Skip to main content

Sau og kylling – ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge

I april ble det lagt fram tall for årets inntekter i jordbruket. Kyllingkjøtt gir størst inntekt, mens lammekjøtt gir lavest. Dette er enda et signal som gir grunn til alvorlig bekymring for rekruttering til grasnæringene. Nå er det på høy tid å stikke fingeren i norsk jord!

Tekst Eva Narten Høberg og Lise Grøva

Matpolitikk

Denne spalten presenterer klare meninger om norsk mat- og landbrukspolitikk. Her kommer et bidrag av forskerne Eva Narten Høberg og Lise Grøva ved Norsk institutt for bioøkonomi.
Dette er en lett bearbeidet versjon av et innlegg fra Blogg.forskning.no.1

FNs klimapanel sier at alle land skal produsere mat ved bruk av egne ressurser.2,3 Norges arealressurser består av 95 prosent utmark. Disse arealene egner seg som beiteområder for sau, geit, ku, elg, hjort, rådyr og rein. På denne måten omformer drøvtyggerne utmarksressursene til mat og klær til folk. Dette tilsier at Norge burde satse på beitedyra, men i stedet går vi motsatt veg og satser på kyllinger. Er dette en bærekraftig utvikling som styrker Norges selvforsyning?

Rekordhøyt forbruk av kylling

I vårt langstrakte land som inntil videre kjennetegnes ved gårdsdrift over hele landet, har vi aldri noensinne spist så mye kyllingkjøtt som vi gjør i dag. De siste 30 åra har forbruket økt fra 5 til 20 kg per innbygger. Til sammenlikning ligger forbruket av sauekjøtt på 5 kg per innbygger, og det er én kilo mindre enn for 30 år siden. Slik sett har omverdenen lyktes godt med sin unyanserte oppfordring om å velge hvitt kjøtt framfor rødt kjøtt. Dette handler om det hvite kjøttets suksesshistorie.

Naturnære driftsformer taper

De beitebaserte næringene kommer dårligst ut i lønnsstatistikken. Drøvtyggerbonden honoreres lavt til tross for sitt arbeid med å produsere mat på arealer med lav alternativ verdi. Sauer og ammekyr gir nemlig en inntekt på under en tredel av gjennomsnittlig lønnsnivå for lønnsmottakere. Kyllingen er derimot den eneste produksjon i jordbruket som gir mer enn gjennomsnittlig lønn. Dette gir økt bekymring for rekruttering til de naturnære driftsformene som beitenæringen representerer, en næring som allerede får mye motbør i den offentlige debatten.

LES OGSÅ  Småskala matproduksjon er best for helsa

Beitebrukerne er lønnstapere

Av alle jordbruksproduksjoner kommer kylling ut med høyest inntektsnivå. Referansebruk med drøyt 123 000 kyllingslakt i året er den eneste produksjonsformen som gir mer enn et gjennomsnittlig lønnsnivå i samfunnet. Sauebruk får under en tredel av gjennomsnittslønna for lønnsmottakere i landet, og bruk med ammekyr ligger nesten like lavt.5 

Drøvtyggerbonden ofres

Mennesket har i uminnelige tider utnyttet drøvtyggernes evne til å omforme gras til menneskemat. Dette har man gjort med god samvittighet, i visshet om at produksjonsformen drives på en bærekraftig måte. Men yrkesstoltheten får brått en alvorlig knekk når drøvtyggerbonden plutselig blir utpekt som miljøversting. Når denne opplevelsen av å bli urettferdig dømt stadfestes av et lønnsnivå langt under kraftfôrbaserte produksjoner, da er det på tide å rope et varsko i rettferdighetens navn.

Vi må snakke om kyllingen

Debattleder Hans Bårdsgård skriver i Nationen 7. april 2021 at vi må tørre å snakke om kylling.4 Det er tydeligvis en vegring mot å rette et kritisk blikk mot den hvite kjøttindustrien. Han tør likevel å sette ord på problematikken, hardt og brutalt: ”Kylling lever en måned på betonggulv. Mens økt drøvtyggerproduksjon krever økt utnyttelse av grasarealer som produseres bare om sommeren, spiser kylling saker som er tilgjengelig hele året, i skipslaster på de sju hav. Den er en drøm for industrien. Den kjenner verken årstider eller årssyklus.”

Norsk landbruk = norsk bruk av hvilket land?

Som Bårdsgård påpeker, representerer kylling en produksjon med en stor andel importert fôr. I hovedsak skyldes dette at arten fra naturens side ikke er i stand til å leve på gras. Imidlertid kan den leve godt på stivelse fra korn, ispedd animalsk føde. Kylling og høns elsker korn i form av mais og hvete og er altetere, det vil si at de gjerne spiser alle slags småkryp og åtsler. Denne grunnleggende fysiologiske tilpasningen har den til felles med grisen og mennesket.

LES OGSÅ  Industrilandbruket medfører sult og store miljø- og helseproblemer

Drøvtyggerne spiser under dagens driftssystemer også kraftfôr med en viss andel importerte råvarer, og det må vi også tørre å snakke om.

Kjøttproduksjon på egne ressurser

Fôrressursene som går inn i produksjon av hvitt kjøtt, er i varierende grad hentet fra norsk jordbruk. Andelen norsk korn i kyllingfôr varierer fra år til år og er anslått til 40 prosent i et normalår.6 Variasjonen avhenger av tilgangen til nedklassifisert mathvete eller overskudd av mathvete produsert i Norge det enkelte år. Norge har imidlertid jevn tilgang til egne ressurser for å produsere mat ved hjelp av helt andre arter enn kylling. Disse ressursene er gras- og beitemark og bør utnyttes langt bedre enn de gjør i dag.

Svarte og grønne karboner

Rødt kjøtt produseres som kjent av både ville og tamme drøvtyggere. Disse dyra har den verdifulle evnen til å leve av gras og gi oss mennesker mat i form av melk og kjøtt, – og klær i form av ull og skinn. Budskapet som formidles fra mange hold, er at vi må redusere forbruket av kjøtt fra de norske gras-spisende dyra fordi de raper metangass. Er det reflektert godt nok over at disse dyra lever på grønne, fornybare karboner? Drøvtyggernes maskineri har vært i drift i uminnelige tider – lenge før mennesket fant ut at Norge kunne tjene seg styrtrike på å hente ut svarte hydrokarboner fra jordas indre. Grønt karbon har til alle tider gått inn i karbonkretsløpet – i fotosyntesen. Likevel er sau og ku utpekt som utslippssynderne og presenteres i søylediagram side om side med utslipp fra biler og fly.

Alvorlige konsekvenser for norsk selvforsyning

Hvis man isolerer en problemstilling på denne måten, kan det oppstå alvorlige konsekvenser. Kunnskapsgrunnlaget misbrukes og formidles på en forvrengt måte, og grasnæringer rammes urettferdig. Matprodusenter som foredler gras fra inn- og utmark til verdifull mat for mennesker, vil på sikt kunne bli utryddet. Dette vil ikke nødvendigvis skje fordi markedet for grasbasert kjøtt vil bli borte, men fordi det kan bli svært vanskelig å rekruttere folk til drøvtyggernæringene. Den delen av landbruksnæringa som bruker de norske ressursene til matproduksjon, kan i framtida komme til å bli mangelvare. Næringa består av fagfolk som historisk sett har satt sin ære i å forvalte naturen på best mulig måte for å skaffe innbyggerne pinnekjøtt til jul, lammelår til påske, kjøttdeig til fredagstacoen, biff til lørdagskvelden – for ikke å glemme melk, smør, ost og annet pålegg til hverdagsbruk.

LES OGSÅ  Mindre fattigdom og svolt med internasjonal frihandel av matvarer?

Dyrevelferd

Forbrukerne er i dag opptatt av både miljø, helse og dyrevelferd. Norsk kjøttproduksjon basert på sau, kjøttfe og rein skiller seg markant ut når det gjelder dyrevelferd, ved å la mor og barn gå sammen i sommerhalvåret, fra fødsel til naturlig tidspunkt for avvenning. Produksjonen av kjøtt følger naturens svingninger, det vil si plantenes vekstsesong. Når forbrukerne klipper plenen, er dyra ute og beiter gras sammen med kalven og lammet. Dette er en produksjonsform som er tilpasset norsk klima og ressurser, og kan med god grunn kalles norsk landbruk. Denne produksjonsformen utgjør grunnlaget for norsk selvforsyning, noe myndigheter og forbrukere bør ta innover seg før det er for sent.

Om forfatterne

Eva Narten Høberg (f. 1970) er utdannet husdyragronom ved Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU), Institutt for husdyrfag, 1996. I tillegg har hun utdannelse i mat og matkultur ved UiB 2005. Høberg har siden 1996 vært forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), avdeling Utmarksressurser og næringsutvikling på Tjøtta i Nordland.
E-post: eva.narten.hoberg@nibio.no

Lise Grøva (f. 1973) er utdannet husdyragronom ved Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU), Institutt for husdyrfag, 1997. Hun har en doktorgrad fra 2011 om sau og flåttbåren sjukdom, og arbeider som forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), avdeling Utmarksressurser og næringsutvikling på Tingvoll i Møre og Romsdal.
E-post: lise.grova@nibio.no

Kilder:

1 Høberg EN, Grøva L. Sau og kylling – ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge. Blogg.forskning.no 30.4.2021. https://blogg.forskning.no/blogg-matkultur-og-matopplevelser/sau-og-kylling—ytterpunkter-til-ettertanke-i-grasnasjonen-norge/1711847

2 Bollestad OV. Det er jorda vi lever av. Regjerningen.no 10.12.2020. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/det-er-jorda-vi-lever-av2/id2791126/

3 https://www.ipcc.ch/srccl-report-download-page/

4 Bårdsgård H. Vi må snakke om kylling. Nationen 7.4.2021. https://www.nationen.no/motkultur/kommentar/vi-ma-snakke-om-kylling/

5 Budsjettnemnda for jordbruket. NIBIO. https://nibio.no/tema/landbruksokonomi/budsjettnemnda-for-jordbruket?locationfilter=true

6 Hva spiser husdyra? Animalia 8.3.2021. https://www.animalia.no/no/samfunn/kjottproduksjon/hva-spiser-husdyra/


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner