenskapelige tradisjoner moderne medisin bygger på. En åpen, faglig diskusjon av de emner jeg hadde tatt opp, viste seg umulig. Cappelens forlag ble endog kritisert for å ha utgitt boken.”

Schjelderup ga ut en revidert versjon i 1980. Da hadde det på seks år skjedd ”en betydelig utvikling” omkring temaet fra førsteutgaven. Blant annet hadde øreakupunkturen fått omfattende utbredelse i vestlige land, og akupunktur var i ferd med å vinne fotfeste i norsk medisin. Han innarbeidet en del nytt stoff i deler av annenutgaven og lot andre deler forbli uendret fordi de var like aktuelle. Nytt var blant annet omtale av laserterapi (terapeutisk bruk av ”myklaser”) og mer om virkningsmekanismer ved akupunktur. Schjelderup var gjennom sine bøker opptatt av å presentere leseren for resultater fra nyere vitenskapelig forskning.

Alternativ medisin: Runde to

Nytt lys på medisinen fra 19895 bygger på Legekunsten på nye veier, men boka dreide seg ifølge Schjelderup om mer enn en oppdatering. I Nytt lys på medisinen videreførte han temaene, men boka fikk en ny form og ny tittel for å gjenspeile alt det nye som var kommet til fra forskningshold. Nytt lys på medisinen var også bedre tilpasset situasjonen i 1989. Den kom for øvrig ut på dansk i 1991.8

I Nytt lys på medisinen oppdaterte Schjelderup alle temaene som ble omtalt i Legekunsten på nye veier, men han utvidet også boka med en rekke nye temaer om fysikk og biologi/medisin. Hvem lar seg ikke fascinere av muligheten for at sykdomsprosesser kan overføres ved hjelp av nesten usynlig (ultrasvak) ultrafiolett stråling, eller at kroppen til mennesker og andre dyr har et eget informasjonssystem som ikke er vektlagt i medisinen (det såkalte perinevrale informasjonssystemet)? Igjen fikk Schjelderup oppsummert viktige hypoteser og resultater fra ny forskning, men som hadde vært oversett eller ikke ble vektlagt av datidens medisin.

Forordet til Nytt lys på medisinen viser fortsatt hvor framsynt Schjelderup var i sitt syn på medisinsk praksis og ikke minst på medisinens historie. Han setter temaene og motstanden mot dem i et troverdig vitenskapsfilosofisk perspektiv. Blant annet skrev han med tilbakeblikk på sine foregående bøker:5:10

”Det sto tidlig for meg at det teoretiske grunnlaget for vår medisin ikke i tilstrekkelig grad har holdt tritt med utviklingen i vitenskapelig tenkning i vårt århundre, særlig innen fysikken. Dominerende teoretiske holdninger i medisinen er i mange tilfeller levninger fra tidligere stadier i den vitenskapelige utvikling som er blitt rotfestet i medisinen og som har beholdt sitt grep på vår medisinske tenkning. Jeg fant det derfor påkrevet med en kritisk revurdering av medisinsk teori i lys av nyere vitenskapelig innsikt.”

Han fortsatte:5:10 ”En slik revisjon er særlig nødvendig fordi medisinsk vitenskap i så stor grad har neglisjert spørsmålet om helbredelse, som jo står helt sentralt for legekunsten og er dens primære mål. Vestlig medisin har derved fått en uheldig slagside som ofte gir negative utslag i medisinsk praksis. Som lege har jeg sett mange eksempler på hvordan den ensidig analytiske tenkning som dominerer vår medisin, i praksis kan virke nedbrytende på menneskelige helhetsfunksjoner og på menneskers naturlige integritet.”

Schjelderup så alvoret i dette:5:10 ”Det er selvsagt ingen spøk å forsøke å rokke ved grunnholdninger i en vitenskap som danner grunnlag for et fag som bærer et så stort og tungt ansvar som medisinen.”

Etter en omtale av radikale endringer i vitenskapen skrev Schjelderup:5:11 ”For meg var det spørsmål om et behov for vitenskapelig fornyelse, ikke om et tillitsbrudd overfor hva jeg oppfattet som vitenskapens egentlige intensjon. Det var derfor viktig for meg å kunne peke i retning av en ny, vitenskapelig forståelse som kunne gi et bedre grunnlag for legekunsten.”

Dette går som en rød tråd gjennom Schjelderups forfatterskap, et ønske om å gi faget medisin et bedre vitenskapelig fundament som i sin tur kommer pasientene til gode i form av bedre og mer effektiv behandling.

