Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > På pasientenes side mot psykiatrien

På pasientenes side mot psykiatrien

Den danske legen Peter C. Gøtzsche har skrevet en knusende kritikk av psykiatrien i en bok som bør leses av alle med interesse for psykisk helse og dagens behandling av de som sliter: Dødelig psykiatri og organisert fornektelse. En viktigere og mer nedslående bok skal man lete lenge etter.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock


Om boka

Forfatter: Peter C. Gøtzsche
Tittel: Dødelig psykiatri og organisert fornektelse
Utgiver: Abstrakt forlag (norsk utgivelse, dansk tekst)
Utgivelsesår: 2015 (heftet, 378 sider)
ISBN: 978-82-7935-373-7
Pris: Kr 385 (veiledende pris; www.abstrakt.no). Boka finnes også på engelsk: Deadly psychiatry and organized denial. København: People’s Press.

Gøtzsche_2015_Dødelig-psykiatri-og-organisert-fornektelse_Forside_HøyoppløseligI 2005 holdt jeg et foredrag om temaet ”Kosthold og psykisk helse” for Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri, avdeling Asker. Etter foredraget svarte jeg etter beste evne på en rekke spørsmål fra salen, både om kosthold og en del andre temaer av relevans for psykisk helse. Dagen etter fikk jeg en lang, bestemt e-post fra en kvinnelig tilhører i salen om noe jeg (i min naivitet) hadde svart om psykiatrien og dens medikamentelle behandling. Hun heter Lillian Nore og hadde gjennom et nært familiemedlem førstehåndskjennskap til behandling i psykiatrien, og hun var i tillegg godt belest. Hun påpekte at mitt noe enfoldige svar om psykiatrien var helt feilaktig, og hun forklarte hvorfor. Detaljene i e-posten husker jeg ikke, men dette er en av de tilbakemeldingene som har gjort størst inntrykk på meg. Lillian Nore visste tydeligvis noe om hvordan psykiatrisk behandling kan fungere i praksis, en verden jeg ikke hadde hatt erfaring med tidligere. Jeg tok straks kontakt med Lillian, og vi møttes like etterpå i en lang, hyggelig og konstruktiv samtale. Mitt syn på psykiatrien ble aldri den samme etter dette, og jeg har i åras løp hatt stor nytte av regelmessig kontakt med Lillian.

Jeg mintes hennes krasse e-post da jeg leste Peter C. Gøtzsches bok Dødelig psykiatri og organisert fornektelse. Dette er en videreføring av hans knusende kritikk av farmasøytisk industri, Dødelig medisin og organisert kriminalitet,1,2 som fikk den prestisjetunge bokprisen fra Den britiske legeforeningen (BMA) i 2014 under kategorien ”Basis of medicine”. I den nye boka står imidlertid ikke bare farmasøytisk industri i fokus, men også faget psykiatri, som er en spesialitet innen medisinen.

Annonse:

Gøtzsche har ikke mye godt å si om psykiatrien og dens behandling av pasienter, og han maner til revolusjon av dette faget. Kritikken går på psykiatrien som system, slike det styres av toneangivende psykiatere i tett kontakt med farmasøytisk industri. At psykiatri er et slags ”stebarn” i medisinen, har lenge vært klart for meg, men at situasjonen er så ille som Gøtzsche møysommelig dokumenterer at den er, vil du neppe tro før du har lest boka. Han er selvsagt ikke kritisk til enhver psykiater eller person som arbeider i psykiatrien, og trekker fram en rekke unntak det varmer å lese om. Problemet er hele tankegangen bak bruk av syntetiske medikamenter for å ”normalisere” det som antas å være ”kjemiske ubalanser” i hjernen. Ifølge Gøtzsche er denne forestillingen grunnleggende gal, og resultatene av en terapi som skal ”gjenopprette” ikke-eksisterende ubalanser, kan følgelig bli katastrofale.

”Evidensbasert” medisin

Som leder av det nordiske Cochrane-senteret er Gøtzsche opptatt av ”evidensbasert” medisin og dokumenterer at bruken av psykofarmaka (psykiatriske medikamenter) gjør langt større skade enn nytte. Han viser at psykofarmaka er ansvarlig for over en halv million dødsfall hvert år i USA og Europa blant personer over 65 år. Dette gjør psykofarmaka til den tredje hyppigste dødsårsaken etter hjertesykdommer og kreft. Gøtzsche hevder at dagens forbruk av psykofarmaka kan reduseres med 98 prosent samtidig som pasientenes mentale og fysiske helse – og overlevelse – blir bedre. Nedtrapping av medikamenter bør imidlertid skje langsomt fordi abstinenssymptomene kan være alvorlige, langvarige og farlige.

Gøtzsche presenterer i boka en rekke myter og misforståelser som han analyserer og tilbakeviser. Noen av de feilaktige oppfatningene som opprører ham mest, er følgende:

● Psykiatriske diagnoser er pålitelige.

● Det reduserer stigmatiseringen å gi folk en biologisk eller genetisk forklaring på deres psykiske lidelse.

● Bruken av psykofarmaka avspeiler antallet personer i samfunnet med psykiske lidelser.

● Mennesker med psykiske lidelser har en kjemisk ubalanse i hjernen, og psykiatere kan rette opp denne ubalanse med medikamenter, på linje med at indremedisinere bruker insulin mot diabetes.

● Langtidsbehandling med psykofarmaka er nyttig fordi det forebygger tilbakefall av sykdommen.

● Behandling med antidepressiva fører ikke til avhengighet.

● Behandling av barn og unge med antidepressiva beskytter mot selvmord.

● Depresjon, AD/HD og schizofreni fører til hjerneskader.

● Farmasøytiske medikamenter kan forhindre hjerneskader.

Etter å ha lest Dødelig psykiatri og organisert fornektelse tviler jeg ikke på at alle disse påstandene er feilaktige. Det korrekte ifølge Gøtzsche ville være å endre disse påstandene til det motsatte. Dette viser han gjennom analyse av forskningslitteratur.

Oppbygging av argumenter

Boka består av 18 kapitler og et stikkordregister. Hvert kapittel avsluttes av en sluttnoteliste med siterte kilder. En liten innvending til kildehenvisningene er at han en del steder henviser til sin første bok i stedet for å oppgi originallitteratur, slik at man må gå til hans bok for å finne originalkildene.

I kapittel 1 presenterer forfatteren de temaene boka handler om, og i neste kapittel fokuserer han på hva det vil si å være psykisk syk. Her tar han opp problemer med psykiatrisk diagnostisering, som ofte kan være svært upresis fordi mange diagnoser inkluderer tilstander som mange opplever som normale i løpet av livet (sorg etter dødsfall betyr for eksempel ikke at man er sykelig deprimert, og aktive barn lider ikke nødvendigvis av AD/HD). De neste seks kapitlene handler om depresjon (3), angst (4), AD/HD (5), schizofreni (6), bipolar lidelse (7) og demens (8).

Kapittel 9 handler om elektrosjokk, som Gøtzsche mener bør forbys. I kapittel 10 beskriver han to tiltak som han er sterk tilhenger av når det gjelder å hjelpe folk med psykiske problemer: ulike typer psykoterapi og mosjon. I kapittel 11 tar forfatteren opp om hva som skjer i hjernen når man bruker psykofarmaka, og kapittel 12 omhandler nedtrapping av psykofarmaka – hvorfor og hvordan det kan gjøres. I kapittel 13 retter Gøtzsche skytset mot psykiatrien som fag og dets nære forbindelser til farmasøytisk industri. Han konkluderer at psykofarmaka gjør langt mer skade enn gagn, og i kapittel 14 går han gjennom hvor lite medikamenter som egentlig trengs i psykiatrien. Kapittel 15 handler om tvangsbehandling og tvangsinnleggelse, som Gøtzsche mener bør forbys.

Boka avsluttes med to korte kapitler med råd om hva psykiatriske pasienter kan gjøre for å bedre sin situasjon (16) og hva leger kan bidra med for å skape en bedre og mer human psykiatri (17). Til slutt gis en oversikt over nyttige hjemmesider (18).

Språk

Boka er ført i et klart og tydelig språk. Siden deler handler om å presentere eller kritisere vitenskapelig litteratur, omtaler teksten en del statistiske analyser, noe som er viktig når han henvender seg til vitenskapelig skolerte lesere. Mye av hans kritikk av psykiatrien er basert på publiserte studier, og da må nødvendigvis resultatene med. Gøtzsche er imidlertid også nøye med å forklare hva resultatene betyr på en slik måte at legfolk kan følge resonnementene.

Ingenting i teksten pakkes inn, Gøtzsche skriver rett fra levra. Jeg opplever dette både som påkrevd og befriende. Skal man bidra til revolusjon av faget psykiatri, kan man ikke ta i folk med verbale silkehansker!


Ubestikkelig og anerkjent forsker

Gøtzsches (f. 1949) bakgrunn gjør ham til en troverdig kritiker. Han har en mastergrad i biologi og kjemi (1974), ble lege i 1984 og er spesialist i indremedisin. Han arbeidet for farmasøytisk industri i 1975–83 både som salgsrepresentant og produktansvarlig før han fikk jobb på sykehus i København (1984–95). Gøtzsche var med å starte opp Cochrane-samarbeidet17 i 1993 og grunnla det nordiske Cochrane-senteret samme år. Han ble professor i klinisk forskningsmetode og -analyse ved Universitetet i København i 2010.

Gøtzsche har skrevet over 50 forskningsartikler i de ”fem store” medisinske fagtidsskriftene (BMJ, Lancet, JAMA, Annals of Internal Medicine og New England Journal of Medicine) og fire sentrale fagbøker.1,18,19,20 Hans vitenskapelige arbeider er sitert mer enn 10 000 ganger.

Han har en spesiell interesse for statistikk og forskningsmetoder og har skrevet tallrike analyser og kommentarer i fagtidsskrifter om problemer forbundet med farmasøytisk industri, særlig om medikamentstudier. Gøtzsche har også studert et stort antall bøker skrevet av kritikere av farmasøytisk industri og et utall interne dokumenter fra denne industrien, frigitt etter dommer i de utallige rettssakene som ulike firmaer har vært involvert i.

Målgruppe

Boka er skrevet som en håndsrekning til pasientene, særlig de som desperat forsøker å bli kvitt sine medikamenter, men som er blitt møtt med fiendtlige og arrogante reaksjoner fra sine leger. Gøtzsche har også skrevet boka for unge psykiatere under utdanning, i håp om at den kunne inspirere dem til å revolusjonere sitt fag, hvilket han mener det er stort behov for.

Jeg mener alle helsebevisste mennesker vil ha utbytte av denne boka, særlig de som er opptatt av psykisk helse og hvordan folk med slike lidelser behandles. Ikke minst vil boka være viktig for alle som er opptatt av samfunnsøkonomi og hvordan vi som samfunn bruker penger for å hjelpe folk som sliter psykisk. Gøtzsche kommer med forslag og råd som uten tvil vil kunne redusere samfunnets utgifter til behandling av psykisk helse, samtidig som pasientene ville få det mye bedre, dersom de ble tatt på alvor.

Troverdig kritiker

Gøtzsche er ikke den første som omtaler omfattende problemer i psykiatrien, og han står på kjempers skuldre. En rekke modige mennesker har tidligere gått det ”psykiatriske Roma” midt imot. Dette gjelder for eksempel en rekke psykiatere,3,4,5,6,7,8,9 en psykolog,10 en antropolog,11 en vitenskapsjournalist12,13,14 og en journalist,15 og Gøtzsche har lest alt de har skrevet og siterer dem hyppig. En rekke tradisjonelle psykiatere har forsøkt å avvise denne kritikken som feilaktig, men Gøtzsche presenterer alle de vanlige innvendingene, for så å knuse dem gjennom skarpe analyser. Han er ingen lettvekter som kan avfeies med et pennestrøk. Tvert imot er han en anerkjent fagmann og mangeårig kritiker av farmasøytisk industri (se ramme).

