Kategorier
Produktivt, miljøvennlig landbruk gir god helse
Mediene formelig flommer over av påstander om at landbruket er ansvarlig for en stor andel av verdens klimautslipp.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: Graham Harvey
Tittel: Grass-fed nation. Getting back the food we deserve.
Utgiver: Ikon Books Ltd.
Utgivelsesår: 2016 (280 sider)
ISBN: 978-1-78578-076-9
Pris: Heftet £ 9,99 fra www.iconbooks.com; ca. NOK 115 og brukt ca. NOK 50 fra www.amazon.co.uk/dp/178578076X.[/gdlr_box_icon]
Kjøttproduksjonen alene er blitt tillagt hele 18 prosent av totale utslipp av klimagasser, en usedvanlig dårlig dokumentert påstand. I tillegg hevdes at kjøttspising er helseskadelig, og mange påstår at det er sløsing med ressurser å sende planter gjennom storfe for å produsere kjøtt og melk i stedet for å spise plantene direkte. Ingen av disse argumentene tåler nøyere gransking. Graham Harvey dokumenterer i boka Grass-fed nation (2016) både at man kan produsere kjøtt og melk miljøvennlig og at naturlig kjøtt er helsefremmende.
Problemet med landbruket i de fleste industriland er at ledende politikere og økonomer ikke bare forveksler kvantitative mål for enkeltprodukter, altså mengden produsert per arealenhet for en gitt vekst, med kvalitative mål for hvor helsebringende produkter man frambringer. Godt hjulpet av landbruksindustrien overser de i tillegg mulighetene for å øke totalvolumet av forskjellige landbruksprodukter fra et gitt areal over tid. Moderne landbruk er opptatt av kortsiktig profitt, ikke bærekraft på lang sikt. Bøndene har ofte ikke annet valg enn å være med på ferden, gitt de rammevilkårene som settes av politikerne.
Gamle, effektive produksjonsmetoder har gått i glemmeboka, og ”moderne” landbruk betyr nå satsing på monokulturer og omfattende bruk av kostbare maskiner og annen teknologi. Dette har ført til store miljøproblemer, redusert artsmangfold, økt sårbarhet lokalt og at kraftfôr importeres fra lavkostland som Brasil (soya) i stedet for bruk av lokale ressurser. En synlig konsekvens er at kulturlandskapet gror igjen.
Boka inneholder et forord fulgt av 10 kapitler (Darwins kosthold; Hvordan gras gjør deg sunnere; Vårt beleirede land; Et landskap for livet; Risikopreget vitenskap stjeler maten vår; Kraften i beitemarkene; Grasspisende dyr – planetens beste venn; Søken etter skikkelig melk; Ville, nye gårder; Vår grasfôrede framtid). Til slutt gis anbefalinger om videre lesing, en liste med relevante kilder og en detaljert stikkordliste.
”Effektiv” drift?
Utgangspunktet er at britisk landbruk de siste tiåra er endret til det ugjenkjennelige ved å bli presset til stadig økte produksjonsmål og mer ”effektiv” drift. Dette har ført til monokulturer, fjerning av hekker og biotoper for alskens insekter og dyr, bruk av kjemiske sprøytemidler og tunge landbruksmaskiner som presser sammen jorda, overgjødsling og redusert jordkvalitet. Summen av dette er dårligere matkvalitet, redusert totalproduksjon, økt avrenning og tap av artsmangfold og drastiske endringer i landskapet.
Forfatteren setter tonen ved å kalle innledningen ”Ødelagt paradis”. Et eksempel på dette er at pinnsvinene nesten har forsvunnet fra grøntområdene; estimater tyder på en 50 prosents reduksjon bare på ett tiår! Han nevner også at en rekke fugler, insekter og planter har forsvunnet i takt med ”moderniseringa” av landbruket. Dette øker sårbarheten og gjør det vanskelig å finne tilbake til et mangfoldig, økologisk landbruk med høy produktivitet og helsebringende produkter.
Harveys hovedargument er at landbruket ikke lenger produserer de matvarene som evolusjonen har lagt til rette for. Det viktigste kapittelet er etter min oppfatning det sjuende, Grazing animals – our planet´s best friend. Det inneholder informasjon som effektivt tilbakeviser alle de negative medieoppslagene om kjøttspising og de mulige virkningene dette har på jordas klima og vår helse.
Beitedyr, planetens beste venn?
Et mye brukt argument i klimadebatten er at kjøtt- og melkeproduksjon medfører store utslipp av metangass, som er beregnet å være 23 ganger mer potent enn karbondioksid (CO2). Siden beitedyr (kyr, sauer, bøfler, antiloper, osv.) både raper og promper metangass, har mange, blant annet ansporet av en FAO-rapport fra 2006,1 argumentert for å kutte ned på inntaket av kjøtt fra slike dyr. Rapporten hevdet at storfe og andre beitedyr var ansvarlige for ikke mindre enn 18 prosent av verdens totale utslipp av drivhusgasser. Dette viste seg å være en sterk overdrivelse, og i 2013 utga FN en ny rapport som nedjusterte tallet til 14 prosent2 – trolig også alt for høyt.3 Ifølge beregninger foretatt av Det internasjonale klimapanelet (IPCC) i 2007 utgjorde samtlige klimautslipp fra verdens landbruk bare 10–12 prosent; en tabell antyder at kjøttproduksjonen alene bare var ansvarlig for vel 5 prosent!4
Erfaringer og data innhentet over en årrekke av Harvey antyder at potensialet er enda lavere: grasspisende dyr kan trolig bidra til å redusere verdens klimautslipp, dersom man tar lærdom av ville dyrs beiteatferd og virkninger på jordsmonnet. Forfatterens kroneksempel er studier av de store flokkene med beitedyr i Serengeti nasjonalpark i Afrika og de enorme flokkene av ville bøfler på præriene i USA før de europeiske kolonialistene nesten utryddet dem.
Beregninger antyder at beiteområdene i USA, som strakte seg flere hundre mil øst-vest, var habitat for omkring 60 millioner bøfler (bison), hver med en kroppsvekt på omkring
1 000 kg, i tillegg til 40 millioner antiloper (Antilocapra americana), 10 millioner amerikansk hjort (wapiti: Cervus canadensis) og omkring to millioner fjellsauer. Alle disse dyra slapp ut metangass, men påvirket likevel ikke klimaet. Hvordan kunne det ha seg?
Forfatteren forklarer at karbon fra metangassen fant veien tilbake til jorda fordi den inneholdt rikelig av en gruppe gramnegative bakterier kalt metanotroper. Disse bakteriene bruker metan som eneste karbonkilde. Der hvor det er rikelig med slike bakterier, klarer de å redusere metankonsentrasjonen i lufta og lagre karbon i jorda. Imidlertid har bruken av nitrogengjødsel, planteverngifter og andre moderne landbruksmetoder hemmet disse bakteriene i en slik grad at jordas mulighet for å lagre karbon er sterkt redusert.5
Britiske bønder viser veien
Omlegging til naturlige driftsformer som kan bidra til å løse jordas klimaproblem, innebærer å etterlikne bøflenes atferd på det amerikanske kontinent. Disse dyra migrerte fram og tilbake på de store slettene i flokker på flere hundre tusen, stanset for å beite intensivt inntil området var passe ”nedbeitet” og fortsatte videre. Dyra migrerte fram og tilbake i årlige sykluser; de store bøffelflokkene kom tilbake etter at graset hadde grodd tilbake og beitet på ny. Denne praksisen blir av forfatterne omtalt som ”flokkbeiting”, en metode som stadig flere bønder i Storbritannia har tatt i bruk med storfe. Erfaringene har vist at dersom man lar dyra beite innenfor et begrenset område (inngjerdet) inntil graset er spist passe ned og dyra får tråkke ned avføring og urin med hovene før de flyttes til et nytt område, øker innholdet av jordas karbonmengde år etter år. Denne metoden gir med andre ord stadig mindre metan i lufta!
Forfatteren gir en rekke eksempler på at produktiviteten per arealenhet har økt kraftig etter at bønder har gått tilbake til tidligere metoder med mer allsidig produksjon og ”flokkbeiting”. De har håp om at britisk landbruk igjen skal bli bærekraftig og mer produktivt med gradvis gjenoppbygging av jordsmonnet, som med moderne driftsmetoder er sterkt erodert. Dette innebærer også gjenoppretting av mindre arealer omkranset av hekker, bekker og variert vegetasjon. Slikt landskap var framherskende i mange århundrer, før forestillingen om at man måtte bruke hver kvadratmeter til monokulturer for maksimale avlinger.
Den beste strategien er med andre ord ikke å la storfe beite vilkårlig over store områder, men å la dem beite intensivt i kortere perioder og deretter forflytte dem til områder hvor gras og et mangfold av blomster, urter og andre vekster har vokst til optimal størrelse for å bli spist. Forfatterne dokumenterer med en rekke tall at rotasjonsbeite på artsmangfoldige enger har ført til at mer karbon er blitt lagret enn det beitedyra slipper ut i form av metan.
Det britiske underhuset har satt jordhelse på den politiske dagsorden og publiserte en omfattende rapport 25. mai 2016, der betydningen av jordsmonnet for samfunnet ble drøftet i detalj.6
Konklusjon
Denne boka er et funn for alle som er interessert i å arbeide for et landbruk i økologisk balanse, reduserte klimautslipp og helsefremmende matproduksjon – enten det gjelder kjøtt, melk, kylling, egg eller forskjellige nyttevekster. Den flommer over av detaljer og tallrike henvisninger til hvert kapittel (12 sider i alt) og en forbilledlig stikkordliste som gjør det lett å finne temaer av særlig interesse.
Norske landbrukspolitikere og bønder har utvilsomt mye å lære av Graham Harvey, som sikkert vil være villig til å komme til Norge for å forelese om hvordan landbruket kan bidra til et mer stabilt klima, bedre jordkvalitet, optimal forvaltning av kulturlandskapet og mer helsefremmende animalske produkter.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om bokforfatteren»]Graham Harvey er en profesjonell foredragsholder og forfatter kjent av millioner av briter blant annet etter å ha skrevet mer enn 600 episoder av en BBC-radioreportasje om landbruk og -praksis. Han er nå programmets landbruksrådgiver. Harvey har studert temaet inngående i årtier, og hans første bok The killing of the coutryside, vant i 1997 bokprisen BP Natural World.7 Forfatteren var i 2010 med på å starte Oxford Real Farming Conference, som avholdt sin 7. konferanse tidligere i år med mange hundre forskere, bønder og aktivister.8[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1. Jutzi S. Livestock´s long shadow: Environmental issues and options. Roma: FAO, 2006. http://www.fao.org/docrep/010/a0701e/a0701e00.HTM
2. Gerber PJ, Steinfeld H, Henderson B mfl. Tackling climate change through livestock – a global assessment of emissions and mitigation opportunities. Roma: FAO, 2013. http://www.fao.org/ag/againfo/resources/en/publications/tackling_climate_change/index.htm
3. Poleszynski DV. Ødelegger vi jordas klima ved å spise kjøtt? VOF 2012; (3) 2: 52–60.
4. Poleszynski DV. Fører kjøttspising til global oppvarming? VOF 2014; 5 (4): 56–9.
5. Hanson RS, Hanson TE. Methanotrophic bacteria. Microbiologic Review 1996; 60: 439–71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC239451/
6. http://agroecology-appg.org/wp-content/uploads/2016/05/EAC-Soil-Health-Report-June-2016.pdf
7. https://en.wikipedia.org/wiki/Natural_World_Book_Prize
8. http://orfc.org.uk/about/