Men som så ofte gjennom Schjelderups faglige liv, ble også Nytt liv på medisinen kritisert av leger, denne gang av sosialmedisineren, professor Per Fugelli (1943–2017). Fugelli er kjent for å være en retorikkens mester som verken kviet seg for å refse enkeltpersoner eller samfunnet, og kritikken av Schjelderup kom flere tiår før Fugelli ble rikskjendis. Fugelli satte sin vurdering på trykk i Tidsskrift for Den norske lægeforening,9 samt i de to største vestlandske avisene10,11 og med opptrykk i en bok.12 Omtalene var relativt like, men Fugelli la på en ekstra innledende setning i avis- og bokversjonen. Den startet slik:12:102

”Norsk medisins enfant terrible, Vilhelm Schjelderup, har skrevet bok igjen. Nytt lys på medisinen er en videreføring av Legekunsten på nye veier som kom ut i 1974.”

Uttrykket ”enfant terrible” betyr på fransk ”vanskelig barn” og brukes ifølge Wikipedia ”om en person hvis ukonvensjonelle opptreden sjenerer eller provoserer andre.” Uttrykket er som oftest negativt ladd, men kan brukes positivt om personer som kommer med berettiget kritikk eller bryter med fastsatte normer. På fransk brukes uttrykket om en som taler om alt for oppriktig.13 Betegnelsen kan også brukes positivt for å framheve en som tør å ”tale Roma midt imot”, men det var neppe det Fugelli mente med utsagnet.

Etter denne personkarakteristikken fortsatte Fugelli:12:102

”Av de to titlene kan det være fristende å utlede, på vegne av forfatteren: Jeg er Veien og Lyset. For Schjelderup tenker og skriver som en profet, enten han er ute for å dømme eller å frelse. Med ildskrift holder han dommedag over den forstenede medisinske vitenskap. Med svovel fordømmer han norsk legepraksis som fiksert i organer og kjemiske løsninger. Med salmer og palmer bringer han oss det nye Lyset, hvor i opptatt laserstråler og elektromagnetiske bølger.”

Deretter omtaler og karakteriserer Fugelli – på en latterliggjørende måte
– hovedinnholdet i boka før han skriver:12:103–4

”Her er en underlig dobbelhet i Schjelderups intellekt. Hans analyse av den rådende medisin bærer bud om hverdagsnærhet og kritisk sans. Men når han kommer til sin egen teori, ja da blir han en enfoldig Askeladd som løper rundt i Verdensrommet og Verdenshistorien og Verdenslitteraturen og roper: Jeg fant, jeg fant.”

Fugelli mente at Schjelderup fortjener heder for to kvaliteter: intensiteten i sitt budskap (potensen) og viljen til å opponere (kjetteriet):12:104

”Det er sjelden å møte forfattere som tenner og brenner i vårt lille ildfulle fag. Slik sett opplever jeg Schjelderups potens, både i forkynnelse og fordømmelse, som verdifull. Schjelderup vil vel, og med misunnelsesverdig kraft.”

Så fortsetter han:12:104

”Kjettere er vi heller ikke hyppig hjemsøkt av i den lydige medisinen. Schjelderup er en falsk profet, men en sann opprører. Han er en vill flygetenker, og slike skal vi ikke straks klippe vingene av.”

Fugelli avslutter slik:12:104–5

”Med en uhyre lesekraft, med rå nysgjerrighet, med en rørende trang til å forstå alt på en gang og helt alene, har Schjelderup brukt 15 år på å finne Veien og Lyset. Tappert, patetisk – og ikke helt fåfengt. For selv om han overstiger sin frelse, får han gamle sneversyn til å vide seg ut og støle hjerner til å skjelve. Schjelderup går muligens foran oss andre inn i framtiden. Men for å være litt slem, både med ham og oss: Det er lett å gå fra forstanden – når forstanden står stille.”

Fugelli er altså ikke hundre prosent avvisende, selv om han med sin retorikk kler av Schjelderup overfor alle landets leger (lesere av Legetidsskriftet) og vestlandske avislesere. Det er ikke rart at Schjelderup følte behov for å imøtegå Fugelli med et tilsvar i Legetidsskriftet, der Schjelderup blant annet kritiserer Fugellis religiøse metaforer og sammenlikning av medisinen med et trossystem.14 Schjelderup avsluttet slik:

”For min del vil jeg imidlertid få fremheve at jeg foretrekker å se på medisinen som en erfaringsvitenskap der faglige spørsmål avgjøres på grunnlag av vitenskapelige kriterier og akademisk debatt, og ikke på grunnlag av dogmatisk tro, politisk makt eller folkeopinionen.”