Noen savn

Gøtzsche er på faglig hjemmebane når han på vitenskapelig grunnlag kritiserer de omfattende problemene som er forbundet med klinisk forskning på psykofarmaka. Hans etiske føringer med utgangspunkt i menneskerettigheter og pasientenes ståsted er både ønskverdige og kloke. Det er lett å mislike alt snusket den farmasøytiske industrien beviselig driver med og det maktpolitiske spillet den organiserte psykiatrien har drevet i alt for lang tid. At vi i liten grad har bruk for psykofarmaka, er lett å bli enige om, også at ulike former for psykoterapi og mosjon kan være til nytte for mennesker som sliter psykisk.

Imidlertid mangler to temaer for å gjøre perspektivet i boka komplett: Det ene er alle de andre faktorene enn de psykososiale som kan forårsake eller bidra til at folk sliter psykisk. Vi tenker her på kosthold mange ikke er godt tilpasset eller tåler, infeksjoner og ulike kjemiske og fysiske faktorer mange eksponeres for.16 Det andre er de behandlingstradisjonene som tar konsekvensen av disse årsaksfaktorene, for eksempel ved å endre kostholdet, gi spesifikke tilskudd (ortomolekylær medisin) og å forsøke å fjerne eller redusere eksponeringen for de miljøfaktorene som påvirker folk på negativ måte. Ja, det trengs mer forskning på alle disse temaene, men det finnes allerede både forskning og klinisk erfaring for at de kan være virksomme. Hvis Gøtzsche på noen få sider hadde utvidet perspektivet med det vi her savner, ville boka vært mer komplett. Uavhengig av slike innsigelser er boka forbilledlig god når det gjelder å analysere og kritisere det som er forfatterens hovedmål, nemlig å belyse problemer forbundet med faget psykiatri og forskningen på psykofarmaka.

Avslutning

Jeg har siden Lillian Nores krasse e-post i 2005 lest en del artikler og bøker som er kritiske til psykiatrien. Gøtzsches bok er trolig den viktigste av dem og bør etter min oppfatning leses av alle med interesse for psykisk helse og hvordan problemer behandles i psykiatrien. I ettertid må jeg innrømme at alt Lillian påsto i 2005, har vist seg å være riktig. Gøtzsches bok dokumenterer dette en gang for alle. Jeg håper den vil selge godt, blir lest av mange og bidrar til en faglig reformasjon av psykiatrien. Pasientene og deres pårørende fortjener åpenbart bedre enn dagens medikamentelle behandlingspraksis!


Gøtzsche om psykiatri i Helsemagasinet

Peter C. Gøtzsche hadde en kronikk med et kritisk blikk på psykiatrien i Helsemagasinet i 2014.21


Utvidet omtale av sentrale kapitler

Kapitlet om depresjon (3) er bokas lengste (85 s.) og handler primært om problemer med antidepressiva. Slike medikamenter er ikke effektive mot depresjon, og disse medikamentene har alvorlige bivirkninger som økt selvmordsrisiko. Dette har industrien gjennom alle slags krumspring lyktes i å nedtone. Dette vet man blant annet etter at en rekke dokumenter som viser dette, er frigitt fra de utallige rettssakene industrien har vært delaktig i.

Gøtzsche tar et klart oppgjør med diagnosen AD/HD (kap. 5). Han sier i klartekst at disse barna ikke har noen ”hjernesykdom”, og deres hjerner er heller ikke forskjellige fra andre barns hjerner. Barna utviser normale varianter av normal atferd. AD/HD er ikke en forklaring, kun et navn på en gruppe symptomer. Han mener at det er tragisk og bedrageri å klassifisere helt normale barn som pasienter, samtidig som man forteller foreldre at barna lider av en kjemisk ubalanse. Basert på eksisterende forskning synes det ikke å være noen nyttige virkninger av medikamenter mot AD/HD på lang sikt, kun skadevirkninger. Ifølge Gøtzsche er betegnelsen AD/HD problematisk både fordi diagnosen er så uklar, den kliniske forskningen mangelfull og fordi millioner av friske mennesker utsettes for skader av medikamentene de anbefales.

Kapitlet om schizofreni (6) oppsummerer en del av historien om hvilke grusomme behandlinger pasienter med slike problemer har vært utsatt for. Mye av plassen brukes til å presentere medikamentforsøk med schizofrene. Gøtzsche kaller disse forsøkene et katastrofeområde og forklarer grundig hvorfor stort sett alle slike forsøk er upålitelige. Det finnes ifølge ham ingen troverdig vitenskapelig støtte for bruk av såkalte antipsykotika ved schizofreni. Forsøkene er bevisst utformet av industrien for å finne gunstige effekter av medikamentene de selger, samtidig som de nedtoner bivirkninger av egne preparater for deretter å overbevise tilsynsmyndighetene om at de bør tillates i salg. Dette har de lyktes godt med, og dette vil Gøtzsche til livs.

De færreste med demens har noen som helst nytte av eksisterende medikamenter som angis å kunne forsinke demensutviklingen (kap. 8). Gøtzsche mener til og med det er sannsynlig at medikamenter er en viktig årsak til at en stor andel av folk faktisk har utviklet demens. Alle psykofarmaka kan gi kroniske hjerneskader, ofte permanente, og nedsatt kognitiv funksjon er et kjennetegn for dem som bruker slike medikamenter.

Kapittel 9 handler om elektrosjokk, som etter Gøtzsches mening bør forbys både fordi denne behandlinga virker ødeleggende og dessuten er mye misbrukt som tvangsbehandling. Det er heller ikke overbevisende data som viser gunstige virkninger på lang sikt. Noen psykiatere har dessuten gode resultater uten bruk av elektrosjokk.

Kapittel 11 handler om hva som skjer i hjernen når man bruker psykofarmaka. Ifølge Gøtzsche foreligger ingen kjemisk ubalanse i hjernen ved psykisk sykdom. Medikamentene helbreder eller normaliserer derfor ikke noe som helst, men endrer brukernes personlighet og atferd ved å indusere en rekke effekter i hjernen som følge av medikamentene, akkurat som narkotika gjør. Ingen overbevisende forskning viser at psykiske problemer fører til hjerneskader, et argument som brukes for å dempe symptomene. Imidlertid viser forskning at medikamentene som brukes for å ”forhindre hjerneskade”, gjør nettopp det. Det er også et stort problem at psykofarmaka virker avhengighetsskapende. Faktisk er alle hjerneaktive stoffer vanedannende, inkludert alkohol, opioider, barbiturater, benzodiazepiner og narkotiske stoffer som heroin og morfin. Det er vist at alle psykofarmaka gir abstinenssymptomer ved seponering eller nedtrapping. Hvis et stoff plutselig fjernes, kan noen mennesker få svært alvorlige abstinenssymptomer som gir seg utslag i selvmord eller vold. Nedtrapping av slike medikamenter gjør at symptomene som foranlediget medikamentbruken, kommer tilbake, ofte sterkere enn før, noe som bidrar til at mange pasienter bruker medikamenter resten av livet. Det er med andre ord abstinenssymptomene som får dem til å tro at de stadig har bruk for medikamentet, ikke sykdommen de presumptivt lider av. Det er også et utbredt problem at mange psykiatere tolker abstinens som tilbakefall av sykdommen. De legger derfor press på pasientene til å fortsette dersom de selv forsøker å slutte med et medikament.

I kapittel 13 retter Gøtzsche skytset mot psykiatrien som fag og dets nære forbindelser til farmasøytisk industri. Kapitlet omhandler ulovlig og uetisk atferd, dårlig vitenskap, bestikkelser, ulovlig markedsføring og organisert kriminalitet. Det tar også opp den ”heksejakten” Gøtzsche selv har vært utsatt for i Danmark. Han slår klart fast at psykiatri ikke er basert på vitenskapelige forsøk, men på manipulerte data. Det er også tragisk å lese at alle de initiativene Gøtzsche kjenner til, der ledende psykiatere eller psykologer har forsøkt å bruke så lite medikamenter som mulig, er blitt tiet ned eller ”kvalt”, selv om de konsekvent har fått bedre resultater enn tradisjonelle psykiatere oppnår. Han ønsker derfor en total revolusjon av psykiatrien, der de ved makten mister sine posisjoner og må gå av. Først da kan det bli mulig å bygge en ny og bedre utdanning av framtidige psykiatere.

Både Gøtzsche og en rekke fagfolk han siterer, mener de fleste psykiatriske pasienter ville vært bedre stilt uten medikamenter i det hele tatt (kap. 14). Psykofarmaka gjør mer skade enn gagn. Hvor lite medikamenter trengs egentlig i psykiatrien? Hvis vi brukte psykofarmaka på en fornuftig måte, ville vi ut fra Gøtzsches beregninger kun trenge to prosent av dagens forbruk. Med andre ord kunne nåværende forbruk reduseres med 98 prosent.

Til slutt i kapitlet beregner Gøtzsche hvor mange personer som dør av psykofarmaka i den vestlige verden hvert år, nemlig det nevnte tallet 500 000 i alderen 65 år og oppover.

Et av bokas vondeste kapitler (15) å lese handler om tvangsbehandling og tvangsinnlegging, som Gøtzsche mener bør forbys. Etter å ha lest det støtter jeg ham fullt ut. Tvangsbehandling er ifølge Gøtzsche det største etiske problemet i psykiatrien, og ufrivillig innlagte pasienter er totalt maktesløse overfor personalet og systemet. På grunn av den store maktubalansen er det ifølge Gøtzsche stor risiko for at tvangsbehandling blir brukt til fordel for personalet snarere enn for pasientene fordi tvang gjør deres arbeid mindre stressende. Han oppsummerer menneskerettigheter og lovverk og mener at lovene om tvangsbehandling er alt for uklare og følgelig svært problematiske å forholde seg til. Ifølge Gøtzsche har vi ikke bruk for tvangsbehandling under noen omstendigheter.

Kilder:

1.  Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Oslo: Abstrakt forlag, 2013 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime. London: Radcliffe Publishing, 2013).

2.  Mysterud I. Skremmende om farmasøytisk industri. VOF 2014; 5 (3): 80–3.

3.  Breggin P. Medication madness. New York: St. Martin’s Griffin, 2008.

4.  Breggin P. Psychiatric drug withdrawal: A guide for prescribers, therapists, patients, and their families. New York: Springer Publishing Company, 2013.

5.  Healy D. Let them eat Prozac: The unhealthy relationship between the pharmaceutical industry and depression. New York: New York University Press, 2004.

6.  Healy D. Pharmageddon. Berkeley, CA: University of California Press, 2012.

7.  Moncrieff J. The myth of the chemical cure: a critique of psychiatric drug treatment. Hampshire, UK: Palgrave Macmillan, 2008.

8.  Moncrieff J. A straight talking introduction to psychiatric drugs, Ross-on-Wye: PCCS Books, 2009.

9.  Moncrieff J. The bitterest pills. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2013.

10.  Caplan PJ. They say you’re crazy: how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal. Reading, MA: Addison-Wesley, 1995.

11.  Davies J. Why psychiatry is doing more harm than good. London: Icon Books, 2013.

12.  Whitaker R. Mad in America: Bad science, bad medicine, and the enduring mistreatment of the mentally ill. Cambridge: Perseus Books Group, 2002.

13.  Whitaker R. Anatomy of an epidemic: magic bullets, psychiatric drugs, and the astonishing rise of mental illness in America. New York: Crown Publishers, 2010.

14.  Whitaker R, Cosgrove L. Psychiatry under the influence: institutional corruption, social injury and prescriptions for reform. New York, NY: Palgrave Macmillan, 2015.

15.  Bass A. Side effects: a prosecutor, a whistleblower, and a bestselling antidepressant on trial. Chapel Hill, NC: Algonquin Books of Chapel Hill, 2008.

16.  Rapp DJ. Our toxic world. Buffalo, NY: Environmental Medical Research Foundation, 2003.

17.  http://www.cochrane.org/

18.  Wulff HR, Gøtzsche PC. Rationel klinik: Evidensbaseredediagnostiske og terapeutiske beslutninger. 5. utgave. København: Munksgaard, 2006.

19.  Gøtzsche PC. Rational diagnosis and treatment: Evidence-based clinical decision-making. 4. utgave. Chichester: Wiley, 2007.

20.  Gøtzsche PC. Mammography screening: Truth, lies and controversy. London: Radcliffe, 2012.

21.  Gøtzsche PC. Psykiatri på avveie. VOF 2014; 5 (5): 10–5.

You may also like
Myseprotein
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar