Skip to main content

Politiet skyter, men det er systemet som dreper

[wcm_restrict]

Den 25. mai ble den 46-årig afroamerikaneren George Floyd brutalt drept
av en politimann i Minneapolis under en arrestasjon for en mindre forseelse.1 Drapet førte til omfattende demonstrasjoner og sympatidemonstrasjoner. Brutaliteten ble filmet og sendt verden over og utløste en bølge av protester mot institusjonalisert rasisme og gjenopplivet debatten om slavehandel og diskriminering av minoriteter. Forfatteren ser hendelsen som uttrykk for et undertrykkende system der mentaliteten er ”å skyte først og spørre etterpå”.2 Han analyserer årsaker til at USA er så polarisert med utstrakt fattigdom,
dårlig helse og håpløshet på den ene siden og intoleranse og milliardærer
som bruker et rasistisk voldsregime for å hegne om sine privilegier.

OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Richard E. Rubenstein     Oversatt/bearbeidet Dag Viljen Poleszynski

For femti år siden publiserte jeg min første bok Rebels in Eden – en utforskning av politisk massevold i Amerika med fokus på opptøyene som da hadde tent på store deler av de indre bydelene i Los Angeles, New York, Newark, Detroit, Chicago, Baltimore og Washington, samt en rekke mindre tettsteder.3 Disse opptøyene var langt mer ødeleggende enn protestene som fulgte etter de nylige drapene på George Floyd, Breonna Taylor4 (26) og Ahmaud Arbery5 (25) av politi og tidligere politifolk. Opprøret på sekstitallet drepte flere hundre mennesker (nesten alle svarte sivile), skadet mer enn 12 000 og forårsaket milliarder av dollar i skade på eiendommer.

Det som ikke er endret


Rebels in Eden ble anmeldt i populære tidsskrifter som TIME og Newsweek og ble mye lest sammen med en liten flom av liknende publikasjoner. Men hvilken forskjell utgjorde noe av dette? Spørsmålet som hjemsøker oss, det som forblir ubesvart selv når demonstrasjoner mot politiet mobiliserer hundretusener av demonstranter i USA og Europa, dreier seg om den fortsatte undertrykkingen. Hvorfor har det skjedd så få endringer av betydning i løpet av det halve århundret siden Detroit og Newark gikk opp i flammer? Hvordan kan sosiale endringer skje?

Tre viktige fakta om raseopptøyer i USA på sekstitallet og i dag er verdt å huske på:

For detførste er disse utstrømmingene av sinne og håp dypt politiske, selv om de verken følger gjennomtenkte programmer eller er godt organisert. De er definitivt ikke lagd av agitatorer utenfor, av ”noen få ondsinnede og forsettlige menn” (som president Lyndon Johnson sa) eller ”antifa” (Donald Trumps svar på nylige protester). Ifølge professor i historie Mark Bray står forkortelsen for en løst sammensatt bevegelse ”av desentraliserte, revolusjonære selvforsvarsgrupper”.6 [red. anm.] Det er heller ikke bare ”produktopptøyer” drevet fram av ønsket om å plyndre butikker. Til tross for myndighetenes tendens til å benekte deres representativitet, gjenspeiler de synspunktene og følelsene til et bredt spekter av rasende og undertrykte mennesker. De uttrykker lidenskapelige krav om rettferdighet, rimelig behandling, anerkjennelse og lokalsamfunnskontroll, så vel som dype følelser av fremmedgjøring fra det privilegerte, hvite Amerika.

For detandre ble både den nåværende protestbølgen og så godt som alle opptøyene på sekstitallet utløst av foreliggende eller rapporterte tilfeller av politibrutalitet. Forholdet mellom indre bysamfunn og politiet var forgiftet for femti år siden og er det fortsatt til tross for opprettelsen av mange politiavdelinger i byene. Likevel er politikontroll bare en del av et større problem som jeg i min bok kalte “intern kolonialisme”: den systematiske økningen av fattigdom, utbytting, ydmykelse og hvite regjeringer og kapitalkrefters forsømmelse av minoritetssamfunn. Fokuset på politibrutalitet som det viktigste problemet reverserer faktisk årsak og virkning og garanterer praktisk talt at problemet ikke blir løst. (Mer om dette nedenfor.)

LES OGSÅ  Avgiftsfri import inntil 350 kroner

For dettredje ble mange av disse sykdommene beskrevet av Nasjonalkomiteen for sivile forstyrrelser,7 opprettet i 1967 av president Lyndon B. Johnsen (1908–1973) for å undersøke årsakene til raseopptøyene. Dens berømte rapport fra 1968 skisserte en rekke reformer som skulle bidra til å oppheve skillet mellom ”to Amerika, en hvit og en svart.”8 Ett år senere utga Den nasjonale kommisjonen for årsaker og forebygging av vold9 en serie studier som kom fram til tilsvarende konklusjoner. De offentlige byråkratene som hadde ansvaret for denne innsatsen, anerkjente imidlertid aldri at siden det grunnleggende problemet var systemisk, ville reformer som ikke gikk til hjertet av systemet, ikke løse det. Velmente reformforslag var ikke nok. Folkets lidelse ville fortsette, slik det nå har gjort i to generasjoner til.

Nøkkelspørsmålet er dermed hva det vil si å si at problemet er systemisk, og hvilke løsninger dette innebærer. Juristen Michelle Alexander (f. 1967), forfatter av den klassiske studien om massefengsling fra 2010, The new Jim Crow,10 har nylig foreslått tre svar på spørsmålet. I en velskrevet New York Times-artikkel argumenterer professor Alexander for at amerikanere må gjøre seg kjent med sin egen rasehistorie og nåværende rasisme.11 De må også “gjenoppdage rettferdighet” (“Kan vi ikke utforme alternative tilnærminger til fattigdom, narkotikamisbruk, mental sykdom, traumer og vold, og som de vil gjøre mindre skade enn politi, fengsler, anstalter og livsvarige kriminelle rulleblad?” spør hun.) Til slutt må de ”kjempe for økonomisk rettferdighet”, noe hun identifiserer med prinsippene og programmene til den tidligere presidentkandidaten Bernie Sanders (f. 1941).12

Alt dette virker fornuftig, selv om noe mangler i oppskriften. Det som gjør undertrykkende systemer undertrykkende, er at de er integrert eller stablet ”som kinesiske bokser”, som Johan Galtung (f. 1930) påpekte i en berømt artikkel om strukturell vold.13 Rasisme, politibrutalitet og økonomisk urettferdighet kan oppfattes som separate bokser, men de er del av ett selvforsterkende system. Dette systemets definerende kjennetegn – egenskapen som er mest motstandsdyktig mot endring – er at det er basert på produksjon av varer og tjenester for å tjene penger, ikke for å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov.

Denne tvangen til profitt er innebygd – et strukturelt trekk, ikke et spørsmål om valg. Enten reduserer du kostnadene, inkludert arbeidskraftkostnader, eller så taper du for globale konkurrenter som kan redusere dem. Som resultat produserer amerikansk kapitalisme fattigdom og ulikhet med den samme uunngåelige regelmessigheten som den produserer varebiler og hamburgere. Dessuten genererer produksjonen av fattigdom intens, pågående konflikt mellom arbeidsfolk. Det fører til en kamp om hvem som skal få anstendige jobber og hvem som ikke gjør det, hvilke bydeler som vil blomstre og hvilke som vil bli nedslitte, hvis barn vil bli utdannet og hvem som blir neglisjert – og hvem som vil bli straffet av hjerteløse eller engstelige politifolk.

Naturligvis spiller rasisme en nøkkelrolle for resultatet av disse kampene. Der det ikke finnes noe lederskap som kan mobilisere yrkesaktive mennesker til å endre profittsystemet, kjemper etniske og rasebaserte ”stammer” langs stammelinjer. La oss være tydelige om en sak: politiet i fargede eller latinamerikanske nabolag oppfører seg ikke som okkupasjonshærer bare fordi de er rasistiske. De opptrer på den måten fordi de er okkupanter: krefter som administrerer fattigdomstruede, kaotiske områder på vegne av herskere som eier stort sett alt som er verd å eie i et eiendomsbasert samfunn. I teorien kan man forestille seg en kapitalistisk nasjon som ikke er rasistisk, det vil si et samfunn der fattigdom og ulikhet er fordelt mellom arbeidere på et annet grunnlag enn rase eller etnisitet. I praksis kjenner jeg ikke til noen slike nasjoner – definitivt ikke det Storbritannia som forakter sine svarte, asiatiske og østeuropeiske innvandrere eller de fattige områdene i utkantene av franske byer (banlieues).

Konklusjonen av dette er: å endre systemet som myrdet George Floyd og så mange andre, vil ikke skje ved å anerkjenne USAs rasistiske arv eller ved å innføre nye begrensninger for politiet, uansett hvor viktige slike korrigerende tiltak er. Husk at den store bølgen av protester og opptøyer på sekstitallet kulminerte med reformer foreslått av nasjonale kommisjoner, hvorav noen faktisk ble skrevet inn i loven. Det er mange grunner til at disse reformene hadde så liten effekt, men en viktig årsak er ubestridelig: Amerikas bykjerner forble utarmet, utnyttet og forsømt – de facto krigssoner dominert av kampen for å overleve. Løfter om økonomisk fornyelse gjort av enhver nasjonal regjering siden John F. Kennedy (1917–1963) ble aldri oppfylt. Som den store organisatoren og aktivisten i Chicago, Edward “Buzz” Palmer (f. 1936), fortalte meg en gang: “Alle lovet oss jobber og inntekter, men bare én bransje holdt løftet, men til en altfor høy pris: den ulovlige narkotikaindustrien.”

LES OGSÅ  Norsk lege anklagd for kvakksalveri

Strategier for endring

Kort sagt har det vist seg å være en oppskrift på å mislykkes å skulle skille sosiale problemer i kategorier som “rasisme”, “politibrutalitet” og “økonomisk rettferdighet” og prøve å løse dem ved å reformere tiltak som omhandler én kategori om gangen. Vi må forholde oss til systemet som et system, ikke som en samling urelaterte deler. Dette antyder tre mulige tilnærminger som man kan kalle reformistiske, radikale og revolusjonerende.

Reformistiske tilnærminger som håndterer systemet som et system, krever at reformer av politiets atferd og ”bevissthetsheving” med hensyn til rasisme, er knyttes nært opptil tiltak som er utformet for å bedre den økonomiske og fysiske helsen til fattige samfunn. En slik tilnærming ble antydet av Michelle Alexanders oppfordring om å utvikle ”alternative tilnærminger til fattigdom, narkotikamisbruk, mental sykdom, traumer og vold.” Hvis for eksempel politiavdelinger til en viss grad blir ”sultefinansiert” ved å eliminere midler som brukes til å kjøpe våpen og utstyr i militær stil, kan midlene som er spart, brukes til å utdanne folk til å tilby sosialt nødvendige tjenester for mennesker i nød. Alternativt, hvis mindre forseelser blir avkriminalisert og ikke-voldelige lovbrytere løslatt fra fengselet, slik mange eksperter anbefaler, vil dette tillate (og kreve) at utdanning og arbeidsplasser opprettes enten av regjeringer eller subsidierte næringer.

En annen måte for å forestille seg denne tilnærmingen ble opprinnelig fremmet på sekstitallet av Sargent Shriver15 (1915–2011), utpekt av Lyndon Johnson til å lede ”Krigen mot fattigdom”: å insistere på at alle slike reformer inngår i et program for samfunnsutvikling som tar sikte på å tilfredsstille felles behov for arbeidsplasser og inntekt, helse, utdanning og politisk deltakelse. Til tross for at krigen mot fattigdom ikke førte fram, ble programmer for å få folk i arbeid (Job Corps) og starte nye virksomheter (Operation Head Start) langvarige tillegg til det føderale arsenalet av velferdsprogrammer. Tiltak for å utrydde fattigdom strandet imidlertid snart i kjølvannet av en imperialistisk krig i Indokina og kapitalistiske normer som foreskriver ”forretning som vanlig.” Oppmerksomheten må derfor rettes mot mer radikale alternativer.

Radikale tilnærminger inkluderer etter noen kommentatorers syn de grunnleggende ideene fremmet av Bernie Sanders og den ”progressive” fløyen til Det demokratiske partiet. Disse inkluderte høyere beskatning av de rike, strammere reguleringer av visse virksomheter, flere og bedre sosiale tjenester som for eksempel helsehjelp til enkeltpersoner, gratis utdanning til og med høgskolenivå, og mobilisering av landet til å håndtere klimaendringer. Mens han anerkjente at det eksisterer visse interessekonflikter mellom sosiale klasser – en radikal stilling i den amerikanske politiske konteksten – var Sanders-bevegelsen nøye med ikke å utfordre kapitalismens grunnleggende institusjoner, inkludert det profittdrevne markedet, helligheten til privat eiendom og private eierskap til praktisk talt alle større næringer. Mer enn poenget med vår nåværende diskusjon, bemerket mange svarte og latinamerikanske aktivister at programmet bød på lite spesifikt rettet mot å løse minoritetssamfunnets problemer.

Hva kunne ha utgjort en radikal tilnærming til disse problemene – en måte å ta dem opp direkte uten nødvendigvis å stille spørsmål ved den amerikanske kapitalismens hverdagsnormer? To svar slår meg: (1) oppfyllelse av storsamfunnets løfter om å gjenoppbygge og gjenopplive fattige byer og bygdesamfunn, og (2) fornyelse av prinsippene og programmene som opprinnelig ble vedtatt på 1930-tallet av New Deal. Den første strategien ville kreve massiv støtte fra offentlige etater og private selskaper til områder med behov for analogien til Marshall-planen i Europa eller aktivitetene til det føderale selskapet Tennessee Valley Authority16 (TVA) i USAs sørstater. Den andre ville gjenreise prinsippet om at der private selskaper ikke kan tilby arbeidsplasser, inntekt og økonomisk utvikling til en region eller mennesker i nød, vil den føderale regjeringen fungere som arbeidsgiver, inntektsleverandør og utvikler av siste utvei. Begge ideene er radikale i den forstand at de har potensiale til å produsere hurtig endring av et endringsresistent system. Heller ikke er de revolusjonerende. New Deal reddet amerikansk kapitalisme fra depresjonens herjinger, og Marshall-planen gjorde det mulig for Europa å gjenoppbygge en kapitalistisk orden etter andre verdenskrig.