I et selvbiografisk tilbakeblikk i 2008 kommenterer Schjelderup Fugellis omtale og at han ble kalt ”en kjetter i norsk medisin” og ”en falsk profet”:15:65 ”Det var et klart signal til norske leger om ikke å ta alvorlig det jeg måtte fare med. Derved var det liten utsikt til at jeg kunne få gjennomslag for det jeg måtte ha av kunnskap og ideer i norsk medisin.”

Medisin, biofysikk og politikk

I 1975 foreslo den sovjetiske partisjefen Leonid Bresjnev (1906–1982) i en tale at supermaktene Sovjetunionen og USA skulle samarbeide i menneskehetens interesse for å hindre utviklingen av en ny type våpen han karakteriserte som enda verre enn atomvåpnene. Samme år fremmet den sovjetiske utenriksministeren Andrej Gromyko (1909–1989) i FN et forslag om å forby utvikling av slike våpen. Det ble imidlertid ikke gitt noen forklaring på hva slags våpen det handlet om, og det sovjetiske initiativet førte ikke fram. På denne bakgrunn tok Schjelderup i 1987 opp elektromagnetisk krigføring i boka Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon mellom to supermakters vitenskap.16 Temaet ble satt i historisk og vitenskapelig sammenheng gjennom omtale av to sentrale forskere, amerikaneren Robert O. Becker (1923–2008) og kasakhstaneren Victor M. Injushin. Becker er særlig kjent for sitt arbeid med å bruke elektrisitet for å få lemmer til å gro fortere og oppdagelsen at kroppen til virveldyr har et eget, såkalt perinevralt informasjonssystem. Injushin er særlig kjent som oppdager og utvikler av terapeutisk bruk av myklaser. I tillegg vier Schjelderup mye oppmerksomhet til den russiske biofysikeren Aleksander Presmans epokegjørende bok Elektromagnetiske felter og livet,17 og han tar opp ulike forutsetninger for denne forskningen i Sovjetunionen og i vestlige land. Schjelderup omtaler mikrobølgebestråling av USAs ambassade i Moskva, det såkalte ”Moskva-signalet”, der det spesielle var at strålingen ble ansett å være helseskadelig i Sovjetunionen, men ikke i USA. Det var velkjent i det amerikanske ambassademiljøet at det var helserisiko forbundet med å arbeide i Moskva-ambassaden. I Sovjetunionen har man vedtatt mye lavere grenseverdier for å beskytte befolkningen enn vi i Vesten har hatt og fortsatt har. Schjelderup ga oversikt over bakgrunnen for dette med en beskrivelse av sentrale trekk ved sovjetisk biofysikk, der Presmans bidrag ble høyt verdsatt. Essensen i mye av dette er at relativt svak stråling kan ha omfattende effekter på livsprosessen hos mennesker, andre dyr og planter. Schjelderup tok også opp hvorfor denne typen biofysikk ble motarbeidet eller oversett i USA og satte dette inn i et storpolitisk perspektiv.

Den eneste omtalen av Elektromagnetismen og livet som jeg er klar over (etter søk i eget arkiv og på nettet), er skrevet av kjemiker Rolf Manne.18 Han savnet en kritisk innstilling til Schjelderups kildebruk og skrev: ”I stedet for argumentasjon for og mot ulike standpunkter blir leseren servert formodninger og spekulasjoner til en stor del av konspiratorisk natur.” Manne hadde ikke gjort egne studier innenfor bokas område, men ble ikke overbevist av Schjelderups framstilling.

I 2006, 18 år etter at boka kom ut første gang, valgte Schjelderup å gi den ut på nytt.19 Bakgrunnen var at den hadde vært utsolgt fra forlaget i mange år og at det var økende interesse for temaet i skandinaviske land. Schjelderup mente også at helseskadelige virkninger av forskjellige former for elektromagnetisk stråling var blitt stadig bedre dokumentert. I tillegg var det gått over 15 år siden slutten på den kalde krigen, og Schjelderup håpet at boka kunne bidra til mer seriøse forsøk på å se hva som skjedde i et historisk perspektiv. Hans mål var at vi kunne ta lærdom av hendelsene og unngå å gjøre liknende feil i framtiden. Kapitlene var identiske med 1987-utgaven, men Schjelderup sttte boka og temaene i perspektiv i et nyskrevet forord. Han nevner blant annet Presmans bok Elektromagnetiske felt og livet som et like aktuelt og klassisk verk på feltet, selv om det synes glemt og oversett i nåtidens vitenskapelige debatt. Det var til minne om Presmans bok at Schjelderup hadde gitt sin egen bok tittelen Elektromagnetismen og livet.

Schjelderup avsluttet forordet slik:19:12 ”Nye medisinske metoder basert på biofysisk forskning, som laserterapi, magnetfelt-terapi og bioresonans-terapi, er i dag i rivende utvikling. Det er tale om til dels høyteknologiske metoder med innspill fra både russisk og amerikansk romforskning. Foreløpig skjer dette i det vesentlige utenom universitetsmedisinen og det offentlige helsevesenet. Det er imidlertid gode grunner til å anta at denne utviklingen er i ferd med å skape nye premisser for fremtidens medisin. Det er mitt håp at en nyutgivelse av denne boken kan bidra til å gi en bedre forståelse for hva som her er i ferd med å skje.”

Akupunktur, hypnose og storpolitikk

I 2007 ga Schjelderup ut Små og store hvite ark.20 Jeg anmeldte denne under tittelen ”Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier”. Ingressen lød slik: ”Hva er sammenhengen mellom behandlingsteknikkene akupunktur og hypnose og den tidligere sovjetiske etterretningsorganisasjonen KGB? Svaret finner du i lege Vilhelm Schjelderups nyeste bok, ”Små og store hvite ark”.” Denne boka er så spennende og interessant at vi gjengir en bearbeidet versjon av omtalen som egen sak.

Temaet elektromagnetiske våpen – fra Elektromagnetismen og livet – og akupunktur og hypnose – fra Små og store hvite ark – ble videreført i boka Fredsgudinnens hevn fra 2008.15 Deler av boka har litt at den selvbiografiske karakteren som preget Små og store hvite ark, der Schjelderup gir innblikk i sin egen rolle i et fagpolitisk og også storpolitisk maktspill. Han mistenkte også at kona Sidsels sykdom kunne ha sammenheng med påvirkninger for å svekke henne og dermed ham selv. Fredsgudinnens hevn kan også ses på som en sluttreplikk om temaene som ble tatt opp i Elektromagnetismen og livet og Små og store hvite ark. Sistnevnte er på bare 93 sider og er Schjelderups korteste bok.

ECIWO-biologi

Schjelderup var gjennom mesteparten av sin faglige karriere opptatt av det holografiske prinsippet i medisinen, altså at soner på ulike deler av kroppen gjenspeiler helheten i kroppen. I 1998 tok han dette opp i sin fulle bredde i boka ECIWO-biologi, som hadde undertittelen Et nytt grunnlag for akupunktur og soneterapi.21 Ifølge dette prinsippet inneholder hver enkelt celle i kroppen informasjon om hele organismen, det vil si ikke bare informasjon som er lagret i alle cellers DNA. Cellene har også et embryonalt potensial, det vil si at den kan omdannes til et embryo (forstadiet til et foster), som kan utvikle seg til en ny organisme. En celle har således et helhetspotensial. Dette innebærer at selv relativt høyt differensierte (spesialiserte) celler under spesielle forhold kan tilbakedannes til uspesialiserte celler. Disse har embryonale egenskaper og kan potensielt utvikle seg til differensierte celler av andre typer. Det er dette som ligger i begrepet ECIWO, der hver av bokstavene er forbokstaver for engelske ord: E for embryo, C for containing, I for information, W for whole og O for organism. Ideen er altså at man har en enhet som inneholder informasjon om hele organismen, og som har et embryonalt potensial til å danne en ny organisme.

Basert på ECIWO-biologien er det utviklet enkle behandlingsmetoder som har vist seg effektive i medisinsk praksis. For eksempel er fotsoneterapi og øreakupunktur basert på de samme prinsippene og hører derfor naturlig inn under ECIWO-biologien. Poenget med disse og en rekke andre behandlingsmetoder er å stimulere helbredelsessystemets arbeid i ulike deler av kroppen. I tillegg åpner ECIWO-biologien for en bedre vitenskapelig forståelse av helbredelsessystemets arbeid. I boka gir Schjelderup en samlet framstilling av ECIWO-biologien og dens praktiske anvendelse i medisin og jordbruk.

Boka var ment som en lærebok i ECIWO-biologi beregnet på utdanningen i akupunktur og refleksterapi, men henvendte seg også til folk i helsevesenet og allmennheten som er interessert i ny viten om medisinske og biologiske spørsmål.

Av Schjelderups bøker som ble anmeldt i Tidsskrift for Den norske lægeforening, fikk ECIWO-biologi den kanskje mest positive omtalen, selv om anmelderen ikke var overbevist av Schjelderups refererte vitenskapelige dokumentasjon. Det ble uansett påpekt at en bok som denne vil ”bidra til økt forståelse for alternativ medisin.”22

Behandling av astma med lysakupunktur

Bakgrunnen for boka Lys som helbreder: Nytt håp for astma-pasienter fra 200423 er forskning utført av kasakhstaneren Victor Injushin, som Schjelderup presenterte i boka Elektromagnetismen og livet fra 1987.

Gjennom de første åtte kapitler beskriver forfatteren sitt møte med biofysikk og bioenergetikk i daværende Sovjetunionen. Ispedd det faglige får leseren et innblikk i både storpolitikk i Midtøsten og personlige skuffelser i møtet med den etablerte medisinen. Første del avsluttes med en beskrivelse av hans eget kliniske forsøk med singulett-oksygen-energi-lysakupunktur, det vil si belysning av akupunkturpunkter med en spesiell type laserlys (bølgelengde 634 nanometer). Behandlingsresultatene hos 134 barn med astma beskrives som meget gode, og Schjelderup ble skuffet av at det var liten interesse for dette blant allergileger i Norge. Andre del angir teori- og erfaringsgrunnlaget for laserakupunktur generelt og singulett-

oksygen-energi-lysakupunktur spesielt. Det er laserakupunkturen som bygger på Injushins forskning.19:12

En liten digresjon: Folk som ønsker å lese mer om Lys som helbreder, men som ikke har tilgang til selve boka, kan lese en omtale i det svenske tidsskriftet 2000-Talets Vetenskap fra 2015.24 Der opplyses også at Firmaet GaiaCare i Tønsberg produserer tilsvarende apparat for lysakupunktur som Schjelderup og medarbeidere brukte i behandlingen av barn med astma.25

Boka fikk positiv omtale av lege Vinjar Fønnebø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Han avsluttet slik:26

”Ja, boken er utradisjonell, men dens innhold er fascinerende lesing for kolleger interessert i grenselandet mellom skolemedisin og alternativ behandling. Behandlingsformene

fortjener vår vitenskapelige nysgjerrighet, særlig på områder hvor vi ærlig må innrømme at ”skolemedisinen” ikke har en behandling å tilby som oppleves tilfredsstillende på sikt for våre pasienter.”

Seinere ble imidlertid Schjelderup og Lys som helbreder utsatt for omfattende kritikk av biologiprofessor Kristian Gundersen (f. 1959) i boka Snåsakoden.27 Gundersen var kritisk til at de gode resultatene kun ble offentliggjort i en norsk bok og ikke i en vitenskapelig artikkel på engelsk, at forsøket manglet kontrollgruppe, at den ikke opplyste om hvordan barna ble valgt ut og at det ikke forelå noen form for blinding (alle de deltakende legene hadde stor tro på behandlingen).

Undertegnede ga gundersen tilsvar i Helsemagasinet:28

” Fra et vitenskapelig ståsted har Gundersen rett i at forskningsprotokollen er ufullstendig, men fra et behandlerståsted er dette en urimelig innvending. Schjelderup og kolleger har nemlig i klinisk praksis vist at denne typen laserbehandling kan være meget effektiv mot astma, og studien har mer karakter av en systematisk samling pasientkasuistikker. I slike tilfeller er det ikke påkrevd med en kontrollgruppe, pasientene er sin egen kontroll (sammenlikning før og etter). Det er ikke uvanlig at det i medisinsk faglitteratur publiseres slike samlinger av pasientkasuistikker som utgangspunkt for systematiske studier med kontrollgruppe og bedre forsøksutforming.”

Jeg fortsatte: ”Schjelderup og medarbeideres resultater er såpass gode at de burde vært fulgt opp med systematiske studier med kontrollgruppe. Kun et lite utvalg (10–20 personer) ville vært tilstrekkelig til å finne eventuelle effekter fordi de forventede, positive virkningene er så store. (Motsvarende må mange studier av syntetiske medikamenter være store fordi effekten av medikamentet er liten utover placebo.) Det er ikke realistisk å forvente at travle klinikere som er motivert til å hjelpe sine pasienter, skal utføre denne forskningen. Kanskje manglet de også god nok innsikt i hvordan forskning av høy kvalitet skal utformes og gjennomføres, og de hadde sannsynligvis ingen finansiell støtte på tidspunktet dette arbeidet ble gjennomført.”

Gundersen kom som forventet med tilsvar i Helsemagasinet:29 (skrivefeil rettet)

”Det er min erfaring at bøker i dette feltet som regel er skuffelser fordi de bare er fylt av løsaktige påstander og dårlige data. Nettopp for å illustrere dette diskuterer jeg i Snåsakoden boka Lys som helbreder av Vilhelm Schjelderup. Overaskende mener VOF at denne boka er verdifull, og belærer meg om at det dreier seg om før/etterobservasjoner hvor man angivelig er sin egen kontroll. Det er nettopp denne typen før/etter-observasjoner for en tilstand man ofte vokser av seg som kan danne grunnlag for falske påstander om en behandlingseffekt […]. VOF burde vite at ”klinisk erfaring” har validert en mengde virkningsløse behandlinger opp gjennom historien. Dertil kommer at de virkningsmekanismer Schjelderup påberoper seg, ikke henger på greip. At VOF mener man skulle bruke ressurser på å forske videre på hans metode og alt annet han har trodd på opp gjennom årene, synes jeg blir naivt. Schjelderup burde forsket selv i stedet for å skrive lange bøker. Forskningsrådet har hatt egne programmer for alternativ medisin, så det nytter ikke å syte om pengemangel. Det er viljen til kritisk forskning som mangler hos Schjelderup”.

Dag Viljen Poleszynski og jeg begynte vårt tilsvar til Gundersen slik:30

” Vi er enig med Gundersen i at ””klinisk erfaring” har validert en mengde virkningsløse behandlinger opp gjennom historien.” Vi er også enige i at en rekke kroniske tilstander og sykdommer kan gå over av seg selv. Dette er en viktig grunn til at man trenger godt utformet forskning.”

Vi fortsatte på denne måten:

” I den forbindelse hamrer Gundersen løs på lege Vilhelm Schjelderup og hans bok Lys som helbreder,[…] som oppsummerer en pilotstudie av behandling av barn med astma med et spesielt lys rettet mot akupunkturpunkter. At astma skulle gå over av seg selv i kjølvannet av behandling hos så mange pasienter, er selvsagt mulig, men lite sannsynlig. Gundersen mener at ”de virkningsmekanismer Schjelderup påberoper seg, ikke henger på greip”. Dette er en vurdering han deler med moderne fysiologer og leger som er sosialisert inn i en fagtradisjon der biokjemiske forklaringsmodeller dominerer (og som dominerer ved universiteter i alle vestlige land). Schjelderup har i løpet av en lang fagkarriere satt seg grundig inn i et komplementært perspektiv som inkluderer biofysikk. Dette er en fagtradisjon og virkelighetsoppfatning som står minst like sterkt som biokjemi. Fysiologiske prosesser i alle pattedyr er for eksempel basert på elektriske signaler langs nervebaner og over cellemembraner med utveksling av elektroner og kan derfor påvirkes ved hjelp av apparatur som modulerer slike signaler. Schjelderup har brukt mesteparten av sitt faglige engasjement (i tillegg til å være behandlende lege) til å lese om og oppsummere biofysiske perspektiver i fagbøker.”

Vårt tilsvar ble avsluttet slik:

”Gundersen mener at ”Schjelderup burde forsket selv i stedet for å skrive lange bøker.” Han overser at Schjelderup ved siden av teoretiske studier har årtiers klinisk praksis som har vist at behandling basert på lys og elektromagnetisme virker. Schjelderup har dessuten gjort forskning som i mange tilfeller er publisert på russisk, tilgjengelig i norske oversiktsbøker. Han er ikke forsker, men mye taler for å overlate forskning til forskere (som er eksperter på det).[…] Gundersen skriver at ”viljen til kritisk forskning […] mangler hos Schjelderup”. Det er neppe korrekt, mens hans hovedmotivasjon har vært å hjelpe syke mennesker. I likhet med andre har han verken hatt motivasjon til, mulighet for eller kompetanse til å vie mye av sin tid til forskning. Derimot har Schjelderup gjennom et langt liv som lege hjulpet tallrike pasienter som ikke har fått hjelp med skolemedisinsk behandling. I tillegg har han skrevet en rekke bøker som har gitt mange et innblikk i biofysiske modeller for kroppen. Det bør han ha honnør for! Slike biofysiske modeller er ennå ikke godtatt i moderne fysiologi og medisin, og det trengs åpenbart mer forskning på området før virkningsmekanismene bak de fenomener som klinikere har observert, blir allment forstått.”

Fagpolitisk kamp om alternativ medisin

I 2012 ga Schjelderup ut en bok sammen med lege Bjørn Johan Øverbye og sykepleier og naturterapeut Britt Hertzberg Untiedt. Den hadde tittelen Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid.31 Her tok de innledningsvis opp at framveksten av alternativ medisin er et tegn på at etablert vitenskap er kommet til kort og at vi står overfor et paradigmeskifte – et skifte av verdensbilde. De tre forfattere skrev hver sine deler, der Øverbye enkelt sagt kritiserer skolemedisinen, Untiedt beskrev sine erfaringer fra en naturmedisinsk klinikk og Schjelderup tok opp forholdet mellom elektromagnetisme og legevitenskap.

Akupunktør Henrik Mathisen kalte boka viktig i sin omtale i Naturterapeuten, og mente den ”vil hjelpe mange å forstå grunnprinsippene som ligger til grunn for både skolemedisin og naturmedisin.”32 Lege Arne Johan Norheim ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) omtalte boka i Tidsskrift for Den norske legeforening.33 Han fant mye av interesse, men synes at boka var uegnet for ham som forsker. Norheim syntes også deler av kritikken av skolemedisinen var litt for generell, tonen i deler av boka lite forsonende og for konspirasjonsteoretisk og at tittelen var misvisende. Det var Øverbye som i praksis fikk kritikk, og han skrev ikke uventet et tilsvar, der han blant annet forklarte bakgrunnen for sin bruk av metaforer i sin analyse av medisinen.34

Schjelderup og Untiedt ga i 2014 ut Helsekampen: Hundre års strid om alternativ medisin, som er en revidert versjon av Ja takk, begge deler!, men uten bidragene til Øverbye.35 Forfatterne opplevde det som viktig å motvirke det negative inntrykket en rekke TV-programmer og pressen prøver å gi av alternativ medisin. Schjelderup og Untiedt tok opp hvorfor stadig flere oppsøker alternativ medisinsk behandling og opplever gode resultater. Hvorfor arbeider de fleste brukere av alternativ medisin i helsevesenet? Hvorfor velger en rekke helsearbeidere å tilby alternativ medisin, enten i kombinasjon med egen praksis eller som selvstendig yrkesvei? Er det virkelig sant at alternativ medisin ikke kan dokumenteres? Hvorfor har skolemedisin og alternativ medisin gått i hver sin retning? Disse og flere spørsmål tas opp på bred basis, der Untiedt skriver på bakgrunn av sine mange år som terapeut og sine omfattende kunnskaper om temaene, mens Schjelderup baserer seg på bakgrunn av sin lange legekarriere og interesse for biofysikk og medisin. I Helsekampen kom derfor Schjelderup tilbake til mange av de temaene han tidligere hadde vært innom i sine bøker. Dette ble også hans siste bok.

Boka ble ikke omtalt i Tidsskrift for Den norske legeforening, men fikk god omtale av cand.polit., fagbokforfatter og homøopat Thore K. Aalberg i Naturterapeuten.36 Han trakk blant annet fram at forfatterne på en utmerket måte forklarte forskjellen mellom skolemedisin og alternativ medisin ved å sette ”begge systemene inn i en forståelig vitenskapsteoretisk ramme.” Også naturterapeut og leder i Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon, John Petter Lindeland, hadde mye godt å si om boka, men han tvilte på om den ville bidra til bedre samarbeid mellom skolemedisin og alternativ behandling:37 ”Ei av årsakene til dette trur eg ligg i boka sin brodd og kontrastering når det gjeld omtalen av etablert medisin, samstundes som sjølvkritiske refleksjonar overfor eigen tradisjon mest er fråverande.” Forfatterne ønsket med boka å bidra til en fordomsfri debatt, noe Lindeland håpet ville skje.

Avrunding

Gjennom sine bøker argumenterte Schjelderup for at medisinen som fag, særlig i vestlige land, burde sett nærmere på og utforsket en rekke terapier som formelt klassifiseres eller avvises som ”alternative” og/eller ”komplementære”. Dette er terapier tar sikte på å styrke kroppens selvhelbredende prosesser, og Schjelderup mente at moderne medisin i hovedtrekk manglet forklaringsmodeller for hvordan dette kunne gjøres på grunn av et for ensidig fokus på biokjemi som fag. I stedet mente han at man måtte utvide (ikke erstatte) perspektivet og vektlegge modeller i biofysikk.

Det er liten tvil om at Schjelderup gjennom sine bøker har påvirket mange mennesker i Norge, selv om han ikke fikk den oppmerksomheten og debatten rundt temaene han håpet på – og som vi mener han fortjente – særlig fra lege- og forskerhold.

Kilder:

1. Mysterud I. Biofysikk, elektromagnetisk forurensning og miljø: om elektromagnetismens betydning for levende organismer. Humanekologi 1992; 11 (4): 43–50.

2. Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1974.

3. Schjelderup V. Lægekunsten på nye veje. København: Reitzel, 1975.

4. Schjelderup V. Alternativ medicin: läkekonsten på nye vägar. Stockholm: Wahlström & Widstrand, 1975.

5. Schjelderup V. Nytt lys på medisinen. Oslo: Cappelen, 1989.

6. Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1980 (revidert versjon).

7. Riis J. Legekunsten på nye veier. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1975; 95: 106.

8. Schjelderup V. Helbredelsens grunde: alternativ medicin i nyt videnskbeligt lys. København: Munksgaard, 1991.

9. Fugelli P. Alternativ medisin. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1990; 110: 177–81.

10. Fugelli P. New Age – i medisinen. Bergens Tidende 1.11.1989: 2.

11. Fugelli P. New Age – i medisinen. Stavanger Aftenblad 22.12.1989: 2.

12. Fugelli P. New Age i medisinen. I: Helse og rettferdighet. Bergen: Alma Mater, 1990: 102–6.

13. Enfant terrible. https://no.wikipedia.org/wiki/Enfant_terrible (12.12.2017).

14. Schjelderup V. Nytt lys på medisinen. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1990; 110: 635–6.

15. Schjelderup V. Fredsgudinnens hevn. Oslo: Kolofon, 2008.

16. Schjelderup V. Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon mellom to supermakters vitenskap. Oslo: Dreyer, 1987.

17. Presman AS. Electromagnetic fields and life. New York: Plenum Press, 1970.

18 Manne RE. Fra vitenskapens utmarker. Naturen 1989; 113 (3): 106.

19. Schjelderup V. Elektromagnetismen og livet – en konfrontasjon mellom to supermakters vitenskap. Oslo: Kolofon, 2006.

20. Schjelderup V. Små og store hvite ark. Oslo: Koloritt, 2007.

21. Schjelderup V. ECIWO-biologi: Et nytt grunnlag for akupunktur og soneterapi. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1998.

22. Veiersted B. Bioholografisk teorigrunnlag. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1999; 119: 393.

23. Schjelderup V. Lys som helbreder: Nytt håp for astma-pasienter. Tjøme: Indre Ledelse Forlag, 2004.

24. Böhlmark A. Vilhelm Schjelderup: Ljusakupunktur – ett sätt att bota barn med astma. 2000-Talets Vetenskap 2015; 20 (4): 20–3.

25. Böhlmark A, Ljungqvist I. Vilhelm Schjelderup om Tony van der Valk och singlettsyre. 2000-Talets Vetenskap 2015; 20 (4): 24.

26. Fønnebø V. Lys- og laserbehandling. Tidsskrift for Den norske lægeforening 2005; 125: 65. http://tidsskriftet.no/2005/01/anmeldelser/lys-og-laserbehandling

27. Gundersen K. Snåsakoden: En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin. Oslo: Aschehoug, 2013.

28. Mysterud I. Motivasjon for forskning versus behandling. VOF 2013; 4 (6): 44–5.

29. Gundersen K. Kritikk med vitenskapssmak av Snåsakoden. VOF 2013; 4 (7): 18–9.

30. Mysterud I, Poleszynski DV. Replikk til Gundersen. VOF 2013; 4 (7): 20–1.

31. Øverbye BJ, Untiedt BH, Schjelderup V. 2012. Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid. Arendal: Pallade, 2012.

32. Mathisen H. Ja takk, til et variert helsetilbud. Naturterapeuten 2013; 19 (1): 14–5. http://medlem.nnh.no/article.aspx?id=9&subid=984

33. Norheim AJ. Spesiell bok med misvisende tittel. Tidsskrift for Den norske legeforening 2013; 133: 1220. http://tidsskriftet.no/2013/06/anmeldelser/spesiell-bok-med-misvisende-tittel

34. Øverbye BJ. Re: Spesiell bok med misvisende tittel. Tidsskrift for Den norske legeforening 2014; 134: 1550. http://tidsskriftet.no/2014/09/brev-til-redaktoren/re-spesiell-bok-med-misvisende-tittel

35. Schjelderup V, Untiedt BH. Helsekampen: Hundre års strid om alternativ medisin. Stavanger: Paradigmeskifte Forlag, 2014.

36. Aalberg TK. Anmeldelse av ”Helsekampen”. Naturterapeuten 2015; 21 (3): 57–8.

37. Lindeland JP. Historia om einsretting og konformitet. Naturterapeuten 2015; 21 (1): 28–9. http://nnh.no/aktuelt/historia-om-einsretting-og-konformitet/

Print Friendly, PDF & Email
You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Bikarbonat
Jevninger
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen

Legg igjen et svar