Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Rollemodeller og fedmen i vår tid

Rollemodeller og fedmen i vår tid

Fedme er globalt utbredt. Mer enn 1,5 milliarder mennesker er overvektige,1 nesten dobbelt så mange som lider av sult.2 Stadig flere kjente personer innen politikk, underholdning og media blir overvektige, tilsynelatende uten evne til å bli slankere. Sterk overvekt fører til redusert livskvalitet og levealder. Fordi mange ser opp til offentlige personer, kan deres fedme bidra til at andre følger deres eksempel, slik at folkehelsa blir dårligere.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock og Wikipedia


Kort fortalt

Fedme/overvekt er nå globalt mer utbredt enn sult
Stadig flere ledende politikere og mediepersonligheter framstår som overvektige
Offentlige verv forplikter til å leve som man prediker
De som ikke følger egne råd, mister troverdighet blant offentligheten
Mange tar etter livsstilen til kjente personer, som er forpliktet av eksempelets makt
Det er legitimt og prisverdig å innrømme feil og be om hjelp

For 35 år siden jobbet undertegnede med professor Johan Galtung (f. 1930) i et helseprosjekt støttet av Verdens helseorganisasjon (WHO). I den forbindelse deltok vi på to møter på Sri Lanka, der begge reagerte sterkt på at flere delegater røykte i konferanselokalene mens de diskuterte strategier for bedre helse.

Tilbake i Norge diskuterte vi prosjektet med daværende helsedirektør, dr.med. Torbjørn Mork (1928–92),3 som etterfulgte den profilerte legen Karl Evang (1902–81). Mork fungerte som statssekretær i Sosialdepartementet 1971–72 og var viseformann i styret for WHO 1979–82, medlem av FNs narkotikakommisjon 1980–82 og nøt stor prestisje i internasjonalt helsearbeid.

Annonse:

Galtung og jeg merket oss at Mork var storrøyker, noe han ble offentlig kritisert for. En annen offentlig personlighet var høyesterettsadvokat Alf Nordhus (1919–97), som i sin ungdom var sterkt opptatt av idrett og blant annet var en habil svømmer. Som voksen ble den dyktige advokaten kjent som storrøyker, og mot slutten av livet røykte han til og med i rettssalen.4

Offentlig profilerte personer mister troverdighet dersom de ikke etterlever de rådene de gir andre. Mange ser opp til kjente personer og unnskylder deres mindre eksemplariske atferd på grunn av opplevd kognitiv dissonans, og følger kanskje også deres eksempel. Mork døde bare 64 år gammel; Evang ble 79. Nordhus og Mork var gode venner, og førstnevnte insisterte på retten til å røyke hvor han ville. Alf Nordhus døde ifølge Bergensavisen som en utslitt alkoholiker i en alder av 78 år.5

Begavelse garanterer ikke et langt liv

Dersom intelligente, kjente og idealistiske mennesker som Nordhus og Mork ikke fikk leve lenge, men hadde en sterkt helsenedbrytende livsstil, kan man da forvente at ”vanlige” mennesker foretar mer helsefremmende valg av livsstil? Dagens mediesituasjon er preget av at ”eksperter” og synsere ofte gir sterkt motstridende råd innen helse, ernæring og livsstil. Delt informasjon er dels basert på økonomiske særinteresser, dels på politiske overveielser og akademisk prestisje. Motstridende råd gjør at mange blir forvirret og ikke klarer å foreta helsefremmende valg i hverdagen. Andre gir opp og lar ”humla suse”.

Politikere tilhører noen av de mest profilerte yrkesgruppene i vår tid, og man kan argumentere for at de bør være eksempler for andre, både i framferd og egen livsstil. Vår statsminister er imidlertid sterkt overvektig. Det samme gjelder framtredende ledere for andre politiske partier, selv om de er forpliktet av sine partiprogrammer å arbeide for bedre helse blant befolkninga og å bidra til et velfungerende offentlig helsevesen. Dersom de mangler viljestyrke eller ikke har kunnskaper nok til å unngå overvekt, bidrar det trolig til at deres tilhengere heller ikke klarer det.

Innen media fungerer overvekt ikke lenger som en sperre for å bli programleder, tv-kanalenes mest kjente meteorolog eller nyhetsredaktør. Det ville selvsagt vært både urimelig og sterkt  diskriminerende dersom overvektige personer ble utelukket fra offentlig profilerte stillinger, selv om det finnes eksempler innenfor det politiske liv der dyktige personer er holdt unna toppstillinger grunnet sterk overvekt.

Hensikten er her ikke å rakke ned på personer som har problemer med egen vektkontroll, men en oppfordring til offentlig kjente personer til å gå foran med et godt eksempel. Eksempelets  makt bør ikke undervurderes,6 det vil si betydningen av å følge dem som etterlever sine idealer.

En gruppe som får særlig oppmerksomhet i vår tid, er toppidrettsutøvere. De framstår ofte som idealer for ungdom og fremmer Norges anseelse internasjonalt. Derfor er de også underlagt sterk kontroll for å unngå dopingskandaler, og de er i medienes søkelys om de kjører i fylla eller oppfører seg uetisk på andre måter. Dette er prisen de må betale for å kunne drive på fulltid med noe de fleste trives med og som i mange tilfeller gir inntekter som vanlige folk bare kan drømme om.

Vanskeligere å holde seg slank i vår tid?

I fortidsmiljøet var overvekt mer eller mindre ukjent, og selv i nyere tid var svært få her hjemme overvektige. I min oppvekst så jeg nesten aldri fedme, og på grunnskolen der jeg gikk på 1950-tallet (Oslo Vest), husker jeg kun to personer som vi i dag ville regne som lett overvektige. Selv på 1970-tallet var fedme svært lite utbredt i Norge, men mange hadde erfart at dette ikke var tilfellet for eksempel i USA. Da jeg ankom Madison, Wisconsin, for å studere i september 1970, bodde jeg i et stort leilighetskompleks like ved universitetet og merket meg at det bodde 6–8 sterkt overvektige medstudenter i samme bygning – flere enn jeg til da hadde sett hjemme i Norge. Jeg fikk snart en bekjentskapskrets på 8–10 personer, hvorav to var moderat til sterkt overvektige – begge opplyste, intelligente studenter. De spiste mye søppelmat, og porsjonene var av en størrelse som nesten kunne gjøre en sulten student kvalm, de var enorme allerede den gangen. Med mange fristelser og lettvinte måltider er det ikke til å unngå at en del ikke klarer å holde seg til ”steinaldermat”, et begrep som den gangen var totalt ukjent.

Det finnes mange årsaker til at noen ikke klarer å beholde en slank kropp, et tema vi dekket utførlig i Helsemagasinet 6/2015. Vi konkluderte den gangen at ”hovedårsaken til fedme er at vi ikke lever i pakt med vår genetiske arv fra fortidsmiljøet”. En viktig årsak til fedme er derfor kombinasjonen av inaktivitet og inntak av store mengder bearbeidete matvarer med en stor andel raffinerte karbohydrater.

Fysisk aktive, slik som profesjonelle idrettsutøvere, unngår som regel overvekt (unntaket er i en del kraftidretter) selv om de spiser store mengder mat som karakterisert ovenfor. Trening eller regelmessig mosjon gjør muskelcellene mer insulinfølsomme, slik at de bruker glukose til arbeid mens blodsukkeret holder seg innenfor relativt akseptable grenser. Dersom man lever et stillesittende liv, er dette ikke tilfellet, det vil si at mange utvikler insulinresistens. Det betyr at muskelcellene tar opp mindre glukose for lagring som glykogen, mens derimot fettcellene opptar glukose og lagrer det som fett. Av den grunn ”eser” mange tidligere fysisk aktive ut etter endt idrettskarriere: de fortsetter å spise store mengder karbohydrat og inntar lite fett, slik våre helsemyndigheter har anbefalt i flere tiår.

Helsemyndighetene anbefaler regelmessig mosjon for å motvirke fedme, kombinert med et relativt fettfattig kosthold. De advarer spesielt mot inntak av mettet fett. Disse rådene har imidlertid ikke ført til en slankere befolkning, ei heller til slankere politikere. Det er nemlig nesten umulig å ”spise mindre” om man opprettholder et fettfattig, karbohydratrik kosthold, siden dette gjør at man er kronisk sulten.

Erfaringer med fettfattig mat

En som høstet erfaringer med hvordan et fettfattig kosthold påvirker helsa, er den amerikanske spesialisten i indremedisin Diana Schwarzbein7 (f. 19xx). Etter avsluttet medisinsk praksis ved Universitetet i Sør-California i 1990 fikk hun jobb ved en kjent slankeklinikk i Santa Barbara,8 der den profilerte ernæringsfysiologen Nathan Pritikin (1915–85)9 baserte sin behandling på et kosthold med ekstremt lite fett og uraffinerte karbohydrater som grønnsaker, frukt, bønner og helkorn. Pritikin fikk for øvrig diagnosen leukemi i 1958 og levde allerede den gangen med diagnosen ”hjertesyk”. Han begikk selvmord i en alder av 69 etter å ha behandlet 18 000 og var da ”en meget syk mann… svært avmagret”.10

Schwarzbein erfarte at mange overvektige, inkludert diabetikere, ble mye friskere etter å ha fulgt Pritikins lavfettkosthold, men at de deretter ble sykere igjen. Etter flere års erfaringer oppsummerte hun i sin første bok retningslinjer for karbohydratinntak basert på fysisk aktivitetsnivå som vist i tabellen til høyre. Den viser hvor mange gram karbohydrat som anbefales inntatt per døgn for folk med ulike aktivitetsnivåer og kroppstyper.

Schwarzbein erfarte at de med mye fett på magen var særlig insulinresistente, det vil si at de produserte store mengder insulin som muskelcellene ikke reagerte normalt på og som derfor førte til lagring av mer fett på kroppen.

Kroppsvekt/-type

Sedate

Litt aktive

Aktive

Ekstremt aktive

                          

Undervektige

                         

Hovedmåltider

Mellommåltider

30

0–15

30–45

0–15

30–60

0–30

45–80

0–30

Normal             

kroppstype       

Hovedmåltider

Mellommåltider

30

0–7,5

30–45

0–7,5

30–60

0–30

45–75

0–30

Normal kroppstype med fett rundt magen

Hovedmåltider

Mellommåltider

15–30

15

30

0–7,5

30–45

0–7,5

45–60

0–15

Litt overvektig

Hovedmåltider

Mellommåltider

15

7,5–15

15–30

0–15

30

0–15

45–60

0–7,5

Overvektig       

med fet mage

Hovedmåltider

Mellommåltider

15

7,5

15

7,5

15–30

0–15

30–45

0–15

Tabellen virker trolig på enkelte kontraintuitiv, siden den viser at anbefalingene til sedate er å spise mye mindre karbohydrat enn fysisk aktive. Disse rådene er basert på erfaringer som  Schwarzbein gjorde gjennom flere års veiledning av overvektige klienter. De er også helt i tråd med andre klinikeres omfattende erfaringer og studier av hvordan våre forgjengeres biokjemi og fysiologi er blitt tilpasset miljøet, inkludert kunnskaper om hva de spiste i fortidsmiljøet.

Nyere studier har entydig vist at et høyt glukosenivå i blodet er skadelig for organismen11 (sukker binder seg til protein og skaper kryssforbindelser og utløser frie radikaler12), og som forsvar mot dette har mennesket evne til å skille ut insulin, et effektivt hormon som raskt kan transportere glukose fra blodet inn i musklene, leveren og fettcellene (glukose omdannes til og lagres som fettsyrer). Denne effektive fettlagringsmekanismen forkorter drastisk den tida som blodårene påvirkes av et høyt glukosenivå, noe som er mindre skadelig på kort sikt. Problemet er naturligvis at dersom dette gjentas, vil man etter flere år blant annet kunne bli skadelig overvektig.

Uvane eller avhengighet?

For enkelte er spisemønstre preget av dårlige vaner tillært over mange år; noen uvaner blir etter hvert så fastlåste at de mer og mer bærer preg av avhengighet. Gamle vaner er som kjent vonde å vende, og med økende grad av fysisk og psykologisk avhengighet øker problemene forbundet med å bryte uvanene.

Som vi diskuterte i Helsemagasinet 7/2013,13 er avhengighet et relativt begrep som oppfattes ulikt fra person til person. Noen mennesker har sterk nok viljestyrke til å bryte tvert med sin avhengighet, mens andre trenger hjelp til å etablere nye vaner. Avhengigheten skader både en selv fysisk og psykologisk og kan ødelegge sosiale forhold. En avhengighet som er etablert og forsterket etter mange år, er psykologisk vanskelig å komme ut av. Det ubehaget man føler ved å bryte en uvane eller avhengighet, varierer dessuten sterkt. Noen kan stumpe røyken og aldri føle et savn, mens andre trenger diverse hjelpemidler (nikotinplaster, e-sigaretter) kombinert med psykologisk behandling for å lykkes. Tilsvarende gjelder om man kutter ut alkohol – noen klarer det uten store problemer, mens andre får varierende grad av abstinens som kan være både fysisk (kraftige skjelvinger) og psykisk (angst, sinnsforstyrrelser). Forskning viser klar sammenheng mellom fysisk skade og graden av avhengighet: jo større grad av avhengighet, desto større fysisk skade.

Narkotiske stoffer som heroin og kokain gir sterk avhengighet, store fysiske skader og svært ubehagelige abstinenssymptomer. Det relativt utbredte misbruket av tobakk (nikotin) og alkohol gir på samfunnsnivå langt større fysiske skader, men medfører langt mindre fysisk ubehag om man slutter enn ”harde” narkotiske stoffer. Avhengighet av koffein er mindre skadelig, og motivasjonen for å kutte ned inntaket er derfor mindre uttalt. Ikke alle merker at de er avhengige, og for noen er abstinenssymptomene milde (lett hodepine, følelse av savn). Det er et stort gap til det fysiske og psykiske marerittet mange opplever ved å kutte ut heroin eller alkohol (delirium tremens) og en eventuell hodepine fordi man ikke får sin daglige dose koffein eller om man reduserer antallet brødskiver til frokost.

Selv om sukkeravhengighet av enkelte er sammenliknet med avhengighet av narkotika, gir et brudd med dårlige spisevaner og innføring av et helsebringende kosthold for de fleste få og fysisk sett relativt milde abstinenssymptomer. Etter omlegging til et kosthold med lite karbohydrat føler de fleste seg klarere i hodet, de plages mindre av sult, konsentrasjonssvikt og hodepine. Overgangen fra et høyglykemisk til et lavglykemisk kosthold fører hos de fleste dessuten nokså umiddelbart til en stabilisering av blodsukkeret – i noen tilfeller blir blodsukkeret normalisert i løpet av noen timer, i andre tilfeller i løpet av noen få dager.

En diabetiker som bruker insulin for å holde blodsukkeret nede og spiser mye karbohydrat, kan umiddelbart redusere dosen i tråd med reduksjonen i karbohydrat. Et godt eksempel på dette er den tidligere læreren fra Lillehammer, Sjur Magnus (f. 1954), som i 2001 ble innlagt på sykehus med skyhøyt blodsukker og diagnosen diabetes type 2.14 Selv om han fulgte ernæringsrådene til Norges Diabetesforbund og Statens ernæringsråd, måtte han daglig tilføre 90 enheter insulin for å holde blodsukkeret normalt. Dette førte til en vedvarende vektøkning, gjentatte bihulebetennelser, betennelser i føttene og stive ledd. Han begynte derfor å studere tilgjengelig litteratur og fant ut at han ville forsøke et kosthold med lite karbohydrat og mye fett. Etter bare fire dager kunne han legge bort insulinsprøytene for godt, og det neste året reduserte han kroppsvekta fra 104 til 76 kg. Han har fått et helt nytt liv med god helse og stabilt humør, selv om legene ikke har villet innrømme at han er blitt kvitt sin diabetes for godt; mange av dem mener at diabetes er en uhelbredelig sykdom.

Hvordan lære seg gode vaner

En metode for å bryte dårlige vaner er å lage et sett regler som man følger slavisk. Professor i psykologi Susan Peirce Thompson (f. 1974) fra San Francisco viser til forskning som antyder at dersom man klarer å følge en ny vane strengt i 60 dager, blir den etablert og er ikke lenger vanskelig å følge.15 Etter at gode vaner er etablert, kan man av og til avvike fra ”skjemaet” uten å falle tilbake til dårlige vaner.

Thompson anbefaler at man følger fire hovedregler for et kosthold som etter hvert blir rutine.16 Dette gjøres ikke som en kortvarig kur, men ved å innføre regler for resten av livet:

  • Ikke spis sukker
  • Ikke spis mel
  • Vei alt du spiser
  • Spis kun tre måltider per dag

Hun anbefaler et moderat lavkarbokosthold, noe som ser ut til å fungere bra for mange. Som den langt mer erfarne Schwarzbein har dokumentert, er mange tjent med et høyere inntak av fett og mindre karbohydrater enn Thompson anbefaler. Hennes viktigste poeng er imidlertid at man gradvis trener opp viljestyrken ved å etablere gode vaner. Ikke alle er like viljesterke, og mange trenger støtte av andre for å etablere og opprettholde dem. Derfor kan det være lurt å unngå folk med dårlige vaner inntil egne vaner er blitt så godt innarbeidet et de ikke bidrar til at du fraviker dem. Etter hvert som familie, venner og bekjente forstår at du er blitt urokkelig, slutter de som regel å spørre om hvorfor du ikke vil ha et kakestykke (til) eller kommenterer hvor ”fanatisk” du er blitt. Du blir etter hvert også immun overfor påvirkninger fra ferske bakervarer eller søtsakene som tilbys over alt.

Overraskende nok hevder professor Jøran Hjelmeseth15 at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon for at noen sammensetninger av kostholdet fungerer bedre enn andre til vektnedgang. Han har tydeligvis gått glipp av alle de studiene som klart viser at et kosthold med lite karbohydrat og mer fett fungerer langt mer effektivt mot overvekt enn om man forsøker å spise mindre av et kosthold med mye karbohydrat og lite fett – slik myndighetene anbefaler.

Avdelingsdirektør Henriette Øien i Helsedirektoratet uttaler at til Aftenposten at Thompsons anbefalinger er ”helt i tråd med våre kostholdsråd” og at vi ”overhodet [ikke] har noe behov for sukker”. Hun mener at ”så lenge du spiser grove kornprodukter, trenger du ikke mel”. Dette er direkte usant, siden de statlige retningslinjene begrenser til å anbefale at man ”unngår mat og drikke med mye sukker til hverdags”.17 Dessuten fastholder myndighetene at ”grovt brød [for mange er] en selvfølgelig del av hverdagen. Det er bra fordi grove kornprodukter er sunnere enn fine kornprodukter”. Anbefalingen er å innta 70–90 gram sammalt mel eller fullkorn per dag, for eksempel fire brødskiver, én tallerken grov kornblanding to skiver ekstra grovt brød, én tallerken havregrøt og én porsjon fullkornspasta eller fullkornsris, eller to tallerkener havregrøt.

Thompson inkluderer havregrøt med linfrø, yoghurt og frukt. Hun anbefaler å ”unngå mel og sukker” og å spise tre ganger per dag, mens Helsedirektoratet anbefaler at for eksempel skolebarn inntar ”måltider med maksimalt 3–4 timers mellomrom”. Det innebærer at man gjerne kan spise 6–7 ganger hver dag, et råd som fører til at mange innarbeider en vane hvor man forsøker ”å opprettholde blodsukkeret” til enhver tid.

Som mange lesere vet, er vi evolusjonært tilpasset å innta mat bare noen få ganger i døgnet. Lengre pauser mellom måltidene virker ikke bare livsforlengende, det motvirker også en rekke sykdommer. Det er lett å unngå ”for lavt blodsukker” ved å spise fettrikt og lite høyglykemisk mat. Myndighetene burde følgelig oppfordre alle til å spise sjeldnere, innta mer fett og lære barn om nytten av faste og periodisk faste som strategi for å opprettholde optimal kroppsvekt gjennom et langt liv. De gunstige virkningene av faste har vi omtalt i detalj i Helsemagasinet 5/2016.

Å gjøre som man prediker

Fedme og overvekt brer om seg i det offentlige rom, og til tross for advarsler mot negative helsekonsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet, svikter mange høystatuspersoner i å gå foran som rollemodeller. Etter min oppfatning påligger det alle som ønsker å endre folks atferd i mer helsebringende retning å følge egne råd; ellers mister de sin virkning. Dette gjelder i særlig grad den til enhver tid sittende regjering, som godkjenner statlige råd om ernæring og helse. Selv om partiprogrammer sjelden eksplisitt tar opp slike råd i detalj, påligger det følgelig enhver regjering å sette seg inn i og godkjenne direktoratenes retningslinjer og råd til befolkninga.

Det er selvsagt legitimt å innrømme at man ikke klarer å følge ideelle råd og at man ”jobber med saken”, trenger hjelp og innrømmer egne svakheter. Enda viktigere er å innrømme egne feil, noe den profilerte ”løpeguruen”,18 professor Tim Noakes (f. 1949), gjorde i 2012 da han utga boka Challenging beliefs.19 Der ba han om unnskyldning til sine lesere fordi han hadde anbefalt et kosthold med store mengder karbohydrat (sukker) og anbefalte i stedet et protein- og fettrikt kosthold til idrettsutøvere og folk flest. Dette kostholdet hadde drastisk bedret hans helse og fikk ham tilbake i god, gammel løpeform.20

Ettersom fedme og overvekt er blitt stadig mer utbredt i samfunnet de siste tiåra, indikerer det at de statlige rådene ikke er gode nok og at strukturelle forhold gjør det vanskelig å følge en helsebringende livsstil og et kosthold som opprettholder optimal kroppsvekt. Et viktig tiltak vil være at overvektige ledere etterprøver de rådene de selv har ansvar for å bibringe alt folket og finner fram til råd som virker også for dem. Begrunnelsen er at opinionsledere i sterk grad påvirker folks holdninger på grasrota, og mange etterlikner deres livsstil og atferd.21

Kilder:

1.  http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/nyheter---tidligere-ar/2011/15-milliarder-mennesker-er-overvektige--stadig-flere-av-dem--bor-i-utviklingsland-/

2.  http://www.utviklingsfondet.no/om-oss/presse/pressemeldinger/det-eneste-akseptable-tallet-pa-folk-som-sulter-er-null-1/

3.  https://no.wikipedia.org/wiki/Torbjørn_Mork

4.  https://nbl.snl.no/Alf_Nordhus

5.  http://www.ba.no/konkurranse/alf-nordhus-br-1919-1997/s/1-41-3674789

6.  https://www.rights.no/2009/12/eksemplets-makt/

7.  http://www.menopausepower.com/endocrinologist-diana-schwarzbein-principle/

8.  Schwarzbein B. The Schwarzbein principle. Deerfield Beach, FL: Health Communications, Inc., 1999. https://www.amazon.co.uk/Schwarzbein-Principle-Healthy-Feeling-Younger/dp/1558746803/ ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1477997989&sr=8-1&keywords=schwarzbein

9.  https://en.wikipedia.org/wiki/Nathan_Pritikin

10.  http://articles.latimes.com/1985-02-23/news/mn-1021_1_nathan-pritikin

11.  Poleszynski DV, Mysterud I. Syk av sukker – frisk av fett. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014.

12.  Node K, Inoue T. Postprandial hyperglycemia as an etiological factor in vascular failure. Cardiovascular Diabetology 2009; 8: 23. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19402896

13.  Poleszynski DV. Avhengighet – et relativt begrep. VOF 2013; 4 (7): 40–9.

14.  Poleszynski DV. Trosset ekspertene. Sluttet med insulin etter 4 dager! Mat&helse 2006; 5 (1): 8–12.

15.  http://susanpeircethompson.com/#

16.  Bjørkeng PK. Slik har hun gjort seg immun mot fristelser. Aftenposten 31.10.2016: 8–9.

17.  https://helsedirektoratet.no/folkehelse/kosthold-og-ernering/kostrad-fra-helsedirektoratet#4.-spis-grove-kornprodukter-hver-dag.

18.  Noakes T. Lore of running. 4. utg. USA: Human Kinetics, 2003.

19.  Noakes T. Challenging beliefs. Cape Town: Zebra press, 2012.

20.  Noakes T. Globalt gjennombrudd for høyfettkosthold? VOF 2013; 4 (5): 66–70.

21.  Bergstrom G. Who are opinion leaders, and why do they matter? 26.6.2016. https://www.thebalance.com/who-are-opinion-leaders-and-why-do-they-matter-2295976

You may also like
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen
Jevninger

Legg igjen et svar

Bitnami