LES OGSÅ  Likhetens politikk

Revolusjonære tilnærminger må tas i betraktning fordi det ikke er klart at det markedsdrevne systemet på dette utviklingsstadiet er i stand til å støtte et program med massiv bistand til fattige og undertrykte samfunn. I løpet av det siste halve århundret har sosioøkonomiske ulikheter i USA økt uten stans, lønnsnivået har stagnert, livsvilkårene i fattige urbane og rurale områder er blitt dårligere, og økonomien har falt i hendene på en håndfull dominerende teknologiske selskaper og finansinstitusjoner. Like viktig er at det amerikanske systemet er imperialistisk, og bruker omtrent en billion dollar årlig for å sikre global militær overlegenhet – en forpliktelse som er blitt bekreftet av lederne for begge de store politiske partiene.

Endelig har en kombinasjon av militærutgifter, skattekutt for de velstående og kostbare miljøkriser (den siste er coronavirus-epidemien) økt USAs budsjettunderskudd nesten til nivå med totalt BNP, noe som gjør store, nye sosiale programmer svært usannsynlige.

Enkelt sagt betyr dette at unnlatelsen av å få slutt på fattigdom og rasisme i Amerika ikke er tilfeldig; det profittbaserte systemet prioriterer rett og slett ikke å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov. Spørsmålet blir da hvordan man kan transformere dette systemet til et der avgjørende sosiale og økonomiske avgjørelser tas av vanlige borgere, ikke av kapitaleiere – og hvordan man kan gjøre dette uten den typen vold som ofte knuser revolusjonære forhåpninger. Antikapitalistiske holdninger vokser nå veldig raskt i Amerika, spesielt blant ”tusenårsgenerasjonen”.17 Hvis det blir klart at systemet som regelmessig produserer rasisme, politibrutalitet og fattigdom, ikke er i stand til å endre sine prioriteringer, kan vi forvente at slike holdninger vil generere nye politiske bevegelser og nye strategier for revolusjonerende endringer.


Erkjenne rasisme? Ja! Mindre penger til politiet? Visselig. Men ingenting av dette vil få undertrykte lokalsamfunn dit de ønsker, med mindre USAs kapitalistiske orden blir endret eller rettet mot å tilfredsstille menneskelige behov.

Kilder:

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Killing_of_George_Floyd

2. Rubenstein RE. The police may pull the trigger, but it´s the system that kills. TMS 15.6.2020.https://www.transcend.org/tms/category/editorial/

3. Rubenstein RE. Rebels in Eden: mass political violence in the United States. New York, NY: Little, Brown, 1970.

4. https://en.wikipedia.org/wiki/Shooting_of_Breonna_Taylor

5. https://en.wikipedia.org/wiki/Killing_of_Ahmaud_Arbery

6. Wilson J. What is antifa and shy is Donald Trup targeting it. The Guardian 6.6.2020. https://www.theguardian.com/world/2020/jun/06/what-is-antifa-trump-terrorist-designation

7. https://en.wikipedia.org/wiki/Kerner_Commission

8. Kerner Commission. Report of the National Advisory Commission on Civil Disorders. Washington, D.C.: U. S. Government Printing Office, 1968.

9. https://en.wikipedia.org/wiki/U.S._National_Commission_on_the_Causes_and_Prevention_of_ Violence

10. https://newjimcrow.com/

11. Alexander M. America, this is your chance. New York Times 8.6.2020.

george-floyd-protests-race.html

12. Alexander M. The new Jim Crow: mass incarceration in an age of colorblindness. New York: New Press, 2010. 

13. Galtung J. Violence, peace, and peace research.

Journal of Peace Research 1969; 6 (3): 81-117.

14. https://www.thehistorymakers.org/biography/edward-buzz-palmer-39

15. https://en.wikipedia.org/wiki/Sargent_Shriver

16. https://en.wikipedia.org/wiki/Tennessee_Valley_Authority

17. Ehrenfreund M. A majority of Millennials now reject

capitalism, poll shows. Washington Post 26.4.2016.

wp/2016/04/26/a-majority-of-millennials-now-rejectcapitalism-poll-shows/

18. https://www.usnews.com/best-colleges/gmu-3749

/wcm_restrict]

Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner