Patrick Moores oppgjør med Greenpeace

Patrick Moore (f. 1947) fulgte et PhD-program ved Universitetet i Britisk Columbia (UBC) i 1971 da han ble medstifter av Greenpeace, som ble en altoppslukende aktivitet i 15 år. Da hadde han fått nok av organisasjonens ensidige pengejakt og uetterrettelige metoder. I boka Fake invisible catastrophes and threats of doom anklager han mange miljøaktivister og for å sjonglere med sannheten for å finansiere sin virksomhet.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Bokfakta

Tittel: Fake invisible catastrophes and threats of doom
Forfatter: Patrick Moore
Forlag: Ecosense Environmental Inc., publisher; Comox, B.C., Canada
Utgivelsesår: 2021 (207 sider)
ISBN: 979-85685955-02
Pris: Heftet £15,74 (omkring kr 160) fra amazon.co.uk

Ifølge Moore ble Greenpeace for opptatt av pengeinnsamling og skremselspropaganda i stedet for miljøproblematikk og vitenskap. Da organisasjonen drev kampanje for å forby klorid globalt, meldte han seg ut. Klor er et viktig sporelement både for offentlig helse og medisinsk og gjør blant annet at svømmehaller verken sprer virus eller bakterier.

Forfatteren har en bachelor i skogbruksvitenskap og en PhD i økologi. Etter utmeldingen fra Greenpeace er han blitt kritisert for å bli betalt av atomkraftindustrien, tømmerselskaper og bioteknologiselskaper og for å benekte farer forbundet med det mange regner å være menneskeskapte klimaendringer.¹ Personangrep har imidlertid ingen plass i en fagdebatt, og etter vår vurdering oppgir Moore troverdige referanser for å underbygge sine påstander. Vi er ikke enige i alt han skriver, men argumentene hans fortjener plass.

Bokas oppbygning og innhold

Teksten på 200 sider er delt opp i 11 kapitler, som hver tar opp påstander han gransker nøye. Etter hans oppfatning står samtlige påstander til stryk, og kildehenvisninger gjør det mulig å etterprøve hans konklusjoner.

Er baobabtrærne døende?

Kapittel 1 gransker en påstand fra USA Today 2018 om at Afrikas eldste baobabtrær dør ut i rask takt på grunn av klimaendringer. Avisen gir ingen historiske data om tidligere dødelighet, men Moore fant en fagartikkel der karbondatering forelå for 60 eldre trær. Det eldste treet viste seg å være 2 500 år gammelt, og åtte av de eldste trærne hadde dødd i løpet av 13 år – litt over ett tre hvert andre år. Med et beregnet antall på omkring 10 000 trær som i gjennomsnitt lever i 1 500 år, betyr et frafall på 6,7 trær i året at antallet holder seg konstant. ”Den urovekkende nyheten” ble likevel kringkastet verden over fra Fox News og 150 andre nyhetskanaler.

Forsvinner korallrevene?

Kapittel 2 tar opp diskusjonen om de gigantiske korallrevene utenfor kysten av Australia (Great Barrier Reef, GBR). I 2016 kringkastet Huffington Post at 93 prosent av revene praktisk talt var døde og at jordas største økosystem ødelegges av klimaendringene. Da Moore foretok nærmere undersøkelser, fant han ingen henvisninger til hvordan de 93 prosentene var beregnet.

I boka viser Moore kart over GBR av en nordlig, midtre og sørlig sektor med totalt 911 undersøkte rev, klassifisert i henhold til andeler som var alvorlig eller ikke bleket. Funn av «alvorlig bleket» oppgis til 81, 10 og 25 prosent, men ikke hva «alvorlig bleket» betyr.

The Guardian kringkastet i april 2017 at revene var ”døende” (”terminale”). Bare 18 måneder senere kom imidlertid overraskende nyheten om av revene viste tegn til å komme seg. Newsweek og Scientific American meldte at revene definitivt ikke var døde, men utover 2019 hevdet flere forskere i Australia at revene kom til å dø ut. Sistnevnte påstand ble offentlig imøtegått av fysikeren Peter Ridd, professor ved James Cook universitet i Queensland. Universitetsledelsen reagerte da med å gi ham en reprimande for ”kollegiale” uttalelser og utstedte en ordre om ”knebling” der han fikk forbud mot å diskutere saken, inkludert med sin kone. Etter ytterligere 25 ”lovbrudd” fikk han sparken. Imidlertid gikk dr. Ridd til sak, og i september 2019 ble universitetet dømt til å betale ham A$1,8 millioner som kompensasjon for 18 lovbrudd begått i universitetets navn. Imidlertid anket universitetet dommen til en føderal domstol, som ga universitetet medhold i deres påbud. 

Ridd fikk saken gjenopptatt i Høyesterett 23. juni 2021, og endelig dom er ventet senere i år.² Australsk institutt for marin vitenskap (AIMS) publiserte samme dag nye undersøkelser som viste at mengden koraller i 2020 satte ny rekord. Revene har vokst kraftig i løpet av de siste 10 årene etter en gradvis nedadgående trend siden 1980-tallet. Målinger av pesticider fra landbruket er nå så lave at de ikke oppdages selv med de mest følsomme metodene.³ Unesco vedtok 23. juli å fjerne revene fra listen over verdensarv i fare og gikk dermed imot et tidligere vedtak av 22. juni.⁴ Dette viser klart at andre mekanismer enn CO₂ kan påvirke tilstanden i ulike økosystemer.

Skremmende klimautsikter?

Kapittel 3 er bokas mest omfattende (42 sider) og omhandler klimadebatten, kalt ”Et klima av frykt og skyld”. Moore innleder kapitlet med å beskrive nyhetsmedienes skremsler om dersom man ikke bidrar til å motvirke klimaendringene som skyldes at konsentrasjonen av CO₂ gradvis øker, imøtegår vi en katastrofe der alt liv på jorda trues. Dette skyldes en usynlig gass som er livsnødvendig og som bare utgjør 0,0415 prosent av atmosfæren. 

Det er en illusjon å tro at klimaet kan holdes konstant, og det er ikke mulig å forhindre at dramatiske endringer i klimaet kommer til å skje også i framtiden. Mediene har lenge drillet inn i hodene på dem som våger å følge med i nyhetsbildet, at menneskeskapte (antropogene) klimautslipp er årsak til omkring 20 negative konsekvenser (samtlige med oppgitte kilder): høyere eller lavere temperatur, mer snø og snøstorm, tørke, brann og oversvømmelser, raskt stigende havnivå, smelting av polarisen, masseutryddelse av livsformer, villere og våtere vær, skogdød, døende korallrev og skalldyr, livstruende hetebølger, tynnere svin, fetere hester, avlingssvikt, forsuring av verdenshavene med utrydding av marint liv, milliarder av klimaflyktninger, økt forekomst av flere sykdommer (kreft, hjerte- og karsykdom, psykiske lidelser, lungesykdom), og ikke minst, ødeleggende virkinger på franskprodusert vin!

Ifølge Moore finnes det ingen dokumentasjon på at noen av de nevnte konsekvensene skyldes menneskeskapte CO₂-utslipp. Advarslene er basert på datasimuleringer med programmer utviklet av forfattere for å vise mulige konsekvenser. Milliardene som er investert i slike modeller, gir ingen sikre svar på hvordan klimaet kommer til å utvikle seg i framtiden.

Menneskets utvikling skjedde i et ekvatorialt klima der temperaturen sjelden var under 20 grader om natten eller over 35 grader om dagen, mens temperaturene varierte langt mer utenfor ekvatoriale strøk. Da jorda ble kjøligere for omkring 3 millioner år siden, streifet gigantiske kameler omkring på Canadas skogkledde, arktiske øyer. Våre forgjengeres migrasjon ut av Afrika fra omkring to millioner år siden og senere spredning til hele kloden var mulig på grunn av kontroll over ild, klær og husly. De samme betingelsene gjelder i dag.

Moore kritiserer at mye av klimadebatten baseres på konsensus, som ikke er en vitenskapelig metode. Selv om mange er enige om noe, har de ikke nødvendigvis rett, jf. at fysikere i årevis var enige om brødrene Wilbur (1867–1912) og Orville Wright (1871–1948) umulig hadde utviklet en maskin som kunne fly.⁵

Forestillingen om en forestående ”klimakatastrofe” er basert på at vi slipper ut for mye CO₂ i atmosfæren og at dette vil varme opp atmosfæren til så mye at det blir uforenlig med liv. 

Imidlertid falt konsentrasjonen av CO₂ langsomt og sikkert i 150 millioner år fra omkring 2 000 til 2 500 ppm (deler per million) og nådde et minimum under siste istid på 180 ppm, det laveste nivået på 400 millioner år og bare 30 ppm høyere over nivået som er nødvendig for at ikke planter skal dø ut. Det er nytt for folk flest at atmosfærens fallende CO₂-nivå skyldtes at en rekke skalldyrarter ekstraherte milliarder av tonn CO₂ for å danne skall og koraller av kalsiumkarbonat, som igjen førte til produksjon av stein, en prosess som hele tiden pågår.

Etter siste istid førte oppvarming av verdenshavene til atmosfærisk utslipp av CO₂ og økte nivået til 280 ppm, tilsvarende nivået omkring 1850. Forbrenning av fossil energi har senere økt nivået til omkring 415 ppm, det vil si 0,0415 prosent av atmosfærens gassinnhold. I geologisk tid er dette lite, lavere enn på 570 millioner år. I geologisk tid har det heller ikke være noen sammenheng mellom temperaturen på jorda og konsentrasjonen av CO₂.

Kapitlet gjennomgår jordas karbonkretsløp og avkrefter at dagens nivå utgjør noen som helst fare. Tvert imot er det økte CO₂-nivået etter 1850 gunstig for plantevekst; særlig siden 1950 har planter vokst raskere enn tidligere og dermed økt avlingene i store deler av verden. Det er ingen fare for forsuring av havene, der pH er basisk. 

De viktigste klimagassene er vanndamp, CO₂ og metan (CH₄). Førstnevnte bidrar med 65–90 prosent av klimaeffekten, men blir sjelden omtalt. Forfatterens detaljerte gjennomgang av forholdene som regulerer klimaet og den globale energibalansen mellom solinnstråling og jordas utstråling, viser at han har satt seg godt inn i alle kjente mekanismer.

Laboratorieforsøk viser at planteveksten øker proporsjonalt med økende CO₂-innhold i lufta. Nyere data viser at vårt bidrag til økningen har økt klodens biomasse med 31±4 prosent. Likevel hevder en biolog fra Princeton universitet at økningen i CO₂ kan komme til å utløse en pandemi av feilernæring. Argumentet er at planteveksten vil føre til lavere innhold av essensielle næringsstoffer. Dette kan lett avvises, siden planter vokser dårligere hvis de mangler næringsstoffer. Dessuten kan man gjødsle plantene mer intensivt, hvilket gjøres i drivhus der det optimale CO₂-innholdet ligger på 800–1 200 ppm for optimal avkastning.

Resten av kapitlet foretar en grundig gjennomgang av klimaendringene under den geologiske epoken pleistocen, som startet omkring 2,6 millioner år siden og varte til 11 700 år, da jorda opplevde en rekke istider. Da isdekket på Antarktis begynte å dannes, var gjennomsnittlig global temperatur omkring 6°C varmere enn i dag. Ifølge Moore er det illusorisk å tro at en temperaturøkning på 2°C vil få isen til å smelte.

Moore gjennomgår flere forhold som dagens debatt overser, men som har stor betydning for klimaet. På 1920-tallet beregnet den serbiske astrofysikeren Milutin Milanković (1879–1958) at gravitasjonskreftene særlig fra Jupiter og Saturn forårsaket regelmessige sykluser i jordas bevegelser. En syklus på 100 000 år endret jordas bane rundt sola fra mer til mindre elliptisk; en annen syklus på 41 000 år endret jordas helningsvinkel mot sola fra 22,1 til 24,5 grader, noe som resulterte i mer eller mindre sollys mot polene. En tredje endring der jordas helning ”spinner” rundt sin egen akse, har en syklus på 26 000 år.

Et annet interessant funn vises ved å studere forholdet mellom CO₂-konsentrasjonen og temperaturen siste fem millioner år, basert på prøver av sedimenter på havbunnen: økningen i temperatur har i gjennomsnitt skjedd 800 år før økningen i CO₂. Dette vises også tydelig av kjerneprøver fra isbreer datert fra 50 000 til 2 500 år siden. Et annet argument som taler imot en kommende katastrofe for kystnære folkegrupper, er at havnivået for 400 000 år siden var 20 meter høyere enn i dag, mens CO₂-nivået bare var 280 ppm.

Alt i alt mener Moore at et økende CO₂-nivå er gunstig, men at restriksjoner i bruken av rimelig fossil energi som rike land ønsker å innføre, vil ramme fattige land særlig hardt fordi de ikke har råd til å ta i bruk kostbar ”grønn” energiteknologi.

Stadig flere isbjørner

Kapittel 4 om isbjørnenes skjebne på grunn av klimaendringer er på 15 sider og gir en grundig bakgrunn i bjørnenes opprinnelse. Forløpere til disse mektige dyrene var europeiske brunbjørner som innvandret til Nord-Amerika samtidig med de første menneskene via det islagte Beringstredet for 15 000 år siden. Før dette hadde isbjørner utviklet seg som en egen art fordi hvit pels ga dem en fordel som jegere i landskap dominert av hvit snø og is. Isbjørner ville ikke eksistert i dag, hadde det ikke vært for en nedkjøling av kloden med start for omkring 50 millioner år siden, en utvikling som skjøt fart for 5 millioner år siden på den nordlige halvkule.

I debatten om antallet gjenværende isbjørner overser mange at fem lands regjeringer i 1973 undertegnet en internasjonal traktat som sterkt begrenser adgangen til jakt: blant annet nedla Norge totalforbud, mens for eksempel Canada innførte sterke begrensninger. Resultatet har vært at bestanden gradvis har økt fra et antall på mellom 6 000 og 12 000 dyr til mellom 22 000 og 31 000 eller høyere – 4–5 ganger flere enn i 1973.

Det er heller ikke slik at mer is automatisk betyr at det blir flere seler og isbjørner. Tross minkende isdekke i arktiske strøk i noen perioder viser bestanden ingen tegn til å bli mindre. En rekke kontroverser mellom forskere om isbjørnenes skjebne glemmer gjerne å ta i betraktning at isbjørner først oppsto for 350 000 år siden, og at de har overlevd tre mellomistider som var langt varmere enn den nåværende. Dagens isbjørnbestand har god helse med voksende antall individer tross reduksjon i isdekket sommerstid.

Er jordas artsmangfold i fare?

Kapittel 5 tar for seg påstanden om at én million arter snart vil dø ut på grunn av klimatiske endringer. Moore gjør kort prosess med påstanden, som synes lett å falsifisere fordi ingen vet hvor mange arter som eksisterer på jorda. Beregninger av hvor mange som kommer til å dø ut av arter vi ikke en gang vet hvorvidt eksisterer, må derfor bli svært unøyaktige. 

I mai 2019 deltok Moore og Marc Morano (f. 1968), en tidligere republikansk rådgiver som ledet en nettside som var kritisk til den rådende klimadebatten,⁶ i en kongresshøring med tre representanter for en miljøorganisasjon (IPBES⁷) underlagt FNs miljøprogram (UNEP). IPBES ble opprettet i 2012 og har 100 medlemsstater. Deltakerne fra IPBES skulle på vegne av FN legge fram data fra deres forskere, som hevdet at en million arter kom til å dø ut på grunn av ”klimakatastrofen” og rydding av land for jordbruksformål.

Ifølge Moore er totalt omkring 1,74 millioner arter identifisert, navngitt og karakterisert, inkludert omkring 1 million insekter. Nye arter oppdages hele tiden, noen år flere hundre. Hvis 250 nye arter oppdages hvert år, vil det ta 27 840 år for å oppdage ytterligere 6,96 millioner arter for å nå et totalt antall på 8,7 millioner. Overraskende nok var dette antallet som BBC i 2011 rapporterte at fantes på kloden med henvisning til IPBES, som på sin nettside publiserte en udatert forklaring på hvordan de kom fram til dette antallet. De viste til en artikkel de hadde skrevet og at studier ”antydet” at det fantes 8,7 millioner arter, pluss minus 1,3 millioner. Forfatteren av studien hevdet på nettsiden at 10 000 nye arter ble oppdaget hvert år, vesentlig flere enn de 226 nye artene som ble rapport om i 2018.

Hvis én eller to millioner av de 6,96 millioner uoppdagede artene skulle bli utryddet, ville det være umulig å verifisere. Moore og Morano påpekte for kongresskomiteen at det globale biologiske artsantallet nå er større enn noen gang siden livet på jorda oppsto, tross fem store katastrofer som utryddet tallrike arter. I løpet av siste 100 år er antallet utryddete arter blitt redusert med omkring 80 prosent ifølge internasjonale rødlister.⁸

Etter høringen i kongresskomiteen bestemte det demokratiske flertallet seg for å avholde et nytt møte i en annen komité der Moore og Morano ikke var invitert. Referatet fra dette møtet ble til et offisielt dokument der innleggene fra begge var utelatt.

Fiktiv plastforsøpling

Kapittel 6 handler om plastforsøpling av Stillehavet. Ifølge CNN fløt i mars 2018 et enormt flak med søppel, mesteparten plastikk, på et område dobbelt så stort som Texas eller tre ganger Frankrikes areal. En nettside illustrerer imidlertid søppelflaket med et fotografi av havområdet etter jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan i 2011. Andre kilder viser illustrasjoner som skal forestille det enorme, flytende søppelflaket. 

Selv om verdenshavene er forsøplet av plast, skriver en stor andel seg fra fiskenett, liner og annet utstyr som stort sett befinner seg langt under overflaten. Satellittfotografier har ikke klart å finne søppelflaket. Enkelte hevder at flaket ikke kan observeres fordi det for det meste består av gjennomsiktig plast.

Selv om plastpartikler ikke hører hjemme i naturen, er de i noen tilfeller nyttige. Reportasjer om albatrosser som er funnet med plast i magen og har gulpet opp plastkuler og liknende nær redet, underslår det faktum at slike plastbiter kan være nyttige. Ifølge David Attenborough (f. 1923) har albatrosser gitt helseskadelig plast i stedet for mat til kyllingene, men ingen opptak viser at dette skjer. Til forskjell fra pattedyr har ikke fugler tenner og svelger derfor maten uten å tygge den. Maten fordøyes i to mager, hvorav den første (kroen) inneholder magesyre, mens den andre (kråsen) er en muskelmage der småstein hjelper til å male opp føden. 

Etter at hardplast ble introdusert i miljøet, bruker mange sjøfugler små plastbiter der det er mangel på småstein. De mater heller ikke ungene med plastbiter fordi de tror det er mat, men for å bidra til bedre fordøyelse, og de gir heller ikke unger plastposer. Så snart ungene er store nok til å fly, gulper de opp ”ballast” for ikke å bli tynget ned. Dette gjøres både med plastbiter og småstein, som blir liggende igjen i redet.

Ifølge Greenpeace er en albatrossart i ferd med å dø ut fordi de forveksler plast med mat. Imidlertid har det vært kjent siden 1960-tallet at mange sjøfugler jevnlig svelger naturlige, ufordøyelige materialer som hjelp til fordøyelsen. I tillegg svelges plastbiter som i gjennomsnitt veier et gram. 

En albatrossart som finnes i det nordlige Stillehavet, var i 1920 nesten utryddet fordi jegere drepte den for å få tak i fjærene. Etter jaktforbud har fuglepopulasjonen økt fra noen få titusen til over 600 000.

Moore leste i juni 2017 at Hendersonøya i Stillehavet var ”verdens mest plastforurensede”, illustrert med et fotografi av en strand full av plastsøppel. Øya ligger så langt utenfor allfarvei at det er umulig for de fleste å reise dit for å verifisere sannhetsgehalten. Moore logget seg inn med Google Earth og zoomet seg innpå strendene (jeg gjorde det samme), som ligger hvite og fine uten synlige spor av plast også på østsiden, som angivelig skulle være mest forurenset.

Ifølge Moore er den beste løsningen for å bli kvitt plastavfall og annet brennbart materiale å bruke det i industrielle anlegg som produserer elektrisitet og varme med en virkningsgrad på mellom 75 og 90 prosent.⁹ Dette er en langt bedre løsning enn å deponere avfallet eller å bruke plast om igjen på grunn av tekniske vanskeligheter forbundet med å sortere plast i ulike kvaliteter til gjenbruk. Forbrenning er alt i alt en mer miljøvennlig og praktisk metode, noe blant annet Kina har tatt konsekvensen av ved blant annet å bygge 339 forbrenningsanlegg med en kapasitet på 7,3 gigawatt siden slutten av 2017. 

I USA og Canada blir slike tiltak motarbeidet av miljøbevegelsen, som ikke bare er imot bruk av fossil energi, men å forbrenne avfall som ikke er egnet til gjenbruk eller resirkulering.

GMO – pluss eller minus?

Kapittel 7 diskuterer genmodifiserte planter (GMO), som Moore generelt anser å være ikke bare harmløse, men i de fleste tilfeller helsebringende. Jeg fulgte i 1998 debatten om GMO i forbindelse med utforskning av virkninger av genmodifiserte poteter med rotter av den ungarske forskeren Árpád Pusztai¹⁰ (f. 1930) ved Rowett forskningsinstitutt (RRI). Hans advarsler om at GMO-potetene inneholdt lektiner som skadet mage-tarmkanalen til rotter,¹¹ skapte en debatt som til slutt gjorde at han ble avsatt.^12,13 Vi kjenner ikke til humanstudier som viser at GMO-poteter utgjør en helsefare for mennesker, men det er uansett ikke akseptabelt å avsette en forsker fordi han publiserer funn som regnes som kontroversielle.¹⁴

Moore konkluderer kategorisk at ”etter 25 års genetisk modifisering av mange organismer dyrket og spist globalt i milliarder av måltider, er det ikke dokumentert ett eneste skadetilfelle”. Han mener at dagens GMO-organismer ikke kan skade og at debatten som ble lansert i 1992 om ”Frankensteinmat”, var grovt misvisende og usaklig. Moore tar også avstand fra skremslene i forbindelse med GMO-såfrø fordi de ikke kan brukes til nye avlinger, men må kjøpes hvert år. Ifølge Moore gir dagens hybridfrø mye mindre avlinger om de brukes flere ganger, og en rekke planter inneholder ingen frø, slik at bøndene uansett kjøper nye hvert år.

Moore påpeker at organismer er blitt genetisk endret helt siden de første bakteriene oppsto for 3,5 milliarder år siden. Mennesker har krysset ulike arter for å frambringe bedre egenskaper i flere tusen år. For eksempel finnes mer enn 400 kjente hybrider av sjøfugl, og genetiske endringer under kontrollerte betingelser er langt mer presise enn naturlige, tilfeldige genetiske endringer som oppstår på grunn av radioaktivitet eller andre ytre påvirkninger. Han trekker fram en hybridris som eksempel på en gunstig GMO. Mangel på vitamin A er et globalt helseproblem fordi omkring 250 millioner førskolebarn inntar for lite. Vitamin A-mangel rammer 250 000–500 000 barn hvert år, hvorav halvparten dør innen 12 måneder og resten mister synet. Det var følgelig gode nyheter da to sveitsiske forskere i 1999¹⁵ hadde utviklet en risplante som inneholdt betakaroten, en forløper til vitamin A. Mange hevdet at en slik genmodifisert plante var skadelig, og selv etter lovende dyrkningsforsøk uttalte en talsperson fra Greenpeace i 2004 at en slik plante var ”miljømessig uansvarlig, utgjorde en helserisiko og ga redusert matvaresikkerhet”. 

I 2013 rapporterte Greenpeace at filippinske bønder hadde ødelagt et forsøksfelt fordi de fryktet at den nye rissorten ville ”forurense” deres egne rismarker. Greenpeace fraktet inn unge miljøaktivister med eksplisitt mål om å ødelegge forsøksavlingene, og hundrevis av anti-GMO-grupper over hele verden drev aktive kampanjer – ingen av dem gjorde unntak for den nye risvarianten. 

I desember 2019 godkjente den filippinske regjeringen den nye risvarianten for mennesker og til dyrefôr. Greenpeace sendte inn en klage på avgjørelsen, som raskt ble imøtegått av en internasjonal menneskerettighetsgruppe, som ikke fant noe potensial for skade ved bruk av risvarianten.^16,17

Frykten for radioaktivitet

Kapittel 8 omhandler radioaktive utslipp fra atomanlegg. Kapitlet forklarer hva radioaktiv stråling er og virkningene av henholdsvis alfa-, beta- og gammastråling. En atomkraftarbeider i USA mottar omkring 150 millirem (mrem) per år, mens innbyggerne generelt mottar 620 mrem fra ulike kilder. Ifølge Moore er det ikke funnet negative helsevirkninger av stråling under 10 000 mrem (10 rem). Han mener at atomenergi er en av de sikreste teknologiene for å generere energi, basert på antallet dødsfall per produsert energienhet.

Tidligere antok man at økende radioaktiv stråledose førte til økende alvorlige helseskader fra null og oppover. Nyere forskning viser at dette ikke er tilfellet. Alt liv på jorda blir utsatt for varierende mengder bakgrunnsstråling og synes ikke å ta skade av det. Forskere flest er i dag enige om at små stråledoser eller giftstoffer i små mengder kan være gunstige, noe som kalles hormese. Denne effekten kjennetegner mange biologiske prosesser: en viss dose virker gunstig ved å styrke organismer, mens økende doser bare er gunstige inntil et visst nivå der virkningen etter hvert blir sterkt negativ og til slutt dødelig.