Skip to main content

Pionerene som viste nytten av høyfettkosthold

Våre forgjengere i steinalderen var tilpasset et kosthold med lite karbohydrat, etter at deres forgjengeres hjerne i millioner av år var tilpasset ketoner som viktigste brensel og inntok svært lite karbohydrat. Dagens mennesker har fortsatt ikke behov for å innta karbohydrater i form av stivelse eller enklere sukkerarter. Til tross for tidligere erfaringer og dagens detaljerte kunnskaper innen biokjemi og fysiologi har etablerte leger og ernæringsforskere i 200 år aktivt bestridt at høyfettkosthold kan ha mange gunstige helsevirkninger. Kampen for å vinne aksept for en virkelighetsforståelse basert på vår evolusjonære fortid pågår derfor fortsatt.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Dag Viljen Poleszynski    Foto Shutterstock, Dag Viljen Poleszynski, Berit Kvifte og Johnny Laupsa-Borge

Siden jegere og sankere som fikk nok mat, generelt hadde god helse og ikke led av noen av dagens ”sivilisasjonssykdommer”, er det ikke overraskende at forskning og kliniske erfaringer med høyfett-/lavkarbokosthold har gitt gode resultater. Det overraskende er at ikke alle for lengst har innsett at ernæringsanbefalingene bør ta utgangspunkt i den tilpasningen våre forgjengere gjennomgikk i løpet av flere millioner år.

La oss først kort se på noen erfaringer fra de fremste pionerene som siden 1800-tallet med jevne mellomrom anbefalte høyfett-/lavkarbokosthold mot alt fra fedme til diabetes og kreft. Siden forskning og debatten om nytten eller ulempene forbundet med lavkarbokosthold har gått i bølger, har vi delt inn oversikten i to epoker:


De som ble født før 1900: de første pionerene

De mest kjente er Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755–1826), William Banting (1797–1878), Wilhelm Ebstein (1836–1912), J. Lagerholm (født cirka 1870),Vilhjalmur Stefansson (1879–1964) og Blake F. Donaldsen (f. 1892).

Blant disse var Ebstein den første som kunne forklare hvordan et karbohydratfattig kosthold kunne motvirke sykdom, basert på kunnskaper innen biokjemi og fysiologi. Etter hans tid har forskere gjort ferdig mesteparten av puslespillet som forklarer hvilke matvarer vi bør innta for at kroppens energistoffskifte skal fungere best mulig.

De som var født mellom 1920 og 2000: pionerer i nyere tid

I denne epoken ble systematiske observasjoner og forskning tatt i bruk. De mest kjente klinikerne er Wolfgang Lutz (1913–2010), Hans A. Bassøe (1924–2004), Robert C. Atkins (1930–2003) og Jan Kwaśniewski (f. 1936).

Fransk gourmet fant hovedårsaken til fedme

Den franske juristen Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755–1826) var en matkjenner som arrangerte store middager med prominente personer. Han benyttet anledningen til å foreta nitide observasjoner av gjestene for blant annet å forstå sammenhengen mellom hva gjestene spiste og graden av overvekt. På slutten av sitt liv publiserte han boka La physiologie du goût (1825), som kom i norsk utgave i 2007.1

Hans forståelse av årsakene til fedme var krystallklare og langt forut for sin tid, selv om han ikke kunne forklare i detalj hvordan dette skjedde. Etter systematiske observasjoner traff han imidlertid spikeren på hodet med utsagnet: ”Siden fettavleiring ganske enkelt skyldes mel og stivelse, kan det avledes at en mer eller mindre streng avholdenhet fra alle matvarer som inneholder mel eller stivelse, fører til tap av kroppsfett”.

 width=

Snekkerens vektproblem

William Banting (1797–1878), den britiske snekkeren og begravelsesagenten,2 slet med overvekt i hele sitt voksne liv. Han hadde forsøkt alt fra mosjon (roing, ridning) til å spise mindre, men ble stadig mer overvektig. Da han møtte legen William Harvey (1806–1876), som hadde lært om behandling av diabetes under en forelesning i Paris av den kjente fysiologen Claude Bernard (1813–1878), veide han over 90 kg fordelt på bare 165 cm. Han måtte gå baklengs ned trapper og klarte ikke å knytte skolissene og led av mange helseplager, inkludert døvhet.

Harvey anbefalte ham å kutte ut sukker, brød, kaker og søte drikker (men også smør, som han feilaktig trodde inneholdt karbohydrater), og Banting fulgte rådene til prikke. I en alder av 66 år på nytt kosthold mistet han 22 kg og ble 31 cm mindre rundt livet på bare ett år. Erfaringene og kostholdsrådene skrev han ned og utga i et hefte på 50 sider i 1864.3 Dette fikk bred spredning over hele Europa – inkludert i Sverige, som fortsatt kaller slanking å banta.

Pioner fra etablert vitenskap

Den polskfødte legen og klinikeren Wilhelm Ebstein (1836–1912) var både patolog, forsker, foreleser og forfatter. Epstein er lite kjent til tross for at han skrev 237 artikler, hvorav 72 om stoffskiftesykdommer, 38 om mage- og tarmsykdommer, 16 om infeksjonssykdom og 12 om hjertesykdom, 15 om medisinsk historie og resten om diverse temaer.4

Ebstein omtales som ”den glemte grunnleggeren av biokjemisk genetikk”. Han hevdet at gikt og diabetes ikke var arvelig, men skyldes feil kosthold, noe han utdypet i en liten bok om fedme fra 1882.5 Boka på 52 sider tar utgangspunkt i Bantings erfaringer og beskriver en rekke stoffskiftesykdommer, inkludert overvekt, diabetes, fettlever, fastekurer, psykiske lidelser og gikt. Blant årsaker til fedme nevner han overspising, hormonell ubalanse, manglende mosjon, for lite sol og arvelige disposisjoner. Han diskuterte dyreforsøk som viste at et kosthold med mye karbohydrater førte til fedme, mens et fettrik kosthold førte til avmagring. Ebstein anså karbohydrater å være de overvektiges største problem.

Ebstein viste til at da den tyske armeen gikk til krig mot Frankrike i 1870, forlangte keiseren at soldatene skulle få en rasjon på 250 g flesk per dag fordi det var ”offisielt kjent” at dette la grunnlag for maksimal ytelse. Han mente at man ikke kunne bli kvitt fedme uten en varig omlegging av kostholdet og livsstilen, inkludert å bekjempe trangen til søtsaker. Ifølge Ebstein gjør fett at man føler seg mett og motvirker sure oppstøt. I boka siterer han Hippokrates (430–377 f.Kr.), som diskuterte betydningen av fett i kostholdet: ”Rettene skal være fett, for slik enklest mulig å føle seg mett”.

Ebsteins ernæringsråd forbød poteter og begrenset inntaket av brød til 80–100 gram per dag. Kostholdet skulle prioritere fett kjøtt, beinmarg og flesk, sesamolje og smør, for som han sier i sin bok: ”jeg behandler de overvektige med fett”.

 width=

Sykehuslegens opus magnum

Den svenske legen J. Lagerholm (leveår ukjent) publiserte i 1921 et 926-siders medisinsk oppslagsverk kalt Hemmets läkarebok.6 Boka omtaler datidens sykdommer, inkludert sukkersyke.vi:399–414 Deres råd var basert på mer enn hundre års erfaringer uten tilgang på insulinpreparater. Lagerholm anbefalte en fettrik, karbohydratfattig kost i tre varianter:

LES OGSÅ  Britisk ernæringsfysiolog om lavkarbo og vektkontroll

Strengest: forbud mot alle karbohydrater, 120 g protein og resten fett.

Streng: 500 g kokt/stekt kjøtt eller fisk/egg, 100–200 g fett (smør, flesk, matolje),

grønnsaker (salat, agurk, spinat, asparges, sopp).

Lettere: som den strenge med inntil 100 g brød, litt gulrøtter, melk, potet, osv.

Sykehuslegen mente at sukkersyke kunne leve normalt så lenge de fulgte dietten. I boka nevnes ikke hjerteinfarkt, som på den tida forekom uhyre sjelden. Lagerholm forklarte imidlertid hvordan man lager gåselever ved å fôre gås med store mengder karbohydrat, som utvikler en patologisk fettlever som er velegnet til å lage velsmakende gåseleverpostei. Når glukose brytes ned i glykolysen, dannes pyrodruesyre og deretter acetylkoenzym A, som i leveren danner substrat for å danne fettsyrer som laurinsyre (C12:0) og stearinsyre (C18:0) – ifølge Lagerholm nyttig mettet animalsk fett.

Boka beskriver blant annet de to kjente slankekurene til Ebstein og Banting6:419-20 og hevder at de i realiteten var lavkaloridietter, uten å diskutere hvordan fettrik kost reduser sultfølelsen.

 width=

Antropologen som lærte av inuittene7

William Stephenson (1879–1964) fra Manitoba, Canada, hadde islandske foreldre som i 1877 emigrerte til Canada og flyttet til Nord-Dakota i 1880.8 Som 18-åring startet han studier i religion ved Universitet i Nord-Dakota og endret i 1899 navnet til Vilhjalmur Stefansson. Etter fullført bachelor i Iowa studerte han antropologi ved Harvard universitet og foreleste der i to år før. Deretter startet han en omfattende, livslang reisevirksomhet med antropologiske studier i arktiske strøk 1905–1917.9

Under en ekspedisjon han ledet i kanadiske nordområder, måtte han og mannskapet overvintre. Da forsyningen tok slutt, måtte de ta til takke med inuittkosthold og lærte seg lokale fangstmetoder. Etter en periode tilvenning ble Stefansson begeistret for hvor vel han følte seg på høyfettkosthold. Vel hjemme beskrev han livet blant inuitter, som store deler av året levde på ketogent kosthold, og i løpet av karrieren publiserte han 24 bøker.

Hans påstander om inuittenes gode helse vakte så mye oppsikt blant leger at ledende krefter i et framvoksende ernæringsmiljø utfordret ham til å delta i et 12 måneders nøye kontrollert forsøk for å etterprøve hans påstander om at man kunne leve på nesten bare fett uten å bli syk. I 1928−1929 spiste han og legen Karsten Andersen (f. 1890) i vel ett år på et kosthold som besto utelukkende av fett kjøtt og tilførte omkring 2 500 kcal per dag. Begge var etter et år ved god helse på et kosthold som besto av 15−25 prosent protein, 75−85 prosent fett og 1−2 prosent karbohydrat (glykogen). Det ketogene kjøtteksperimentet viste følgende:10,11,12

En diett med fett kjøtt ga god helse og velvære

Deltakerne gikk litt ned i vekt, opplevde mindre flatulens og god tarmperistaltikk

De befant seg i mild ketose med normal mage-/tarmfunksjon

Andersen fikk ubetydelig høyere blodkolesterol; begge hadde normalt blodtrykk og nyrefunksjon

Da Stefansson økte proteininntaket til over 40 energiprosent, mistet han appetitten, ble kvalme og fikk diaré. Fett fungerte som medisin og fjernet symptomene på få dager.

Kostholdet inneholdt lite kalsium og vitamin C, men de viste ingen tegn til skjørbuk

Årsaken til at ingen fikk skjørbuk til tross for marginalt vitamin C-inntak, er at glukose i blodet normalt (ved karbohydratrik kost) konkurrer om opptak i cellene. Under ketose er nivået lavere, og dessuten er behovet for vitamin C lavere om man inntar stoffer som normalt lages i kroppen med vitamin C som kofaktor, slik som bindevev (kollagen).

Stefansson drev omfattende undersøkelser i arktiske strøk fra 1906 til 1960 for å lete opp tilfeller av kreft blant inuitter i Nord-Canada og Alaska, men fant ingen blant dem som levde på tradisjonell, fettrik kost.13 Tradisjonelle inuitter led heller ikke av verken hjerte- og karsykdom, psoriasis, astma, diabetes, multippel sklerose eller andre sykdommer som rammet vestlige land i økende grad. Ifølge Stefansson hadde inuittene god helse, og de eldste ble så gamle som 90−100 år gamle.

Skotskfødt hjertespesialist

Den amerikanske legen Blake F. Donaldson (f. 1892) var en åpen og søkende lege som ble turnuskandidat allerede i en alder av 21 år. I sin bok om ”sterk medisin” fra 196114 begrunner han nytten av høyfettkosthold og oppsummerer erfaringer med 15 000 pasienter som han behandlet i løpet av 48 år. Han beskriver seks av datidens viktigste, ofte dødelige sykdommer: arteriosklerose (åreforkalkning) og hjertesykdom, leddbetennelse, høyt blodtrykk, diabetes og gallesykdom. Flertallet av pasientene med disse sykdommene var overvektige, et problem han ble interessert i 1919. På den tida ble pasientene tilrådd å følge en lavkaloridiett, og etter et års forsøk med pasienter fant han at resultatene var ”dårligere enn elendige”.xiv:2

Donaldsons kliniske erfaringer tilsa at 30 prosent av pasientene led av fedme med tilhørende komplikasjoner, mens 65 prosent klagde over ulike allergier. Etter diskusjoner med kjente kardiologer besøkte han det amerikanske museet for naturhistorie, der han lærte at mange  tradisjonelle folkegrupper levde på høyfettkosthold, slik som inuittene. Det samme fettrike kostholdet var basis for mange eldre jegere og fangstfolk, som likevel holdt seg slanke. De og andre folkeslag spiste store mengder kjøtt og rikelig med fett og ble sjelden syke.

 width=

Etter en del forsøk med pasienter fant han at en optimal diett burde bestå av tre deler rent kjøtt til en del fett, som utgjorde vel 70 energiprosent. Han anbefalte tre måltider hver dag, hvorav hvert kunne bestå av cirka 225 g kjøtt, en rå frukt eller bakt/stekt potet uten salt eller brød. Drikke til maten kunne være en kopp svart kaffe eller te. Før frokost anbefalte han pasienten en 30 minutters spasertur, helt i tråd med seinere funn om at frokosten kan være dagens minst helsebringende måltid.15

På den tida ikke alle de biokjemiske og hormonelle mekanismene kjent, viser følgende hans dype innsikt: ”De fleste overvektige spiser ikke nok fett kjøtt tre ganger om dagen til å starte brannen som vil brenne av deres overflødige fett”.xiv:35 Fett holder nivået av insulin så lavt at hormonfølsom lipase (HSL) frigjør fettsyrer fra fettvev og undertrykker sultfølelsen ved produksjon av ketoner i leveren.

Østerriksk lege lærte av Stefanssonvii,16

Professor dr.med. Wolfgang Lutz (1913–2010) behandlet i løpet av 40 år mer enn 10 000 pasienter med fettrik kost og lite karbohydrat. Det hele startet da han selv opplevde en sviktende helse i en alder av 42 år og kom over arbeidene til Stefansson og andre som hadde forsket på endringer i kostholdet. Hun tok lærdom av Stefansson og kuttet drastisk ned på brød, poteter og søtsaker, og det varte ikke lenge før han fikk mer energi og kunne arbeide for fullt. Hårveksten kom tilbake, og Lutz, som i ungdommen aldri hadde vært særlig atletisk, fikk en mer muskuløs og robust kropp med mindre plager.

LES OGSÅ  Helse i fett lavkarbokosthold og kjøttkraft

 width=

Nå kom turen til pasientene, som fikk råd om å kutte ned karbohydratinntaket til totalt 72–85 gram per dag eller 6–7 ”brødenheter”. Snart rapporterte de første overvektige pasientene om vektnedgang, og en sterkt avmagret pasient gjenvant helsa. Mange med store leddsmerter ble friske, pasientene fikk bedre blodverdier (lavere triglyserider, høyere HDL-kolesterol), ble bedre eller helt kvitt sine autoimmunsykdommer (diabetes, ulcerøs kolitt, Crohns sykdom), og andre fikk færre overgangsplager og menstruasjonsforstyrrelser.

Alt dette og mer til dokumenterte han i sin grundig gjennomarbeidede bok, første gang utgitt i 1967 (14. utgave kom i 1998).17 Boka er delvis basert på hans egne studier publisert i medisinske tidsskrifter og tar for seg 10 hovedgrupper sykdommer med 22 undergrupper. Et eget kapittel tar opp evolusjon, der han finner støtte for at vår art ble tilpasset et kosthold basert på kjøtt og fett. Han publiserte dessuten en tverrvitenskapelig vinklet fagbok om stoffskiftesykdommer med professor Jürgen Schole, som hadde én doktorgrad agronomi og én i naturvitenskap. Boka gjennomgår i detalj hormonelle og enzymatiske mekanismer som fører til en rekke ulike sykdommer og forklarer behandlingsmuligheter, inkludert med lavkarbokosthold.18

 width=

Den tyskspråklige versjonen er mest utfyllende, men en engelsk utgave oversatt og tilrettelagt i norsk versjon er også et studium verd.19 Undertegnede besøkte Lutz i 2003, der han uttrykte støtte til Kwaśniewskis anbefaling om å redusere inntaket av karbohydrater ytterligere.

 width=

Oversett Bergens-lege

Indremedisineren og professor Hans A. Bassøe (1924–2004) var en pioner både innen forskning på lavkarbokosthold i Norge og i endokrinologi. Han skrev en rekke bøker og mer enn 80 artikler om sistnevnte fagområde.20 I 1965 tok han en medisinsk doktorgrad på binyrebarkfunksjon ved feber og stress. Bassøe bygde opp indremedisinsk avdeling ved Haukeland sykehus og interesserte seg særlig for pasienter med spiseforstyrrelser og overvekt.

I et intervju med Mat & helse i 200421 forteller han om da han i 1972 satte deler av kostholds-Norge på hodet da han argumenterte for et kosthold med lite karbohydrat og mye protein og fett for å motvirke overvekt og andre livsstilssykdommer.

Ideene til kostholdsrådene fikk han som fange på Grini under krigen, der han systematisk noterte vekta til medfangene og fant at noen raskt ble avmagret, mens andre holdt vekta godt selv om de spiste det samme. Han konkluderte at forskjeller i stoffskiftet kunne være like viktig som kostholdet og fysisk aktivitet, noe som ga ham spiren til et forskningsprosjekt om spiseforstyrrelser. I løpet av karrieren behandlet han hundrevis av pasienter med alt fra anoreksi, bulimi til overvekt.

Midt på 1970-tallet satte han og to kolleger i gang et kontrollert forsøk med seks overvektige kvinner som ble innlagt på sykehuset i seks uker. De veide i gjennomsnitt 109 kg fordelt på 164 cm høyde. I to uker fikk de sykehusets normalkost og spiste så mye de ville, for deretter å gå over til en fettrik, karbohydratfattig diett i fire uker. Interessant nok følte deltakerne seg mye mettere på samme energiinntak de fire siste ukene, og vekttapet var mellom 4 og 10,4 kg, gjennomsnittlig 7,3 kg i løpet av oppholdet. Alle vrangforestillinger om negative helsevirkninger ble gjort til skamme, og blant annet gikk konsentrasjonen av triglyserider drastisk ned. Oppskriften var såre enkel: mindre sukker, poteter og brød. Resultatene ble publisert i 1978.22

Bassøe anbefalte et karbohydratinntak på 50 g per dag, det vil si et moderat ketogent kosthold. Ikke uventet ble han ikke hørt av ernæringsekspertene ved Universitetet i Oslo, der professor dr.med. Kaare Norum (f. 1932) i 1973 overtok ansvaret for ernæringsundervisningen etter professor dr.med. Ragnar Nicolaysen (1902–1981).23 Norsk ernæringspolitikk er basert på et nært samarbeid mellom stat, forskning og kapital og sentralstyres fra Oslo;24 Bergensmiljøet har hatt liten innflytelse på ernæringspolitikken, og Bassøe ble stort sett oversett til tross for hans solide bakgrunn som forsker og fagpublikasjoner som sådde tvil om norsk ernæringspolitikk.25

Lavkarbolegen som ble verdenskjent

Robert Coleman Atkins (1930–2003) fra Colombus, Ohio,26 studerte medisin ved Cornell universitet i 1955 og ble deretter spesialist i hjertesykdom. Han åpnet legepraksis på Manhattan i New York City og begynte med lavkarbodiett etter at han fikk problemer med kroppsvekta og fulgte rådene til legen Alfred W. Pennington, som fant at 20 forsøkspersoner mistet gjennomsnittlig 10 kg på 100 dager ved å kutte ut sukker og stivelse. Etter seks uker var Atkins 12 kg lettere. Resultatene var så lovende at han innførte dietten på sine pasienter. Han lanserte sin første bok om lavkarbokosthold i 197227 og reviderte den i 199228 og solgte totalt flere millioner eksemplarer.29 I løpet av mer enn 40 års praksis behandlet han nærmere 70 000 pasienter. I 1989 stiftet han Atkins Neutraceuticals, og i 1999 stiftet han med sin kone Dr. Robert C. Atkins Foundation, som raskt fikk tilført $2 millioner og som seinere har finansiert forskning på lavkarbokosthold.

 width=

Hovedprinsippet er å spise slik at insulinnivået holdes lavt mens nivået av testosteron og veksthormon stimuleres.30 Atkins anbefalte fire faser for å oppnå optimal kroppsvekt og velvære:

Fase I: Induksjonsdiett 14 dager.

helseogkropp.no - pulsetto vagusnervestimulator

Innta maksimalt 20 g karbohydrat/dag (tilsvarende to tynne brødskiver). Spis så mye som ønskelig av kvalitetsmatvarer med protein og rikelig med fett.

Fase II: Vedvarende vekttap.

Øk inntaket av karbohydrat med 5 g per dag en uke om gangen inntil vektnedgangen stanser.

Reduser inntaket inntil likevekt er oppnådd (25–90 g/d)

Fase III: Forberedende vedlikeholdsdiett.

Øk karbohydratinntaket inntil vekta reduseres mindre enn ½ kg/uke. Venn deg til spisevaner som skal vare livet ut.

Fase IV: Vedlikeholdsdiett.

Legg opp et kosthold du kan leve med resten av livet. Unngå sukker, søtsaker og ”raske” karbohydrater. Hvis vekta øker 2,5 kg, gå tilbake til Fase I.

Fase V: Diett for slankeresistente.

Dette er en ketogen diett som består av 1000 kcal/d fordelt på fire måltider, bestående av 90 prosent fett, 6 prosent protein (15 g) og 4 prosent karbohydrat (10 g). Målet er å oppnå maksimalt vekttap ved å komme i ketose.

 width=

Atkins behandlet alle typer helseproblemer og ble i sin tid sterkt omstridt. Han var en glitrende foreleser som inspirerte mange og fikk dessverre en alt for tidlig død etter et fall på isen i New York. I motsetning til Kwaśniewski (se nedenfor) ga han ingen råd om forholdet mellom protein, fett og karbohydrat, selv om kostholdet var basert på mest fett. Imidlertid var  han opptatt av kosttilskudd og anti-aldring generelt og utga to bøker om disse temaene.31,32

Polsk lege med høyfettkosthold

Jan Kwaśniewski (f. 1937) fikk sin medisinske utdanning ved Militærets medisinske akademi og spesialiserte seg deretter i fysikalsk medisin. Tidlig på 1960-tallet fikk han ansvar for kostholdet ved Det militære sanatoriet i helsesenteret Ciechocinek, der han blant annet skulle tilrettelegge soldatenes kosthold slik at de fikk best mulig ytelse fysisk og psykisk. Han studerte næringsmiddeltabeller og lærte innholdet av energigivende stoffer, vitaminer og mineraler i alle vanlige matvarer og startet utforskingen av en ”optimal ernæring”33 både med rotteforsøk og humanforsøk. Etter flere års kliniske erfaringer og studier av historisk og nyere litteratur konkluderte han at de fleste helseplagene skyldes feil kosthold. Det viktigste var å finne et optimalt forhold mellom protein, fett og karbohydrater i kosten.

LES OGSÅ  Høyfettpioneren Jan Kwaśniewski

 width=

Kwaśniewski førte nøye statistikk over helbredelser og forklarte i sin bok (utgitt første gang i 1990) prinsippene for sin metode: det ideelle forholdet mellom makronæringsstoffene protein, fett og karbohydrater var i området fra 1:2,5:0,5 til 1:3,5:0,5. Det vil si at man for hvert gram protein skulle innta mellom 2,5 og 3,5 g fett og ½ g karbohydrat. Hvis man tar utgangspunkt i et totalt energiinntak på 2 500 kcal, blir mengdene av disse makronæringsstoffene henholdsvis 88, 220 og 43 g. Det betyr en energifordeling på 14, 79 og 7 energiprosent fra protein, fett og karbohydrat med 2,5 ganger mer fett enn protein. Etter noen uker er de fleste godt tilpasset det høye fettinntaket og kan øke det til 3,5 ganger mer enn protein. Dette betyr at inntaket i g/energi blir henholdsvis 69 g/11 prosent, 233 g/84 prosent og 31 g/5 prosent.

I 1996 utga han boka Optimal diet, som raskt forble en bestselger i tre år med over 300 000 eksemplarer. En engelsk utgave basert på denne ble utgitt i 2000 blant annet med beskrivelse av mer enn 22 sykdommer, ernæring under graviditet og for barn, samt lister over særlig helsebringende matvarer og oppskrifter.34

 width=

Per 2016 hadde Kwaśniewski utgitt 10 bøker i opplag på flere hundre tusen på polsk, tsjekkisk, ukrainsk, tysk, russisk, ungarsk og engelsk (to bøker). Overslag tyder på at hans metode følges av mer enn to millioner mennesker der bøkene er lansert på lokalt språk, i tillegg til engelsktalende land som USA, Canada, Australia og Sør-Afrika.35 I 1999 ble han nominert av Polsk kulturforening som kandidat til nobelprisen i medisin eller fysiologi fordi han har helbredet tusenvis av pasienter som led av alt fra Bürgers sykdom,36 multippel sklerose (MS), amyotrofisk lateralsklerose (ALS), leddgikt, mage- og tarmlidelser, fedme, diabetes, hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, astma og allergier.37

Noen finner at de små porsjonene som inngår i det optimale kostholdet, er for små til å være mettende, men etter en overgang venner man seg til at magen ikke skal fylles like mye som tidligere.38 Noen velger etter hvert kun å spise 1–2 ganger per dag og får dermed de positive virkningene som periodisk faste innebærer.

Konklusjon

En rekke leger har gjennom tidene utforsket nytten av å være i ketose. Mange har påvist skadevirkningene av et høyt karbohydratinntak, noe som har vist seg å være i tråd med det ledende evolusjonsforskere har påvist mer enn 100 år seinere. Den som mest konsekvent og systematisk har behandlet pasienter og utforsket høyfettkosthold, er den polske legen Jan Kwaśniewski, som imidlertid er langt mindre kjent enn for eksempel Stefansson og Atkins. Takket være pionerene vi har omtalt, er det i dag foretatt en rekke studier som viser nytten av en ketogen diett og faste, et tema vi vender tilbake til på nyåret i Helsemagasinet.

Kilder:

1. Brillat-Savarin JA. Smakens fysiologi. Oslo: Spartacus, 2007.

2. https://en.wikipedia.org/wiki/William_Banting

3. Banting W. Letter on corpulence, addressed to the public. London: Harrison, 1864. https://archive.org/details/letteroncorpulen00bant

4. Hurst JW. Portrait of a contributor: Wilhelm Ebstein (1836−1912). Clinical Cardiology 1995; 18: 115−116. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7720287

5. Epstein W. Die Fettleibigkeit (Corpulenz) und ihre Behandlung nach Physiologischen Grundsätzen. Wiesbaden: Verlag von J. F. Bergmann, 1882. https://ia802708.us.archive.org/8/items/diefettleibigke01ebstgoog/diefettleibigke01ebstgoog.pdf

6. Lagerholm J. Hemmets läkarebok. Stockholm: Fröléen & Comp., 1921.

7. Poleszynski DV. Smør på flesk – gamle ideer blir som nye. Mat & helse 2003; 4: 18−24.

8. https://en.wikipedia.org/wiki/Vilhjalmur_Stefansson

9. http://www.thearctic.is/PDF/G%C3%ADsli%20um%20Viljálm.pdf

10. Tolstoi E. The effect of an exclusive meat diet on the chemical constituents of the blood. Journal of Biological Chemistry 1929; 88: 753−8. http://www.jbc.org/content/83/3/753.citation

11. McClelland WS, Du Bois EF. Clinical Calorimetry. XLV. Prolonged meat diets with a study of kidney function and ketosis. Journal of Biological Chemistry 1930; 87: 651−8. http://www.jbc.org/content/87/3/651.full.pdf

12. McClelland WS. The effect of the prolonged use of exclusive meat diets on two men. Journal of the American Dietetics Associations 1930; Desember: 216−28. https://www.cabdirect.org/cabdirect/abstract/19312700894

13. Stefansson V. Cancer: disease of civilization. New York: American Book-Stratford Press, Inc. 1960.

14. Donaldson BF. Strong medicine. London: Cassell & Company Ltd., 1961.

15. Kealey T. Breakfast is a dangerous meal. London: 4th Estate, HarperCollins Publishers, 2016.

16. Poleszynski DV. Et liv uten brød. Mat & helse 2003; 2 (11): 26-8.

17. Lutz W. Leben ohne Brot. 15. utgave. Gräfeling, Tyskland: INFORMED Fachagentur für Medizin GmbH, 2004.

18. Schole J, Lutz W. Regulationskrankheiten. Versuch einer fachübergreifenden Analyse. Stuttgart: Ferdinand Enke Verlag, 1988.

19. Lutz W, Allan CB. Bedre uten brød. Oslo: Lille Måne AS, 2010.

20. https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_H._Bassøe

21. Kvifte B. Norsk ”Atkins-diett” for 30 år siden.

Mat & helse 2004; 3 (6/7): 36−7.

22. Bassøe HH, Seim SH, Whitford M. Fettrik avmagringskost. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1978; 98: 957−60.

23. Poleszynski DV. Ernæringspolitikkens muligheter. VOF 2017; 8 (4): 42−3.

24. Poleszynski DV. Norges ernæringspolitikk er sentralstyrt. VOF 2017; 8 (4): 44−51.

25. Ronge K., red. Tidligere i Tidsskriftet. Behandlingstrengende overvekt anno 1978. Tidsskrift for den Norske Lægeforeningen 2003; 22: 3334−5. http://tidsskriftet.no/sites/default/files/pdf2003–3334-5.pdf

26. http://www.notablebiographies.com/newsmakers2/2004-A-Di/Atkins-Robert-C.html

27. Atkins RC. Dr. Atkins´s diet revolution; the

high calorie way to stay thin forever. New York: D.

McKay Co. 1972.

28. Atkins RC. Dr. Atkins´ nye slankerevolusjon. Oslo: Forlaget Wem3 AS, 1992.

29. https://www.webmd.com/robert-c-atkins

30. Poleszynski DV, Laupsa-Borge J. Spis deg slank med Atkins. Mat & helse 2005; 4 (2): 16−21.

31. Atkins RC. Dr. Atkins´ naturlige helse for livet. Oslo: Wem3 AS, 2003.

32. Atkins RC. Dr. Atkins´ stopp aldringsprosessen. Oslo: Wem3 AS, 2001.

33. Kwaśniewski J. Optimal nutrition. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 1999.

34. Kwaśniewski J, Chyliński M. Homo Optimus. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 2000.

35. Optimal diet. http://www.homodiet.co.za/misc/cv_jk.htm

36. https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/blodaresykdom/buergers-sykdom/

37. Poleszynski DV. Mange veier til helse. Mat & helse 2003; 2 (2): 70−4.

38. Laupsa-Borge J, Poleszynski DV. Slank og frisk med animalsk fett. Mat & helse 2003; 2 (8): 90–6.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?