Setter vi diagnoser på livsproblemer, risikerer vi å gjøre mennesker mer avhengige av profesjonell bekreftelse enn av egen dømmekraft.

Av psykolog Bror Ranum Foto Elin Iversen. Ytringen ble først publisert på Mad in Norway.
Ranum er psykolog og forsker. Han mener at psykologiens viktigste oppgave er å hjelpe mennesker til å forstå og bære livets vilkår, uten å gi falsk trygghet i form av diagnoser eller løfter som ikke kan forsvares vitenskapelig.

Mennesker lider. De blir redde, fortvilte, handlingslammet, overveldet, voldsomt ensomme eller tappet for livskraft. De kan gjøre ting som skader dem selv og andre. Alt dette er reelt, alvorlig og fortjener respons.

Det jeg stiller spørsmål ved, er noe annet: forestillingen om at denne lidelsen i seg selv utgjør medisinsk sykdom, og at psykologiens viktigste oppgave derfor er å behandle indre liv som om det var et biologisk avvik.

Klinisk psykologi har de siste tiårene i økende grad lånt språk, begreper og autoritet fra naturvitenskapen. Vi snakker om «diagnoser», «behandling», «effekt» og «evidens» som om menneskers tanker, følelser og livsvalg lar seg kartlegge og korrigeres på samme måte som infeksjoner eller stoffskiftesykdommer. Dette språket skaper en trygghet – for pasienter, behandlere og politikere – men jeg mener den tryggheten ofte er falsk.

Ikke-mekaniske årsakssammenhenger

Det er ikke noen tvil om at mennesker som oppsøker terapi, ofte opplever nytte av samtaler. Psykoterapiforskning har dokumentert dette gjentatte ganger. Det som sjeldnere sies tydelig, er hva slags dokumentasjon dette faktisk er. I all hovedsak måles selvrapportert opplevd bedring hos mennesker som allerede er åpne for terapi, i bestemte kontekster og kulturer. Dette er verdifulle data, men de dokumenterer ikke mekaniske årsak–virkningsforhold i naturvitenskapelig forstand. Når vi omtaler denne nytten som «effekt», glir språket. Vi låner presisjon vi ikke har dekning for.

Denne språklige glidningen får konsekvenser. Når lidelse omtales som sykdom, flyttes ansvar og definisjonsmakt. Livsproblemer blir til helsetilstander. Usikkerhet blir til symptomer. Eksistensielle konflikter blir til behandlingsbehov. I noen tilfeller kan dette kjennes lindrende: Det var ikke meg – det var en diagnose. Men samtidig etableres en logikk der løsningen antas å ligge utenfor personen selv, hos eksperter, metoder og systemer. Dermed risikerer vi å gjøre mennesker mer avhengige av profesjonell bekreftelse enn av egen dømmekraft, relasjoner og livserfaring.

Dette betyr ikke at Psykologi bør trekke seg tilbake i likegyldighet. Tvert imot. Jeg mener fagets viktigste bidrag ligger nettopp i det som ikke kan reduseres til teknikk: evnen til å holde rom for ambivalens, utforske mening, tydeliggjøre grenser og hjelpe mennesker til å bære livets vilkår uten å love mer enn vi kan holde. Det innebærer også å tåle å si «vi vet ikke», og å akseptere at noe ubehag ikke skal fjernes, men forstås og leves med.

Mer ydmykhet og ærlighet i menneskemøtene

Særlig tydelig blir dette når psykologiens språk åpner for irreversible inngrep. Når diagnoser og vurderinger får følger langt utover samtaler – medikamenter, tvang eller kirurgi – øker kravet til faglig ydmykhet. Da holder det ikke å vise til at «mange opplever nytte». Da må vi være ærlige om usikkerhet, om manglende kunnskap om mekanismer, og om at vi beveger oss i et felt der grensene mellom hjelp, regulering og makt er skjøre.

Jeg etterlyser derfor ikke mindre omsorg, men større presisjon. Mindre bruk av medisinsk språk der det ikke hører hjemme. Mindre skråsikkerhet på fagets vegne. Mer rom for å møte mennesker som nettopp mennesker – ikke som bærere av skjulte sykdommer som venter på riktig metode.

Psykologiens styrke har aldri vært at vi kan fikse mennesker. Den ligger i evnen til å lytte, forstå og bidra til at mennesker kan ta større ansvar for egne liv – med støtte, men ikke med illusjonen om at alt indre ubehag lar seg behandle bort. Et mer ydmykt språk gir ikke mindre hjelp. Det gir mer ærlighet. Og i møte med menneskelig lidelse er det ofte nettopp ærligheten som bærer lengst.

Hør Helsemagasinets podkast

Psykiater Henriette Sandven:
– Hva gjør det med et barn å få en livslang diagnose? Over halvparten av dem som får diagnosen ADHD i barnealder, fyller ikke lenger kriteriene for den når de er 25 år. Likevel formidles det som en varig diagnose.

Psykologspesialist Birgit Valla:
– Diagnoser gir makt, og jeg har sluttet å stille dem. Medikamenter må brukes symptombasert, og vi må være ærlige om at de ikke tar årsak.

Lege Audun Myskja:
– Jeg ville til medisinens utkant. Å se det indre mennesket, det har formet min legekarriere. Meninger interesserer meg mindre og mindre, vi er i ferd med å drukne i dem, og det er alvorlig.