Kategorier
Siste innlegg
Rachel Carson – miljøbevegelsens mor: Den tause våren
Marinbiologen Rachel Louise Carson (1907-64) er kalt den moderne miljøbevegelsens mor fordi hun var en pioner i kampen mot en ukritisk bruk av giftige sprøytemidler. Hennes bestselger Den tause våren ble oversatt til en rekke språk og reduserte bruken av giftige landbrukskjemikalier verden over.
Tekst Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
Noen ganger får én persons handlinger konsekvenser for hele kloden. For vel 38 år siden ble Rachel Carsons Silent spring1 en bestselger i USA og i en rekke utland, hvor boka også kom på norsk samme år.2 Tittelen henspilte på at bruken av kjemiske insektmidler inkludert DDT (diklor-difenyl-trikloretan), som ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Müller i 1939,3 førte til at fugler og annet dyreliv døde ut der giftstoffene ble brukt.
Utover 1940-tallet ble DDT sett på som et vidundermiddel fordi det for en billig penge kunne drepe insekter som bl.a. gjorde skade på frukt og grønnsaker. Prisen på fluefrie fjøs og hus skulle vise seg å bli høy, selv om bønder og deres organisasjoner begeistret tok i bruk det luktfrie, rimelige insektmidlet. DDT tok ikke bare livet av insekter, men også fugle- og dyreliv. Insekter ble etter hvert resistente mot DDT, som ved siden av å akkumuleres i næringskjeden viste seg å kunne gi kreft hos mennesker.
Utover 1960-tallet kom miljøvern på den politiske sakslista i stadig flere land. I Norge opprettet regjeringa Bratteli Miljøverndepartement i 1972, 10 år etter Rachel Carsons bok. Norges første miljøvernminister var botanikeren cand.real. Olav Gjærevoll (1916-94).4 Han hadde en fagkompetanse som ingen minister i samme departement noen gang har kunnet sammenliknes med.
I 1991 ble det på initiativ av professor Berit Ås (f. 1928) opprettet den internasjonale Rachel Carson-prisen. Miljøprisen deles ut i Stavanger hvert år og består av en pengegave og bronsestatuetten Skarven, lagd av kunstner Irma Bruun Hodne.
Kjærlighet til natur og studier
Rachel Louise Carson ble født 27. mai 1907 på en liten gård ved Springdale, Pennsylvania. Hun var en skikkelig lesehest som også utforsket den 260 mål store gården. Da hun var åtte år gammel, begynte hun å skrive små historier. Den første kom på trykk da hun bare var 11, og senere fulgte artikler om naturen slag i slag.
Rachel var den flinkeste av 44 elever fra videregående skole i 1925. Hun begynte å studere engelsk, men byttet til biologi i 1928 samtidig som hun skrev for skolens avis. I 1929 fikk hun bachelorgraden med topp karakterer og fortsatte studiene ved Johns Hopkins Universitet i zoologi og genetikk. Etter det første året jobbet hun som laboratorieassistent med rotter og Drosophilia-fluer for å finansiere studiene på deltid.
Masteroppgaven fra 1932 beskrev fosterutviklingen hos fisk. Hun var nå klar for en doktorgrad, men måtte i stedet forsørge familien. I 1935 døde faren plutselig, og hun tok en midlertidig jobb i Fiskeridirektoratet. Der skrev hun 52 radioprogrammer til et ukentlig utdanningsprogram om livet under vann og publiserte en rekke artikler i lokale aviser og tidsskrifter.
Da hennes eldre søster døde i 1937, var hun eneforsørger for sin mor og to nieser. Samme år godtok magasinet Atlantic Monthly en artikkel kalt ”Verden i vann”, og forlaget Simon & Schuster kontaktet henne og ba henne utvide artikkelen til en bok: Under the sea wind utkom i 1941,5 fikk god omtale, men solgte dårlig.
Berømmelse
Mange publikasjoner senere kom Carson i 1945 over artikler om DDT, et revolusjonerende, nytt insektmiddel omtalt som ”insektbomben” etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki samme år. Tross flere forsøk fikk hun ikke publisert noe om DDT før i 1962. Den offentlige interessen var laber fordi mange ensidig var tilhengere av det nye giftstoffet og ikke forsto hvilke økologiske skadevirkninger det skulle få.
Boka The sea around us fra 19506 ble en så stor salgssuksess at filmprodusenten Irwin Allen engasjerte henne til å skrive et manus. Filmen fikk en Oscar for beste dokumentar i 1953, og Carson var nå en berømt foredragsholder landet rundt. Samme år flyttet hun med sin mor til Maine, hvor hun traff Dorothy Freeman (1898-1978), hennes nære venn resten av livet.
På samme tid startet hun litteraturstudier og feltarbeid på Atlanterhavskysten, og i 1955 publiserte hun sin tredje bok om livsbetingelsene i økosystemene ved kysten. En rekke publikasjoner fikk god mottakelse, og samtidig ble hun gradvis mer interessert i miljøvern.
Da en av hennes nieser i 1957 døde bare 31 år gammel og etterlot seg en 5 år gammel gutt, påtok Carson seg ansvaret ved å adoptere ham. Hun flyttet til Silver Spring i Maryland, hvor hun utforsket konsekvensene av statlige programmer for bruk av giftige kjemikaler i landbruket, særlig syntetiske insektmidler. Landbruksdepartementet planla et program for utrydding av ”ildmaur”, og andre programmer involverte klorerte hydrokarboner og organfosfater. Carson så det som en livsoppgave å fortelle befolkningen om de katastrofale økologiske følgene rekken av nye giftstoffer ville føre til for alt liv.
Hun startet nå et fireårig dokumentasjons- og forskningsprosjekt, et prosjekt som førte til boka Silent spring. Sentralt i boka var en rekke eksempler på miljøskader forårsaket av DDT.
Omkring 1960 var debatten om syntetiske insektmidler delt i to klare fronter: Den ene avfeide mulige farer fordi det ikke forelå endelige bevis, mens den andre var åpen for mulige skader og ønsket å ta i bruk metoder som biologisk insektkontroll.
Statlig propaganda og forskning
I 1959 avviste Landbruksdepartementet kritikken fra Rachel Carson og ulike miljøgrupper med visningen av filmen ”Fire ants on trial”. Hun så på den som ”reinspikka propaganda” fordi den fullstendig overså skadene som sprøyting av giftstoffer førte til for mennesker og dyr. Samme vår skrev hun et leserbrev til The Washington Post hvor hun hevdet at den nylige nedgangen i fuglepopulasjonen var forårsaket av den omfattende bruken av insektmidler.
Under arbeidet kom hun i kontakt med forskere som undersøkte helsekonsekvensene av syntetiske sprøytemidler. Carson var overbevist om at syntetiske insektmidler var giftige og kunne føre til kreft hos mennesker, selv om påstanden var sterkt omdiskutert utenfor de små miljøene av spesielt interesserte.
Rachel Carson ble sterkt påvirket av den biodynamiske landbrukeren, miljøvernaktivisten og forfatteren Marjorie Spock (1904-2008) fra Long Island, New York. Spock hadde gått til sak mot myndighetene fordi de ikke ville stanse et program for å sprøyte DDT over store områder for å ta knekken på en epidemi av sommerfug-len løvskognonne.7 Da saken nådde Høyesterett i 1960, skrev Spock daglige rapporter for å påvirke saken, og Rachel Carson tok tak i rapportene. Hun brukte uttalelser fra ekspertene som Spock hadde funnet og data om massiv fugledød på Cape Cod som inspirasjon i arbeidet med Silent Spring.
I 1960 hadde Rachel Carson samlet et stort forskningsmateriale og undersøkt hundrevis av tilfeller av sykdom og økologiske skader forårsaket av insektmidler. Arbeidet ble imidlertid forsinket av et magesår og infeksjoner som gjorde at hun måtte holde senga i uker. Da hun var nesten frisk, oppdaget hun klumper i brystene. Legene fant en ondartet svulst i venstre bryst, som ble fjernet med påfølgende strålebehandling.
Den tause våren
Carson strevde med å finne riktig tittel på boka og valgte sammen med forleggeren navnet på kapitlet om fugler. I stedet for å beskrive fraværet av fuglekvitter i et eget kapittel, ble bokas tittel brukt som metafor for de dystre utsiktene hun forutså for vårt naturlige livsmiljø.
Rachel Carsons hovedargument var at insektmidler skader miljøet mer enn den nytten de kan ha ved å holde insektangrep nede. Et bedre uttrykk for ”plantevernmidler” var biocider fordi virkningene sjelden begrenset seg til insekter. DDT er et godt eksempel på hvordan slike stoffer akkumuleres i næringskjeden, slik også andre syntetiske insektmidler gjør. En stor del av boka beskriver virkningene av giftbekjempning av skadedyr, og fire kapitler fokuserer på hvordan mennesker forgiftes av insektmidler, utvikler kreft og andre sykdommer.
Carson forutså plantegiftenes stadig større negative konsekvenser. Blant annet blir insekter og andre skadedyr som ble sprøytet, gradvis motstandsdyktige mot giftene. Boka oppfordrer sterkt til biologisk kontroll av skadedyr i stedet for å pøse på med kjemiske sprøytemidler.
Den tause våren ble først publisert i tre deler i The New Yorker og fikk tallrike anmeldelser. Debatten om fødselsskadene forårsaket av det beroligende midlet thalidomid vakte samtidig stor oppsikt og økte interessen blant publikum. Boka ble trykket i et samlet opplag på 60.000 og fikk enda mer oppmerksomhet da den ble utgitt i The Book-of-the-Month Club i oktober samme år med et opplag på 150.000
Industrien slår tilbake
Ikke uventet var kjemikalieindustriens talsmenn sterkt kritiske til boka. DuPont (som lagde DDT og 2,4-D) og Velsicol Chemical Company (eneste produsent av klordan og heptaklor) truet bl.a. med rettssak. Andre industrirepresentanter og lobbyister spredte uspesifikke klager åpent og anonymt. En biokjemiker og en kjemiker fra American Cyanamid var blant de mest aggressive, særlig i kritikken av Carsons analyse av DDT. De påsto at å slutte med syntetiske sprøytemidler ville være det samme som å gå tilbake til Middelalderen og ”føre til at insekter, sykdom og skadedyr ville overta jorda”. Carson ble til og med mistenkt for å være kommunist fordi hun var fysisk tiltrekkende, men ikke gift!
Kritikerne gjentok at Carson ville forby alle insektmidler, til tross for at hun klart hadde sagt at hun ikke ville trekke tilbake eller fullstendig avskaffe nyttige insektmidler. Derimot var hun tilhenger av en ansvarlig bruk med full kontroll over virkningene på hele økosystemet.
Akademisk støtte
I universitetsmiljøene forsvarte mange forskere hennes vitenskapelige funn, noe som påvirket opinionen til en mer kritisk holdning til giftige insektmidler. Da CBS Reports 3. april 1963 sendte tv-programmet ”Rachel Carsons tause vår”, var reaksjonene fra 10-15 millioner tilhørere overveldende positive. Et år senere var angrepene på boka så og si forstummet.
I en av Carsons siste offentlige opptredener vitnet hun for president Kennedys rådgivende vitenskapskomité, som i en rapport av 15. mai 1963 ga henne sterkt støtte. Hun ble også innkalt som rådgiver for en senatskomité og mottok hundrevis av invitasjoner til å holde foredrag, deltok på The Today Show og i en rekke middager til hennes ære. På slutten av 1963 mottok hun en rekke æresbevisninger fra miljøorganisasjoner, inkludert National Audubon Society og American Geographical Society. Dessuten ble hun opptatt i Det amerikanske akademiet for kunst og vitenskap.
Et kort, hektisk liv
Bivirkningene etter brystkreftbehandlingen gjorde henne stadig svakere, og i januar 1964 ble hun smittet av et lungevirus. I februar konstaterte legene at hun hadde fått anemi pga. strålebehandlinga, og i mars hadde kreften spredt seg til leveren. Rachel Carson døde av hjerteinfarkt den 14. april 1964.
Kilder:
1. Carson R. Silent spring. Greenwich, Conn.: A Fawcett Crest Book, 1962. Ny utgave med Carson R, Lear L (forord), Wilson EO (etterord). Silent spring. Boston: Houghton Miffin Company, 2002.
2. Carson R. Den tause våren. Oslo: Tiden Norsk Forlag AS (Tidens tema bind 5), 1962. Oversatt av Torolf Elster.
3. Se http://no.wikipedia.org/wiki/DDT, jf. Graham F, Jr. Since silent spring. Greenwich, Conn.: A Fawcett Crest Book, 1970. Graham F. Efter tyst vår. Stockholm: Tiden 1971. Oversatt av Nils Pontén-Möller.
4. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Gjærevoll.
5. USA: Oxford University Press, 1941.
6. USA: Oxford University Press, 1950.
