På jakt etter den rette dietten

Ett utall dietter lover slankere kropp og bedre helse. Vi har funnet over 400 mer eller mindre kjente varianter. Hvis du lurer på hvilke(n) som er best for å gå ned i vekt eller bli kvitt noen plager, er du neppe den eneste!

Tekst Johnny Laupsa-Borge   Foto Shutterstock

Rådene som gis for ulike dietter, spriker i alle retninger. Prinsippene i én diett er ofte stikk motsatt det man finner i andre. Det gjelder for eksempel anbefalinger om næringsinntak og bruk av ulike matvarer. Noen anbefaler mye karbohydrater og lite fett, mens andre understreker betydningen av å spise lite karbohydrater og mye fett. Noen sverger utelukkende til plantekost, mens andre mener at animalsk mat er nødvendig for god helse. Noen få spiser bare rå mat, mens andre hevder at varmebehandlete råvarer har vært viktig for utviklinga av det moderne mennesket og følgelig bør utgjøre en betydelig andel av kosten.

Interessant nok mener de fleste som har utformet de respektive diettene, at nettopp deres anbefalinger finner støtte i forskning eller erfaringsbasert viten, blant annet fra klinisk praksis. Bare noen få bruker hovedsakelig etiske eller politiske argumenter.

Slike motsetninger skaper stor forvirring – godt hjulpet av tabloidoppslag i aviser, blader og tv. Hvem skal man tro på, og hva skyldes alle motsetningene? Hvilke kriterier skal man bruke for å velge ”riktig” diett?

Forskningsstøtte

Mange undrer seg over hvordan det er mulig at vidt forskjellige kostholdsråd kan finne støtte i forskning. Man forventer gjerne at vitenskapen skal by på mer entydige svar. Imidlertid ligger det i vitenskapens natur å være preget av motsetninger eller paradokser som driver forskningen framover, og forskningsresultater kan fortolkes på mange vis. Dessuten er ikke alt forskning, selv om det gir seg ut for det.

For å finne vei i kaoset må man stille noen grunnleggende spørsmål om hver enkelt diett. Hvorfor og hvordan ble den utformet og av hvem? Hvordan forholder dietten seg til kjente sammenhenger innen fysikk, kjemi, biologi og medisin? Hva kan man vise til av dokumentasjon fra forskning og klinisk erfaring?

For å kunne vurdere en dietts kvaliteter og konkludere om den er fornuftig å følge for en som ønsker å bli slankere, sterkere og friskere, må man altså kartlegge dens opphav og intensjoner, dets teoretiske grunnlag og hva som finnes av dokumentasjon fra ulike hold. La oss først se nærmere på ulike grunner for at mange dietter har oppstått.

Hvor kommer de fra?

Mange dietter tilskrives enkeltpersoner som har lyktes med å behandle seg selv for fedme eller en alvorlig sykdom ved å endre kosten og livsstilen. Et ønske om å dele slike erfaringer med andre har senere resultert i bøker og eventuelt egne behandlingsinstitusjoner.

Et av de mest kjente eksemplene er Pritikin-dietten,¹ som hadde en ledende posisjon i USA i flere tiår. Den amerikanske ernæringsterapeuten Nathan Pritikin (1915–85) utformet denne lavfettdietten for å behandle sin hjertesykdom. Ann Wigmore (1909-94) og hennes kosthold basert utelukkende på rå, levende mat er et annet typisk eksempel.² Hun hevdet at hennes kreftsykdom ble helbredet med dette diettopplegget.

Den svenske journalisten Sten Sture Skaldeman (f. 1942) skriver i sine bøker om hvordan han behandlet sin sykelige overvekt med et kosthold som er den rake motsetning av offisielle anbefalinger, fordi de vanlige kostholdsrådene bare forverret hans tilstand.³ Skaldeman erfarte at et fettrikt lavkarbokosthold var den beste medisinen, og han forteller om hvordan han eksperimenterte seg fram på egen hånd.

Videre har en rekke leger (inkludert naturopatiske) utformet diettopplegg som har gitt gode resultater i egen klinisk praksis. De har ofte tatt utgangspunkt i kjente prinsipper, slik som glykemisk indeks, og videreutviklet konseptet basert på egne erfaringer. Med et personlig preg har dermed dietten fått et annet navn, ikke sjelden oppkalt etter seg selv.

Enkelte leger har vært mer for pionerer å regne. De har gjerne studert gamle beskrivelser av det tradisjonelle kostholdet i naturnære samfunn og på bakgrunn av dette gjennomført systematiske eksperimenter på seg selv og andre, eventuelt supplert med dyreforsøk. Eller de har tatt utgangspunkt i menneskers individuelle toleranse for ulike matvarer på bakgrunn av biokjemiske særpreg. Resultatene har deretter munnet ut i mer eller mindre unike kostholdsprinsipper.

Av betydningsfulle dietter med en lege som frontfigur kan vi nevne optimal ernæring (Jan Kwa?niewski),^4,5 et liv uten brød (Leben Ohne Brot; Wolfang Lutz),^6,7 Atkins-dietten (Robert C. Atkins),^8,9 Feingold-dietten (Benjamin Feingold),^10,11 blodtype- og gentypedietten (Peter J. D’Adamo)^12-14 og South Beach-dietten (Arthur Agatston).¹⁵

Forskjellige strategier

Et viktig mål for mange av diettene har vært slanking og forebygging eller behandling av sykdommer som er forbundet med blodsukker-ubalanse, insulinresistens og overvekt. Diabetes type 2, hjertesykdom og metabolsk syndrom har særlig vært i fokus, men også kreft, ulike betennelsestilstander og autoimmunsykdommer.

Hos noen har strategien vært å redusere inntaket av energi, særlig fra fett, basert på oppfatningen om at det må være balanse i energiregnskapet, det vil si at kaloriinntaket skal være likt energibruken for å holde en stabil kroppsvekt. Ideen er at man må bruke mer energi enn man inntar via maten for å gå ned i vekt. Det skulle tilsi at kroppen langt på vei fungerer som en enkel forbrenningsovn eller et kalorimeter, og at en kalori er en kalori uansett om den kommer fra karbohydrat, protein eller fett. Andre har kritisert denne tilnærmingen og vist til både forskning og tallrike kliniske eksempler som har demonstrert at kaloriteorien ikke gir et godt bilde på hva som egentlig skjer.

Kroppen består av ulike organsystemer i et kompleks samspill, og mange forhold bestemmer hvordan matens energigivende næringsstoffer omsettes i organismen. Viktigst av alt er hvordan kostholdets mengde og andel av karbohydrat, protein og fett påvirker blodsukkernivået og balansen mellom ulike hormoner og enzymer, samt hvilken effekt dette har på kroppens oppbygning og immunforsvaret.

Stadig flere erkjenner at veien til en god, naturlig vektregulering går via et stabilt, normalt lavt blodsukkernivå som bidrar til hormonell balanse, blant annet et stabilt og relativt lavt insulinnivå. Her er det også snakk om hvordan kosten påvirker hvordan genene uttrykkes, det vil si hvilke gener som er aktive og koder for sine respektive proteiner, og hvilke som er ”slått av”. Med riktig fordeling av makronæringsstoffene kan man nemlig påvirke nivået av en rekke hormoner og enzymer i kroppen, slik at man f.eks. slår av fettlagringa og på fettforbrenninga.

Leger og terapeuter som tenker slik, tar utgangspunkt i at menneskets og dets forgjengeres kosthold har samspilt med vårt hormonsystem i millioner av år. Her snakker vi om et evolusjonært perspektiv. Blant kostholdsretningene som i dag får mest oppmerksomhet, er nettopp ulike varianter av steinalderkosthold eller kosthold inspirert av kunnskapen om det mennesket spiste og ikke spiste i steinalderen. Herunder hører ulike varianter av et lavglykemisk kosthold eller lavkarbohydratkosthold, det vil si kosthold med lite karbohydrater, moderate mengder protein og mer eller mindre fett.

Individuell toleranse

Et annet utgangspunkt for dietters tilblivelse handler om hvilke matvarer man tåler eller ikke tåler på grunn av arvelige eller ervervete defekter. Manglende evne til å fordøye, ta opp og omsette spesielle stoffer i maten har gitt opphav til en rekke ulike dietter hvor man eliminerer eller reduserer inntaket av problematiske matvarer inntil kroppen eventuelt klarer å håndtere dem bedre. En viktig årsak er  at ett eller flere enzymer som skal bryte ned matens bestanddeler, enten mangler eller fungerer dårlig. Manglende enzymaktivitet kan være arvelig betinget eller skyldes ubalanser i mage- og tarmsystemet som følge av ulike miljøfaktorer.

Typiske eksempler på denne typen er gluten- og kaseinfri diett, laktosefri diett, fruktoseredusert diett, lavoksalatdiett (LOD), spesifikk karbohydratredusert diett (SCD) og histaminredusert diett. Disse brukes i behandlingen av henholdsvis proteinintoleranse eller cøliaki, laktoseintoleranse, fruktosemalabsorpsjon, hyperoksaluri (for mye oksalater i kroppen), inflammatoriske tarmsykdommer som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom og problemer med histaminer i maten.

Andre dietter er også blitt utformet med tanke på spesielle sykdommer, slik som Gerson-dietten mot kreft,¹⁶ Feingold-dietten ved reaksjoner på tilsetningsstoffer og fenoler (særlig salisylater) i maten,¹¹ og et kosthold tilpasset Føllings sykdom (fenylketonuri, PKU), som krever at man holder inntaket av aminosyra fenylalanin på et lavt nivå. I medisinsk sammenheng brukes dessuten saltfattig diett mot høyt blodtrykk, kolesterolfattig diett ved hjerte- og karsykdom og ketogen diett mot epilepsi, for å nevne noen. (Ikke alle slike dietter er like godt begrunnet, noe vi kommer tilbake til senere.)

Flere kostholdsretninger tar utgangspunkt i filosofiske, religiøse eller politiske strømninger og legger i tillegg til helseaspektet stor vekt på etiske hensyn når det gjelder spørsmål om blant annet liv og død, naturens iboende egenart, dyrs rettigheter og miljøvern. Det mest kjente eksemplet er vegetarisk kosthold som praktiseres mer eller mindre strengt.  

Kriterier for vurdering og valg av dietter  

Noen dietter representerer en helhetlig tilnærming som tar hensyn til mange aspekter samtidig, både valg av råvarer, matkvalitet, tilberedningsmetoder og andelen av karbohydrat, protein og fett. Et steinalderkosthold i ordets rette forstand er en klar kandidat her. Andre reindyrker ett eller noen få aspekter, for eksempel ved å utelukke bestemte matvarer eller stoffer på grunn av manglende toleranse, slik som gluten- og kaseinfri diett. Enkelte kostholdsretninger vektlegger etiske hensyn i større grad enn andre, noe særlig vegetarianere påberoper seg å gjøre.

Vi mener at en diett særlig bør vurderes ut i fra følgende fire viktige kriterier eller perspektiver:

• Menneskets naturlige kosthold i et evolusjonært perspektiv.
• Menneskets tradisjonelle kosthold i et biokulturelt perspektiv.
• Menneskets individualitet i et epigenetisk perspektiv.
• Menneskets kosthold i et etisk og miljømessig perspektiv.

Første punkt berører det fundamentale spørsmålet: ”Hva er mennesket best tilpasset å spise fra naturens side?” Det andre handler om hvordan vi har tilberedt og brukt ulike råvarer gjennom årtusener, og hvordan ulike bearbeidingsmetoder påvirker matkvaliteten. Punkt tre betyr at kostholdet i størst mulig grad blir tilpasset individuelle behov for næringsstoffer og toleranse for ulike matvarer. Det siste punktet minner oss på ikke bare å ta vare på egen helse, men også velge matvarer som er produsert og transportert på en økologisk og klimamessig forsvarlig måte.

Menneskets tilpasning til ulike matvarer

Hva mennesker i vår tid er best tilpasset å spise, avhenger av samspillet mellom biologisk og biokulturell tilpasning i fortidsmiljøet. Biologisk handler dette om fysiologiske tilpasninger som har skjedd ved endringer i organismens arvemateriale (genom) og karaktertrekk over lengre tidsrom, såkalt evolusjon. Slike endringer oppstår blant annet gjennom naturlig utvalg av individer med spesielle mutasjoner, det vil si endringer i gener eller kromosomer. Mutasjoner medfører at ulike personer har ulike varianter (alleler) av en rekke gener (såkalte polymorfismer) og dermed ulike egenskaper. Variasjoner i blodtype og øyefarge er kjente eksempler på slike. Ulike alleler koder for enzymer og andre proteiner med varierende evne til å fordøye, absorbere og omsette næringsstoffene i maten og avgifte kroppen, noe som langt på vei kan forklare at toleransen for ulike matvarer, næringsstoffer og giftstoffer er individuell. Men det forklarer langt fra alt.

Fysiologisk tilpasning skjer også over kortere tidsrom i menneskets eller individets utvikling uten genetiske endringer gjennom mutasjoner. Slik tilpasning foregår blant annet gjennom epigenetiske mekanismer.¹⁷ Epigenetikk (epi = over) er studiet av molekylære mekanismer som regulerer i hvilken grad gener uttrykker seg.^18,19 Forenklet kan man si at organismen svarer på endrete miljøbetingelser uten å forandre den genetiske koden i arvematerialet, men ved at signaler fra miljøet gir nye instruksjoner til et gen om å ”slå seg på”, slik at det blir aktivt og koder for et gitt protein, eller å ”slå seg av”. Her snakker man om endringer i organismens epigenom. Denne programmeringa begynner allerede før et barn er unnfanget og kan nedarves gjennom flere slektsledd,^17,19 såkalt epigenetisk arv. For eksempel har studier vist at en del næringsstoffer, slik som B-vitaminer, kan slå av eller regulere aktiviteten til gener som blant annet øker risikoen for overvekt og sykdom,^20,21 og at denne effekten vedvarer i neste generasjon(er).

Til det biologiske aspektet hører også tarmens mikroflora. Den tar aktivt del i fordøyelsen og næringsopptaket og spiller en nøkkelrolle i menneskets fysiologiske tilpasningsevne over relativt kort tid. Tarmfloraen reagerer ofte raskt på nye elementer i kostholdet og andre livsbetingelser ved endringer i mikrobenes sammensetning, aktivitet, enzymproduksjon og stoffskifteprodukter. Slik mikrobiell tilpasning har betydning for vår evne til å fordøye og tåle ulike komponenter i maten. Også her finnes arvelige faktorer. Tarmfloraens sammensetning hos et spedbarn påvirkes av moras egen flora under fødsel, amming og annen berøring de første leveukene. Det betyr at ubalanser i tarmfloraen (dysbioser) hos mora kan forplante seg til neste generasjon og påvirke barnets helse. Slike dysbioser forårsakes ofte av infeksjoner, medisiner, miljøgifter, dårlige matvaner, emosjonelt stress eller andre negative påvirkninger. Hvilke mikrober som koloniserer et barns fordøyelsessystem de to første leveårene, bestemmer i stor grad tarmfloraens sammensetning resten av livet.

Biokulturelle aspekter handler om måten mennesket produserer, tilbereder og bruker maten på for å best mulig tilfredsstille kroppens fysiologiske behov. Et klassisk eksempel er gjæring (fermentering) av korn og melk. Manglende tilpasning på ett eller flere av disse nivåene kan blant annet gi utslag i fordøyelsesproblemer, tarmbetennelse, redusert næringsopptak, allergier, matintoleranse og immunsvikt.

