Skip to main content

Reduser metanutslippene – spis mer lokalprodusert kjøtt

Mange bønder lar høyballer med 30 kg tørrstoff råtne på åkeren. Da dannes blant annet omkring åtte kilo metangass (CH4) og 22 kilo karbondioksid (CO2) fordi cellulosen og stivelsen i høyet brytes ned under forråtnelsen. Kjøttspising er verken usolidarisk eller miljøfiendtlig.

Tekst Björn Hammarskjöld     Tilrettelagt av Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

En identisk høyballe på 30 kg tørrstoff kan vi gi til ei ku som spiser høyet. Takket være sine fire mager kan kua bryte ned mesteparten av cellulosen og stivelsen til kortkjedete fettsyrer og deretter videre til eddiksyre som kua igjen omdanner til protein og fett. (Kua opptar derfor ikke karbohydrater i blodet, bare fett og aminosyrer, red.anm.)

Med andra ord kan kua ikke fise så mye metangass, siden en stor del av høyet er omdannet til kjøtt og fett og derfor ikke kan omdannes til gass – karbonatomene er allerede brukt til noe annet. Kua kan effektivt omdanne cellulose og andre karbohydrater til fett og protein. Dessuten må vi ikke glemme at grasetere spiser alle mineraler og vitaminer de behøver slik at vi kan innta dem i passende mengde via kjøttet i riktig sammensetning.

Kyr (og alle andre grasetere) tar hånd om den cellulosen som naturen produserer og forhindrer dermed i stor utstrekning nedbrytningen til metan i naturen. Kyr reduserer med andre ord naturens produksjon av metan på samme måte som at skog i vekst binder karbondioksid.

LES OGSÅ  Friske kyr gir topplassering i klimaarbeidet

Det finnes protein i gras utover karbohydrater, og kyr kan bygge en del av de aminosyrene vi ikke kan lage selv, men må innta via maten. For å danne aminosyrer må kua ha tilgang på nitrogen fra aminosyrer, som kua kan bruke som byggemateriale til å lage andre aminosyrer, glukose og fett. Det finnes tilstrekkelig med nitrogenkilder i kuas mat, så det er ikke noe problem; kua er tilpasset å ete gras med cellulose, protein, mineraler og vitaminer. Gras er en fullverdig kost for kua men ikke for oss.

Når det gjelder aminosyrer, kan mennesket lage omkring 10 av de 20 aminosyrene som finnes i kroppen, hvilket vil si at de øvrige omkring 10 må vi innta via maten som essensielle. Inntar man omkring 0,5 g animalsk protein/kg, er det nok for at en nyfødt skal øke sin lengde med 50 % på ett år. Selv voksne behøver ikke å spise mer enn dette; så mye er nok fordi voksne ikke vokser. Derfor er 35 g protein nok til en person som veier 70 kg, hvilket tilsvarer omtrent 175 g kjøtt per dag.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Komplekse sammenhenger«]Den europeiske rapporten om landbruk og klimagasser2 (2004) viser hvor kompleks diskusjonen er. Rapporten viser at utmarksbeitemarker er mer klimavennlige enn produksjon av korn og andre vekster fra åkerdrift. Grasområder består av en blanding av mange ulike arter, inkludert gras, blomster, belgplanter og urter. Områder med gras og eng opptar karbon fra lufta, motvirker erosjon, er tilholdssted for mange fugler, insekter og smådyr og bidrar til nitrogenfiksering fra lufta. Gras binder CO2, og med økologisk tilpasset drift bidrar beitedyr positivt til å redusere mengden klimagasser i atmosfæren. Nettoeffekten på klimaet avhenger av driftsformen: Intensiv drift på kunstgjødselbehandlet jord gir en netto økning i jordas klimagasser, mens økologisk drift med bruk av gras og andre utmarksressurser bidrar til å holde karbon bundet i vegetasjon som kan brukes til å lagres som kjøtt.[/gdlr_box_icon]

Nødvendig fett

LES OGSÅ  La verdens bønder redde klimaet!

Fett er essensielt som energikilde og som polstring rundt ømtålige organer og inngår dessuten i cellemembraner og er dermed forutsetningen for liv. Uten cellemembraner intet liv.

Kua bygger om gras til kjøtt for å forsyne oss med protein, fett, vitaminer og mineraler i perfekte mengdeforhold. Så vi er altså egentlig plantespisere via dyr som tilpasser vekstenes innhold til det vi behøver. Storfekjøtt (og indre organer, red.anm.) er fullverdig kost for oss, men ikke for kua.

Mer kjøtt, mindre metan

Kjøttetere som spiser kyr (og andre grasetere), bidrar indirekte til å redusere metanutslipp fra naturen: Jo mer kjøtt vi spiser, desto mindre produksjon av metan foregår av seg selv.

Nå kommer vegetarianere til å innvende at kjøttet ikke rekker til alle på jorda. Jo da, kjøttet rekker hvis vi er smarte nok. Men det rekker ikke hvis vi dyrker unødvendig kraftfor på omkring 50 % av jordas åkerareal, som befinner seg på den sjettedelen av jordas overflate som ikke er dekket av vann.

Hvis vi i stedet for å fôre kyr med soya og annet kraftfôr, slipper dem på beite, kan mer enn halvparten av jordas tørre overflate brukes som beitemark. Da frigjør vi omkring 50 % av jordbruksarealene til andre vekster.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Dyrkingsmetoden«]Bruk av gjødsel, maskiner og arbeidskraft i jordbruket varierer sterkt mellom ulike land og regioner (mindre innenfor små land som Norge). De som dyrker konvensjonelt, bruker som regel kunstgjødsel (N, K, P), mens økologiske bønder satser på kompost, beinmel og andre former for organiske tilsetninger. Valg av driftsmetode har svært ulike konsekvenser for matkvalitet og miljø, og en bondes avveiinger av hvilke ulike faktorer som skal tas i bruk, har som regel som mål å finne det som er økonomisk mest lønnsomt – ikke hva som er best for mennesker og miljøet.
I tillegg spiller produksjonsenhetenes størrelse stor rolle for klimaet. Noen dyrker opp små områder med stor grad av vekselbruk og varierte vekster, inkludert frukttrær, skog og busker, eventuelt blandet med felt avsatt til grantrær solgt som juletrær, osv. Andre driver store monokulturer på vidstrakte flater som lettere blir utsatt for erosjon og som opptar mindre CO2 fra atmosfæren på grunn av lite plantedekke utenom vekstsesongen. Slik drift krever som regel mye større innsats av kunstgjødsel, som er den største innsatsfaktoren i form av energi og når det gjelder utslipp av nitrogengasser til atmosfæren.[/gdlr_box_icon]

Beitedyr best

LES OGSÅ  Kraft i bein og armer

Ved beitedrift får vi bedre kjøtt og melk, bedre naturvern og buskapsskjøtsel, mer nyttig animalsk fett i melka, vi kan beholde vårt åpne landskap og våre strandenger, og klimautslippene blir mindre. Og kjøttet rekker til alle på jorda.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Björn Hammarskjöld (f. 1942) bor i Mora, er gift og har tre døtre. Han har en bachelor (fil.cand.) i biokjemi og mikrobiologi ved Stockholms universitet (1969) og en mastergrad (fil.lic.) i biokjemi (1971). På medisinstudiet ved Karolinska institutt skrev han avhandling om meslingvirus til medisinsk kandidateksamen (1971) og fikk legeeksamen samme sted (1977).
Deretter fulgte spesialisering i pediatri (barnesykdommer) i (1984) og stilling som assisterende overlege i pediatri ved Huddinge universitetssjukehus 1984-87 og 1990. I 1988-89 utførte han postdoktorgradsarbeid i biokjemi/molekylærbiologi og HIV ved New Yorks statsuniversitet i Buffalo, New York, før han ble overlege i pediatri ved Barneklinikken ved Mora lasarett 1990-97. Etter et års arbeid som seksjonsoverlege i rehabilitering ved Kristiansunds sjukehus 1997-98 var han rådgivende lege i 1998-2004 og privatpraktiserende i 2001-09 før han gikk av med pensjon.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1. Fra en artikkel i Land Lantbruk, august 2008; jf. www.kostdemokrati.se/bjorn/2012/01/14/minska-metanutslappen-at-mer-lokalt-kott/.

2. Report 2003, Specific Study 3. Greenhouse gas emissions from European grasslands. Brussel, september 2004. Dokumentet fra programmet GHG-CARBO-EUROPE kan lastes ned fra www2.clermont.inra.fr/greengrass/.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner