Perverteringen av Nobels fredspris

Advokat og forfatter Fredrik S. Heffermehl (f. 1938) dokumenterte allerede i boka Nobels vilje (Vidarforlaget 2008) at den overordnede hensikten med Nobels testamente var å bidra til nedrustning og et nytt nivå av rett og orden, samarbeid og tillit. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Forfatter: Fredrik S. Heffermehl
Tittel: Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter.   
Utgiver: Svein Sandnes Bokforlag AS   
Utgivelsesår: 2020
ISBN: 978-82-92945-71-1   
Pris: kr 398 innbundet, 423 sider (i bokhandlere og fra bokstabburet.no)

Nobel ville støtte arbeid for en ny internasjonal fredsorden, et nasjonenes brorskap og organisering av fredskongresser (s. 31). Nå har Heffermehl skrevet en grundig bok om Nobels fredspris og hvor begredelig dårlig intensjonen i testamentet er blitt forvaltet av den norske nobelkomiteen i mer enn 100 år.

Den nye boka er resultat mange års studier og kildegransking og er en oppfølger av hans bok The Nobel peace price. What Nobel really wanted (Praeger 2010; oversatt til kinesisk, svensk, finsk og spansk i 2011). Vi er imponert over boka, som deler hans 40 års erfaringer med fredsarbeid i Norge og internasjonalt, ved FN i New York og Genève og FN-domstolen i Haag. Nå bruker han fredsprisens skjebne for å vise oss militarismens politiske makt og hvorfor vi ennå ikke er kvitt krigen.

Det nye med denne boka er at Heffermehl endelig fikk adgang til Nobelkomiteens arkiver for årene 1901–1970, og dermed fikk se de vurderingene som ble gjort i perioden av komiteens medlemmer. For de siste 50 årene gjelder imidlertid totalt hemmelighold. Heffermehl viser at «norske politikere i alle år har gjort sitt beste for å tildekke hva Nobel ville med prisen» (s. 14). Det er forstemmende med så omfattende misbruk av Nobels tillit og at så mange prismottakere ikke oppfylte Nobels intensjon. Det er interessant å lese Heffermehls vurderinger av hvem som i stedet burde ha vunnet. Her får leseren presentert en ukjent, hardt undertrykt politisk idéhistorie, full av aha-opplevelser og overraskelser.

Man skulle tro at de få setningene om «prisen for fredsforkjempere» i Nobels fem siders testamente, som han underskrev 27. november 1895 i Paris, skulle være enkle å forholde seg til. Man kan naturligvis ikke endre betydningen av dette testamentet til å inkludere det som måtte passe komiteen til enhver tid, og la prisen inkludere alle slags gode formål. Heffermehl tar opp slike absurditeter og kategoriserer dem i flere typer (se parenteser). Fredsprisen ble i 1970 tildelt Norman Borlaug (landbrukspris), i 1973 Henry Kissinger og Lé Dúc Tho (politisk kollegapris) og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 (menneskerettighetspris), Mor Theresa i 1979 (humanitært arbeid), Lech Walesa i 1983 (kaldkrigspris), Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzak Rabin i 1994 (kollegapris), Al Gore i 2007 (miljøpris) og Barak Obama i 2009 (politisk kollegapris)! 

Boka er delt i tre: Del I (s. 9-96) summerer opp Heffermehls leting etter den tapte visjonen, Del II (s. 97-153) diskuterer hvorvidt Nobels fredspris har potensial til å endre verden og Del III (s. 155-381) hvem som burde ha vunnet fredsprisen. Siste del avsluttes med noen betraktninger om Stortingets valg av medlemmene til Nobelkomiteen, som utpeker vinnere av fredsprisen. En tabell oppsummerer data som viser at norske politikere har valgt sine egne til komiteen, en annen i hvilken grad komiteen har gitt priser innenfor Nobels formål, en tredje fordeling på land etter antall priser utdelt. Interessant nok har komiteen valgt hele 21 (av 110) personer fra USA, hvorav bare 5 var innenfor formålet. Heffermehl ville gitt prisen til USA hele 44 ganger, med Storbritannia som nummer 2 (21) og Tyskland nummer 3 (11).

En samlet oversikt med alle prisvinnere for i hvert tiår fra 1901 til og med 2019 viser at måloppfyllelsen i henhold til Nobels testamente varierte fra 73 prosent i 1901–1910 til null i 1971–1980.

Boka har en fyldig bibliografi, men mangler stikkordsregister. Den er en fagbok skrevet for å være leselig for folk flest, og som gir tankevekkende løsninger på hvordan både FN og fredsbevegelsen kan drive arbeidet for å nå resultater. Vi anbefaler denne viktige boka på det varmeste!