Pionerer som anbefalte lavkarbo mot kreft

[wcm_restrict]

Jegere og sankere i naturlige miljøer var utsatt for ulykker, fiendtlige krigere, farlige rovdyr, giftige slanger og insekter, skorpioner, giftige planter og parasitter. Spedbarnsdødeligheten var høy, og bare de sterkeste overlevde. Leger, oppdagelsesreisende, misjonærer, antropologer og andre som besøkte slike folkegrupper, fant at kreft var nærmest ukjent blant jegere og sankere. En del av de besøkende ga i ettertid den ”siviliserte verden” råd om hvordan man kunne motvirke og/eller helbrede kreft og andre ”sivilisasjonssykdommer”.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt
• Vi omtaler pionerer (født før 1940) som satte kreft i sammenheng med kostholdet.
• Jegere og sankere i fortidsmiljøet foretrakk kjøtt og andre animalske matvarer.
• Bant jegere og sankere var dagens sykdomsmønster ukjent, og kreft forekom sjeldent.
• Lege James Henry Salisbury var trolig først i å anbefale en kjøttdiett for god helse.
• Antropolog Vilhjalmur Stefansson anbefalte et fettrikt kosthold mot kreft.
• Nobelprisvinner Otto Warburg klarla årsakene til kreft for 100 år siden.
• Stadig flere anbefalte et høyfettkosthold med lite karbohydrat for
å motvirke kreft.
• Forsker Peter Pedersen fant virkningsmekanismer ved høyfett-/lavkarbokosthold.

Noen lavkarbopionerer spesialiserte seg på en bestemt sykdom, slik som diabetes, fedme eller hjerte- og karsykdom. Andre var opptatt av kostholdets betydning for en rekke sykdommer, inkludert kreft, som anses først å ha blitt en del av sykdomsbildet blant tidligere jegere og sankere etter at de gikk over til å spise korn og andre landbruksprodukter. Våre forgjengere opplevde høy barnedødelighet, ble rammet av ulykker, angrep av fiender, rovdyr, giftige insekter eller slanger og sult i perioder med manglende jaktutbytte. Forekomsten av kreft, hjerte- og karsykdom, diabetes, autoimmunsykdommer, fedme og revmatiske lidelser forekom svært sjeldent. 

Mange pionerer satte kreft i sammenheng med feil kosthold, inkludert den amerikanske legen James Henry Salisbury (1823–1905), legen Emmet Densmore (1837–1911), sosialantropolog Vilhjalmur Stefansson (1879–1962), nobelprisvinner dr.med. Otto Warburg (1883–1970), lege Walter L. Voegtlin (1904–1975), biokjemiker Johanna Budwig (1908–2003), fysiolog John Yudkin (1910–1995), dr.med. professor Wolfgang Lutz (1913–2010), hjertespesialist Antonio Vita Costantini (1924–2008), den polske legen Jan Kwaśniewski (1936–2019), ingeniør og ernæringsspesialist Barry Groves (1936–2013) og medisinsk forsker Peter L. Pedersen (f. 1939).

Kjøttdiett mot kreft og andre sykdommer

James Henry Salisbury tok en bachelor-grad i naturvitenskap i 1844 før han fikk jobb som kjemiker i New York geologiske undersøkelser, der han i 1849 ble sjef-skjemiker. Han ble ferdig lege i 1850 og tok en mastergrad i 1852.

Salisbury tjenestegjorde som lege under den amerikanske borgerkrigen 1861–1865 og erfarte at soldater med diaré kunne kureres med kaffe og et kosthold bestående av mager, oppmalt biff. Han mente at grønnsaker og stivelsesholdig mat var ansvarlig for hjertesykdom, kreft, psykiske lidelser og tuberkulose. Etter hans oppfatning tilsa menneskets tannsett at vi var tilpasset kjøtt og anbefalte å begrense inntaket av grønnsaker, frukt, stivelsesholdig mat og fett til 1/3 av kostholdet. Salisburys diett besto av oppmalt biff smaksatt med løk og krydder, enten frityrstekt eller kokt tilsatt saus. Pasienter fikk beskjed om å innta dette tre ganger daglig og å drikke varmt vann en time før og 2½ time etter måltidene. Salisbury begrunnet sine diettråd med at han hadde helbredet pasienter med en rekke forskjellige sykdommer og utga en detaljert bok om dietten i 1888.

Begrunnelsen for en ren kjøttdiett var at mennesker har 20 tenner beregnet på kjøtt og bare 12 som er egnet til planter, hvorav fire (visdomstennene) egner seg dårlig til å oppmaling. Magen er som hos kjøttetere og kan fordøye alt rent kjøtt, mens grønnsaker, fett og frukt fordøyes i tynntarmen. Salisbury advarte mot å spise søtsaker og mye frukt, mens middagen i hovedsak burde bestå av kokt kjøtt. Dette resulterte i svært liten produksjon av flatulens (tarmgass). Bindevev, som i liten grad ble nedbrutt i magen, skulle fjernes sammen med fett. Salisbury anså at kostholdet var årsaken til en rekke sykdommer^2:21–2 og at disse kunne helbredes med kjøttdietten. Dette gjaldt blant annet kronisk diaré, halsbrann, revmatisme, urinsyregikt (podagra), diabetes, struma (skjoldkjertelsykdom) og lavt stoffskifte (hypotyreose), samt kreftsvulster, inkludert veksten av kreft. Slike sykdommer skyldtes et ensidig kosthold basert på karbohydratrike matvarer og sukker.

