Skip to main content

Pattedyrs naturlige ernæring domineres av fett

Majoriteten av pattedyr, inkludert rovdyr som katt og løve og planteetere som ku og gorilla, ernæres av en diett som mer eller mindre tilsvarer et fettrikt lavkarbokosthold – uansett om de spiser mest kjøtt eller planter. Hvordan kan det henge sammen?

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

Et argument mot et fettrikt lavkarbokosthold er at mange pattedyr – alt fra kyr og elefanter til primater (aper) som gorilla – blir store og sterke og holder seg friske ved å spise nesten utelukkende plantekost med mye fiber og lite fett.1 For eksempel lever gorillaer hovedsakelig av bladverk og frukt og kan på denne kosten utvikle en muskelkraft som det moderne mennesket ikke kommer i nærheten av. Man kan derfor spørre seg hvorfor det skulle være logisk for en annen ape som mennesket å spise lite karbohydrater og fiberstoffer og legge vekt på proteinrike og feite, animalske matvarer for å oppnå best mulig helse og god fysikk.

En vanlig påstand er at de som praktiserer et fettrikt lavkarbokosthold, øker risikoen for blant annet hjerte- og karsykdom, kreft og tarmlidelser hvis kosten inneholder relativt mye fett, særlig mettete fettsyrer, og lite fiber.2,3 Det vises til at mennesket er en alteter som trenger en del karbohydrater og fiberstoffer for å oppnå god helse.

Hvis man imidlertid ser på hvordan andre pattedyr egentlig ernæres og tar utgangspunkt i menneskets anatomiske og fysiologiske særtrekk, er det grunn til å konkludere annerledes.

Næringsinntaket er ulikt opptaket

Når det gjelder andelen makronæringsstoffer (karbohydrat, protein, fett, fiberstoffer), er det hos mange pattedyr stor forskjell på inntaket gjennom munnen og opptaket fra tarmen og leveren.4,5,6,7 Det betyr at maten omdannes i fordøyelsessystemet og leveren før næringsstoffene tas opp i blodet og ernærer resten av kroppen. 

Dette er ikke særlig oppsiktsvekkende for dem som kan litt grunnleggende fysiologi, men like fullt glemmer man ofte hva dette egentlig betyr: majoriteten av pattedyr, inkludert rovdyr som katt og løve og planteetere som ku og gorilla, ernæres faktisk av en diett som mer eller mindre tilsvarer et fettrikt lavkarbokosthold – uansett hva de putter i munnen.4,7,8 Det ser bare ikke sånn ut når rene planteetere inntar kilovis med gras, urter, bladverk, skudd, kvister og/eller frukt i løpet av en dag og ikke et eneste gram kjøtt (bortsett fra noen insekter og smådyr som følger med plantekosten).

Planteetere som ku, sau, hjort, sjiraff og gorilla er i utgangspunktet vegetarianere med mye fiberstoffer og lite fett i maten, men plantekosten bearbeides i tarmen og leveren, slik at de næringsstoffene som opptas i blodet, domineres av fettsyrer. Etter omdannelsen ernæres disse dyra derfor mer eller mindre som rovdyr. Fiber og andre karbohydrater omdannes nemlig i stor grad til fettsyrer av mikrober i dyras fordøyelsessystem og bearbeides videre av enzymer i tarmen og leveren.5,7,9

Pattedyr på høyfettdiett

Den israelske forskeren Miki Ben-Dor og medarbeidere uttrykker det slik i en publikasjon om mennesket som fettjegeren: ”Man tenker ofte ikke over at fett utgjør en stor del, ofte hoveddelen, av kostholdet til de fleste pattedyr, inkludert de store apene. I realiteten er det naturlige kostholdet til pattedyr en høyfettdiett.”4

Forskjellen mellom ulike pattedyr er at de gjennom millioner av år har utviklet (evolvert) ulike kostholdsstrategier og anatomiske og fysiologiske særtrekk i fordøyelsessystemet tilpasset sin økologiske nisje og tilgjengelige matressurser,6 men til sjuende og sist ernæres de fleste arter av stort sett det samme: en diett dominert av fett, særlig mettete og enumettete fettsyrer, moderate mengder protein, bortsett fra ekstreme (hyperkarnivore) rovdyr, som kan ha et svært høyt proteininntak, og forholdsvis lite av eller ingen karbohydrater.8,10

LES OGSÅ  Rapport fra «biffeksperimentet»

Dette perspektivet overrasker trolig mange fordi det har vært lite framme i ernæringsdebatten generelt og i diskusjonen om lavkarbokosthold spesielt. Trolig skyldes det at man ser seg blind på hva dyra putter i munnen og glemmer hva som skjer med maten i fordøyelsessystemet og leveren før næringsstoffene transporteres videre til resten av kroppens celler. Hadde man gjort det, kunne ernæringsdebatten muligens fortonet seg annerledes.

Fra fiber til fett i tarmen

Av alle typer karbohydrater er polysakkaridet (fiberstoffet) cellulose mest utbredt i verden. Sammen med hemicellulose, lignin og pektin danner cellulose de primære byggesteinene i plantenes cellevegger, og disse strukturelle karbohydratene utgjør en betydelig del av det potensielle energiinnholdet i plantekost.6

Noen invertebrater (virvelløse dyr) produserer enzymet cellulase, som bryter ned cellulose i fordøyelsessystemet, mens ingen pattedyr eller andre vertebrater (virveldyr) – heller ikke planteetere – lager selv enzymer som fordøyer slike fiberstoffer.6 Dette er et interessant faktum sett i lys av at mange dyr i så stor grad er avhengige av plantekost som hovedenergikilde.

Imidlertid klarer mange dyr å utnytte store deler av energien i plantenes cellevegger ved hjelp av utallige mikroorganismer som lever i fordøyelsessystemet og danner enzymene som verten selv mangler. Disse mikrobene bryter ned fibre, stivelse og andre typer karbohydrater i en gjæringsprosess som blant annet gir opphav til korte, mettete fettsyrer.5,6,7,11,12,13 Andre typer karbohydrater inkluderer blant annet resistent stivelse, som er vanskelig å bryte ned i tynntarmen, visse di- og oligosakkarider samt gummisubstanser. Av korte fettsyrer dannes i første rekke acetat (eddiksyre), propionat (propansyre) og butyrat (smørsyre). Nivået av disse varierer med typen og mengden karbohydrater som spises.12

Hos drøvtyggere skjer gjæringsprosessen primært i vomma (rumen) og i en slik grad at lite karbohydrater tas opp i tynntarmen.5,14 De fleste andre pattedyr har et fordøyelsessystem hvor en del av kostens karbohydrater, slik som enkle sukkerarter og nedbrutt stivelse, tas opp i tynntarmen før fiberstoffer og rester av andre karbohydrater gjæres i blind- og tykktarmen.

Pattedyr med et lavt karbohydratinntak eller -opptak tilfredsstiller kroppens behov for glukose ved å danne det i leveren og nyrene fra fettsyrer (glyseroldelen) og protein (såkalt glykogene aminosyrer) i en prosess som kalles glukoneogenesen, samt fra laktat, som inngår i Cori-syklusen.15,16 Både rovdyr (særlig hyperkarnivore arter som katt) og drøvtyggere har en konstant høy glukoneogenese.14,15

Høy andel korte fettsyrer

Det er beregnet at 60–85 % av energien som stammer fra bakteriell gjæring (fermentering) av karbohydrater i tarmen, kan nyttes av verten i form av korte fettsyrer.13,17,18 Resten av energien tapes som gass (hydrogen og metan) eller brukes av tarmens mikrobiota til egen vekst. For øvrig kan det i tarmen dannes spesielle (forgreinete) korte fettsyrer (slik som isobutyrat) ved fermentering av peptider (korte aminosyrekjeder) og aminosyrer.12,18

Tarmbakterier bruker selv bare i liten grad de korte fettsyrene fordi det i tarmlumen (tarmrommet) er lite oksygen, noe som kreves for å omsette fett. Fettsyrene absorberes i tarmen og transporteres videre med blodet til leveren. En varierende andel av dem går med til å dekke tarmcellenes og leverens energibehov.9,18

I leveren brukes de korte fettsyrene som råstoff for å danne ketoner (et superbrennstoff som kan dekke store deler av hjernens energibehov), glukose (via glukoneogenesen) og andre fettsyrer til resten av kroppen.6 Leveren omdanner fettsyrene til ketoner og glukose for å møte energibehovet til blant annet nerveceller. Hos drøvtyggere kan en stor del av eddiksyre (acetat) og særlig smørsyre (butyrat) omdannes til ketoner (henholdsvis aceteddiksyre og ß-hydroksybutyrat) allerede i tarmcellene.19

Andre sluttprodukter i tarmens gjæringsprosess er karbondioksid, metan og mikrobielle celler. Sistnevnte er av ernæringsmessig verdi for verten. Når tarmens symbiotiske bakterier dør, bryter lysozymer (fordøyelsesenzymer inni cellene) ned bakterienes cellevegg og reduserer mikrobene til en egnet proteinkilde.6

Best tilpasset mye fett

Som resultat av gjæringsprosessen i fordøyelsessystemet dekker korte, mettete fettsyrer en betydelig andel av energibehovet hos pattedyr, gjerne opp til 60–70 % eller mer hos mange planteetere.5,7,20 Med andre ord har de et stoffskifte tilpasset korte fettsyrer som hovedenergikilde, ikke glukose.

Gjæringa i vomma hos drøvtyggere produserer spesielt store mengder korte fettsyrer som kan forsyne dyra med 60–85 % av deres energibehov avhengig av art, livsfase (f.eks. om dyret er drektig eller dier) og kostens sammensetning.5,13,20 Sammen med fettet i plantekosten gjør dette at drøvtyggere i realiteten lever på en diett som består av svært lite karbohydrater, 80–85 % fett og resten protein.

LES OGSÅ  Råd til svenske diabetikere

Hos rovdyr utgjør inntaket av karbohydrater normalt under fem energiprosent, mens resten er protein og fett.15 Undersøkelser viser at kattedyr som spiser utelukkende små byttedyr og ikke selektivt velger kroppsdeler eller organer med en del glykogen, slik som leveren, normalt bare får i seg 2–3 gram karbohydrater per dag, noe som tilsvarer 1–2 energiprosent.15 Andelen fett eller protein varierer mellom 30 og 68 % avhengig av byttedyras kroppssammensetning. Andre rovdyr med større innslag av plantekost på menyen kan ha et litt høyere karbohydratinntak.

Aper lager masse fettsyrer i tarmen

Blant primater varierer kosten mye fra art til art. Noen er mer eller mindre rovdyr, for eksempel spøkelsesaper (Tarsius), som typisk spiser insekter eller små krypdyr, mens andre er rene plantespisere, slik som bladaper og gorillaer.21 Hos primater finner vi også flere altetere, blant annet sjimpanser og framfor alt mennesket.

Som følge av ulikt kosthold varierer også fordøyelessystemet mellom ulike grupper eller arter av primater. Bladaper, herunder guerezaaper, spiser hovedsakelig bladverk og frukt (gjerne en del umoden) og har en kompleks, drøvtyggerliknende magesekk med fire kamre.6

Gorillaer har ikke en slik magesekk, men en stor blind- og tykktarm som også er tilpasset mye fiberrik plantekost. Disse store menneskeapene har evolvert i skogen og lever primært av bladverk og frukt fra flere hundre plantearter. På denne kosten kan gorillaer dekke 30–60 % eller mer av sitt energibehov med korte fettsyrer som dannes ved fermentering av plantefibre i tarmen, mens protein og karbohydrater kan bidra med henholdsvis rundt 25 og 15 energiprosent.7 Andre store aper spiser også mye plantekost, og makronæringsstoffprofilen til disse er trolig lik den til gorillaer.7

Særtrekk hos mennesket

Anatomisk sett er fordøyelsessystemet til mennesket og de store apene svært likt. Forskjellen ligger i den relative størrelsen og funksjonen til de ulike delene.14 

Hos mennesket veier tarmen omtrent 60 % av det man ville forvente hos andre primater av samme størrelse.22 Den reduserte vekta kommer av en meget kort tykktarm, som utgjør ca. 20 % av tarmens totale volum, mens tynntarmen legger beslag på rundt 60 %.14 Blindtarmen vår er også forholdsvis liten.

Spesialiserte planteetere har som regel en blind- og tykktarm som er mye større enn vår. Hos sjimpanser og gorillaer fyller blind- og tykktarmen rundt 60 % av tarmvolumet, mens tynntarmen utgjør 15–25 %.14 Med andre ord er forholdet stikk motsatt menneskets.

Den relativt korte blind- og tykktarmen hos oss gjør at vi er mindre effektive til å utvinne energi og næringsstoffer fra fiberrik plantekost.4,6 Man har ved hjelp av indirekte metoder anslått at det i tarmen hos menneske med et alminnelig vestlig kosthold kan gjære 50–60 gram karbohydrater daglig.13 Det gir opphav til 500–600 millimol korte fettsyrer med et samlet energiinnhold på 150–180 kcal, noe som utgjør rundt 75 % av den totale energimengden i karbohydratene.

Undersøkelser har vist at nesten alle fettsyrene tas opp i tarmcellene og blodet. Dermed kan de bidra med opp til 10 % av det totale energibehovet i hvile.13 Hos personer som spiser langt mer fiber, særlig av den løselige typen (bl.a. pektiner), enn det som er vanlig i Vesten, forventer man at andelen korte fettsyrer fra bakteriell fermentering kan øke proporsjonalt.13,14 Imidlertid viser noen studier at dette ikke nødvendigvis skjer.17

Her er det verd å poengtere at hvis man praktiserer et lavkarbokosthold og baserer karbohydratinntaket utelukkende på fiberrike grønnsaker som vokser over bakken, blir karbohydratopptaket minimalt på grunn av den bakterielle aktiviteten i tarmen. Da er det i praksis snakk om et nullkarbokosthold i likhet med drøvtyggere og en del rovdyr, noe som neppe er optimalt for de fleste personer over tid. I forhold til drøvtyggere og rovdyr har altetere, inkludert mennesket, fysiologiske særtrekk som tilsier at det er en fordel med noe karbohydrater fra kosten (dette forklares nærmere i en senere utgave av VOF).

Konklusjon

Som resultat av de mikrobiologiske og enzymatiske prosessene i fordøyelsessystemet og leveren er den relative fordelinga av karbohydrat, protein og fett som tas opp i blodet og når kroppens øvrige celler, vesentlig forskjellig fra andelen makronæringsstoffer som inntas gjennom munnen. Den universelle dietten til pattedyr ser ut til å bestå av relativt lite karbohydrater, moderate mengder protein og mye fett, primært mettete, enumettete og bare litt flerumettete fettsyrer.

LES OGSÅ  Veiviser til et optimalt kosthold

Hvis majoriteten av pattedyr i realiteten ernærer sine celler med et fettrikt lavkarbokosthold  – uansett hva de spiser – er det ikke særlig oppsiktsvekkende å anbefale et slikt kosthold også til de fleste mennesker, til tross for utallige advarsler mot dette fra offisielt hold. Poenget er at vi ikke har samme kapasitet til å omdanne plantekost til fett og protein som rene planteetere, blant annet på grunn av mindre tarm og lever.4,6,22 Derfor er vi som art blitt avhengige av å spise mer protein- og fettrik mat direkte, det vil si mat som er næringstett og lettfordøyelig.

Kilder:

1.  Keith L. The vegetarian myth: food, justice, and sustainability. Oakland, CA: PM Press, 2009.

2.  Erlanson-Albertsson C. Högfettdieter är inte harmlösa – allvarliga hälsorisker har kartlagts. Läkartidningen 2011; 108: 2713-7. www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=17565

3.  Vik Ø. Derfor kan lavkarbo gi deg kreft i tarmene. Aftenposten 20.01.2012. http://sprek.aftenposten.no/sprek/Derfor-kan-lavkarbo-gi-deg-kreft-i-tarmene-14309.html. [08.08.12]

4.  Ben-Dor M, Gopher A, Hershkovitz I mfl. Man the fat hunter: The demise of Homo erectus and the emergence of a new hominin lineage in the Middle Pleistocene (ca. 400 kyr) Levant. PLoS ONE 2011; 6: e28689. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22174868

5.  Bowen R. Digestive physiology of herbivores, 2006. arbl.cvmbs.colostate.edu/hbooks/pathphys/digestion/herbivores/index.html. [31.01.12]

6.  Lambert JE. Primate digestion: Interactions among anatomy, physiology, and feeding ecology. Evolutionary Anthropology 1998; 7: 8-20. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/(SICI)1520-6505(1998)7:1%3C8::AID-EVAN3%3E3.0.CO;2-C/abstract

7.  Popovich DG, Jenkins DJA, Kendall CWC mfl. The western lowland gorilla diet has implications for the health of humans and other hominoids. The Journal of Nutrition 1997; 127: 2000-5. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9311957

8.  Jaminet P, Jaminet S-C. Perfect health diet. Four steps to renewed health, youthful vitality, and long life. Cambrigde, MA: YinYang Press, 2010.

9.  Reynolds CK. Economics of visceral energy metabolism in ruminants: Toll keeping or internal revenue service? American Society of Animal Science 2002; 80: E74-E84. www.asas.org/symposia/esupp2/jas2049.pdf

10.  Groves B. Should all animals eat a high-fat, low-carb diet? Part One: The basis for a high-fat diet 2009. www.second-opinions.co.uk/should-all-animals-eat-a-high-fat-low-carb-diet.html. [31.01.12]

11.  Chmelarova A. HE. Short chain fatty acids and colonic health. Bratislava Medical Journal 2007; 108: 354-8. www.bmj.sk/2007/10808-06.pdf

12.  Henningsson Å, Björck I, Nyman M. Short-chain fatty acid formation at fermentation of indigestible carbohydrates. Scandinavian Journal of Nutrition 2001; 45: 165-8. www.foodandnutritionresearch.net/index.php/fnr/article/view/1801

13.  McNeil NI. The contribution of the large intestine to energy supplies in man. The American Journal of Clinical Nutrition 1984; 39: 338-42. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/6320630

 14. Milton K. Primate diets and gut morphology: Implications for

 hominid  evolution. I: Harris M, Ross EB, red. Food and evolution. Toward a

 theory of  human food habits. Philadelphia: Temple University Press, 1987: 93-115.

15.  Eisert R. Hypercarnivory and the brain: protein requirements of cats reconsidered. Journal of Comparative Physiology B 2011; 181: 1-17. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21088842

16.  Veldhorst MA, Westerterp-Plantenga MS, Westerterp KR. Gluconeogenesis and energy expenditure after a high-protein, carbohydrate-free diet. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 90: 519-26. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19640952

17.  Cummings JH. Short chain fatty acids in the human colon. Gut 1981; 22: 763-79. http://gut.bmj.com/content/22/9/763.long

18.  Cummings JH, Pomare EW, Branch WJ mfl. Short chain fatty acids in human large intestine, portal, hepatic and venous blood. Gut 1987; 28: 1221-7. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3678950

19.  Heitmann RN, Dawes DJ, Sensenig SC. Hepatic ketogenesis and peripheral ketone body utilization in the ruminant. The Journal of Nutrition 1987; 117: 1174-80. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3298582

20.  Nozière P, Glasser F, Sauvant D. In vivo production and molar percentages of volatile fatty acids in the rumen: a quantitative review by an empirical approach. Animal 2011; 5: 403-14. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22445407

21.  Ørmen T. Historien om oss. Oslo: Humanist Forlag, 2010.

22.  Aiello LC, Wheeler P. The expensive-tissue hypothesis: The brain and the digestive system in human and primate evolution. Current Anthropology 1995; 36: 199-221. www.jstor.org/stable/2744104


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner