Skip to main content

Overskuddsdeling – etisk atferd i praksis

De siste tiårene har noen hundre mennesker i Norge blitt ufattelig rike, en tendens vi ser i en rekke land. Globalt kontrollerer noen styrtrike familier praktisk talt alle økonomiske sektorer over hele verden – fra olje- og gassprodusenter til elektronikk, landbruk og medier. Man kan undre seg over at rike mennesker er så uvillige til å dele av sin overflod med folk som ikke får dekket sine mest grunnleggende behov for mat, rent drikkevann, boliger og klær. Forfatteren oppfordrer alle som har langt mer enn de har behov for, til å dele av sin rikdom.1

Tekst Howard Richards     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

Gitt institusjonene som dagens dominerende økonomiske vitenskap og sunne fornuft står for, vil det aldri bli bærekraftige, gode jobber for alle, betalt av overskuddet som skapes av lønnstakerne ved salg av produkter de lager. Det blir aldri nok arbeidsgivere som finner det lønnsomt å ansette arbeidere og betale dem så godt at det skapes bærekraftige, gode arbeidsplasser for alle som trenger det.

Overskuddsdeling

Tilfredsstillelse av grunnleggende og høyere behov i morgendagens funksjonelle verden kan, ifølge den amerikanske psykologen Abraham Harold Maslow (1908–1970), bare realiseres ved overføringer av det økonomen Adam Smith (1723–1790) kalte bedriftenes overskudd på arbeidskraften og renteinntekter. Overføringene kan delvis tas fra bedriftenes lønnsfond.

I motsetning til de fleste arbeidsinntekter består fortsatt bedriftenes overskudd typisk av driftsfortjeneste og renteinntekter. Slike inntekter blir vanligvis definert som skjønnsmessige inntekter som kan overføres fra der det ikke er behov for det, til der bedriftene kan bruke dem for å tjene enda mer. Hvorvidt en del av profitten eller renteinntektene gir overskudd eller ikke, og hvordan det skal brukes, er gjenstand for en etisk vurdering. Slike vurderinger har så vidt startet og er langt fra slutt når en gitt sum klassifiseres som overskudd eller renteinntekt. Siden dødelige ikke orker mye usikkerhet og hard tenkning, har kulturell sedvane avbrutt det ved å følge enkle, autoritative retningslinjer – for eksempel ved å bestemme hvilke slektninger som får hvilket kjøttstykke når en jeger dreper en hjort. 

Moderne samfunn, det den tyske sosiologen Max Webers2 kalte Gesellschaften, organiseres hovedsakelig av kontrakter og eiendomsrettigheter, men på en annen måte enn i jeger- og sankersamfunn. De er i utgangspunktet organisert av eiendoms- og kontraktsrettighetene (den institusjonelle rammen) som muliggjorde Smiths tredeling av inntektsstrømmer i lønn, overskudd og renter.

Man kan legge til fortjeneste og renteinntekter som det 21. århundrets kilder til overskudd og som Smith på 1700-tallet ikke tenkte på. Det første er de astronomiske overskuddene som betales til mektige toppledere og som blåser opp deres lønninger. En annen kilde er de små overskuddene som gir middelklassen rommelige pensjoner. Det er mange flere, til tross for erfaringene til alle som har gjennomgått sine personlige budsjetter eller familiebudsjetter, finnes det ingen enkle regler som definerer hvilket overskudd som er tilgjengelig for deling.

I et større perspektiv, der vi helt forlater sfæren til vitenskapen Smith grunnla, kan man vurdere alle måtene et menneske er avhengig av andre mennesker (og av naturen) på for å tilfredsstille sine behov, og starter med det nyfødte barnets første trang til sin mors melk.

LES OGSÅ  Bill Gates er verdens administrerende redaktør
hjemløs
Titusenvis av mennesker sover utendørs også i rike land!

Eiendomsløse taper alltid

Det følger av Smiths verdensbilde at noen mennesker taper. De har ingen fortjeneste eller renteinntekter fordi de ikke eier en inntektsgivende eiendom. De får ingen lønn fordi ingen vil ansette dem. I tillegg er småbedrifter startet med minikreditter aldri tilstrekkelige til å gjøre alle tapere til vinnere på grunn av mangel på kunder, og så videre. Eksistensen av tapere er en konsekvens av grunnleggende samfunnsstrukturer som har eksistert så lenge at de anses som naturlige.

Jeg finner det moralsk utålelig ikke å ha som mål å inkludere alle i fordelene ved sosialt samarbeid ved hjelp av bærekraftige, gode jobber eller på annen måte. Det herder hjerter og forgifter sinn å ta for gitt at det alltid vil være tapere i livets spill. Dette innebærer ikke å bry seg, noe som legitimeres som en moralsk norm.

At noen vinner mens andre taper i livet, var og er et ”faktum” ukjent for urbefolkninger hvis sosiale strukturer var og er organisert av slektskap. Det er et ”faktum” som var ukjent i matriarkalske samfunn før patriarkatet oppstod. Det var et ”faktum” som midlertidig forsvant i Sverige og Østerrike etter 2. verdenskrig inntil globaliseringen reduserte sosialdemokratiet fra status som menneskehetens framtid, til status som en forhindringsstrategi som bremset nedbyggingen av gårsdagens velferdsstat for å kunne redusere lønninger og skatter til nivåer som er forenlige med å være konkurransedyktig på det globale markedet.

Må alltid noen tape?

At noen må tape, er et ”faktum” skapt av markedssamfunnets vedtatte regelverk eller logikk. Den amerikanske professor emerita i psykologi Darcia Narvaez3 (f. 1952) kalte dette ”konkurransemessig løsrivelse”, mens den franske økonomen André Orléan4 (f. 1950) diskuterte pengeøkonomiens løsrivelse fra resten av samfunnet.

Altfor mange økonomer betrakter høy økonomisk vekst, lav inflasjon og lav arbeidsledighet som mål for økonomisk suksess. Siden disse ikke alltid er forenlige med hverandre, er det nødvendig å akseptere mindre av én faktor for å få mer av en annen. Økonomer flest tar til takke med en politikk som bevisst skaper en del arbeidsledighet fordi full sysselsetting virker inflasjonsdrivende, og fordi det ville motvirke den økonomiske veksten om man økte lønningene og dermed reduserte incitamentet til å investere i ny virksomhet.

Det kan også sies at alle økonomer regner som et faktum at det er og være tapere i livet. Begrunnelsen er at enhver akademiker som ikke aksepterer det den amerikansk-østerrikske juristen og sosialøkonomen Joseph Schumpeter (1883–1950) kalte økonomiens institusjonelle ramme, per definisjon ikke kan regnes som økonomer. Disse rammene gjør imidlertid at det aldri vil være nok arbeidsgivere som finner det lønnsomt å tilby alle som trenger det, fast arbeid til god lønn.

Denne måten å se saken på karakteriserer dissidenter som studerer økonomi, snarere som kritikere enn som troende, altså utenfor økonomenes leir. Ekte økonomer tror og støtter begrepene som definerer deres disiplin. Vi trenger imidlertid ikke å tenke slik hele tiden. ”Økonom” ville langt fra være det eneste ordet det er praktisk å bruke i forskjellige betydninger i ulike sammenhenger.

Overskuddsdeling

Deling av overskudd, definert som å flytte ressurser til der de virkelig behøves, er ikke en ny idé. Den sicilianske katolske munken Thomas Aquinas (1225–1274) skrev nemlig at hva du eller jeg måtte eie, ikke bare tilhører oss. Dette gjenspeiles i dag av læren fra katolske og protestantiske kirker og tilhører også dem vi kan hjelpe med vårt overskudd. Det er heller ikke en glemt idé. Mens vi snakker om dette, deler millioner av mennesker rundt om i verden penger, tid, kunnskaper, mat, klær og hva de enn har og kan spare, for å hjelpe andre. Regjeringer og andre store organisasjoner bidrar til å møte udekte behov fordi de finnes. 

LES OGSÅ  Økonomiske bindinger og skjulte motiver
overskuddsdeling
Hvordan kan man leve som onkel Skrue i en verden der andre sulter?

Fem aktuelle utfordringer

Jeg foreslår at oppfordringen til fornyet vektlegging av den gamle, velkjent ideen om å dele av sitt overskudd, får ny betydning i lys av minst fem utfordringer som kan endre systemet:

1. Menneskehetens eksistensielle utfordring nummer én er i dag miljømessig, ikke sosial. Hvis vår art ikke klarer å fornye seg ved å tilpasse seg den fysiske virkeligheten, vil spillet være over.

2. Miljø og sosial rettferdighet kan imidlertid ikke skilles, samtidig som ingen av dem kan skilles fra de systemiske, gitte betingelsene som ligger i akkumuleringsdynamikken som beveger systemet. Egeninteressen til mektige personer som ønsker å tjene mer penger ved å foreta lønnsomme investeringer, selv når de samme investeringene gjør dommedagen mer sannsynlig og nærmere i tid, forklarer ikke fullt ut hvorfor høytidelige avtaler om å respektere moder jord, gang på gang bare blir tomme ord. Folk vil ha jobb. Folk ønsker jobber. Systemet trenger investeringer for å fortsette, men grunnstrukturen innebærer en kronisk tendens til at det blir for få investeringer (og arbeidsplasser).

3. Eksistensielle kriser krever objektive resonnementer og samarbeid, ofte selvoppofring av hensyn til det felles beste. I likhet med på 1930-tallet faller i dag likevel eksistensielle kriser sammen med bølger av usaklig sinne, skamløse løgnere og manipulatorer, massedesperasjon, vold og politisk galskap. Så langt opptrer den nylige politiske galskapen som truer menneskehetens framtid, mest i USA. Massedesperasjon dukker opp i form av atferd som de økonomiske migrantene som trenger seg sammen i lekkende båter for å krysse ulovlig fra Nord-Afrika til Italia, og i atferden til økonomiske migranter som går til fots fra Honduras til grensen mellom Mexico og USA.

4. Etter min oppfatning har vi nådd et punkt i historien hvor ingenting ville tjene de rikes objektive interesser bedre enn en slutt på fattigdom. De politiske aktivistene Richard Wilkinson (f. 1943) og Kate Pickett (f. 1965), begge britiske epidemiologer, har samlet statistiske data til støtte for en beslektet tese:5 De rikeste tjener på å leve i samfunn der rikdom deles relativt likt, sammenliknet med andre samfunn der gapet mellom de som har og de som ikke har, er ekstremt. 

Hvordan man kan utrydde fattigdom i en eller annen form, står jevnlig øverst på sakslista til møtene i Verdens sosiale forum6 (WSF) og Verdens økonomiske forum7 (WEF). Likevel fortsetter dynamikken i det eksisterende systemet å kreve en politikk (skattefritak, subsidier, osv.) som garanterer høy profitt og forsterker ulikheten. Begrunnelsen er ønsket om å tiltrekke seg kapital og unngå kapitalflukt. Systemiske imperativer krever ofte å holde lønningene lave (og ofte å anvende mer voldelige former for undertrykking av arbeidskraft) for å holde prisene på eksportvarer konkurransedyktige i globale markeder. 

Tidligere var det ofte vanskelig å konkludere at systemet favoriserer de rike og undertrykker de fattige. Å venne seg til ideen om at på dette tidspunktet i historien er de tilsynelatende vinnerne i siste instans også tapere, innebærer å flykte fra mentale modeller som passet bedre til fortiden enn til nåtiden. Det som dynamikken i konkurransedyktig kapitalakkumulering har  tendens til å tvinge gründere og myndigheter til å gjøre – noe vi nettopp så et eksempel på i punkt to ovenfor når det gjelder miljø versus profitt og jobber – er ikke det samme som at det objektivt sett er i noens beste interesse. En slik tanke fører til at man ser pedagogiske og organisatoriske veier til endringer som unngår å trekke en viss felles pessimistisk konklusjon: En endring av systemet som er grunnleggende nok til at alle får et bærekraftig, verdig levebrød, og å gjøre det mulig å unngå økologisk katastrofe, kunne tidligere bare oppnås ved voldelige revolusjoner. Dette er imidlertid ikke lenger mulig, og hvis det var mulig, ville det ikke være ønskelig.

LES OGSÅ  Hvordan slippe unna med mord

5. Covid-19-pandemien har synliggjort grunnleggende problemer. I en post-covid-19-verden kan det bli større bevissthet om at grunnleggende problemer utløser større evne til å løse dem. 

Det første er allerede nevnt: utryggheten til de rike, forårsaket av de fattiges fortsatte eksistens, noe som for eksempel viser seg i kriminell vold og spredning av smittsomme sykdommer. 

Det andre er utryggheten til de fattige, manifestert i mangel på medisinsk behandling og på ressurser å falle tilbake på når nedstengning stopper normal økonomisk aktivitet. 

Et tredje problem gjelder et sentralt spørsmål for framtiden: Vil ny teknologi som øker produktiviteten mer enn noen gang, bli den intellektuelle eiendommen til noen få milliardærer som har rett til å leve i luksus, samtidig som de overser grunnleggende behov til alle andre? Eller vil fordelene med det som tidligere ble kalt ”universelt arbeid” (kunnskapsframskritt), virkelig være universelle? Ovennevnte spørsmål er blitt satt på spissen av konflikten mellom legemiddelfirmaers juridiske rett til å holde tilbake vaksiner fra de som ikke kan betale, og deres moralske plikt til å bruke overskuddet sitt til å hjelpe de som trenger det. 

Et fjerde grunnleggende problem er blitt forårsaket av de falske, nyliberale synonymene økonomisk effektivitet og frihandel. Da covid-19 rammet oss, oppdaget verdens folk til sin forferdelse at de hadde mistet selvforsyning og motstandskraft. ”Effektivitet” og ”frihandel” hadde gjort praktisk talt alle land i verden avhengige av Kina for antibiotika og av noen få leverandører for databrikker, og så videre. 

For å møte mange livsviktige behov var verdens folk avhengig av lange, komplekse forsyningskjeder som de ikke hadde kontroll over. Covid-19 har vist betydningen av å studere levemåten til tradisjonelle folkegrupper som visste hvordan de skulle leve der de bodde, og som var knyttet til hverandre i slektskapsgrupper som i fellesskap var ansvarlige for hverandres velferd.

Hvor går vi herfra?

Overskuddsdeling – etisk atferd i praksis / 2021 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft

Om forfatteren

Howard Richards (f. 1938) fra Pasadena, California,8 har en bachelor i filosofi (1956–1958) fra Yale i New Haven, Connecticut, og studerte deretter juss ved Stanford, California. Etter eksamen (1961) tok han en mastergrad i filosofi ved Universitetet i California Santa Barbara (1964). Samtidig jobbet han ved Senter for studiet av demokratiske institusjoner, en tenketank der han skrev artikler for senterets magasin.

I 1965 bosatte Richards seg utenfor Santiago, Chile, ble studiedekan ved Santiago høgskole og rådgiver for president Eduardo Frei (1911–1982). Han arbeidet frivillig som advokat for César E. Chávez (1927–1993) og Forente amerikanske bønder.9

I 1970 reiste han til Storbritannia og mottok en æresbevisning for en avhandling i pedagogikk ved Oxford (1972) før han vendte tilbake til Chile. Etter statskuppet mot president Salvador Allende (1908–1973) i 1973 ble han ansatt ved Earlham høgskole i Richmond, Indiana. Han tok en doktorgrad i filosofi ved Universitetet i California Santa Barbara og i 1982 en doktorgrad ved Universitetet i Toronto. 

Richards er professor emeritus i fred og globale studier ved Earlham høgskole i Indiana,10 der han har undervist i 30 år. Høgskolen er tilknyttet Vennskapssamfunnet (kvekerne), som arbeider for fred og sosial rettferdighet. Hans siste bok med Gavin Andersson heter Economic theory and community development: why putting community first is essential for survival, World University Dignity Press 2021.11 Helsemagasinet publiserte en artikkel av ham i 1/2019. Flere publikasjoner finnes på howardrichards.org/peace4us/; 
e-post: howardrichards8@gmail.com.

Kilder:

1 Richards H. A call to practice an ethic of care by sharing surplus. Leder, TMS 18.10.2021. https://www.transcend.org/tms/category/editorial/

2 https://snl.no/Max_Weber

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Darcia_Narvaez

4 https://fr.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Orl%C3%A9an

5 Wilkinson R, Pickett K. The spirit level: why more equal societies almost always do better. UK: Penguin Books, 2010.

6 https://en.wikipedia.org/wiki/World_Social_Forum

7 https://en.wikipedia.org/wiki/World_Economic_Forum

8 https://en.wikipedia.org/wiki/Howard_Richards_(academic)

9 https://en.wikipedia.org/wiki/United_Farm_Workers

10 https://en.wikipedia.org/wiki/Earlham_College

11 https://www.dignitypress.org/


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner