Rettssaken mot Julian Assange: hvorfor er han viktig for vår framtid?

[wcm_restrict]

I 2006 opprettet den australske redaktøren Julian Assange¹ (f. 1971) WikiLeaks for å publisere hemmeligstemplet materiale og lekkasje fra varslere. Videoen ”Collateral murder” ble offentliggjort 5. april 2010.² Den viser soldater i et Apache-helikopter som angriper og dreper 12 sivile, inkludert to journalister og såret to barn på åpen gate i Bagdad. Videoen ble lekket til verdenspressen av Chelsea Manning³  (f. 1987), tidligere infanterisoldat i USA. Den 18. desember 2018 trykket Klassekampen et utfyllende intervju med Julian Assanges far John Shipton (f. 1944) om USAs utleveringskrav og den henlagte voldtektssaken i Sverige.⁴ WikiLeaks kritiserer medienes dekning, inkludert Aftenposten.⁵  Assange risikerer 175 års fengsel i USA, og professor Jake Lynch forklarer hvorfor Assanges framtid er viktig for oss alle.

Tekst Jake Lynch     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

Noe av det viktigste ved forhørene i Julian Assanges utleveringssak har vært hans dokumenter. WikiLeaks-grunnleggeren skyndte seg inn i videokonferanserommet i Belmarsh høysikkerhetsfengsel i Sørøst-London 11. oktober med en pappeske full av dokumenter. Da han dukket opp ved en lavere rettsinstans i Westminster ti dager senere, hadde han med seg en mappe full av papirer mens han satte seg bak en skjerm som skilte ham fra dommeren.

Fratatt grunnleggende rettigheter

Så utrolig som det enn kan høres ut, utgjør disse papirene, som er fulle av eselører, hans forsvar mot en utleveringsbegjæring fra USA basert på spionasjeanklager. Dersom de blir opprettholdt, kan han dømmes til 175 års fengsel uten mulighet for prøveløslatelse. I ett av flere brudd på hans rettigheter som varetektsfengslet er han pålagt begrensninger som innebærer at han ikke har tilgang til en bærbar datamaskin.

En håndbok om fengslene beskriver hvilke rettigheter alle britiske fanger har: 

”[Justisdepartementets] veiledning sier at bærbare datamaskiner skal være tilgjengelige for personer som ikke kan forberede sin sak skikkelig uten, men det bør ikke tillates bare for å gjøre saken enklere”.

Hans britiske advokat, Mark Summers, rapporterte også på den rettslige høringen 21. oktober at Assange ikke kunne konsultere sine amerikanske advokater fra fengselet. På spørsmål stilt av dommer Vanessa Baraitser om hvorvidt han forsto saksgangen i retten, uttrykte Assange seg forsiktig:

”Dette er ikke rettferdig … Jeg er stilt overfor en supermakt som med ubegrensede ressurser har kunnet forberede denne saken i ti år”.

I et slikt alvorlig og komplekst tilfelle – som avhenger av detaljer fra tusenvis av dokumenter som er lagret på internett – er det vel aksiomatisk at tilgang til en bærbar datamaskin er mer enn bare et spørsmål om bekvemmelighet.

Under en senere høring 18. november 2019 rapporterte Gareth Peirce – den erfarne menneskerettighetsadvokaten som forsvarer Assange – at Assange ”etter måneders kamp” endelig hadde fått tilgang til en datamaskin. Imidlertid ville hun at det ble protokollført at datamaskinen ”ikke [er] egnet til formålet han trenger den for”. Dette var, sa hun til retten, ”et stort hinder [for] Assanges mulighet for å få tilgang til materialet han trenger for å forberede saken sin”.

Baraitsers svar var et eksempel på de Kafka-liknende metodene til byråkratiet som nå har fanget WikiLeaks-grunnleggeren i garnet. Hun avfeide Peirces bekymringer med at hun ikke hadde ”noen jurisdiksjon over forholdene han er underlagt.” Dette var den samme dommeren som fikk ham innesperret på Belmarsh, et kategori A-fengsel, for det første for ikke å ha møtt fram på en politistasjon – i løpet av 50 uker. Det er svært sjelden at noen blir ilagt en forvaringsstraff for et slikt lovbrudd. Denne dommen ble avsagt i september, men han ble varetektsfengslet i påvente av utleveringsbegjæringen, fordi, sa Baraitser, han hadde ”en forhistorie med manglende oppmøte i denne rettergangen”.

Dette er dobbelt feilaktig. Dommen hans for kausjonskrenkelsen var knyttet til saksgangen som oppsto som følge av påstanden om en voldtekt i Sverige. De rettslige forhandlinger angående denne påstanden var over på det tidspunktet (og ble til slutt henlagt i midten av november.⁶ Med utleveringsbegjæringen begynte en ny runde med forhandlinger.

Ecuador ga politisk asyl

Dessuten gikk ikke Assange i dekning under rettsforhandlingene i Sverige. I stedet ga han uttrykk for bekymringer fordi det ble utarbeidet en storjurytiltale mot ham. Hvis han ble arrestert i Storbritannia og sendt til varetektsfengsel i Sverige, ville han bli utlevert til USA. Da det ikke kom noen forsikring fra verken Sverige eller Storbritannia om at dette ikke ville skje, søkte han i stedet politisk asyl i den ecuadorianske ambassaden. Dette er ikke ”absurd”, som Baraitser feilaktig hevdet, men å benytte seg av en internasjonalt anerkjent rettighet som er fastsatt i flyktningkonvensjonen.

Mens han oppholdt seg på ambassaden, gjorde Assange det gjentatte ganger klart at han var villig til å bli hørt i London av svensk politi, enten personlig eller via videolenke. Det britiske aktoratet (CPS) la press på den svenske aktoren for ikke å komme til London. Dette kom først fram i lyset etter en anmodning om informasjon, basert på loven om informasjonsfrihet (FoI),  fra den italienske avisen La Repubblica.⁷

CPS ødela mesteparten av den inkriminerende korrespondansen for å unngå forespørslene basert på FoI. De e-postene som dukket opp, gjorde det bare fordi noen kopier ved et uhell var blitt oversett. De viser at Sverige i 2013 hadde ønsket å henlegge saken mot Assange. Til tross for dette fastslo e-postmeldingene fra CPS ”du våger ikke” og ”vennligst ikke tro at denne saken blir behandlet som en hvilken som helst utleveringssak”. Hensikten, skrev journalisten Stefania Maurizi, har vært å holde ham i ”en juridisk og diplomatisk hengemyr”.

Partisk domstol i London

Nylig avviste en domstol i London avisens forespørsel om innsyn i dokumenter som ville ha avslørt hvorvidt CPS satt på informasjon om saken fra utenriks- eller justisdepartementet i USA. Dommen slo fast at offentlighetens innsikt ikke ville økt dersom dette var blitt fastslått. “Ganske utrolig”, som Maurizi bemerket, siden

”hele Assange-saken dreier seg om rollen til USAs myndigheter… i å fastslå hvorvidt britiske og amerikanske myndigheter diskuterte denne muligheten [for å utlevere ham for å stille ham for retten i USA] helt fra begynnelsen av, er avgjørende”.

Slik situasjonen er, etterlater britiske myndigheters handlemåte og holdning i alle aspekter av saken ikke rom for tvil om at de er dypt involvert i en sammensvergelse for å få stilnet Julian Assange til ro og sikre at han aldri mer ser dagens lys.

Under en sakshøring 21. oktober avviste Baraitser en forsvarets anmodning om å utsette utleveringen med tre måneder fra den planlagte datoen i slutten av februar 2020.

Ulovlig avlytting

Forespørselen stammet fra en sak i Spania som – noe Summers påpekte – dukket opp uventet, etter at tidsplanen for saken opprinnelig ble fastsatt. Det angår Undercover Global, et spansk sikkerhetsselskap som vant en kontrakt ved den ecuadorianske ambassaden i London, og deretter – ifølge en varsler – fortsatte å avlytte Assange med registreringer av alt han foretok seg døgnet rundt, og deretter overføre alt materialet til CIA. Dette innebar å “trenge inn i private diskusjoner mellom Assange og hans advokater”, sa Summers. Sjefen for UC Global, David Morales, er blitt arrestert og beordret å møte i Spanias høyesterett, Audiencia Nacional, anklagd for brudd på personvernet.

Den spanske saken er viktig i forbindelse med Assanges argumenter mot utlevering fordi, sa Summers, den viser den politiske karakteren av anklagene mot ham. Utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA fra 2003 sier følgende:

”Utlevering skal ikke bli innvilget hvis lovbruddet som utlevering er bedt om, dreier seg om et politisk lovbrudd”.

Dommeren i UC Global-saken, Jose de la Mata, sendte en europeisk etterforskningsordre til Storbritannias sentrale myndighet, der han ba om tillatelse til å intervjue Assange fra Belmarsh via de samme videokonferansefasilitetene som pleide å koble ham til 11. oktober-høringen i London. I svaret som tidligere aldri var gitt, avviste UKs nasjonale myndigheter forespørselen og framla en liste med usannsynlige unnskyldninger. Forståelsen er nå at De la Mata vurderer andre måter for å innhente vitneuttalelser fra Assange, uten hvilke saken neppe kan fortsette.

Servile britiske myndigheter

Hvorfor er de britiske myndighetene så opptatt av å samarbeide om forfølgelsen av Julian Assange? At britiske myndigheter underkaster seg kravene fra sin Washington-allierte, er selvfølgelig langt fra noe nytt. Når Amerika sier ”hopp”, er refleksen til britene å spørre ”hvor høyt?” og ”inn i hvilket land?” Ubekvemt nok for dem inkluderer WikiLeaks´ mest iøynefallende avsløringer et bilde av krigene i Irak og Afghanistan, der britiske tropper var sterkt involvert, noe som står i fundamental motsetning til ministres optimistiske presentasjon av ”vår side” som de ”snille”. Materialet i krigsloggene fra Afghanistan og Irak og de amerikanske diplomatiske telegrammene undergraver det journalisten Jonathan Cook kaller hele den ”narrative matrisen lagd for å tjene USAs sikkerhetsstat”.

Men det finnes en mer grunnleggende frykt som plager den transatlantiske makt-eliten. I flere tiår er en politisk diskurs i USA og nøkkelallierte stater blitt kretset rundt to sentrale ideologiske konstruksjoner: et nyliberalt syn på økonomiske og sosiale forhold, og et nykonservativt syn på internasjonale forhold. Dette er to sider av samme sak. USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2002 utgitt under administrasjonen til president George W. Bush (f. 1946), uttaler at ”frie valg og frie markeder utgjør den eneste bærekraftige veien til nasjonal suksess”. Land som avviker fra dette mønsteret, kan tolkes som en trussel – og ”som et spørsmål om selvforsvar og sunn fornuft vil Amerika slå til mot slike trusler før de er fullstendig realisert”.

Da de først ble uttrykt, fikk disse ideene betydelig folkelig støtte. Å krympe staten; gi folk mulighet til å ”bruke mer av sine egne penger”; å gjennomføre ”humanitære intervensjoner” utenlands, virket nytt og tiltalende. Den selv-mytologiserende framveksten av thatcherisme på 1980-tallets Storbritannia hevdet å ha fordrevet tristheten og dysterheten det foregående tiåret. Å senke barrierer for kapitalakkumulering syntes for mange å være nøkkelen til velstand. Senere så det ut til at NATOs operasjon av allierte styrker (OAF) i Kosovo nådde sitt mål om å nedkjempe styrkene til Slobodan Milosevic uten behov for risikofylt utplassering av bakkestyrker.

Men disse ideene har nå surnet. De konservatives partikonferanse i 1986 lovet å ta ”de neste skrittene framover” ved å privatisere offentlige tjenester og jernbanen – men dette er akkurat de statlige virksomhetene offentligheten nå ønsker å få tilbake ifølge meningsmålinger. Den raske og iøynefallende avkledningen av de propagandistiske påstandene for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak i 2003, har gjort folk i land som bidro med tropper, særlig motvillige til å støtte krigføring over landegrensene. Nyliberalisme og nykonservatisme har mistet sin overbevisningskraft nettopp i engelsktalende nordatlantiske hjemland.

Sosial uro i en rekke land

Enda verre er at resten av verden nå opplever sosial uro på steder så langt fra hverandre som Hong Kong, Libanon, Algerie, Bolivia og Chile. Særlig i det siste er nyliberalismen eksplisitt i skuddlinjen, med oppstand som har tatt utgangspunkt i prisøkning på det privatdrevne forstadsbanenettet som betjener hovedstaden Santiago. Fredsprofessor Paul Rogers fra Bradford har sammenliknet disse protestene med den Islamske Statens militarisme som ”opprør fra utkantene” – riktignok veldig forskjellige i mål og karakter, men forenet som symptomer på et sammenbrudd i samtykke om å bli styrt på grunnlag av fortiden. Valget, som han uttrykker det, er å forsøke å holde lokk på slike forstyrrelser – eller møte utfordringen med å identifisere og engasjere seg i urettferdige systemer og strukturer, for derved å sette i verk positive reformer. 

Lokkene har selvfølgelig tendens til å blåse av til slutt med enda større kraft når de trykkes ned. Privatiseringene, ulikhetene og urettferdighetene som følge av det nyliberale og nykonservative hegemoniet, fører til utbredt krenkelse av menneskelige behov.

“Med mindre de tilfredsstilles innenfor samfunnets normer”, skrev den australske forskeren og utøveren av konfliktløsning, avdøde John Burton, “vil det føre til atferd som befinner seg utenfor samfunnets juridiske normer”.

Politiske endringer blir ofte utløst av slik atferd. ”Jernkvinnen” Margareth Thatcher (1925–2013), britisk statsminister 1979–1990, mistet makten etter at hennes forsøk på å innføre en flat beskatning (Poll tax) gikk opp i flammer med opprør i Londons gater. Til sjuende og sist er det nødvendig å beskrive, vedta og gjennomføre positive reformer. For å få til det er nøyaktige analyser viktigere enn brutal makt. I jobben med å identifisere og beskrive fortsettelsen av den ufortjente framveksten av nyliberalisme og nykonservatisme – og forstå og forklare konsekvensene av det – er dokumentasjonen som WikiLeaks har framskaffet, et uunnværlig verktøy for kritisk tenking.

Krigsloggene, videoen om ”Collateral murder” (ikke planlagt/uønsket skade/død) fra Bagdad og de diplomatiske linjene avdekker det som vanligvis holdes skjult av militære eufemismer, for eksempel “uønsket død eller skader”. WikiLeaks´ avsløringer av det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet⁸ (TTIP) viste oss hvordan forretningsvirksomhet faktisk blir brukt for å fortrenge regjeringer som kilde til autoritet og innehaver av tillit. Ikke bare ville alle offentlige tjenester måtte åpnes for anbud av selskaper – eventuelle tvister ville bli henvist til en privat domstol dominert av næringsinteresser.

Hvis nyliberalisme og nykonservatisme bare er zombie-ideologier som holdes i live av tvang og hemmelighold, var TTIP en vampyrtraktat: den sprakk da den ble eksponert for lyset. Da publikum fant ut hva den inneholdt, ble den politisk giftig og ble skrinlagt på ubestemt tid.

Offentlige protester nødvendig

Julian Assange sitter i krysningspunktet til et gigantisk Venn-diagram⁹ over politiske og økonomiske interesser. Den britiske statens svar minner om forsøket på å delta i George W. Bush sin krig mot Irak ved usynliggjøring før noen la merke til det. Det ble fanget opp da FNs våpeninspektører begynte å tilbakevise alle de falske påstandene i regjeringens dokumenter om ”Iraks masseødeleggelsesvåpen” – og av massiv offentlig opposisjon. Krigen fortsatte, men de etterfølgende avsløringene har lagt store politiske hindringer i veien for ytterligere troppeforsendelser eller bombekampanjer. Det er den offentlige opposisjonen som vil holde Assange borte fra føderalt fengsel i USA, og med ham, holde håpet i live om at vi kan finne ut hvordan vi kan redusere urettferdighet og ulikhet.

Kilder: 

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Julian_Assange

2. WikiLeaks. https://collateralmurder.wikileaks.org/

3. https://en.wikipedia.org/wiki/Chelsea_Manning

4. Torvik YG. Kritisk til prosessen. Klassekampen 18.12.2019: 16–8.

5. Torvik YG. Refser medias dekning. Klassekampen 21.12.2019: 28–31.

6. https://www.transcend.org/tms/2019/11/julian-assange-rape-charge-dropped-in-sweden/

7. https://ru.wikipedia.org/wiki/La_Repubblica

8. https://en.wikipedia.org/wiki/Transatlantic_Trade_and_Investment_Partnership

9. https://en.wikipedia.org/wiki/Venn_diagram

10. https://luxembourgpeaceprize.org/schengen-peace-foundation/

11. https://protect-au.mimecast.com/s/NiDFCwVLQmiMJA0Zh9NGiK?domain=transcend.org

12. https://protect-au.mimecast.com/s/XnqNCxnMRvt6n9mqSwf4ux?Domain=transcend.org

/wcm_restrict]