Kategorier
Religiøs fundamentalisme, ekstremisme og vold
Mange av verdens store konflikter har oppstått på grunn av kamp om religiøs rettroenhet, fra de ni kristne korstogene 1096–12921 til Den islamske staten2 (IS). Som et relativt sekularisert folk med lite fysisk vold (men ikke uten strukturell vold) bør vi være mentalt forberedt på at religiøs fanatisme kan skape grobunn for fysisk vold i åra som kommer, blant annet ved å ta i bruk mekanismer for konfliktløsning og gjensidig dialog. Johan Galtung diskuterer hvordan fundamentalistiske trosretninger innenfor ulike religioner kan bidra til vold.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Johan Galtung Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
For å navigere disse vanskelige konseptuelle farvannene trenger vi noen regler. Her er tre forslag (volden kan være direkte – som noen ganger foreskrevet av Abrahams religioner – eller strukturell, som ved hinduismen):
Forankre ”religiøs fundamentalisme” i religiøse skrifter tatt bokstavelig slik fundamentalistene ser det, ikke ”fortolket”;
Forankre ”ekstremisme” i voldelig handling, verbal eller fysisk;
Forankre ”religiøs ekstremisme” i voldelig handling som forsvares/legitimeres av religiøse skrifter, enten av fundamentalister eller andre.
Fundamentalisme har å gjøre med indre tro, overbevisning. Ekstremisme har å gjøre med ytre vold mot Andre og mot Selv (som å piske seg fordi man er en synder). Hold dem atskilt, og vær forsiktig.
Vi kan ha fundamentalisme uten ekstremisme. Fundamentalististen kan ha sterk tro, sterkere enn andre, uten å krysse grensen til vold. Vi kan si: la ham/henne beholde sin tro; det er ikke opplagt at fundamentalister er mer voldelige enn ikke-fundamentalister.
Vi kan ha ekstremisme uten fundamentalisme. De fleste som utøver vold, tror ikke på annet enn å ”gjøre jobben”.
Det finnes to kriterier for ”religiøs ekstremisme”: vold og religiøs legitimering. Slik legitimering kan være fundamentalistisk eller ikke og kan også være basert på sitater fra hellige skrifter. Vi kan til og med lure på om troen kan være tilstrekkelig for den fundamentalistiske.
Kombinasjonen ”religiøs ekstremisme” er ondartet hvis det innebærer at volden støtter seg på guddommelige krefter og/eller at unnlatelse av å være voldelig vil utløse gudenes vrede. Sannsynligvis er dette en kategori med fallende oppslutning.
Mer vold uten religiøsitet?
Dagens sekulariserte, ”opplyste” verden brakte oss stat-isme, nasjonalisme og deres kombinasjon; sekulære fundamentalister og ekstremister, og deres kombinasjon. De har gitt verden mer voldsbruk for å vinne uansett hvilken årsak som brukes som begrunnelse enn religion har gjort. Den har imidlertid i seg en rasjonalitet som kan gi grunnlag for å løse underliggende konflikter.
Hva med de tradisjonelle ”verdensreligionene” i dette perspektivet?
De tre religionene etter Abraham og hinduismen baserer seg på guddommelige krefter; og buddhisme, daoisme-konfusianisme og shintoisme uten? Hvor finner vi religiøs ekstremisme som definert ovenfor; og hvor ikke? Selvfølgelig finnes noe av det overalt, andre steder, men generelt?
Jødedommen har religiøs ekstremisme som rett og plikt til å erobre og forsvare det Lovede, Hellige Land (Skapelsesberetningen 15:18, guddommelige krefters vrede i 1. Mosebok, strukturell vold i Jesajas bok 2: 1–4).
Kristendommen har innebygd religiøs ekstremisme i form av vold mot ikke-troende (Lukas 19:26) – dermed også for å spre kristendommen – men har regler mot gjengjeldelse (vende det andre kinnet til).
Islam har normer mot å spre islam med sverdet, men bruker vold mot vantro, spesielt mot frafalne, og bruker vold for ”gjengjeldelse med moderasjon”.
Sammendrag: Jødisk religiøs ekstremisme er territoriell, kristendommen er misjonerende, islam er straffende. Sum: krigshandlinger med utløp fra Oksidenten (Vesten + Islam).
Hinduismen har intern strukturell vold bygd inn i kastesystemet, med en historie av direkte vold for å etablere og opprettholde det. Ikkevold mot kyr fungerer som en åpning for ikkevold generelt.
Buddhismen har vold i skjulte tekster, men forskriver vanligvis ikkevold. I den grad buddhister er voldelige (Sri Lanka, Burma, Thailand), er det ikke i egenskap av buddhister, men som forsvarere av en buddhistisk stat.
Daoismen er tvetydig: ethvert helhetlig menneske har innebygde krefter og motkrefter, ikke nødvendigvis voldelige; men en økende yin eller yang kan bli ”hjulpet”.
Konfusianismen tar avstand fra vold fra en ”dårlig keiser”, men innebærer føydal strukturell vold med rettigheter og plikter både høyt oppe og lavt nede.
Shintoismen er fredelig, men statlig shintoisme var en konstruksjon inspirert av kristne statsreligioner og rettferdiggjorde krigføring med ekstern vold under solgudinnen Amaterasu-o-Mikami og hennes avkom, keiserne.
Konklusjon: ikke tilstrekkelig til å erklære fred i Orienten.
Sekulære motparter
Hva med de sekulære motpartene til religioner, ideologier, ismene? Disse støttes av menneskelige krefter av rasjonalitet og medfølelse og av sosiale krefter på tvers av nasjonale og globale skillelinjer som natur-kjønn-generasjon-rase-klasse-nasjon-territorium. Religioner ser dem som deler av den guddommelige orden; sekularismen ser dem som foranderlige, til det verre (slaveri, kolonialisme, krig) eller bedre (FNs menneskerettighetserklæring3 Artikkel 28).
Opplysning kom med kapitalistisk vekst mot naturen og arbeiderklassen; styrt av menn, gamle/middelaldrende, hvite; klasser med konkurransebasert mobilitet; nasjonalisme og stat-isme. Ismer dukket opp, og de er dualistisk-manikeiske4 med Gud versus Satan, med løfte om henholdsvis Paradis og Helvete, og presenterer Selv som god versus Andre som onde, med mekanismer for å plukke vinnere og tapere.
Naturen kjemper tilbake, muligens med seier i sikte. Kvinner, unge og gamle, ikke-hvite kjemper ikkevoldelig for likeverd. Siden livet etter døden i Paradis og Helvete er uforenlig med sekularisering, kjemper politiske partier for paradis = overklassebelønninger fra kapitalistisk vekst mot helvete = fattigdom elendighet. Dette er bare meningsfullt hvis ulikheten vedvarer til tross for fordeling. Nasjonalisme og stat-isme kjemper for paritet og dominans også globalt; mekanismene blir krig ledet av militæret og forhandling av diplomater.
Sekulær fundamentalisme betyr sterk tilknytning til den ene siden i en skillelinje sett på som grunnleggende: dersom dette problemet (kjønn, rase, klasse, nasjon, stat) blir løst, vil de andre følge automatisk!
Sekulær ekstremisme, fundamentalistisk eller ei, bruker vold mot andre på tvers av kjønn, rase, klasse, nasjon, stat; hvis fundamentalistisk for å frelse menneskeheten, med paradis på jord like rundt hjørnet.
Sekularisme er vestlig. Det blir avvist av islam og hinduisme. Buddhismen fokuserer på midler: ikkevold; Kina på prosess: yin-yang. Bare Japan under den liberaldemokratiske statsministeren Shinzō Abe (f. 1954) følger USAs krigslogikk. Vestlig sekularisme kan faktisk vise seg å være en episode som viker for religiøs vekkelse.
Det er bedre å jobbe ikkevoldelig med svært mange konflikter og traumer enn å ta ett gigantisk-fundamentalistisk hopp, religiøst eller sekulært begrunnet skritt mot frelse-paradis, inkludert med vold.
Kilder:
1. https://no.wikipedia.org/wiki/Korstog
2. https://no.wikipedia.org/wiki/Den_islamske_staten_Irak_og_Levanten
3. https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettighetserklæringen
4. https://no.wikipedia.org/wiki/Manikeisme