Menneskets naturlige kosthold

På bakgrunn av foregående resonnement anbefaler vi å ta utgangspunkt i det kostholdet som vår art tilpasset seg gjennom mange generasjoner som jegere og sankere i vårt opprinnelige miljø i steinalderen.²² Denne evolusjonære tilpasningen styrer matens hormonelle, enzymatiske, metabolske og immunologiske effekter i kroppen, og dermed hvordan vi bør spise for å holde oss slanke og friske.

I steinalderen varierte mattilgangen mellom ulike områder og årstider, og våre forgjengere måtte forholde seg til skiftende klima og mange istider. Dermed er det grunn til å hevde at mennesker ikke har tilpasset seg én spesiell variant av steinalderkost, men at vi kan leve godt på et fleksibelt matinntak innen visse rammer. Steinalderkosten besto hovedsakelig av viltkjøtt, villfisk, urter, røtter, nøtter og frø, frukt, bær, sopp og insekter som fantes lokalt, og som ble spist i frisk tilstand eller bearbeidet med skånsomme, naturnære metoder.

Blant leger og forskere som i vår tid har anbefalt et steinalderkosthold, vektlegger noen en forholdsvis mager utgave, slik som Loren Cordain (The Paleo Diet),²³ mens andre har sverget til et fettrikt lavkarbokosthold. Blant disse kan vi nevne den polske legen Jan Kwa?niewski (optimal ernæring),⁴ den amerikanske legen Robert C. Atkins (Atkins-dietten)⁸ og den tyske legen Wolfgang Lutz (Leben ohne Brot, Bedre uten brød).⁶

Stadig flere leger og medisinske forskere hevder nå at høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes, revmatisme, fedme, Crohns, ulcerøs kolitt og andre kroniske lidelser samt psykiske problemer langt på vei skyldes misforholdet mellom dagens matvaner i moderne samfunn og menneskets naturlige kosthold. Det skulle i så fall bety at man langt på vei kan forebygge og behandle fysiske og psykiske ubalanser med årsaksrettet ernæringsmedisin og dietter som tar utgangspunkt i et steinalderkosthold.

Biokulturell tilpasning

Overgangen til jordbruk og husdyrhold medførte at ”nye” matvarer som korn, belgfrukter og melk fra husdyr, etter hvert ble et dominerende innslag i kosten til mange befolkningsgrupper. Flere forskere hevder at dette resulterte i en generelt dårligere ernærings- og helsetilstand på grunn av manglende fysiologisk tilpasning. Imidlertid skjedde det gradvis en biokulturell utvikling hvor folk over store deler av kloden tok i bruk tilberedningsmetoder som gjorde de nye matvarene bedre egnet som menneskemat. Eksempler på dette er bløtlegging, risting, spiring og fermentering (gjæring) av korn, og disse teknikkene er fremdeles en framtredende del av den globale matkulturen.

Slike prosesser øker næringsverdien ved å danne flere essensielle næringsstoffer og/eller ved å bryte ned forbindelser som hemmer fordøyelsen og næringsopptaket, eller som har andre negative effekter. Ved å ta i bruk slike tradisjonelle metoder kan de fleste mennesker spise evolusjonært sett nye matvarer i moderate mengder uten merkbare helseskader.

Blant dietter eller kostholdsretninger som vektlegger biokulturelle aspekter og tradisjonell mattilberedning, kan vi nevne bøker som Body Ecology Diet (Donna Gates),²⁴ Nourishing Traditions (Sally Fallon)²⁵ og kosthold inspirert av antroposofien (en esoterisk filosofi og bevegelse grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925)). 

Menneskets individualitet

De helsemessige virkningene av et kosthold avhenger av mange faktorer og må tilpasses individuelt genetiske, biokjemiske, hormonelle, immunologiske og mikrobiologiske særtrekk hos den enkelte. Blant annet må det tas hensyn til allergier og intoleranser samt enzymdefekter som påvirker evnen til å fordøye, ta opp og omsette ulike stoffer i maten.

Vår individualitet formes delvis av forskjeller som vi har arvet fra våre foreldre (genetisk), og delvis av egenskaper ervervet gjennom ulike livserfaringer som har satt sine spor i sinn og skinn (epigenetisk). Både anatomiske og biokjemiske særtrekk avgjør hva som er optimalt å spise. Når det gjelder anatomien, har den kjente biokjemikeren Roger J. Williams (1893-1988) påvist store forskjeller i magesekkens utforming og tarmens lengde.

Biokjemiske særtrekk henger ofte sammen med hvordan gener uttrykkes og dermed hvilke proteiner som dannes til enhver tid. En del av disse proteinene er reseptorer (mottakere, ”nøkkelhull”) som tar imot og overfører signaler som utløser et biologisk svar i cellene, mens en stor gruppe proteiner er enzymer som katalyserer biokjemiske reaksjoner og holder livsprosessene i gang. Forskjeller i reseptorfunksjon og enzymers effektivitet er en viktig grunn til at næringsbehovet varierer mellom ulike personer, og at noen kan spise matvarer andre ikke tåler. Dette er med på å bestemme hvilket diettopplegg som passer best til den enkelte.

Blodtypen er en annen egenskap som bør regnes med når man skal skreddersy et kosthold, og dette er utgangspunktet for blodtypedietten til Peter D’Adamo. Her tar man bl.a. hensyn til matvarers innhold av lektiner, en stor gruppe glykoproteiner (glyko = sukker) som finnes i mange planter og alle dyr. Lektinene har ulike funksjoner i plantene, som for eksempel å beskytte dem mot insekter.²⁶ Når vi inntar slike proteiner gjennom maten, kan de reagere med ulike celler i kroppen, noe som kan gi gunstige eller uheldige effekter avhengig av blodtypen og andre biokjemiske særpreg. Blant annet kan de forårsake sammenklumping av blodceller.¹³ For eksempel finnes det i hvete et lektin, WGA (hvetekimagglutinin), som hos følsomme personer kan forårsake vektøkning, leddsmerter og en rekke andre plager.¹³ Andre lektiner i peanøtter og bønner reagerer også spesifikt med blodtypeantigener.

Preget av miljøgifter

En annen form for biokjemisk pregning er akkumulering av tungmetaller og andre miljøgifter i kroppen. Disse forbindelsene påvirker også aktiviteten til enzymer som styrer fordøyelsen, stoffskiftet og avgiftningsevnen, og de kan prege kroppens hormonbalanse (hormonell pregning).¹⁷ Her kommer noen dietter bedre ut enn andre. Et problem med for eksempel et høyfett-/lavkarbokosthold kan være at mange miljøgifter akkumuleres i animalsk fett. Det betyr at man fortrinnsvis bør velge kjøtt fra unge dyr og små fisk, og være nøye med å bruke matvarer og kosttilskudd som binder giftstoffer og stimulerer kroppens evne til å bli kvitt dem.

Hvis en organisme blir eksponert for unormale hormonnivåer i en tidlig og kritisk utviklingsfase, kan det programmere eller prege gener slik at de uttrykker seg annerledes i denne og neste generasjon(er). Eksempelvis kan et gen som skal reagere på det ”kvinnelige” hormonet østradiol i puberteten, bli feilprogrammert av hormonforstyrrende kjemikalier under svangerskapet, og dermed reagere unormalt når barnet kommer i puberteten.¹⁷ Forsøk har vist at hvis nyfødte mus ble utsatt for stoffer med østrogenaktivitet, medførte det senere at et gen som normalt reguleres hormonelt, hele tida var aktivt og uttrykte sitt protein selv om østrogener da ikke var til stede.¹⁷ Dette kan medføre en rekke uheldige konsekvenser.

Mikrobiologisk fingeravtrykk

Et tredje element som former vår individualitet, er kroppens mikrobiota eller mikroflora. Som kjent har vi minst 10 ganger så mange mikrober (bakterier, sopper, parasitter, virus) i tarmen og andre steder enn vi har kroppsceller, og tarmfloraen er unikt sammensatt. Den er som et mikrobiologisk fingeravtrykk og bestemmer i høy grad hvordan vi utnytter maten og reagerer på ulike stoffer.

Mikrofloraen består delvis av arter og stammer som arves først og fremst fra mor ved fødselen og senere amming, og delvis av mikrober som klarte å kolonisere seg i løpet av de første leveåra. Bruk av antibiotika forstyrrer ofte dette økosystemet og baner vei for sykdomsframkallende mikrober, mens helsefremmende bakterier fra næringsmidler og kosttilskudd (probiotika) kan bidra til å gjenopprette balansen for kortere eller lengre tid.

I forbindelse med noen dietter er man særlig opptatt av å tilføre store mengder probiotika i form av melkesyregjærete mat- og drikkevarer. Det gjelder blant annet Body Ecology Diet (Donna Gates),²⁴ spesifikk karbohydratredusert diett (SCD)²⁷ og GAPS-diett (Gut and psychology syndrome; Natasha Campbell-McBride).²⁸

Sentrale skikkelser

Av personer som har markert seg når det gjelder betydningen av individuell variasjon, vil vi først nevne den romerske naturforskeren og filosofen Titus Lucretius Caro (96–55 f.Kr.). I sitt verk De Rerum Natura (57 f.Kr.) skrev han blant annet: ”Quod ali cibus est aliis fiat acre venerum.”²⁹ Det betyr at det som er sunn mat for én person, kan være gift for en annen.

En sentral forsker når det gjelder forståelsen av biokjemisk individualitet, var den amerikanske biokjemikeren Roger J. Williams (1893–1988),³⁰ som oppdaget pantotensyre (vitamin B₅). Han framhevet at mange trenger høyere doser av visse næringsstoffer enn andre for å oppnå god helse.

Den amerikanske naturopatiske legen Peter J. D’Adamo (f. 1950?), som står bak blodtypedietten og senere gentypedietten, tok utgangspunkt i at en persons blodtype (eller gentype) bestemmer i hvor stor grad hvor mottakelig man er for ulike sykdommer, hva slags mat man derfor bør spise og hvordan man bør mosjonere og drive stressmestring.^12-14

Amerikaneren William L. Wolcott skrev i 2000 boka The Metabolic Typing Diet.³¹ Utgangspunktet for denne dietten er at en matvare eller et næringsstoff kan ha motsatte biokjemiske effekter hos personer med ulik metabolsk type.

Utover dette finnes en rekke andre bidrag til litteraturen om betydningen av menneskers individualitet når det gjelder ernæring og helse. De som arbeider med ernæringsmedisin, kommer ikke utenom dette temaet hvis man vil oppnå gode behandlingsresultater for flest mulig.

I neste VOF ser vi nærmere hvordan ulike dietter forholder seg til de fire kriteriene eller perspektivene som her er presentert.

Kilder:

1. Pritikin N og McGrady PM. The Pritikin program for diet and exercise. New York: Bantam, 1984. 

2. Wigmore A. Levande föda. Föreningen Levande Föda, 1997. 

3. Skaldeman SS. Spis deg ned i vekt. Lett med fett – endelig slank. Oslo: Forlaget Lille Måne, 2006. 

4. Kwasniewski J. Optimal nutrition. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 1999. 

5. Kwasniewski J, Chylinski M. Homo optimus. Warszawa: WGP Publishin House, 2000. 

6. Lutz W. Leben ohne Brot. Die wissenschaftlichen Grundlagen der kohlenhydratarmen Ernährung. 15 Auflage. Gräfeling, Tyskland: Informed Presse- & Werbe GmbH, 2004. 

7. Allan CB, Lutz W. Bedre uten brød. Oslo: Forlaget Lille Måne AS, 2005. 

8. Atkins RC. Dr. Atkins new diet revolution. London: Random House UK Ltd., 1992. 

9. Atkins RC. Dr. Atkins nye slankerevolusjon. Oslo: Forlaget Wem3 AS, 2001. 

10. Feingold BF. The Feingold cookbook for hyperactive children. New York: Random House, Inc., 1979. 

11. Feingold BF. Why your child is hyperactive. New York: Random House, Inc., 1985. 

12. D´Adamo PJ. Eat right 4 your type. New York: G. P. Putnam’s Sons, 1996. 

13. D´Adamo PJ. Live right 4 your type. New York: G. P. Putnam´s Sons, 2001. 

14. D´Adamo PJ. The genotype diet. New York: Broadway Books, 2007. 

15. Agatston A. Gå ned i vekt med South Beach-dietten. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2006. 

16. Gerson M. A cancer therapy. Results of fifty cases and the cure of advanced cancer by diet therapy. Bonita, CA: The Gerson Institute, 1999. 

17. McLachlan JA. Environmental signaling: What embryos and evolution teach us about endocrine disrupting chemicals. Endocrine Reviews 2001; 22: 319-41.

18. Allis CD, Jenuwein T, Reinberg D mfl, red. Epigenetics. New York: Cold Spring Harbor, 2007.

19. Lipton BH. The biology of belief. Santa Rosa, CA: Mountain of Love Productions, 2005. 

20. Choi S-W, Friso S, red. Nutrients and epigenetics. New York: CRC Press, 2009.

21. Waterland RA, Jirtle RL. Transposable elements: Targets for early nutritional effects on epigenetic gene regulation. Molecular and Cellular Biology 2003; 23: 5293-300.

22. Mysterud I. Mat, menneske og evolusjon. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. 

23. Cordain L. The paleo diet. Lose weight and get healthy by eating the food you were designed to eat. New York: John Wiley & Sons, Inc., 2002. 

24. Gates D. The body ecology diet. Decatur, GA (USA): B.E.D. Publications, 1996. 

25. Fallon S. Nourishing Traditions. The cookbook that challenges politically correct nutrition and the diet dictocrats. Washington, DC: NewTrends Publishing, Inc., 1999. 

26. Smith JM. Seeds of deception. Exposing industri and government lies about the safety of the genetically engineered foods you’re eating. Fairfield, Iowa: Yes! Books, 2003. 

27. Gottschall E. Breaking the vicious cycle. Intestinal health through diet. Baltimore, Ontario, Canada: The Kirkton Press, 2007. 

28. Campbell-McBride N. Gut and psychology syndrome. Cambrigde: Medinform Publishing, 2004. 

29. Trager J. The food chronology. A food lover’s compendium of events and anecdotes, from prehistory to the present. New York: Henry Holt and Company, 1995. 

30. Williams RJ. Biochemical individuality. New Canann: Keats Publishing, 1956/1998. 

31. Wolcott WL, Fahey T. The metabolic typing diet. New York: Random House, Inc., 2000. 

32. http://www.everydiet.org/diets.htm

33. Rauch E. Health through inner body cleansing. Heidelberg: Karl F. Haug Verlag GmbH & Co., 1998. 

34. Westman EC, Phinney SD, Volek JS. The new Atkins for a new you. The ultimate diet for shedding weight and feeling great. New York: Fireside, 2010. 

35. Diamond M, Schnell DB. Frisk og glad. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag, 1997. 

36. Wiley RA. Biobalance: The acid/alkaline solution to the food-mood-health puzzle. Orem, UT: Essential Science Publishing, 1988. 

37. Wiley RA. Biobalance2: Achieving optimum health through acid/alkaline nutrition. Orem, UT: Essential Science Publishing, 2002. 

38. Erasmus U. Fats that heal. Fats that kill. Burnaby BC: Alive Books, 1993. 

39. Sears B, Lawren B. Enter the zone. New York: HarperCollins Publishers, Inc., 1995.