Kategorier
Presidentkandidater og valgsirkuset i USA
I 2017 får USA en ny president etter åtte år med Barack H. Obama (f. 1961), landets første fargede president. Mye tyder på at den neste presidenten blir enda mer omstridt. De som har fulgt med årets nominasjonsvalg, har vært vitne til mye dramatikk. På landsmøtene til demokratene og republikanerne i juli ble det avklart at presidentvalget i november vil stå mellom den erfarne politikeren Hillary Rodham Clinton (f. 1947) og den politisk uerfarne eiendomsmilliardæren Donald Trump (f. 1946). Ingen av dem er spesielt populære, verken blant velgerne eller blant sine partifeller. Johan Galtung gjør seg noen tanker om hvorfor man i et land med så mange dyktige mennesker ikke har klart å finne fram til bedre alternativer.1
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Johan Galtung Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
Den amerikanske eliten, så rik på menneskelige talent, jobbet seg fram til to dverger for den krevende jobben som president. En radikal republikansk bølle2 og en konvensjonell demokrat, mislikt av henholdsvis 62 og 67 prosent, er et dårlig utgangspunkt for valg av president i et land som fortsatt setter sine stempler på verden. Ifølge en meningsmåling mente 60 prosent at ”regjeringa ville fungert bedre hvis den ble drevet som business”.
Trump utfordret med hell det republikanske valgmaskineriet. Den demokratiske valgmaskinen fikk en Clinton som utfordret absolutt intet. I begge partier ble det av hensyn til samholdet trukket et slør over disse grunnleggende konfliktene i dagens USA, ikke mellom partiene, men innenfor hvert av dem. Republikaneren Ted Cruz (f. 1970) ga seg ikke, hvilket Bernard (”Bernie”) Sanders (f. 1941) gjorde – kanskje bestukket av noen verbale reformuleringer.
Så der står de. Trump har sine røtter i det store WASP, den hvite, anglosaksiske, protestantiske middelklassen av middelaldrende som pleide å styre landet,3 og lover å gjøre Amerika – hvilket betyr WASP – stort igjen. ”Donald Trumps kampanjeløfte er attraktivt fordi det lover – å gjøre landet stort igjen for folk som allerede hadde det ganske bra”.
Clinton har sine røtter i den andre delen av det demokratiske partiet, de sørlige demokratene, blant eldre mennesker og grupper som tradisjonelt stemmer demokratisk – svarte, latinamerikanere, kulturelle minoriteter, kvinner og en stor andel arbeidere – sterkt hjulpet av at vepsen Trump stikker dem alle.
Yngre mennesker kan unnlate å stemme. Det kan også mange, til og med de fleste, i valget mellom en mindre krig-og-marked republikaner og en markeds-og-krigsvillig demokrat som lar seg selge til fordel for flere kriger. Legg til karrieren til disse store egoene: en forretningsmann som ødelegger andre, den andre en som blottlegger statshemmeligheter. ”Stopp ham med alle midler” og ”bur henne inne” er mantraer som ofte høres. Den store misnøyen er godt forankret. Men det finnes en forskjell: det finnes også mye entusiasme for Trump; ingen, ser det ut til, for Clinton.
Valgkampen startet lenge før nominasjonene var over, og forsmaken på det virker dårlig. En ting er at kandidatene sloss; en annen de brennende spørsmålene for USA og verden. De kan begge ha rett når de bekrefter at den andre er uegnet for presidentembetet.
Men det er fortsatt personargumenter, ad hominem [personangrep, ansv. red.], som deler store politiske kakestykker langs personlige linjer. Hva med problemene som USA står overfor?
Ta problemkomplekset ”spekulasjon/massiv ulikhetselendighet”. Én mot 99 prosent. Tradisjonelt er dette saker for demokratene. Sanders tok fatt på det; men hans forslag var uklare eller manglende.
Her noen policy-saker som demokratene gikk glipp av: hvordan skille investerings- og sparebankene; gi Kapitalen ansvaret for feil, ikke trekke veksler på Staten = skattebetaleres penger; angripe ulikhet ved å bannlyse selskaper som gir sjefen mer enn, la oss si 10 ganger arbeidstakernes lønn; løfte bunnen av samfunnet ved å hjelpe kooperativer som fokuserer på å dekke folks grunnleggende behov.
Hvordan kunne Demokratene ha rettferdiggjort en slik politikk? Ved å vise til internasjonalt vedtatte menneskerettighetserklæringer:
● FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 10.12.19484
● FNs erklæring om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, 16.12.19665
Tallene nedenfor viser til paragrafene i disse erklæringene:
12: Retten til et hjem og familie
6: Retten til livsfremmende arbeid
13: Bevegelsesfrihet
7a: Retten til en anstendig familielønn
17: Retten til eiendom
7d: Hvile, lønnet fritid
18: Tankefrihet, samvittighet
11: Retten til mat, klær, bolig
19: Menings- og ytrings-
frihet
12: Fysisk og psykisk helse
20: Frihet til å delta i fredelige sammenkomster
13: Utdanning, få innsikt og oppøve toleranse
21: Rett til å delta i styre og stell, direkte og indirekte
16a: Rett til å delta i kulturlivet
Hvilken fantastisk samling av rettigheter og friheter! Demokratene burde ikke til evig tid akseptere at USA ikke har ratifisert alle FNs menneskerettighetskonvensjoner.
Trump, som ivrer etter sin middelklasses triumf, kan faktisk godta noen økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på bekostning av FNs menneskerettighets-
erklæring for å beskytte den mot ”handel” med tap av arbeidsplasser ovenfra og trusselen om revolusjon, med en vold langs raselinjer, initiert av hvitt politi.
Ta problemkomplekset ”utenrikspolitikk-krig”. En isolasjonistisk Trump kunne redde amerikanske liv6 (og mange flere ikke-amerikanske liv). Men å gjøre det for å spare penger er ikke godt nok; møt heller problemene direkte. ”Clinton og Trump krangler om den beste innfallsvinkelen til Nord-Korea”7 er nærmere det saken gjelder: Trump er åpen for å forhandle direkte med Kim Jung-un, mens Clinton holder seg til konvensjonell isolasjon-sanksjoner-multilateralisme. Trump kan bli den første amerikanske presidenten til å ta Nord-Korea på ordet: ”fredsavtale-normalisering – en atomfri koreansk halvøy”. Clintons linje fører ingensteds hen. Det som mangler, er en åpen debatt om de to tabutemaene: amerikansk utenrikspolitikk og USAs ”rett og plikt” til å krige.
USAs ”verre enn tredje verdens infrastruktur” har vært nevnt. Men hva med selvmords- og drapsratene? Ikke bare den enkle tilgangen til våpen, men hva det sier om et demoralisert amerikansk samfunn? Hva med den synkende levealderen som følge av forverrede levekår? Hva med klima og miljø, med detaljer, ikke bare generelle fraser? Hva med hele den amerikanske drømmen eller drømmer om å bli akkurat det, bare en drøm som mange drømte om i fortida? Trump har en ny drøm for sitt utvalgte folk, storhet, mens Clintons drøm er status quo, siden ingenting har gått galt.
Og til det kan vi legge til: Hva med det amerikanske demokratiet? Eksisterer det?
”Clinton kjørte ikke en ren kampanje, hun jukset. I valgkrets etter valgkrets, primærvalg etter primærvalg, klarte Clintons valgkampanje å tilrane seg Sanders-stemmer som han hadde rett til. Her er hvordan de klarte det: Partiene administrerer valgkretser. Delstatene kontrollerer primærvalg. Den demokratiske valgkomiteen ble kontrollert av Clintons allierte, som styreleder Debbie Wasserman Schultz (1966). Hun trakk seg som styreleder etter at Wikileaks avslørte hvordan hun hadde motarbeidet Bernie Sanders i kampen og deretter ble nominert som partiets presidentkandidat.8
Demokratiske guvernører står bak Clinton: statlige valgfunksjonærer rapporterer til dem. Disse tjenestemennene bestemmer hvor valgkrukkene skal sendes, hvilke stemmer som skal telles, og hvilke ikke. Trodde du at dette var et demokrati? Ha!9
Detaljene gjør ”ha” til en underdrivelse, og det i et land som er så ivrig etter å belære andre om deres mangel på demokrati. Glem det. Til tross for dette vant Sanders 22 stater; hadde grunnleggende regler blitt respektert, ville han ha vunnet et flertall av statene selv om Clinton hadde flest delegater.
”Hele verden følger med i USA-valget”, proklamerte CNN med nasjonalistisk stolthet. I vantro og forferdelse ventet verden på veiledning utover gjensidig utskjelling. De kan være dverger i forhold til en gigantisk jobb. Men ingen er født president; de formes av kampanjene og av jobben. Så langt er inntrykket at Trump lærer mer enn Clinton ved at han tester nye ideer i god tid før han kan sette dem ut i praksis. Fordi han har mer å lære, ikke har erfaring? Ja, han har mye å lære. Men hennes ”erfaring”, i å drepe? I ikke å løse konflikter? Kanskje hun har mye å avlære. Noen tegn til at hun gjør det? Ingen overhodet.
Dette gir muligens Trump et overtak. Vi vet hva man kan forvente fra Clinton; ikke fra Trump. Når det gjelder de to store problemkompleksene nevnt ovenfor, betyr Clinton status quo, Trump ikke. Trump gambler på sin egen – beviselig svært høye – overtalelsesevne. Ikke helt håpløst.
Kilder:
1. Galtung J. The US nominations. TMS 25.7.2016; https://www.transcend.org/tms/?p=76800
2. Hibbing JR, Theiss-Morse E. A surprising amount or Americans dislike how messy democracy is. They like Trump. The Washington Post 2.5.2016. https://www.washingtonpost.com/news/monkey-cage/wp/2016/05/02/a-surprising-number-of-americans-dislike-how-messy-democracy-is-they-like-trump/
3. Covert B. Make America great again. The New York Times 16.5.2016. http://www.nytimes.com/2016/05/16/opinion/campaign-stops/make-america-great-again-for-the-people-it-was-great-for-already.html?_r=0
4. https://global.britannica.com/topic/Universal-Declaration-of-Human-Rights
5. http://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/CESCR.aspx
6. Bandow D. Will Donald Trump save America from an unnecessary war? The Huffington Post, 31.5.2016. http://www.huffingtonpost.com/doug-bandow/by-trashing-us-foreign-po_b_10217780.html
7. Giacomo C. What Trump gets wrong about North Korea. The New York Times 20.5.2016. http://takingnote.blogs.nytimes.com/2016/05/20/what-donald-trump-gets-wrong-about-north-korea/
8. https://en.wikipedia.org/wiki/Debbie_Wasserman_Schultz
9. Rall T. Clinton beating Sanders by hook and by crook. The Japan Times 5.7.2016. http://www.japantimes.co.jp/opinion/2016/07/05/commentary/world-commentary/clinton-beating-sanders-hook-crook/#.V6B8PGWlpf0