En viktig del av dietten var å rense magen og tarmene med varmt vann.^2:94–6  Han anbefalte å drikke langsomt ikke nærmere måltider enn en time og to timer etter å ha spist, samt før leggetid – totalt 2–3 liter hver dag. De fleste pasientene ble instruert om å gjøre dette i flere måneder, andre i år inntil alle sykdomstegn var borte. Ved siden av vanninntaket anbefalte han å spise magert kjøtt, og friske kunne innta litt brød og kokt ris, ved siden av å passe hygienen og kle seg etter klimaet, mosjonere og følge faste måltidsrytmer.^2:97–101

Denne varianten av lavkarbodiett ble kjent som Salisbury-dietten, som blant annet fikk sterk støtte av en pasient som ble kurert for diverse lidelser kalt Elma Stuart. I 1889 utga hun en bok der hun oppsummerte positive resultater av dietten, og boka ble utgitt i minst 32 opplag.

Vitenskapelig støtte

Amerikaneren Emmet Densmore (1837–1911) var forretningsmann, oppfinner, lege og talsmann for naturlig hygiene. Han avla medisinsk embetseksamen i 1884 samtidig som han var en aktiv, produktiv forretningsmann. Hans bok om menneskets naturlige kosthold fra 1890 baserte seg på det våre forgjengere spiste før jordbruksrevolusjonen (frukt, egg, nøtter, kjøtt, fisk, skalldyr) med tillegg av melkeprodukter. Densmore advarte sterkt imot brød, korn, bønner og andre stivelsesholdige matvarer. En utvidet versjon av boka tilegnet sin andre kone, legen Helen Densmore, ble publisert i 1892.

Densmore støttet Salisburys oppfatning om at menneskets naturlige kosthold måtte ta utgangspunkt i fortidsmiljøet da ingen spiste verken korn, melprodukter eller raffinert sukker. Bøkene gjennomgår også en rekke ernæringsretninger og tar sterkt avstand fra alle som inkluderer korn og brød, og Densmore er sterkt kritisk til vegetarbevegelsen. Ifølge ham ble minst 90 prosent av datidens sykdommer forårsaket av feil kosthold. Selv levde han en periode på vegetarkost, noe som førte til en rekke hudproblemer som han helbredet seg for etter overgang til en kjøttdiett.

Inuittkosthold et ideal? 

Den mest kjente lavkarbopioneren som har satt kreft i sammenheng med kostholdet, er uten tvil antropologen Vilhjalmur Stefansson (1879–1962), som vi presenterte i Helsemagasinet 7/2017. Etter mange års reiser i arktiske strøk ble han en markant talsmann for et fettrikt kosthold og publiserte 24 bøker i perioden 1913–1960. Hans omfattende reisevirksomhet og liv blant inuitter blir beskrevet i en biografi publisert i 2009, der hans bok om kreft imidlertid ikke nevnes.

Stefansson beskriver erfaringer han høstet i løpet av 54 års antropologiske, historiske studier for å kartlegge forekomsten av kreft (1906–1960), supplert med en rekke kildehenvisninger. Han hadde hyppig kontakt med misjonærer, leger, pelsjegere og andre oppdagelsesreisende og fikk tilbakemeldinger om at kreft var uhyre sjeldent blant inuitter på tradisjonelt kosthold. 

Den norske polarforskeren Roald Amundsen (1872–1928) hadde allerede i boka Nordvestpassagen beskrevet inuittenes helse som svært god:^9:10

”I løpet av den tre år lange reisen med Gjøa kom vi totalt i kontakt med ti forskjellige eskimostammer og hadde gode muligheter til å observere innflytelsen som sivilisasjonen hadde på dem, siden vi kunne sammenlikne de eskimoene som hadde kommet i kontakt med sivilisasjonen med dem som ikke hadde det. … jeg må si at det er min faste overbevisning at sistnevnte, eskimoene som lever absolutt isolert fra enhver sivilisasjon, utvilsomt er de lykkeligste, friskeste, mest ærbare og mest tilfredse blant dem… ” 

Amundsen skrev også om inuitter i Mackenzie-deltaet, der han levde som dem i seks år etter Gjøa-ekspedisjonen 1903–1907 . Han fant at ”sivilisasjonen har hatt en korrumperende påvirkning på dem, slik at de i stedet for å være flere hundre familier, er deres antall redusert til en håndfull”.

Stefansson foretok verdens lengste antropologiske og historiske studier av kreft i Alaska og Nord-Canada. I boka om kreft beskriver han i detalj tallrike møter med ulike informanter med omfattende kunnskaper om lokale folkegrupper. Han samarbeidet med tolker og intervjuet tallrike indianere og inuitter. En særlig god medhjelper var William Day Reeve (1844–1925), som var misjonær fra 1869 og ble biskop i 1891. Han beskrev nye sykdommer i tre grupper: akutte infeksjoner som meslinger, som drepte 50–90 prosent av tradisjonelle folkegrupper; gradvise sykdommer som tuberkulose, som ble progressivt mer dødelige. Reeve mente at den høye dødeligheten av tuberkulose skyldtes en generelt dårlige helse, forårsaket av en tredje kategori: ”sykdommer som følge av europeisering”. Det dreide seg om et dusin sykdommer, inkludert kreft, engelsk syke (vitamin D-mangel), skjørbuk og tannråte. Årsaken var ifølge Reeve nye matvaner med inntak av brød og sukker og nye metoder for å bearbeide mat, slik som konservering av kjøtt med salt og sterk varmebehandling av ferske matvarer.

Stefanssons største bekymring var ikke kreft, og i begynnelsen var han heller ikke særlig opptatt av dette. Han lærte at skjørbuk lett kunne unngås om fisk og vilt bare ble lett kokt. Under hans andre reise i 1908 møtte han imidlertid hvalfangere fra New England. De hadde overvintret med inuitter øst og vest for Mackenzie-deltaet, og i likhet med misjonærene og pelsjegerne hadde aldri oppdaget noen som hadde kreft. Da Stefansson i 1920 traff biskopen igjen i Toronto, fikk han høre at han aldri hadde hørt om tradisjonelle indianere med kreft, som imidlertid forekom blant dem som levde ”sivilisert”.

I boka forteller Stefansson om en kaptein Leavitt, kjent som ”mannen som startet letingen etter kreft”. Han siterer også en rekke eldre kilder som forteller om europeere og andre som hadde møtt folkegrupper i arktiske strøk uten å kunne påvise at noen av dem led av kreft.

Årsaksrettet medisinsk forskning og kliniske erfaringer

Selv om oppdagelsesreisende trakk viktige konklusjoner av sine møter med jegere og sankere, var det nødvendig med forskning for å forstå hvordan kreft oppstår, før man kunne informere befolkninger om forebyggende tiltak og å tilby en effektiv behandling til dem som ble rammet.

En av de første som systematisk undersøkte hvilke faktorer som gjorde at kreftceller oppsto i en ellers frisk organisme, var den tyske legen Otto Heinrich Warburg (1883–1970), som først tok en doktorgrad i kjemi i 1906 og deretter i medisin (1911).^,

Etter å ha tjenestegjort under 1. verdenskrig i den prøyssiske ryttergarden ble han i 1918 utnevnt til professor ved Kaiser Wilhelm institutt for cellefysiologi. Der forsket han blant annet på polypeptider og cellens oksygenkrevende stoffskifte, de enzymatiske overføringene av oksygen, oksidasjon og reduksjon. I tillegg til at han i 1924 hadde klargjort funksjonene til jernholdige enzymer, førte dette til at han ble tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1931.

Warburg utførte en rekke celleforsøk der han undersøkte hvordan kreft oppsto og fant at alle normale dyreceller som ble tilført for lite oksygen, endret seg irreversibelt til kreftceller. Hans forsøk ble oppsummert i fagartikler der han forklarte årsaken til kreft og hvordan man kunne motvirke dette. Han viste at kreftceller skiller seg fra friske celler ved at en stor andel av deres mitokondrier er blitt ødelagt, slik at de ikke kan danne nok ATP til å opprettholde et normalt stoffskifte og normale cellefunksjoner. Dette gjør at kreftceller må øke bruken av glukose for å danne nok ATP i glykolysen, det ikke-oksygenkrevende stoffskiftet der sluttproduktet er pyruvat og melkesyre. For å kompensere for manglende ATP-produksjon begynner slike celler å dele seg, noe som i ettertid ble kalt ”Warburg-effekten”. 

Selv om Warburg fikk mange tilhengere, gjorde utviklingen av stridsgasser under 2. verdenskrig at kreftforskere fokuserte på helt andre metoder for bekjempelse av kreft, slik som cellegifter, kombinert med kirurgi og strålebehandling. Selv om flere av pionerene holdt fast ved Warburgs forklaring på kreft (se nedenfor), fikk dette liten betydning for medisinsk behandling etter krigen. Nyere forskning har imidlertid bekreftet gyldigheten av Warburgs tilnærming, noe som kan bety at han i framtiden vil motta fornyet anerkjennelse for sine oppdagelser. 

Klinikere som anbefalte lavkarbokosthold

Mage-/tarmspesialist anbefaler kjøttdiett

En som satte moderne sykdommer i forbindelse med endringene i kostholdet etter jordbruksrevolusjonen, var gastroenterologen Walter L. Voegtlin (1904–1975). Han var talsmann for ”steinalderdiett”, basert på at ”menneskelinja” i løpet av flere millioner år ble tilpasset et kosthold basert på jakt og sanking. Boka argumenterer for at mennesket anatomisk, fysiologisk og biokjemisk har mest til felles med ulver og hunder og er tilpasset et kosthold dominert av kjøtt og andre animalske produkter. Voegtlin mente at store mengder karbohydrater fra blant annet korn, melprodukter og sukker er hovedårsaken til de fleste av dagens sykdommer. En av hans viktigste kilder er Vilhjalmur Stefansson, som anbefalte at omkring 80 prosent av matens energi skulle komme fra fett.^16:200 Voegtlin never indirekte de gunstige virkningene av høyfettkosthold og spekulerer på om vitaminmangel kan bidra til kreft, beriberi (mangel på vitamin B₁), skjørbuk (mangel på vitamin C) og pellagra (mangel på vitamin B₃),^16:63 selv om en av hans viktige kilder er Stefanssons bok om kreft.⁹

Linfrø og cottage cheese

I motsetning til Voegtlin ga Johanna Budwig (1908–2003)konkrete, praktiske råd om hvordan man kan bekjempe kreft.Budwig var utdannet farmasøyt med doktorgrader i både fysikk og kjemi og drev blant annet forskning på hvordan fettsyrer og andre lipider påvirker vår helse. På 1950-tallet arbeidet hun som forsker i det føderale, tyske helsebyrået og utforsket blant annet Warburgs teori om at kreft kunne forårsakes av oksygenmangel. 

Senere beskrev hun en diett mot kreft, leddgikt, hjerteinfarkt og andre sykdommer, senere kalt ”Budwig-protokollen”. Dietten besto av en blanding av kaldpresset linfrøolje blandet med cottage cheese, kombinert med frukt, grønnsaker og fiber. Hun advarte sterkt mot sukker, animalsk fett, kjøtt, smør og særlig margarin. Hun utga også en bok med mer enn 500 oppskrifter på frokoster, lunsjer og middager.

Profilert sukkerkritiker

Fysiolog og ernæringsekspert John Yudkin (1910–1995) fra London hadde en bachelor i realfag (BSc, London 1929) og en i biokjemi (Cambridge, 1931) samt doktorgrad i biokjemi (Cambridge, 1935). Samtidig startet han medisinstudier, og fra 1935 utførte han kliniske studier ved London sykehus og underviste ved Cambridge en ukedag og hver helg. Etter avsluttet legeutdanning i 1938 ble han direktør for medisinske studier ved Christ høgskole, der han drev vitaminforskning. I 1942 påpekte han i en anonym artikkel i The Times at myndighetene manglet en samordnet ernæringspolitikk og foreslo å opprette et nasjonalt ernæringsråd. 

Under 2. verdenskrig i Sierra Leone studerte han en hudsykdom blant afrikanske soldater og fant at den skyldtes mangel på riboflavin (vitamin B₂). Hæren hadde utformet samme mangelfulle diett for soldatene i flere britiske koloner i Vest-Afrika, og etter krigen ble han i 1945 utnevnt til professor i fysiologi ved Queen Elizabeth høgskole i London, der han opprettet et bachelorstudium i ernæring. På 1950-tallet ble matvarerasjoneringen etter krigen opphevet, og stadig flere ble overvektige. For å imøtegå useriøse diettråd skrev Yudkin i 1958 en bok for legfolk der han anbefalte lavkarbodiett mot overvekt, i 1982 etterfulgt av en bok med oppskrifter. Her tilrår han å begrense inntaket av karbohydrater til 50–60 gram per dag.

Yudkin var en av de fremste kritikerne av fett-kolesterol-hypotesen for hjerte- og karsykdom og ble derfor satt på ”sidelinja” i denne debatten fordi han mente at det høye sukkerforbruket var hovedårsak til en rekke sykdommer. I boka ”søtt og farlig” fra 1972 diskuterer han mulige sammenhenger mellom sukker og kreft. Der viser han blant annet til sammenhenger hos menn og kvinner med høyt sukkerinntak og kreft i rektum, brystkreft og leukemier. I ettertid er Yudkin anerkjent som ”mannen som forsøkte å advare oss mot sukker” med støtte i nyere forskning.^, 

Østerriksk grundighet

Klinikeren Wolfgang Lutz (1913–2010) tok evolusjonsperspektivet på alvor. Han studerte medisin i Wien og Innsbruck og ble ferdig lege i 1943. Etter 2. verdenskrig arbeidet han som indremedisiner i Salzburg. På 1950-tallet hadde han helseproblemer som blant annet hofteartrose, kronisk polyartritt, kronisk utmattelse, infeksjonsutsatthet og hårtap. Det gjorde at han  studerte jegere og sankere og fant historiske erfaringer med lavkarbokosthold.^:3–11 Han fant Vilhjalmur Stefanssons erfaringer særlig interessante (se ovenfor), og 45 år gammel startet han egenforsøk med høyfettkosthold.^28:12–16 Etter hvert gjenvant han sin gode helse; muskelmassen økte, og andelen kroppsfett ble lavere tross en liten vektøkning. 

De gode erfaringene fikk ham til å anbefale pasientene et kosthold med begrenset inntak av karbohydrat, illustrert med ”brødenheter”, totalt inntil 72 g karbohydrat per dag. Han tok utgangspunkt i inuittenes kosthold, som inneholdt mest fett og protein. Pasienter som la om kosten, ble gjenstand for omfattende målinger og forskning. Mer enn 10 000 pasienter er med i erfaringsgrunnlaget som Lutz baserte sin forskning på i løpet av mer enn 40 år som lege. 

Sammen med en kollega målte Lutz østrogen i blodet hos en gruppe kvinner som drastisk kuttet inntaket av brød, poteter, ris, pasta, kaker, osv., slik at kostholdet inneholdt 72–84 g karbohydrat, tilsvarende 6–7 brødskiver per dag. Kvinnenes østrogennivå sank markant like etter at de endret kostholdet. Jo mindre østrogener i sirkulasjon, desto mindre stimuleres cellene i bryst og underliv til å dele seg, med mindre risiko for at feil under celledelinga hoper seg opp. En årsak til kreft er slike celledelingsfeil. Et lavkarbokosthold reduserte derfor risikoen for bryst- og underlivskreft.

Østrogennivåene ble målt i urin, noe som samsvarer med blodnivåene. Da kvinnene gikk tilbake til ”normalt” kosthold, steg østrogennivåene raskt. Dette passet inn i det Lutz hadde observert i sin kliniske praksis: Variasjoner i karbohydratinntaket endrer kroppens hormonnivåer hurtig og med stor virkning. Lutz sannsynliggjorde at et lavkarbokosthold ga mulighet for å stagge epidemien av bryst- og underlivskreft.

Erfaringene som Lutz høstet, støttes av nyere forskning.^,,,, I tillegg til at et kosthold rikt på karbohydrater øker antallet menstruasjonssykluser hos kvinner og dermed gir høyere nivåer av østrogener, er insulinresistens etablert som en uavhengig årsaksfaktor for brystkreft. Insulinresistens har sammenheng med inntak av stivelsesholdige matvarer eller karbohydrater med høy glykemisk indeks og ser ut å være en felles, underliggende sekundær årsaksfaktor (den primære årsaken er det som gjør at insulinnivået blir for høyt) ikke bare for brystkreft, men også for kreft i prostata og tykktarmen. 

Edens hage-kostholdet

Antonio Vita Costantini (1924–2008) fra California studerte medisin ved Universitetet i Berkeley i 1943 og fikk en bachelorgrad før han i 1944 fikk jobb ved et marinesykehus. Han dimitterte i 1945 med æresbevisning og avsluttet i 1950 medisinstudiene ved Universitetet i Sør-California. Deretter praktiserte han som hjertespesialist i San Francisco i 25 år ved siden av å forelese ved forskjellige universiteter.

I 1993–2008 ledet Costantini som uavhengig forsker Samarbeidssenteret for muggsoppgifter i matvarer i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO), tilknyttet Medisinsk fakultet ved Albert Ludwigs universitet i Freiburg. Costantini var samtidig klinisk ekspert ved medisinsk fakultet, Universitetet i California, San Francisco. Hans gruppe forsket på kosthold, muggsoppgifter og sykdom og anbefalte ”Edens hage-dietten for lengre liv”. De publiserte omfattende forskning på prostata- og brystkreft^, og advarte mot høyglykemisk mat, det vil si at de anbefalte et lavkarbokosthold uten å spesifisere nøyaktig hvor mye fett og protein man burde innta. 

Costantinis forskergruppe dokumenterte at muggsoppgifter kan gi kreft i lever, spiserøret, lungene, tykktarmen, nyrene, brystene og endometriet, leukemier, lymfomer, hjernesvulst (astrocytom) og ondartet hudkreft (Kaposis sarkom). Ved siden av lavkarbokosthold viste de at antisoppmidler og antiinflammatoriske midler motvirker muggsopp og deres giftstoffer.

Fordeler med et ketogent kosthold

Den amerikanske biokjemikeren Richard L. Veech (f. 1934) er en av pionerene i å utforske kroppens reaksjoner på ketose og mulige helsefordeler. Veech har en rekke patenter for å beskytte sine funn om virkningene av ketoner på menneskers organisme. Et ketogent kosthold er vist å kunne lindre nervelidelser som epilepsi, multippel sklerose (MS), amyotrofisk lateralsklerose (ALS), Parkinsons sykdom og andre kognitive lidelser. Ketoner brukt som energisubstrat gir mer ATP enn lange fettsyrer, men tilfører for eksempel hjernen mer ATP enn glukose, stimulerer vekttap ved å motvirke insulinresistens, gir bedre kontroll med hypoglykemi (lavt blodsukker) hos diabetikere og forhindrer tap av muskelmasse under faste. 

For å opprettholde ketose må kostholdet være dominert av fett og proteininntaket moderat. Inntaket av karbohydrater kan være 20–40 gram per døgn med individuelle variasjoner. Siden ketoner normalt ikke kan brukes av kreftceller, motvirker et ketogent kosthold veksten av kreftceller blant annet i hjernekreft, i likhet med kalorirestriksjon eller faste.^,

Polsk høyfettpioner

Jan Kwaśniewski (1936–2019) utdannet seg til lege ved Militærets medisinske akademi og spesialiserte seg deretter i fysikalsk medisin. På 1960-tallet fikk han ansvar for kostholdet ved Det militære sanatoriet i helsesenteret Ciechocinek, der han skulle sørge for at soldatenes kosthold ga dem best mulig ytelse fysisk og psykisk. Han studerte næringsmiddeltabeller og lærte om energigivende stoffer, vitaminer og mineraler i matvarer og utforsket en ”optimal ernæring” for rotter og mennesker. Hans kliniske erfaringer og litteraturstudier tilsa at de fleste helseplagene skyldes feil kosthold, der det viktigste var forholdet mellom protein, fett og karbohydrater i kosten.

Kwaśniewski førte nøye statistikk over sykehistorier og forklarte i en bok om optimalernæring (førsteutgave 1990) prinsippene for sin metode: ved omlegging av kostholdet burde det ideelle mengdeforholdet mellom protein, fett og karbohydrater i maten være 1 : 2,5 : 0,5. Etter en tilvenningsperiode på noen uker burde andelen fett økes slik at forholdet ble 1 : 3,5 : 0,5. Det vil si at man for hvert gram protein skulle starte med et inntak på 2,5 gram fett og innta ½ gram karbohydrat. Med et totalt energibehov på 2 500 kcal betyr det henholdsvis 88, 220 og 43 g protein, fett og karbohydrat, totalt bare 251 gram. Inkludert matens vanninnhold betyr det at man spiser 1–1,5 kg mat i døgnet med en energifordeling på 14, 79 og 7 prosent fra protein, fett og karbohydrat. Etter noen uker kan man øke mengden fett til 3,5 ganger mer enn protein, slik at inntaket blir henholdsvis 69 g (11 prosent), 233 g (84 prosent) og 31 g (5 prosent).

