Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2014 > Psykiatri på avveie

Vi ville være langt bedre stilt dersom alle psykofarmaka ble fjernet fra markedet. Legene er ikke i stand til å håndtere dem.

Tekst Peter C. Gøtzsche     Oversatt/tilrettelagt Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Jeg har forsket på antidepressive legemidler i flere år og har lenge undret meg over at toneangivende danske psykiatere, herunder flere professorer, bygger sin praksis på en rekke myter som det ikke er dekning for. Disse mytene er skadelige for pasientene særlig fordi dansk psykiatri er sterkt toppstyrt. Mange psykiatere er klar over at mytene ikke holder og har også gitt uttrykk for det overfor meg, men av karrierehensyn tør de ikke avvike fra de offisielle holdningene.

Siden jeg er indremedisiner og ikke risikerer min karriere ved å pådra meg professorenes vrede, skal jeg her forsøke å komme de mange dyktige, men utsatte psykiatere og pasientene til unnsetning ved å gjennomgå de verste mytene og forklare hvorfor de er skadelige.

Myte 1

Annonse:

Din sykdom skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen

Dette får de fleste pasienter vite, men det er helt feilaktig. Vi aner ikke hvilket samspill av psykososiale forhold, biokjemiske prosesser, reseptorer og nervebaner som fører til psykiske lidelser. Teoriene om at pasienter med depresjon mangler serotonin, og at pasienter med schizofreni har for mye dopamin, er for lengst blitt tilbakevist.

Det er meget dårlig å gi pasientene dette budskapet fordi  det forholder seg motsatt. Det finnes ikke noen kjemisk ubalanse i utgangspunktet, men når man behandler psykiske lidelser med medikamenter, skaper man en kjemisk ubalanse, en kunstig tilstand, som hjernen forsøker å motvirke.

Dette fører til at man får det dårlig når man forsøker å slutte med medisinene. En alkoholiker føler seg også dårlig når det ikke er mer alkohol igjen, men det skyldes ikke at det manglet alkohol i hjernen da personen begynte å drikke.

De fleste leger gjør vondt verre ved å fortelle pasientene at de symptomene de får når de seponerer medikamentet, er uttrykk for at de fortsatt er syke og har behov for det.

På denne måten gjør man pasientene til kronikere, også dem som ville ha kommet seg av seg selv uten behandling. Dette er en av hovedårsakene til at antallet av pasienter med psykiske lidelser stiger, i likhet med at antall pasienter som aldri kommer tilbake til arbeidsmarkedet, også stiger. Dette skyldes i høy grad medisinen og ikke sykdommen.

Myte 2

Det er enkelt å avslutte behandling med antidepressiva

Det sa en professor i psykiatri på et møte i Nyborg i 2012 for omkring 100 psykiatere, like etter at jeg hadde forklart at det var vanskelig for pasientene å slutte. Heldigvis ble han motsagt av to utenlandske professorer som kom meg til unnsetning.

Den ene av dem hadde utformet et forsøk med pasienter som led av panikkangst og agorafobi [angst for åpne plasser, red. anm.], og halvparten hadde vanskelig for å stoppe selv om de langsomt reduserte dosene.

Det kan jo ikke skyldes at depresjonen er kommet tilbake, idet pasientene ikke var deprimerte til å begynne med. Opphørssymptomene skyldes primært antidepressiva og ikke sykdommen.

Myte 3

Å gi psykofarmaka til en psykisk syk pasient er som å gi insulin til en pasient med sukkersyke

Denne usannhet har de fleste pasienter med depresjon eller schizofreni hørt, og flere av fagets professorer har sagt det igjen og igjen, nærmest som et mantra, i tv, radio og aviser. Når man gir insulin til en pasient med sukkersyke [diabetes type 1, red. anm.], gir man noe pasienten mangler, nemlig insulin.

Da man aldri har kunnet påvise at en pasient med en psykisk lidelse mangler noe som folk som ikke er syke, ikke mangler, er det feil å bruke en slik analogi.

Pasienter med depresjon mangler ikke serotonin, og det finnes faktisk medikamenter som motvirker depresjon selv om de senker serotoninnivået. Derfor kan mangelhypotesen umulig være riktig. I tillegg kommer at i motsetning til insulin, som bare erstatter det pasienten mangler og ikke gjør noe annet, har psykofarmaka en meget lang rekke effekter i hele kroppen, hvorav mange er skadelige. Også av denne grunn er dermed analogien ekstremt misvisende.

Myte 4

Psykofarmaka reduserer antallet kronisk syke pasienter som ikke kan klare seg selv

Dette er nok den verste myten av dem alle. Professor Poul Videbech ga uttrykk for den i sin anmeldelse av boka Den psykiatriske epidemi2 i Dagens Medicin 8. november 2013. Bokanmeldelsen var fylt med tarvelige personangrep og sterkt misvisende opplysninger om hva bokas argumenter bygger på. Boka er skrevet av den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker, som har høstet stor anerkjennelse for sine bøker blant ledende psykiatere.

Den danske utgaven av boka ble lansert på et stort møte i København 7. november 2013. Jeg skriver i forordet at årsaken til at Whitaker kan uttale seg så kompetent om et område som ikke er hans, er at han er grundig, setter seg inn i tingene og konsulterer dyktige psykiatere for å sikre seg at han ikke er på villspor.

Whitaker påviser meget overbevisende at den økende bruken av psykofarmaka ikke bare holder pasientene fast i sykerollen, men også gjør mange problemer som ville ha vært forbigående, til kroniske sykdommer.

Hvis det hadde vært hold i insulinmyten, ville man forvente at det ble færre pasienter som ikke kunne klare seg selv. Det motsatte har imidlertid skjedd. Det tydeligste beviset på dette er også det mest tragiske, nemlig hvordan det har gått med våre barn etter at vi begynte å behandle dem med psykofarmaka.

I USA er psykiatere den legegruppa som mottar flest penger fra farmasøytisk industri, og det er også der man behandler flest barn. De psykiatere som mottar flest penger fra industrien, ordinerer antipsykotika til barn hyppigere enn andre, hvilket reiser mistanke om korrupsjon av akademisk dømmekraft.

Følgene av dette er voldsomme. I 1987, like før nyere antidepressiva (”lykkepillen”) kom på markedet, var meget få barn i USA psykisk handikappede; 20 år seinere var det mer enn 500 000, hvilket betyr 35 ganger så mange.

Antallet personer på førtidspensjon på grunn av psykiske lidelser har eksplodert i alle vestlige land. For eksempel er antallet fordoblet i Danmark på kun ti år, hvilket hovedsakelig skyldes medisinen.

Noe av det verste er at behandling med AD/HD-medikamenter og ”lykkepiller” skaper en helt ny sykdom hos omkring 10 prosent av de behandlete, nemlig bipolar lidelse, tidligere kalt manisk depressiv lidelse.

Videbech hevder i sin bokanmeldelse at det er ”meget sjeldent” at pasienter på antidepressiva blir bipolare. Det stemmer ikke. Antall barn med bipolar sykdom er steget 35 ganger i USA, hvilket betyr å komme fra asken til ilden, og årsaken er at man bruker antipsykotika mot denne lidelsen.

Antipsykotika er meget farlige og er en av hovedårsakene til at pasienter med schizofreni lever 20 år kortere end andre. Jeg har i min bok Dødelig medicin og organiseret kriminalitet3 beregnet at bare ett av de mange preparatene, Zyprexa (olanzapin), har drept 200 000 pasienter på verdensplan.

Videbech fikk i 2010 en advarsel fra Lægemiddelstyrelsen for ikke å ha opplyst at han fikk betaling for en rekke foredrag fra Eli Lilly, som blant annet selger Zyprexa og Fontex (fluoxetin).

Myte 5

Lykkepiller forårsaker ikke selvmord hos barn og unge

Det sa professor Lars Kessing i en TV-debatt med meg i ”Aftenshowet” 15. april 2013. Kessing innrømmet at ”lykkepiller” øker forekomsten av selvmords-atferd, men aviste at dette nødvendigvis må føre til flere selvmord, selv om det er veldokumentert at de to henger nøye sammen.

Lundbecks direktør, Ulf Wiinberg, gikk ennå lengre i radioen i P1 Business 12. mai 2011, der han hevdet at ”lykkepiller” reduserer antallet selvmord hos barn og unge. Da han ble spurt av journalisten om hvorfor man så advarer mot dette på pakningsvedleggene, svarte han at han forventet at pakningsvedleggene ville bli endret av myndighetene! Det blir de naturligvis ikke, for det er en kjensgjerning at lykkepiller har denne virkningen.

Man kjenner også til selvmord blant friske, utløst av lykkepiller. Firmaene og psykiaterne har konsekvent gitt sykdommen skylda når pasientene begår selvmord. Det er riktig at depresjon øker risikoen for selvmord, men ”lykkepiller” øker den ennå mer. Dette er tilfellet i hvert fall opp til omkring 40-årsalderen ifølge en metaanalyse av 100 000 pasienter, som deltok i randomiserte forsøk som USAs legemiddelverk (FDA) har gjennomført.

Myte 6

”Lykkepiller” har ingen bivirkninger

På et internasjonalt møte om psykiatri på Rigshospitalet i 2008 kritiserte jeg psykiaterne for å ville screene mange friske dansker for depresjon. Den testen som Sundhedsstyrelsen anbefaler, er så elendig at én av tre friske personer feilaktig vil få en depresjonsdiagnose med den.

Til det svarte en dansk professor at det ikke gjorde noe at man kom til å behandle friske fordi ”lykkepiller” ikke har noen bivirkninger. Tenk, det sa han virkelig!

”Lykkepiller” har mange bivirkninger. De fjerner både toppen og bunnen av følelseslivet, hvilket ifølge noen pasienter er som å leve i en følelsesmessig osteklokke.

Pasientene blir mer likegyldige overfor konsekvensene av sine handlinger, mister empati overfor andre og kan bli meget aggressive. I skyteepisodene på skoler i USA og andre steder har påfallende mange vært på ”lykkepiller”.

Firmaene forteller oss at kun fem prosent får seksuelle problemer av ”lykkepiller”, men det stemmer heller ikke. I en undersøkelse utformet til å se på dette problemet fikk 59 prosent av 1 022 pasienter, som alle hadde et normalt sexliv før de begynte å bruke antidepressiva, seksuelle problemer. Symptomene omfattet nedsatt libido, forsinket eller ingen orgasme eller ejakulasjon og manglende evne til å få reisning – som alle forekom hyppig, og som 40 prosent av pasientene hadde vanskelig med å akseptere. ”Lykkepiller” skulle derfor ikke ha vært markedsført mot depresjon, som de ikke virker særlig godt på, men som piller som ødelegger ditt sexliv.

Myte 7

”Lykkepiller” er ikke avhengighetsskapende

Det er de i høy grad, og det er ikke så underlig fordi de er kjemisk beslektet med og virker som amfetamin. ”Lykkepiller” er derfor en slags narkotika på resept. Det verste argumentet jeg har hørt når det gjelder hvorvidt piller skaper avhengighet, er at pasientene ikke krever høyere doser. Skal vi så også mene at sigaretter ikke skaper avhengighet? De aller fleste røyker samme antall hver dag i årevis.

Myte 8

Forekomsten av depresjon har steget mye

I en paneldebatt i TV 18. april 2013 informerte programlederen Klaus Bundgaard Poulsen deltakerne om at over 400 000 dansker spiser ”lykkepiller”. Han ba oss om ikke å diskutere hvorvidt det store forbruket var rimelig, men å komme med forslag til hvordan man kunne få ned forbruket.

Likevel sa Lars Kessing at forbruket ikke var for stort fordi forekomsten av depresjon var steget mye i løpet av de siste 50 åra. Jeg svarte at man overhodet ikke kunne uttale seg om dette fordi kriteriene for å stille diagnosen var blitt senket meget kraftig i denne perioden.

Hvis man skal telle elefanter i Afrika, senker man jo ikke kriteriene for hva som er en elefant, og teller med alle gnuer.

Myte 9

Hovedproblemet er ikke overbehandling, men underbehandling

Også her holder ikke førende psykiatere tritt med virkeligheten. I en undersøkelse fra 2007 sa 51 prosent av 108 danske psykiatere at de brukte for mye medikamenter, og kun fire prosent sa at de brukte for lite. I 2009 var salget av medikamenter for nervesystemet så høyt i Danmark at en fjerdedel av hele befolkningen kunne være i behandling hver eneste dag.

Salget av ”lykkepiller” er så høyt at hver eneste av oss kunne være i behandling i seks år av vårt liv. Det er sykt.

Myte 10

Antipsykotika forebygger hjerneskader

Noen professorer hevder at schizofreni gir hjerneskader, og at det derfor er viktig å behandle med antipsykotika. Imidlertid fører bruk av antipsykotika til skrumpning av hjernen, og denne effekten er direkte relatert til dose og varighet av behandlinga.

Det finnes andre gode holdepunkter for at man skal bruke antipsykotika så lite som overhodet mulig, inkludert at det på den måten går pasientene bedre på langt sikt.

Faktisk kan man helt unngå å bruke antipsykotika hos de fleste pasienter med schizofreni, hvilket markant øker sannsynligheten for at de blir friske, og også deres livslengde, idet antipsykotika tar livet av mange.

Dessverre sier mange psykiatere til pasientene, av og til også de som har en førstegangsdiagnose på depresjon, at de må regne med å ta pillene resten av livet. Dette skyldes at psykiaterne har erfaring for at det er vanskelig å holde opp igjen. Men det er sjelden sykdommens skyld. Det er pillenes skyld.

Hvordan skal vi bruke psykofarmaka? Jeg er naturligvis ikke imot bruk av legemidler, hvis man vel å merke har styr på hva man foretar seg, og kun bruker dem i situasjoner der de er til større nytte enn skade. Psykofarmaka kan av og til være nyttige for noen pasienter, især ved korttidsbehandling av akutte situasjoner. Men etter mine studier på dette området er jeg kommet fram til en meget ubehagelig konklusjon: Våre medborgere ville være langt bedre stilt hvis vi fjernet alle psykofarmaka fra markedet. Årsaken er at legene ikke er i stand til å håndtere dem.

Det er udiskutabelt at deres tilgjengelighet gjør mer skade enn gagn. Legene kan ikke håndtere det paradokset at legemidler som kan være nyttige ved korttidsbehandling, er ytterst skadelige når de blir brukt i årevis. Da skaper de sykdommer som det var meningen at de skulle motvirke, og ennå verre tilstander.

I de kommende år bør psykiatrien derfor gjøre alt hva den kan for å behandle så lite som mulig, i så kort tid som mulig, eller slett ikke, med psykofarmaka.

En åpen dialog med pasienten synes å være et godt prinsipp, og det er også dokumentert gunstige effekter av psykoterapi og mosjon. Men det blir vanskelig når fagets ledere er så blinde overfor kjensgjerningene at de ikke vil se at deres fag er i dyp krise.


Om forfatteren

Peter C. Gøtzsche (f. 1949) har en mastergrad i biologi og kjemi (1974), ble lege i 1984 og er spesialist i indremedisin. Han arbeidet for farmasøytisk industri i 1975-83 både som salgsrepresentant og produktansvarlig før han fikk jobb på sykehus i København (1984-95). Gøtzsche var med å starte opp Cochrane-samarbeidet4 i 1993 og grunnla det nordiske Cochrane-senteret samme år. Han ble professor i klinisk forskningsmetode og -analyse ved Universitetet i København i 2010.

Gøtzsche har skrevet over 70 forskningsartikler i de ”fem store” medisinske fagtidsskriftene (BMJ, Lancet, JAMA, Annals of Internal Medicine og New England Journal of Medicine) og tre sentrale fagbøker.5,6,7 Hans vitenskapelige arbeider er sitert mer enn 14  000 ganger.

Han har en spesiell interesse for statistikk og forskningsmetoder og har skrevet tallrike analyser og kommentarer i fagtidsskrifter om problemer forbundet med farmasøytisk industri, særlig om medikamentstudier. Gøtzsche har også studert et stort antall bøker skrevet av kritikere av farmasøytisk industri og et utall interne dokumenter fra denne industrien, frigitt etter dommer i de utallige rettssakene som ulike firmaer har vært involvert i. Mye av dette er oppsummert i hans bok Dødelig medicin og organiseret kriminalitet/Deadly medicines and organised crime fra 20133 (se fyldig omtale i VOF nr. 3/2014 ).

Kilder:

1.  Gøtzsche PC. Psykiatri på afveje. Politiken 6.1.2014 (http://politiken.dk/debat/kroniken/ECE2174657/psykiatri-paa-afveje/).

2.  Whitaker R. Den psykiatriske epidemi: Illusionen om mirakelpillen. Søborg, Danmark: PsykoVision: 2013.

3.  Gøtzsche PC. Dødelig medicin og organiseret kriminalitet: Hvordan medicinalindustrien har korrumperet sundhedsvæsenet. København: People’s Press, 2013. Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime: How big pharma has corrupted healthcare. London: Radcliffe Publishing, 2013.

4.  http://www.cochrane.org/

5.  Wulff HR, Gøtzsche PC. Rationel klinik: Evidensbaseredediagnostiske og terapeutiske beslutninger. 5. utgave. København: Munksgaard, 2006.

6.  Gøtzsche PC. Rational diagnosis and treatment: Evidence-based clinical decision-making. 4. utgave. Chichester: Wiley, 2007.

7.  Gøtzsche PC. Mammography screening: Truth, lies and controversy. London: Radcliffe, 2012.

8.  Mysterud I. Skremmende om farmasøytisk industri. VOF 2014; 5 (3): 80-3.

You may also like
Kumelk- og glutenfri sjokoladekake
Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier
Epikrise fra en uavklart borreliosepasient
Alene i kampen mot kreft

Legg igjen et svar