I 1996 utga han boka Optimal diet, som solgte over 300 000 eksemplarer på tre år. En engelsk utgave ble utgitt i 2000 blant annet med beskrivelse av mer enn 22 sykdommer, ernæring under graviditet og for barn, samt lister over helsebringende matvarer og oppskrifter.

Kwaśniewski utga 10 bøker i opplag på flere hundre tusen på polsk, tsjekkisk, ukrainsk, tysk, russisk, ungarsk og engelsk (to bøker). Trolig har flere millioner mennesker forsøkt hans metode der bøkene er lansert, inkludert i engelsktalende land som USA, Canada, Australia og Sør-Afrika. I 1999 ble han nominert av Polsk kulturforening som kandidat til nobelprisen i medisin eller fysiologi fordi han har helbredet tusenvis av pasienter med alt fra Bürgers sykdom, MS, ALS, leddgikt, mage- og tarmlidelser, fedme, diabetes, hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, astma og allergier. 

Slik oppsummerte han betydningen av ernæring for utvikling og behandling av kreft i boka om optimalernæring (red. oversettelse):^47:122–3

”Alle humane celler unntatt nerveceller trives når de plasseres i en hønseeggeplomme; imidlertid dør kreftceller når de plasseres der i løpet av noen timer. Det finnes ingen karbohydrater i eggeplomme. … eksperimentet illustrerer at vanlige celler ikke trenger karbohydrater, men at kreftceller må ha det for å overleve. 

Det finnes bare én metode for å helbrede kreft: ikke gi den noe å spise. Dette kan

gjøres på to måter: Den første er å sulte. Ved en ekstrem fastekur dør kreften først og pasienten senere. Den andre er optimalernæring. Når menneskekroppen sultes, lager den karbohydrater fra eget protein slik at kreften fortsatt kan leve en stund. Når pasienten starter på optimaldiett, dannes fortsatt noe karbohydrat [glukose], men mindre enn når man faster.”

Kwaśniewski oppdaget i løpet av 30 år ingen som på optimalernæring fikk kreft, med unntak av to personer der begge var utsatt for asbest. Han anbefalte maksimalt 30 g karbohydrat per døgn, gjerne mindre, og tilrådde å øke inntaket med 10–15 gram hvis pasienten fortsatte å skille ut ketoner i urinen.

Britisk ingeniør ble ernæringsforsker

Barry Groves (1936–2013) var en britisk ingeniør som fulgte et lavkarbo-/høyfettkosthold siden 1962. Fra 1982 utforsket han sammenhenger mellom ernæring og sykdommer som fedme, diabetes, hjertesykdom og kreft.

Ifølge ernæringsfysiologen Zoë Harcombe, PhD, var Groves en legende i ”den verdenen som omhandler evidensbasert helse og ernæring”. Han var en frontfigur for en voksende bevegelse i hele verden og en av de første til å utfordre konvensjonell tankegang innen helse og ernæring. Hans første manuskript diskuterte hvorfor forekomsten sykdommer som fedme og sukkersyke hadde økt siden ”helsefremmende kostholdsråd” ble introdusert i 1984 og ble publisert i bokform i 1994. Den solgte så godt at han ble spurt av en internasjonal forlegger om å skrive Eat fat, get thin!, som fortsatt er en klassiker i lavkarbomiljøet.

Et år senere utga han en bok om fluoridering av drikkevannet som avslutning på seks års forskning, og i 2002 vant han den prestisjetunge Sophie Coe-prisen ved Oxford-symposiet for mathistorie og ble tildelt en doktorgrad i ernæringsvitenskap for sitt arbeid med fluor.

Da Atkins-dietten fikk ny popularitet i 2003, ble Groves etterspurt som en autoritet på lavkarbokosthold, og i 2007 lanserte han en bok om naturlig helse og vektreduksjon. Hans neste bok er en veldokumentert ”murstein” på nesten 500 sider, der han tar opp en rekke myter og feilinformasjon om ernæring i 2008. Her gir han en utførlig gjennomgang av arbeidene til tidligere lavkarbopionerer, inkludert Thomas L. Cleave, William Banting, Jan Kwaśniewski, Vilhjalmur Stefansson og Otto Warburg, og diskuterer kostholdet til en rekke tradisjonelle folkegrupper som inuitter og masaier. Et eget kapittel gjennomgår menneskets evolusjonshistorie og konkluderer at vi er kjøttetere som trives best på høyfettkosthold.

Hans konklusjon når det gjelder kreft og andre sykdommer, er tindrende klar – det mest helsebringende er å innta lite karbohydrat, mye fett og moderate mengder protein, jf. kapittel 17 om hvorfor lavkarbodietter må baseres på høyt fettinntak, ikke et høyt proteininntak.^57:252–7

Gjenoppdagelsen av Warburg-effekten

Warburgs arbeid kunne forblitt glemt hadde det ikke vært for at en forsker ved Johns Hopkins universitet, Peter L. Pedersen (f. 1939), ble interessert i hans arbeider. Pedersen er sønn av danske immigranter som flyttet til Oklahoma på slutten av 1930-tallet, der faren ble gift med en kvinne av cherokee-avstamming. Hans mors lidenskap var biokjemi, og Peter tok en bachelorgrad i kjemi/biokjemi ved Universitet i Tulsa (1961) og en PhD med fordypning i biokjemi i 1964. Samme år ble han postdoktorand ved Johns Hopkins medisinske fakultet.Der traff han professor i biokjemi Albert Lester Lehninger (1917–1986), som innehadde stillingen 1952–1986. Lehninger oppdaget i 1948 at mitokondriene var det viktigste stedet for cellenes ATP-produksjon og kjente Warburg personlig.

Samarbeidet med Lehninger inspirerte Pedersen til å utforske Warburg-effekten. I 1978 bekreftet han at kreftcellers mitokondrier danner langt mindre ATP enn friske celler og kompenserte for dette ved økt bruk av glukose. Senere viste han at et nøkkelenzym i det ikke-oksygenkrevende energistoffskiftet i cellene (glykolysen) bestemte hvor mye glukose cellene kan omsette for å danne ATP og at kreftceller har en bemerkelsesverdig evne til å bruke langt mer glukose enn friske celler. Ved siden av kreftforskning har Pedersen en betydelig vitenskapelig produksjon.

Pedersen fastholder at energistoffskiftet er sentralt i forståelsen av kreft, men at dette blir oversett av medisinske forskere og industrien som heller vil behandle kreft med kirurgi, radioaktive stråler og cellegifter. Han er en anerkjent forsker med en lang rekke utmerkelser og vitenskapelige publikasjoner.

Oppsummering

Pionerene som var opptatt av mulige sammenhenger mellom ernæring og kreft, hadde litt forskjellig utgangspunkt. Alle hadde imidlertid til felles at de anbefalte et kosthold med lite karbohydrat, selv om de anbefalingene ikke var like. Mange baserte seg på et evolusjonært resonnement og anså at overgangen til et sukker- og stivelsesrikt kosthold ikke var forenlig med god helse.

Den tyske forskeren Otto Warburg var den første som forsto hvordan kreft utvikles og dermed la grunnlag for anbefalinger om å begrense inntaket av glukose (stivelse, sukker) for å unngå og hemme kreft. Hans forskning ble i flere årtier oversett og ble først gjenoppdaget av biokjemikeren Peter L. Pedersen på slutten av 1970-tallet og har dannet grunnlaget for at flere forskere i dag støtter Warburgs forklaring, noe vi tidligere har omtalt i Helsemagasinet.

Kilder:
1. Salisbury JH. The relation of alimentation and disease. New York, 1989. 2. utgave, Classic reprints, Pranava Books, India.

2. Stuart E. What must I do to get well? and How can I keep so? By one who has done it. An exposition of the Salisbury treatment. New York: William A. Kellogg, 1889. https://justmeat.co/docs/what-must-i-do-to-get-well-by-elma-stuart.pdf

3. Densmore E. The natural food of man: A brief statement of the principal arguments against the use of bread, cereals, pulses, and all other starch foods. London: Pewtress and Co., 1890. https://www.forgottenbooks.com/en/books/TheNaturalFoodofMan_10049589

4. Densmore E. How nature cures comprising A new system of hygiene; also The natural food of man. London: S. Sonnenschein & Co., 1892.Classic Reprints, Pranava Books, India. (https://archive.org/details/b21911551/page/n4

5. Poleszynski DV. Lavkarbokosthold i historisk perspektiv. VOF 2019; 10 (7): 50–6.

6. Henighan T. Vilhjalmur Stefansson. Arctic adventurer. Toronto; Canada: Dundurn Press, 2009.

7. Stefansson V. Cancer: disease of civilization. NY, New York: American Book-Stratford Press, Inc., 1960; ©Wilhjalmur Stefansson.

8. Amundsen R. Nordvestpassagen. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1903.

9. Otto Warburg. https://www.nobelprize.org/prizes/medicine/1931/warburg/biographical/

10. Brand RA. Biographical sketch. Otto Heinrich Warburg, PhD, MD. Clinical Orthopedics and Related Research 2010; 468: 2831–2.

11. Warburg O. On the origin of cancer cells. Science 1956; 123: 309–14. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/13298683

12. Warburg OH. The prime cause and prevention of cancer with two prefaces on prevention. 2. reviderte utgave av møtet med nobelprisvinnere 30.6.1966. Engelsk utgave ved Dean Burk, USAs nasjonale kreftinstitutt (NCI). Würzburg, Tyskland: Konrad Triltsch, 1969.

13. DiZhang, Tang Z, Huang He mfl. Metabolic regulation of gene expression by histone lactylation. Nature 2019; 674: 575-80. https://www.nature.com/articles/s41586-019-1678-1 

14. Voegtlin WL. The stone age diets. New York, NY:

15. Vantage Press, 1975. www.paleodiet.com/comparison.html

16. Johanna Budwig. https://en.wikipedia.org/wiki/Johanna_Budwig

17. Budwig J. Das Fettsyndrom. Die fundamentale Bedeutung der Fette und anderer Lipide. Münster, Tyskland: Heinrich Buschmann 1959.

18. Budwig J. Flax oil as a true aid against arthritis, heart infarction, cancer and other diseases. Vancouver, Cd.: Apple Publishing Company, 1992; oversatt fra tysk 1959.

19. Budwig J. The oil protein diet cookbook. Vancouver, Cd.: Apple Publishing Company Ltd., 1994. Tysk versjon ©1952 

20. John Yudkin. https://en.wikipedia.org/wiki/John_Yudkin

21.Yudkin J. This slimming business. London, UK; MacGibbon and Kee, 1958.

22. Yudkin J. Eat well slim well. London, UK: William Collins Sons & Co. Ltdl, 1982.

23. Yudkin J. Sweet and dangerous. New York: Bantam Book/Wyden edition, 1972.

24. Smith JL. John Yudkin_ the man who tried to warn us about sugar. The Telegraph, 17.2.2014. https://www.telegraph.co.uk/lifestyle/wellbeing/diet/10634081/John-Yudkin-the-man-who-tried-to-warn-us-about-sugar.html

25. Poleszynski DV, Mysterud I. Syk av sukker – frisk av fett. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014.

26. Wolfgang Lutz (mediziner). https://de.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Lutz_(Mediziner)

27. Lutz W. Leben ohne Brot. Die Wissenshaftligen Grundlagen der Kohlen-hydratarmen Ernährung. Gräfelfing, Tyskland: INFORMED Presse- & Werbe GmbH, Fachagentur für Medizin 1967; 15. utgave 2004.

28. Allan CB, Lutz W. Bedre uten brød. Oslo: Forlaget Lille Måne, 2005.

29. Lutz W, Iselstöger H. Veränderungen der Sexualhormonausscheidung im Harn auf Kohlehydratentzug. Münchener medizinische Wochenschrift 1960; 102: 1963–5.

30. Hankinson SE, Willett WC, Colditz GA mfl. Circulating concentrations of insulin-like growth factor I and risk of breast cancer. The Lancet 1998; 351: 1393-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9593409

31. Yee D. The insulin-like growth factors and breast cancer – revisited. Breast Cancer Research and Treatment 1998; 47: 197-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9516075

32. Augustin LS, Maso LD, La Vecchia C mfl. Dietary glycemic index and glycemic load, and breast cancer risk: a case-control study. Annals of Oncology 2001; 12: 1533-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11822751

33. Romieu I, Lazcano-Ponce E, Sanchez-Zamorano LM mfl. Carbohydrates and the risk of breast cancer among Mexican women. Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention 2004; 13: 1283-9. http://cebp.aacrjournals.org/content/13/8/1283.long

34. Silvera SAN, Jain M, Howe GR mfl. Dietary carbohydrates and breast cancer risk: a prospective study of the roles of overall glycemic index and glycemic control. International Journal of Cancer 2005; 114: 653-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15609324

35. Costantini AV, Wieland H, Qvick LI. The garden of Eden longevity diet. Freiburg, Tyskland: Johann Friedrich Oberlin Verlag, 1998.

36. Costantini AV, Wieland H, Qvick LI. Freiburg, Tyskland: Etiology and prevention of prostate cancer. Johann Friedrich Oberlin Verlag, 1998.

37. Costantini AV, Wieland H, Qvick LI. Prevention of breast cancer. Hope at last. Freiburg, Tyskland: Johann Friedrich Oberlin Verlag, 1998.

38. https://sml.snl.no/astrocytom. Nedlastet 1.12.2017.

39. https://no.wikipedia.org/wiki/Kaposis_sarkom. Nedlastet 1.12.2017.

40. Veech RL. Ketone bodies, potential therapeutic uses. IUMB Life 2001; 51: 241–7.

41. Patents by inventor Richard L. Veech. https://patents.justia.com/inventor/richard-l-veech

42. Veech RL. Ketone ester effects on metabolism and transcription. Journal of Lipid Research 2014; 55: 2004–6.

43. Veech RL. The therapeutic implications of ketone bodies: the effects of ketone bodies in pathological conditions: ketosis, ketogenic diet, redox states, insulin resistance, and mitochondrial metabolism. Prostaglandins, Leukotrienes and Essential Fatty Acids 2003; 70: 309–19.

44. Veech RL, Bradshaw PC, Clarke K mfl. Ketone bodies mimic the life span extending properties of caloric restriction. IUMB Life 2017; 69: 305–14.

45. Kwaśniewski J. Optimal nutrition. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 1999.

46. Kwaśniewski J, Chyliński M. Homo Optimus. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 2000. 

47. Optimal diet. http://www.homodiet.co.za/misc/cv_jk.htm

48. Harcombe Z. Lavkarbopioneren Barry Groves in memoriam. VOF 2013; 4 (5): 20–1.

49. Groves B. The calorie fallacy. Weigh less by eating more. London, UK: Bookmarg Publishing, 1994.

50. Groves B. Eat fat. Get thin! London, UK: Random House, 2000.

51. Groves B. Fluoride: Drinking ourselves to death. Dublin, Ireland: Gill & Macmillan Ltd., 2001.

52. Groves B. Natural health & weight loss. London, UK: Hammersmith Press Ltd., 2007.

53. Groves B. Trick and treat. How healthy eating is making us ill. London, UK: Hammersmith Press Ltd., 2008. 

54. Curriculum vitae (Peter L. Pedersen). http://pedersenlab.com/pedersenlab/Assets/Pedersen%20CV_April%209_2010.pdf

55. https://en.wikipedia.org/wiki/Albert_L._Lehninger (28.3.2018).

56. Pedersen PL. Tumor mitochondria and the bioenergetics of cancer cells. Progress in Experimental Tumor Research 1978; 22: 190–274. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/149996

57. Bustamante E, Morris HP, Pedersen PL. Energy metabolism of tumor cells. Requirement for a form of hexokinase with a propensity for mitochondrial binding. Journal of Biological Chemistry 1981; 256: 8699–704.

58. Goel A, Mathupala SP, Pedersen PL. Glucose metabolism in cancer. Evidence that demethylation events play a role in activating type II hexokinase gene expression. Journal of Biological Chemistry 2003; 278: 15333–40. Epub 2003 Feb 3.

/wcm_restrict]